LG-2001-1016
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-15 |
| Publisert: | LG-2001-01016 |
| Stikkord: | Tvunget psykisk helsevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Haugesund tingrett 2000-00864 - Gulating lagmannsrett LG-2001-01016. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Truls Ø. Lea). Motpart: Staten v/ Sosial- og helsedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokat Espen Bjerkvoll). |
| Forfatter: | Lagdommer Margareth Christophersen. Lagdommer Kjell Frønsdal. Kst. lagdommer Marie Vonen |
| Lovhenvisninger: | Psykisk helsevernloven (1961) §5, Psykisk helsevernloven (1999) §3-3, Tvistemålsloven (1915) §324, §482, §486, §3-2 |
Saken gjelder krav fra A (heretter: A) om utskrivning fra tvunget psykisk helsevern.
A er født *.*..64 i USA og flyttet til Norge i 1982. Han har siden bodd i Haugesund, hvor han har to søsken. Mor er død og far bor i USA. Han har ingen kontakt med far.
A ble første gang innlagt ved Rogaland psykiatriske sykehus (heretter: RPS) i 1984 og har siden vært innlagt en rekke ganger både ved RPS og ved psykiatrisk avdeling ved Fylkessykehuset i Haugesund (heretter: FiH). Han har også vært innlagt ved Regional sikkerhetsavdeling, Sandviken sykehus i Bergen og har i tillegg hatt opphold ved Dikemark sykehus og Trøndelag psykiatriske sykehus. Etter omfattende utredning ved Dikemark sykehus i 1984/85 fikk A diagnosen organisk paranoid psykose.
I perioden februar-september 2000 var A på nytt innlagt ved Regional sikkerhetsavdeling, Sandviken sykehus. Han fikk her diagnosene organisk paranoid og organisk personlighetsforstyrrelse. Ved tilbakeføring til Haugsund forverret situasjonen seg for A og han ble 15.11.00 innlagt på FiH fordi han gjennom flere uker hadde unnlatt å ta foreskrevet medisin. Behandlende overlege besluttet innleggelse etter §5 i dagjeldende lov om psykisk helsevern. A brakte overlegens avgjørelse inn for Kontrollkommisjonen for psykisk helsevern i Nord-Rogaland, som 01.12.00 vedtok ikke å ta klagen til følge.
Fra kommisjonens vedtak hitsettes følgende:
«Kommisjonen finner videre at også behandlingskriteriet er oppfylt. Etter kommisjonens vurdering vil pasienten gå glipp av utsikt til vesentlig bedring om han nå skrives ut fra avdelingen. Pasienten har ingen sykdomsinnsikt, og vil følgelig ikke motta den medisinering han klart har behov for.
Kommisjonen finner heller ikke at pasienten av rimelighetshensyn kan utskrives.»
29.01.02 ble A overført til tvunget psykisk helsevern uten opphold i institusjon. Det ble imidlertid registrert et nytt tilbakefall 16.02.01 og A ble besluttet overført sikkerhetsavdelingen ved RPS. A påklaget også dette vedtaket og Kontrollkommisjonen for psykisk helsevern i Sør-Rogaland vedtok 13.03.01 ikke å ta klagen til følge.
A tok 06.12.00 ut stevning for Haugesund byrett med påstand om utskrivning fra FiH. Byretten behandlet anken 19.03.01 og vurderte i den forbindelse også saken i relasjon til ovennevnte vedtak av 13.03.0. Byretten avsa dom 02.04.01 med følgende slutning:
«Staten ved Sosial- og helsedepartementet frifinnes.»
Etter byrettens dom har A vært behandlet ved RPS og FiH og fra medio mai 2001 til januar 2002 var han pasient uten døgnopphold. Ved vedtak av 09.01.02 ble han overført til institusjonsopphold. Forøvrig vises det i denne sammenheng til lagmannsrettens domspremisser.
A har rettidig anket byrettens avgjørelse og ankeforhandling fant sted i Haugesund 07.02.02. A møtte og ga forklaring. I tillegg ble det avgitt vitneforklaring fra behandlende lege og psykolog og forøvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Saken står i all hovedsak i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Byretten var satt med fagkyndige meddommere. Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at for lagmannsretten hadde ingen av partene hadde krevet at retten skulle settes med meddommere. Lagmannsretten fant heller ikke at meddommere var nødvendig slik saken ble opplyst såvel faktisk som faglig forut for og under under hovedforhandlingen, jf. tvistemålsloven §324 første ledd 2. setning.
Ankende part - A - har i hovedsak anført:
A motsetter seg behandling, idet det vises til hans forklaring for retten. Han opplever seg selv som mentalt frisk og har ikke behov for noen behandling eller medisinering. Det er viktig å se hen til hvilken rolle politiet har i saken. Allerede i 1984 ga han uttrykk for sin frykt for politiet. Når sykehuset likevel har koblet inn politiet i sin behandling av ham - både ved avhenting og for vakthold - så gir det grunnlag for dårlig kommunikasjon. Han føler seg også stigmatisert av journalutskriftene og av karakteristikken av ham som farlig og uberegnelig.
Det må tas hensyn til at A ikke har noe nettverk, familie eller venner. Medisineringen gjør at han dopes ned og sover mye. Dette skaper ofte en vanskelig situasjon. Det er ikke riktig at han ikke kommer til avtalt tid for å hente medisinen sin. Han er nesten aldri syk. Han fungerer godt i leiligheten sin og ønsker å arbeide. Han har ikke slått noen sykepleier eller truet noen.
Selv om retten skulle finne at de to vilkårene i psykisk helsevernloven (psykisk helsevernloven) §3-3 første ledd litra a og b er tilstede, så fremtrer likevel ikke tvunget psykisk helsevern som den klart beste løsning for A, slik §3-3 tredje ledd krever. Dette er et særdeles omfattende inngrep som ikke er påkrevet i As tilfelle. Det må også holdes opp mot As egen opplevelse av et kontinuerlig overgrep.
Det er lagt ned følgende påstand:
«A utskrives.»
Ankemotpart - Staten ved Sosial- og helsedepartementet - har i hovedsak anført:
Grunnvilkåret for at det skal kunne anvendes tvunget psykisk helsevern, er at man står overfor en alvorlig sinnslidelse, jf. psykisk helsevernloven §3-3 første ledd. Under dette begrepet går psykoser og andre markerte avvik. Det er i den sammenheng viktig å understreke at det er pasientenes tilstand - uten den positive effekt som følger av medisinering - som er utgangspunktet. Når det gjelder A, er det ingen grunn til å trekke i tvil legenes vurdering av hans diagnose. Han har en psykiatrisk grunnlidelse som dekkes av lovens «alvorlig sinnslidelse.
Den nye loven om psykisk helsevern av 1999 har de samme to tilleggskriterier som forrige lov av 1961 - forverringskriteriet i §3-3 første ledd litra a og og farekriteriet i litra b. Loven har imidlertid innskjerpet tidsaspektet m.h.t. forverring til ca 2 måneder, jf. Ot.prp.nr.11 (1998-1999) side 80.
For As del gjøres gjeldende at begge kriteriene i psykisk helsevernloven §3-3. første ledd er oppfylt. Fra den senere tid vises til den tilstand han var i forut for innleggelsen på Sandviken sykehus i februar 2000. Grunnet manglende medisinering fremsto han da som klart paranoid psykotisk. Det samme gjentok seg i februar 2001 da han etter ca tre uker som dagpasient fremsto som svært truende overfor personalet på FiH. Et tredje tilfelle inntraff rundt årsskiftet 2001/2002, da det innkom bekymringsmelding fra naboer.
A har svært liten sykdomsinnsikt. Han har et klart behov for jevnlig medisinering og det er stor risiko for forverring i hans fysiske og psykiske tilstand dersom medisineringen uteblir over lenger tid. Det fremgikk av vitneforklaringene at betydelig forverring inntreffer hos A etter rundt en måned - i høyden to - uten normal medisinering.
Uten inntak av medisin utgjør A en alvorlig fare for seg selv og andre. Han har et stort utageringspotensiale og kan opptre truende og voldelig i dårlige faser. Det er dokumentert en rekke voldsepisoder - såvel overfor helsepersonell som overfor politiet i forbindelse med avhenting.
Psykisk helsevernloven §3-3 tredje ledd har som et tilleggsvilkår at det skal foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av om tvungent psykisk helsevern er det mest hensiktsmessige tiltak for pasienten. Det avgjørende her er hva som rent objektivt er det beste for pasienten.
I As tilfelle er det lite tvil om hva som skjer dersom han ikke er under vedvarende medisinsk og annen oppfølgning. Det er på det rene at A kan være farlig når hans tilstand forverres. Skrives han ut, er det store muligheter for snarlig innleggelse igjen. Dette vil kunne ramme ham vel så hardt og føles vel så smertefullt som den nåværende behandling. I tillegg anføres at for hvert tilbakefall blir effekten av medisinering mindre og det tar lenger tid å komme noenlunde tilbake til forrige nivå. Dette er bekreftet av vitneforklaringer i retten. Det vil være uforsvarlig å skrive A ut nå. All sannsynlighet peker mot et nytt tilbakefall og ny innleggelse. Det må også hensyntas hans manglende sykdomsinnsikt.
Forøvrig minnes om den begrensede rettskraftvirkning en avgjørelse vil ha, idet tvistemålsloven §486 uansett gir A anledning til å prøve sin sak på nytt ett år etter en rettskraftig avgjørelse.
Det er lagt ned følgende påstand:
«Byrettens dom stadfestes.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Innledningsvis vil lagmannsretten nevne at retten kan prøve alle sider av saken, herunder også de rent skjønnsmessige, jf. tvistemålsloven §482. Saken skal vurderes ut fra situasjonen slik den er idag.
A er 37 år. Han kom i kontakt med psykiatrien i 1980 og har siden 1984 vært tilnærmet sammenhengende behandlet gjennom medisinering og en rekke innleggelser ved sykehus. A mener selv ikke å lide av noen sykdom og at det ikke er behov for medisinering. Han benekter også de tilfeller av vold som er anført i saken. Han har ønske om å få bo i egen leilighet, ordne seg selv og å arbeide.
Lagmannsretten finner som byretten å kunne legge til grunn at A har en alvorlig sinnslidelse som oppfyller grunnvilkåret i psykisk helsevernloven §3-3 første ledd. Det vises bl.a til den fremlagte dokumentasjon og til vitneforklaring fra hans behandlende lege. Diagnosen er organiske paranoid og organisk personlighetsforstyrrelse. Det vises også til følgende utdrag fra redegjørelse fra RPS til Kontrollkommisjonen for psykisk helsevern i Sør-Rogaland av 06.03.00:
«Pasienten var innlagt til et opphold ved regional sikkerhetsavdeling, Dikemark sykehus 21/6-94 til 23/10-95. Han ble under oppholdet grundig utredet. Utredningen påviste et spåklig nivå hos pasienten tilsvarende 4 år hos et gjennomsnittlig norsk barn og tilsvarende i engelsk 8 år og 10 måneder. I tillegg viste utredningen at pasienten hadde begrenset intellektuell kapasitet, noe som vil virke inn på forventningen til hva pasienten kan tilegne seg av ferdigheter i fremtiden. Pasienten ble over lang periode medisinert med Tegretol, et antiepileptikum, for å vurdere temporallappsepilepsi som mulig årsak til hans psykotiske episoder, samt vurdere psykoseproblematikk når han var uten nevroleptikamedikasjon. Pasienten fremsto da klart psykotisk med massive paranoide vrangforestillinger og hørselshallusinasjoner og influenssymptomer.»
Lagmannsretten legger videre til grunn at FiH, som ansvarlig institusjon for A, både faglig og materielt tilbyr ham tilfreddstillende behandling og omsorg, jf. psykisk helsevernloven §3-2.
Når det gjelder de to tilleggsvilkår i psykisk helsevernloven §3-3, første ledd litra a og b - i korthet ofte benevnt henholdsvis behandlingskritieriet og farlighetskriteriet - så må minst ett av disse være oppfylt. Staten v/Sosial- og helsedepartementet har anført at begge vilkår er oppfylt. Lagmannsretten vil først vurdere behandlingskriteriet i litra a.
Vilkåret i litra a vil være oppfylt når tvunget psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at pasienten enten får sin utsikt til helbredelse eller vesentlige bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at pasienten i meget nær fremtid får sin tilstand vesentlig forverret. I nærværende tilfellet fremstår kun det andre alternativt som aktuelt, idet As tilstand må anses å være kronisk og behandlingen tilnærmet optimal.
Etter lagmannsrettens vurdering fremstår det som tilnærmet sikkert at As tilstand vil bli betydelig forverret, dersom han ikke er under kontinuelig adekvat medisinering og behandling. Dette støttes såvel av hans egen som av vitneforklaringene for retten og av den fremlagte dokumentasjon. I de perioder A tidligere har vært utskrevet, har det vist seg at han ganske raskt unnlater å ta foreskrevet medisin. Dette synes i hovedsak å henge sammen med hans manglende sykdomsinnsikt og hans opplevelse av å bli «dopet ned» av medisinene. Han har heller ikke kunnet behandles tilfredsstillende med depot-medisinering. Det må kunne legges til grunn at han vil slutte med medikamenter ved en eventuell utskrivning og at en forverring vil da inntreffe.
Spørsmålet blir etter dette i forhold til vilkåret i litra a, hvor raskt en eventuell forverring vil inntreffe. A behandles i dag med god effekt av medikamentet Risperdal. Dette må inntas daglig - idet det ikke kan inntas i form av depot. Dersom A skulle unnlate det daglige inntak, anslo vitnet Haldis Økland Lier, overlege ved FiH, at As symptomer ville slå ut etter bare noen få uker etter bortfall kanskje opptil en måned. Etter lagmannsrettens vurdering er på denne bakgrunn vilkåret i litra a om «i meget nær framtid» oppfylt, jf. Rt-2001-752.
Lagmannsretten finner etter dette at behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven §3-3 første ledd litra a er oppfylt.
Etter lagmannsretten er det også mye som taler for at vilkåret i psykisk helsevernloven §3-3 første ledd litra b er oppfylt. I denne saken er det en klar sammenheng mellom vilkårene i litra a og b, således at vilkåret i litra b - «.... en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.» - fremstår som en meget sannsynlig konsekvens av den forverring i As situasjon som vil kunne inntreffe som følge av manglende medisinering. Lagmannsretten finner det her tilstrekkelig å vise til de mange episoder av alvorlig voldelig og truende karakter som A har vært involvert i helt tilbake fra 1990, senest rundt årsskiftet 2001/2002. Det vises også til den vurdering som ble utarbeidet av ass. lege Kenneth Eikeset 09.01.02 angående A, hvorfra siteres:
«Pasienten har vært tilknyttet psykiatrisk blokk, Haugesund sjukehus det siste halve året på dagtid. Han har kommet daglig for å motta sin faste medikasjon Risperdal tabletter. På denne medikasjonen har pasienten fungert bra ute. Den siste tiden har det kommet bekymringsmeldinger fra nærmiljøet rundt pasienten. Det er beskrevet utagerende adferd, roping og skriking i blokka der han bor. Ved enkelte tilfeller har en måtte hente ham inn til psykiatrisk blokk for medisinering ved hjelp av politiet. Gradvis har det skjedd en forverring i pasientens tilstand, og han ble av den grunn tilbakeholdt i avdelingen i dag og overført fra §3.1.2 til §3.1.1 i Psykisk helsevernlov. En oppfatter ham som klart psykotisk og til fare for seg selv og andre.»
Lagmannsretten er etter således kommet til at hovedvilkåret om alvorlig sinnslidelse og minst ett av de to tilleggsvilkårene er oppfylt. Videre må vilkårene i psykisk helsevernloven §3-3, annet og tredje ledd være oppfylt.
Psykisk helsevernloven §3-3 annet ledd fastslår at tvunget psykisk helsevern bare kan anvendes når det har vært forsøkt å gi pasienten et tilfredsstillende behandlings- og omsorgstilbud på frivillig grunnlag, uten at dette har ført frem, eller det er åpenbart formålsløst å prøve det. Lagmannsretten finner at dette kravet er oppfylt. Det vises til at A siden 1984 har hatt over 20 opphold i institusjon, men at dette likevel ikke har vært tilstrekkelig til å sikre et tilfredsstillende frivillig samarbeid med behandlingsleddet. Det vises også til følgende utdrag fra den vurdering som ble gjort 15.11.00 av lege Anne Faksvåg ved FiH ved overføring til §5 etter 1961-loven:
«36 år gammel mann med kjent, organisk paranoid lidelse og personlighetsforstyrrelse. Tidligere flere opphold vedsikkerhetsavdeling på grunn av potensiell og reell farlighet. Har nå nektet oppfølgning av Nettverksteamet, nektet medisinering og ramponert sin leilighet.»
I psykisk helsevernloven §3-3 tredje ledd gis det i tillegg anvisning på at det skal foretas en helhetsvurdering, der tvunget psykisk helsevern må fremtre som den klart beste løsning for vedkommende. Det skal legges særlig vekt på belastningen for pasienten ved inngrepet.
A bor idag i egen leilighet i Haugesund. Han trives med dette og synes å være istand til å stelle seg selv. I lange perioder, hvor medikamenteringen skjer normalt, vil det for alle parter være den beste løsning at han kan bo hjemme. Ettersom han trenger daglig medisin-inntak, er det imidlertid helt påkrevet at han fremstiller seg for sykehuset eller ved uteblivelse blir tvangsavhentet - dels for kontakt/observasjon og dels for medisininntak. En løsning basert på for eksempel ukesdosett har tidligere vært prøvd uten hell. Hans manglende innsikt i sin sykdom og i sitt behov for medikamenter, vil uten tilsyn raskt kunne føre til en negativ utvikling. I psykotiske perioder kan han være farlig, det finner lagmannsretten klart dokumentert. Det må også tillegges vekt at en daglig sykehuskontakt gir A et fast holdepunkt i hans hverdag, idet hans øvrige støtteapparat synes svært begrenset. Lagmannsretten finner samlet sett at tvunget psykisk helsevern fremtrer som den klart beste løsning for A.
Lagmannsretten finner likevel grunn til å bemerke at man fra sykehusets side i større grad enn hittil søker å unngå bruk av politiet ved avhenting av A ved uteblivelse, av hensyn til hans egen frykt for politi og forholdet til nabolag. Dette ble også påpekt av vitnene i saken.
Lagmannsretten finner etter dette at lovens vilkår for tvunget psykisk helsevern av A er tilstede. Haugesund byretts dom blir således å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.