Rt-1953-500
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-04-25 |
| Publisert: | Rt-1953-500 |
| Stikkord: | Fiskerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 64/1953 |
| Parter: | Sands Laksefiske A/S (overrettssakfører Karl Wyller - til prøve) mot Frithjof Hiim (høyesterettsadvokat Edvard Årstad). |
| Forfatter: | Skau, Heiberg, Eckhoff, Andenæs, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: |
Eierne av den særskilt skyldsatte fiskerett i Sandselven (Suldalslågen) i Ryfylke, Sands Laksefiske - senere kalt selskapet - anla i 1931 sak mot grunneierne ved elven og Sandsbukten med påstand om at disse skulle kjennes uberettiget til å fiske i elven og sjøen.
Herredsretten ga selskapet medhold for så vidt angår fisket i selve elven. De saksøktes eiendommer var, iallfall fra det fjortende århundre, på kirkens hånd. Etter gjennomføringen av reformasjonen ble fiskeretten skilt fra gårdene, og fiskeretten var senere gjenstand for særskilt overdragelse.
Side:501
Grunneierne gjorde forgjeves gjeldende at selskapet bare hadde en positivt begrenset fiskerett, som ikke gikk videre enn til å fiske med fire fra eldgammel tid brukte redskaper, nemlig ett kar på hver side ved Sandsfossen, og to notkast på hver side av elven nær munningen.
Når selskapets enerett ble begrenset til elven, var dette fordi herredsretten ikke fant at «det historiske materiale byder på tilstrekkelige holdepunkter for den antagelse at også kirkegodsets strekninger langs sjøen ligger inn under Sands Laksefiskes enerett». Som grense mellom elven og sjøen - og dermed for selskapets enerett - ble lagt til grunn en linje som var fastsatt ved lensmannsskjønn i 1928 (senere kalt «lensmannslinjen»).
For herredsretten var det anlagt 3 saker. Etter bevilling ble ankesakene innbrakt direkte for Høyesterett og der behandlet under ett. Høyesterett, som avsa dom den 15. februar 1935, kom til samme resultat som herredsretten. Om grensen mellom elv og sjø uttalte førstvoterende, som de øvrige dommere sluttet seg til: «Jeg er blitt stående ved i så henseende å anvende den av underretten anvendte grense fastsatt ved lensmannsskjønn av 1928. Jeg har oppfattet prosedyren således at denne grense aksepteres av begge parter forsåvidt Høiesterett finner å måtte innskrenke eneretten til grunnen mellem elven og sjøen. Den således fastslåtte grense fikseres derved som privatrettslig grense mellem partene og vil ikke kunne forandres ved senere lensmannsskjønn.»
Blant de saksøkte var Ole Lagerhus som eier av br.nr. 11 og 19 under g.nr. 34. Omkring 1870 var det fra den såkalte Verksbryggen - br.nr. 19 - tatt opp et notkast av Ole Sand, som da eide en halvdel av br.nr. 19. Notkastet ble drevet til 1884, da fisket i elven og sjøen ble leid bort for 40 år til engelskmannen Archer. Etter utløpet av leietiden tok Ole Lagerhus opp notkastet fra Verksbryggen.
Høyesterett fant at Lagerhus (da hans dødsbo) ikke hadde rett til slikt fiske. Førstvoterende uttalte bl.a.: «Det foreligger i ethvert fall såvidt jeg kan se ikke tilstrekkelig materiale til å godtgjøre at fisket fra Verksbryggen er utøvet i kraft av en grunneieren som sådan tilliggende rett.»
Etter Høyesteretts dom ble det i 1936 inngått en overenskomst mellom selskapet og Ole Lagerhus's dødsbo - Oles hustru og deres sønn Knut. I overenskomsten het det bl. a: «For det tilfelle at Knut Lagerhus enten som eier av g.nr. 34 br.nr. 11, 19 og 62 eller i henhold til særskilt avtale med de nuværende eiere av de frasolgte parseller av gården Sand har rett til laksefiske i Sandsbukten - - -, overdras denne rett til A/S Sands Laksefiske - - -.»
I 1873 hadde Ole Sand utskilt og solgt av br.nr. 11 en parsell som fikk br.nr. 13, hvor kjøperne allerede før kjøpet drev skipsverft. Parsellen støter etter «lensmannslinjen» dels til elven,,
Side:502
dels til sjøen. I 1944 lot Frithjof Hiim som eier av br.nr. 13, hvor det nå ble drevet sagbruk og trelastforretning, bygge en ny brygge til elven og sjøen.
Selskapet mente han var uberettiget til det, og krevde bryggen fjernet. Da Hiim hevdet at han var eier av sjøgrunnen og hadde rett til å oppføre bryggen, anla selskapet sak med påstand om at bryggen skulle fjernes. I saken ble også fiskeretten tatt med. Hiim hevdet at han hadde rett til fiske for den del av br.nr. 13 som støter til sjøen. For strekningen mot elven aksepterte han Høyesteretts dom av 1935 - hans bruk var ikke med i den saken - som avgjørende også for seg. Selskapet på sin side gjorde ikke nå krav på enerett i sjøen i kraft av sin gamle særrett, men hevdet at retten til fiske ikke fulgte med da br.nr. 13 i 1873 ble utskilt fra br.nr. 11, og ved overenskomsten med Ole Lagerhus' dødsbo i 1936 hadde selskapet fått seg overdratt br.nr. 11's fiskerett.
I skjøtet på br.nr. 13 var det ikke sagt noe om fiskeretten, heller ikke skylddelingen. Selskapet mente imidlertid at skylddelingens grensebeskrivelse, sammenholdt med den omstendighet at notkastet fra Verksbryggen var fortsatt også etter at br.nr. 13 ble utskilt uten at eierne av dette bruk hadde protestert, viste at fiskeretten fremdeles tilkom br.nr. 11. Notkastet ble foretatt slik at det ene notøret ble festet i Verksbryggen, så ble noten rodd utover og ned mot et sted på br.nr. 13 (som i elven støter til Verksbryggen). Herfra ble så det andre notøret ført opp til Verksbryggen, hvor noten ble bermet. Eierne av br.nr. 13 hadde aldri drevet noe fiske utenfor sin grunn. Særlig vekt la selskapet på det forhold at br.nr. 13 ikke var med da Archer i 1884 leide all fiskerett både i elven og sjøen.
Ryfylke herredsrett - den konstituerte sorenskriver med domsmenn - ga i dom av 15. januar 1947 selskapet medhold, idet den fant at fiskeretten var holdt tilbake i 1873. Hiim ble dømt til bl.a. å fjerne bryggen, og selskapet ble kjent berettiget til fisket på den omtvistede strekning.
Gulating lagmannsrett, hvor det også deltok to domsmenn, kom i dom av 9. juni 1950 til et annet resultat, idet den - for de tre juridiske dommeres vedkommende under tvil - ikke fant det godtgjort at selgeren i 1873 hadde forbeholdt seg fiskerett i sjøen. For kravet om fjernelse av bryggen ble Hiim frifunnet, også for så vidt angår den del som lå imot elven, idet lagmannsretten fant at bryggen ikke voldte noen skade eller ulempe av noen betydning for fiskens gang eller for fisket der.
Selskapet anket for så vidt angår spørsmålet om fiskeretten, og Høyesterett avsa dom den 25. april 1953.
Førstvoterende dommer Skau kom til samme resultat som lagmannsretten og uttalte at han - i likhet med de juridiske dommere i lagmannsretten, hadde funnet saken tvilsom.
Til spørsmålet om fiskeretten ved skylddelingen var forbeholdt
Side:503
selgeren uttalte han: «Nå er det en sikker regel i vår rett at ved salg av eiendom som ligger til sjøen, følger retten til sjøgrunnen og de rettigheter som knytter seg til eiendomsrett til stranden med i overdragelsen, hvis ikke annet er sagt eller for øvrig har fått uttrykk på en slik måte at kjøperen må antas å ha forstått at disse rettigheter er unntatt fra salget. Jeg viser eksempelvis til høyesterettsdommer referert i Rt-1901-851 ff. og Rt-1928-435. Tilsvarende regel gjelder ved overdragelse av eiendom som ligger til elv.»
Etter å ha drøftet spørsmålet om hvorledes skiftelinjene etter skylddelingen rettslig skulle trekkes - noe som var omtvistet mellom partene - fortsatte førstvoterende:
«Selv om man legger selskapets oppfatning til grunn her, så kan jeg ikke i skylddelingen for så vidt se noe uttrykk for at fiskeretten er holdt unna.
Selskapet har, som før nevnt, dokumentert flere skylddelinger over parseller som er skilt ut fra br.nr. 11. Disse skulle vise at man bruker å angi skiftelinjene på en annen måte enn gjort for br.nr. 13 når det er meningen at sjørettighetene skal følge med. I disse skylddelinger er skiftelinjene dels angitt å begynne og å ende ved sjøen - eller elven - dels er de også beskrevet slik at linjen, når den kommer tilbake til sjøen, «følger (så) søen til utgangspunktet for skiftelinjen». At sjørettighetene ikke er unntatt ved en uttrykksmåte som den sist nevnte er på det rene. Men jeg kan ikke innse at det med henblikk på dette spørsmål er noen vesensforskjell mellom den form for beskrivelse som er brukt i det sist nevnte tilfelle og den som ble brukt ved utskillelsen av br.nr. 13. Der var det, hva enten man legger det ene eller det annet alternativ for skiftelinjens forløp fra punkt B til grunn, byggverk langs hele strekningen mot sjøen, og det var da naturlig at beskrivelsen lot skiftelinjene følge ytterkanten av disse byggverk - «Værvebruggene» - og ikke sjøen eller stranden. Men man kan etter min mening ikke i den først nevnte beskrivelse mer enn i den siste se noe uttrykk for at sjørettighetene er holdt unna. Jeg kan derfor, som sagt, ikke finne at selve beskrivelsen av skifte linjene i skylddelingen over br.nr. 13 viser at fiskeretten er holdt utenfor.
Tilbake står da, når det gjelder tolkningen av skylddelingen, den bestemmelse som følger umiddelbart etter beskrivelsen av skiftelinjene - og som jeg for korthets skyld kaller for tillegget: «Dette her begrensede skal være fri for nogen innskrenkning fra søsiden eller den vestlige kant.» Hva man har ment med dette tillegg er ikke klart. Tillegget er nok forenelig med den oppfatning at sjørettighetene i alminnelighet - og derunder fiskeretten - skulle være forbeholdt selgeren. Tillegget kan i så fall sees som et unntak fra forbeholdet for så vidt angår den sjøverts atkomst til parsellen. Etter min mening er imidlertid en annen forklaring mer nærliggende.
Side:504
Som allerede nevnt var skipsverftet i drift da skylddelingen ble holdt. Verftet skulle ha tømmer til skipene inn i dokken, det skulle ha plass til avløp for skipene fra beddingen, og det skulle ha plass for skipene ved kaien under det videre arbeid med dem. Det ligger derfor nær å anta at kjøperne, selv om sjøgrunnen ikke var unntatt, har ansett det påkrevd eller ønskelig å få inn en klausul som tillegget for å sikre seg at det ikke på sjøsiden skulle legges vanskeligheter av noen art i veien for deres virksomhet. Man har den gang neppe hatt noen klare forestillinger om rettsforholdene ved sjøen. Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne at tillegget - hverken i seg selv eller sett i forbindelse med beskrivelsen av skiftelinjene - gir uttrykk for at fiskeretten er holdt tilbake, iallfall ikke med slik tydelighet at dette må antas å ha vært klart for kjøperen. Jeg finner grunn til her å minne om hva jeg tidligere har nevnt om Ole Sands kast. Hadde det vært spørsmål om et gammelt, verdifullt fiske, ville det ha hatt en sterk formodning mot seg at eieren av hovedbruket skulle la fiskeretten følge med ved utskillelsen av en parsell. I det foreliggende tilfelle var forholdet imidlertid at notkastet først var begynt omkring 1870. Hvor ofte det hadde vært fisket i mellomtiden vet man lite om, men jeg må gå ut fra at fisket ikke hadde vært betydelig. Dertil kommer at kastet foregikk fra Verksbryggen - altså ikke fra den strekning som nå ble utskilt. Og det er ikke noe holdepunkt for å anta at Ole Sand har ansett det nødvendig å forbeholde seg fiskeretten for den utskilte parsell for å kunne fortsette notkastet fra Verksbryggen. Når det ikke er nevnt noe om fiskeretten hverken i skjøtet eller i skylddelingen, må jeg derfor gå ut fra at Ole Sand overhodet ikke har tenkt på den i forbindelse med salget. At han muntlig skulle ha forbeholdt seg retten uten at dette så hadde fått uttrykk i noen av dokumentene anser jeg lite sannsynlig.»
Om betydningen av bruken av notkastet uttalte førstvoterende bl.a.: «Hva angår bruken av notkastet fra Verksbryggen inntil 1884 så kan jeg ikke se at dette gir noe bevis for at fisket utenfor br.nr. 13 var holdt unna ved salget. Jeg minner om at kastet ble foretatt fra Verksbryggen, altså fra br.nr 19, og det er ikke klart hvor ofte det har foregått eller i hvilken utstrekning det har berørt br.nr. 13. Jeg understreker i denne forbindelse at det så vidt jeg har forstått er på det rene at kastet aldri har vært foretatt fra br.nr. 13. Og man har - hva jeg legger spesiell vekt på - ikke noe grunnlag for å anta at det fiske som har foregått fra Verksbryggen, i den utstrekning og på den måte det har berørt strekningen utenfor br.nr. 13, har vært utøvet som en rett som normalt skulle tilkomme eieren av dette bruk som grunneier.»
Til slutt bemerket førstvoterende: «Det som imidlertid for meg blir avgjørende når det gjelder spørsmålet om betydningen av bruken - notkastet før 1884, bortleien til Archer, notfisket
Side:505
etter Archer-periodens utløp - og den omstendighet at eieren av br.nr. 13 på sin side ikke har fisket, er at jeg ikke i disse forhold kan se noe bevis for at det ved skylddelingen eller overdragelsen ble avtalt, eller på en for kjøperen bindende måte ble gitt uttrykk for, at fiskeretten skulle være unntatt. Men når jeg således må legge til grunn at fiskeretten ikke ved uttrykkelig eller «stilltiende» avtale er forbeholdt selgeren, så er den gått over til kjøperen i og med overdragelsen av grunnen. Som nettopp nevnt kan jeg ikke anta at Ole Sand ved notkastet fra Verksbryggen har ment å utøve en rett over br.nr. 13 som ellers skulle tilkomme grunneieren. Og det er etter min mening iallfall ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at fisket omkring tiden for overdragelsen har vært drevet på en slik måte at man i br.nr. 13's unnlatelse av å protestere må se et uttrykk for at eieren av dette bruk mente at fiskeretten for br.nr. 13 tilkom Ole Sand. Om det da hos de senere eiere har gjort seg gjeldende den oppfatning at fiskeretten likevel tilkom br.nr. 11, så er en slik rettsvillfarelse uten betydning. Det er ikke hevdet at utnyttelsen av fisket fra Ole Sands og hans etterkommeres side eller passiviteten hos eierne av br.nr. 13 skulle danne noe selvstendig grunnlag for å anerkjenne br.nr. 11 - nå selskapet som innehaver av fiskeretten.»
De øvrige voterende dommerne Heiberg, Eckhoff og Andenæs samt justitiarius Grette sluttet seg i det vesentlige og resultatet til førstvoterende.