LB-2001-2995
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-03 |
| Publisert: | LB-2001-02995 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-00691 M/93 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02995 M/01. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst. statsadvokat Carl Graff Hartmann) mot A (Forsvarer: Advokat Bjørn Rudjord). |
| Forfatter: | Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Thore Rønning. Tilkalt dommer, byfogd Lars Borge-Andersen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §260, §52, §60, §62 |
A er født *.*. 1982, og har bopel i - - veien 22, Oslo. A er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han er ansatt hos - - og har ca kr 11.-12.000,- pr. mnd. i netto inntekt og er uformuende.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo den 4. januar 2001, er A satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:
I.
Straffeloven §267, jf. §268 første ledd
for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
a) Lørdag 24. juli 1999 ca kl. 02.35, i forretningen 7-eleven i - - gate 1 i Oslo, sammen med tre andre personer, truet han ekspeditør B med en leketøyspistol til å legge seg ned på gulvet og deretter til å åpne kassen, hvoretter han bemektiget seg ca kr 7.500,- i kontanter samt diverse tele- og sporveiskort.
b) Onsdag 22. desember 1999 ca kl. 04.00 - 08.45, på utestedet X i - - veien 1 i Oslo, sammen med to andre personer, truet han C med en kniv og sparket ham i kroppen før han bandt Cs hender på ryggen samt bandt ham for øynene. Deretter bemektiget han seg kr 22.085,- fra en spilleautomat, ca kr 1.000,- fra kassen samt to bærbare datamaskiner.
II.
Straffeloven §260 første og tredje ledd
for uten å høre til den berettigedes husstand eller å være i hans tjeneste, rettsstridig å ha tatt en motorvogn og brukt eller forføyet over den, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Lørdag 24. juli 1999 ca kl. 01.30, på St. Hanshaugen i Oslo, borttok han en Ford Escort personbil med kjennemerke DH ***, tilhørende D, og kjørte med bilen på gater og veier i Oslo inntil han samme natt ca kl. 02.45 kolliderte med bilen i krysset Finnmarksgata/Helgesensgate.
Straffeloven §62 kommer til anvendelse.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Påstand om inndragning forbeholdes nedlagt.
Oslo byrett avsa den 17. august 2001 dom med slik domsslutning:
1. A, født *.*..82, dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268 annet ledd, straffeloven §260, 1. jf. tredje ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 8 - åtte - måneder.
2. Til fradrag i straffen går 12 - tolv - dager for utholdt varetekt, jf. straffeloven §60.
3. A dømmes til å betale erstatning til City Automatutleie A/S med kr 61.691 - sekstientusensekshundreognittien 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.
A har erklært anke over byrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for post I b, lovanvendelsen for post I a og straffutmålingen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 21. september 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus den 2. januar 2002. Tiltalte møtte og avga forklaring. Retten mottok i tillegg forklaring fra 2 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
1. A, født *.*..82, dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268 annet ledd, straffeloven §260, første jf. tredje ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 2 år.
Til fradrag i straffen går 12 - tolv - dager for utholdt varetekt i anledning saken.
2. A dømmes til å dekke sakens omkostninger fastsatt etter rettens skjønn
Forsvareren har lagt ned slik påstand:
Tiltalte anses på mildeste måte
Lagmannsretten bemerker:
Den nærmere beskrivelse av ranshandlingene fremgår av byrettens dom.
Hovedspørsmålet i denne saken er om de to ran som tiltalte har erkjent å ha begått, er å anse som grove ran eller ikke. Når det gjelder det ene ranet, tiltalens post 1 a, gjelder anken utelukkende lovanvendelsen. Byrettens bevisbedømmelse er med andre ord ikke påanket. For så vidt gjelder tiltalens post 1 b er også bevisbedømmelsen påanket i det byrettens subsumsjon av forholdet som grovt ran fremstår som et resultat av en helhetsvurdering som også inneholder beviselementer.
Det bemerkes videre at påtalemyndigheten i den første siktelse mot tiltalte datert 12. april 2000, ikke betegnet forholdene som grove ran og innstilte på pådømmelse i Oslo forhørsrett. Forhørsretten reiste imidlertid spørsmål om denne subsumsjonen var riktig og fant at betingelsene for forhørsrettspådømmelse ikke forelå, jfr beslutning av 22. november 2000.
Etter dette ble det tatt ut tiltale i saken, men ikke for grovt ran, jfr den gjengitte tiltalebeslutning ovenfor. Under hovedforhandlingen for byretten anførte imidlertid møtende aktor at forholdene måtte bedømmes som grove ran og fikk medhold i dette av byretten.
Det hører samtidig til bildet at den medskyldige til ranet begått mot utestedet «X» i dom av Oslo byrett under ledelse av samme byrettsdommer, ble funnet skyldig i simpelt ran, altså ikke i grovt ran og ble dømt til fengsel i ett år.
Ved vurderingen av om et ran er å anse som grovt er det en rekke momenter som det etter lovbestemmelsen «særlig» skal legges vekt på. Det er om det er brukt grov vold, om det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap. Om ranet er nøye planlagt eller gjelder en betydelig verdi eller begått overfor forsvarsløs person, er videre nevnt i oppregningen i lovbestemmelsen. Det er for øvrig på det rene at oppregningen ikke er uttømmende.
Ikke ved noen av de to ran det her er tale om er det brukt grov vold. Det er heller ikke truet med skytevåpen. Det er på det rene at det ved det første ranet ble truet med en leketøyspistol, men det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen, jfr NOU 1982:25 s. 52, at en leketøyspistol ikke dekkes av oppregningen. På den annen side er det antatt i den samme NOU at det vil være naturlig å bedømme et post- eller bankran hvor det trues med skytevåpen, som grovt selv om det er bløffet med leketøyspistol eller et uladd våpen.
I de aktuelle sakene her er det ikke borttatt betydelige verdier, og de ranete kan heller ikke betegnes som forsvarsløse personer. Den omstendighet at fornærmede i forbindelse med ranet mot utestedet X, sov da ranerne kom inn, er ikke tilstrekkelig til å anse ham som «forsvarsløs» i lovens forstand. Denne bestemmelsen tar typisk sikte på ran av eldre eller handikappede personer, jfr Rt-1986-439. Etter lagmannsrettens mening må imidlertid begge de to ran anses som «nøye planlagt». Ved det første ran ble det anskaffet finlandshetter, det ble stjålet en fluktbil, og de hadde planlagt et rømningssted, en leilighet som tiltalte kunne disponere, og en av dem hadde tatt med en leketøyspistol så naturtro at den ble oppfattet som ekte.
Også det andre ranet var nøye planlagt. De to ranerne hadde etablert kontakt med en pike som skulle overnatte i puben og som skulle varsle dem via mobiltelefon og gi dem adgang så snart den ranete C hadde sovnet. De hadde også med seg tøystykker som de brukte til å binde og kneble C.
Spørsmålet om ranet mot 7-11 forretningen var grovt, har tidligere vært oppe for lagmannsretten i dom av 18. september 2001 mot en av de andre som var med, nemlig E. E var 19 år på gjerningstiden. Saken ble derfor behandlet med lagrette. Spørsmålet om ranet var grovt eller ikke ble forelagt for lagretten som svarte nei på spørsmålet, og lagmannsretten la dette til grunn. Lagmannsretten la for øvrig til grunn at ranet ikke var nøye planlagt, selv om det var planlagt.
Denne lagmannsrett er enig i lagrettens vurdering. Selv om ranet var planlagt og selv om det er nødvendig å reagere strengt mot ran av natteåpne forretninger hvor én ofte er alene på vakt, finner lagmannsretten at elementene av vold og planlegning alt i alt ikke er tilstrekkelige i denne saken til at det er riktig å anse ranet som grovt. Selve ranshandlingen tok kort tid, utbyttet var beskjedent, det ble ikke brukt vold, og etter vitneforklaringen fra ekspeditøren, har han ikke hatt særlige psykiske ettervirkninger etter ranet.
Derimot finner lagmannsretten at ranet mot X må betegnes som grovt. I tillegg til det som allerede er nevnt, legger lagmannsretten vesentlig vekt på at ranerne etter å ha truet C med kniv og holdt ham fast og slått ham, kneblet ham og bandt hendene hans bak ryggen og lot han ligge slik i flere timer, bl.a med det resultat at han hyperventilerte. Selv om det neppe noen gang stod om livet, må dette ha vært en særdeles traumatisk og gruoppvekkende opplevelse for fornærmede. Dette sett i sammenheng med de øvrige momenter i saken, gjør at handlingen må betegnes som grovt ran. Lagmannsretten legger mindre vekt på at denne fornærmede etter eget utsagn ikke har hatt vesentlige psykiske ettervirkninger etter ranet.
Etter dette blir tiltalte å dømme for et tilfelle av grovt ran og et tilfelle av simpelt ran i tillegg til et bilbrukstyveri.
I den tidligere nevnte dom av denne lagmannsrett ble det tatt utgangspunkt i at det er nødvendig å reagere strengt mot ran av kiosker og bensinstasjoner, jfr også Høyesteretts dom i Rt-2000-400. Denne lagmannsrett er enig i dette og også i at det i tilfeller som disse som ligger i grenselandet mellom grove og simple ran, vil være av mindre betydning for straffutmålingen om forholdet henføres under den ene eller den andre kategori.
Lagmannsretten finner det imidlertid noe spesielt at byretten i saken mot den medskyldige i ranet mot Bislet Corner dømte denne til fengsel i «bare» ett år til tross for at straffen også omfattet en rekke andre forhold.
I saken mot den medskyldige i ranet mot 7-11 forretningen satte lagmannsretten straffen til fengsel i 2 år, men også denne saken omfattet en rekke andre forhold slik at de er vanskelige å sammenlikne direkte.
Dommene synes imidlertid å vise at rettspraksis ikke er særlig fast og entydig i slike saker, selv om tendensen synes å gå i retning av strengere straffer, jfr Rt-2000-1852 hvor Høyesterett uttaler at hensynet til allmennprevensjon tilsier at det reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet for slike ran. Høyesterett fastsatte straffen til fengsel i ett år og åtte måneder.
Tiltalte i denne saken var ennå ikke 18 år da ranene ble begått, og det skal meget til før det ilegges en helt ut ubetinget fengselsstraff når tiltalte er så ung. Det er også nå gått mer enn to år siden ranene ble begått, og tiltalte er i fast jobb. Det kan neppe bebreides tiltalte at diskusjonen mellom domstol og påtalemyndighet om hvorvidt forholdene med rette bør betegnes som grove ran eller ikke, har ført til at saken, til tross for tiltaltes tilståelse av begge forhold etter kort tid, først nå kommer til endelig avgjørelse. Forholdene er imidlertid totalt sett så grove at det også må gis en straff av ubetinget fengsel.
Et flertall som består av formannen samt tilkalt dommer, byfogd Borge-Andersen og 3 meddommer finner at straffen bør settes til fengsel i ett år og seks måneder hvorav seks måneder gjøres betinget. Mindretallet, lagdommer Rønning og en meddommer, finner forholdet så grovt at det til tross for tiltaltes unge alder ikke er plass for en delvis betinget reaksjon og finner at straffen derfor helt ut bør være ubetinget.
Etter dette blir straffen å fastsette i samsvar med flertallet til fengsel i ett år og seks måneder hvorav seks måneder gjøres betinget.
Til fradrag i straffen tilkommer tiltalte 12 dager for utholdt varetektsarrest.
Eter det resultat retten har kommet til er det ikke plass for saksomkostninger.
Dommen er avsagt under slik dissens som angitt ovenfor.
Domsslutning:
1. A, født *.*..82, dømmes for overtredelse av straffeloven §267 jf. straffeloven §268 første ledd, straffeloven §267, jf. §268 annet ledd, straffeloven §260, første jf. tredje ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder hvorav 6 - seks - måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jf. straffeloven §52 flg.
Til fradrag i straffen går 12 - tolv - dager for utholdt varetekt i anledning saken.