Rt-1933-1114

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1933-10-24
Publisert:	Rt-1933-1114
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 43/2 B s.a.
Parter:	Ivar An. Christensen m.fl. (advokat Ole Røed) mot A/S Venborg og E. B. Aaby (advokat Ingolf Sundfør).
Forfatter:	Bade, Hanssen, Motzfeldt, Klæstad, Bugge, Blom, Dahl
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §197, Konkursloven (1863), §366, §367

Kjennelser 24 oktober 1933 og 26 oktober 1933 og dom 4 november 1933.

Kjennelse.

Dommer Bade: I nærværende sak har de ankende parter innhentet en betenkning fra ekspedisjonschef dr. jur. Augdahl angaaende foreliggende rettsspørsmaal i saken. Betenkningen er ikke medtatt i utdraget, men det har vært meningen at mangfoldiggjøre betenkningen og utdele et eksemplar av den til hvert av rettens medlemmer. Det vil da, fremholder de ankende parter, bero paa medlemmene selv om de vil lese betenkningen eller ikke. Motpartene har under paaberopelse av rettergangslovens §197 protestert mot en saadan utdeling, idet det frem holdes at det i virkeligheten kommer ut paa ett, om betenkningen inntas i selve utdraget eller den særskilt tilstilles rettens medlemmer. De har begjært rettens avgjørelse av det reiste spørsmaal. Jeg finner at maatte gi motpartene medhold i deres protest. Efter rettergangslovens §197 kan utenrettslige forklaringer eller erklæringer som andre enn opnevnte sakkyndige har avgitt i anledning av saken, bare brukes naar rettslig avhørelse ikke kan foretas eller naar motparten samtykker. Denne bestemmelse faar efter min mening ogsaa anvendelse paa juridiske betenkninger, kfr. Altens kommentar til rettergangsloven side 173. Jeg antar videre at betenkningen ved den tilsiktede fremgangsmaate maa sies at «brukes», være til benyttelse i saken, selv om oplesning ikke skal finne sted. Naar derfor motpartene ikke har samtykket i at betenkningen utdeles til bruk for rettens medlemmer, kan tillatelse hertil ikke gis av retten, da dette efter det anførte vilde være i strid med §197. Jeg mener at finne støtte for min opfatning i lovens forarbeider, kfr. Ot. prp. nr. 1 for 1910 side 179, hvorfra hitsettes følgende: «Forsaavidt angaar sakkyndiges erklæringer om almindelige

Side:1115

erfaringssetninger kan det derimot sies, at det konsekvente snarest vil være at tilstede deres fri benyttelse, da dommerne har fri adgang til at hente belæring herom fra hvilken kilde de vil, utenrettslig som innenrettslig. Imidlertid viser erfaring, at de ikke opnevnte sakkyndige, fra hvem partene skaffer sig erklæringer til bruk under en rettssak, ofte opfatter sin stilling mere som en teknisk partsmedhjelpers enn som det upartiske vidnes, og at deres erklæringer derfor er av tvilsom verdi som objektivt grunnlag for rettens avgjørelser. Og der tør derfor være best grunn til at la innskrenkningen i adgangen til benyttelse av utenrettslige erklæringer omfatte ogsaa disse».

Kjennelse:

Den av de ankende parter nevnte betenkning fra ekspedisjonschef Per Augdahl tillates ikke brukt under saken.

Dommer Hanssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Motzfeldt, Klæstad, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Bugge og byrettsdommer Blom og dommer Dahl: Likesaa.

Kjennelse.

Dommer Hanssen: De motankende parters processfullmektig har begjært dokumentert en skrivelse fra skibsfører Ludolf Larssen angaaende en i Venborgs erstatningskrav omhandlet skade paa D/S «Solhaug». De hovedankende parters processfullmektig har under henvisning til tvistemaalslovens §197 protestert mot dokumentasjonen.

Jeg antar at protesten ikke bør tas til følge. Det gjelder visstnok her en utenrettslig erklæring av saadan art at den efter den nevnte lovbestemmelse alene kan brukes naar rettslig avhørelse ikke kan foretas eller naar motparten samtykker. I motankeerklæringen er imidlertid skrivelsen nevnt som bevis som aktes brukt for Høiesterett, og den er inntatt i det av de motankende parters pæcessfullmektig utarbeidede tilleggsutdrag, og dette utdrag er uttrykkelig vedtatt av de hovedankende parters processfullmektig. Under disse omstendigheter antar jeg at de hovedankende parter bør betraktes som dem der har samtykket i benyttelse av erklæringen.

Kjennelse:

Ludolf Larssens utenrettslige erklæring av 23 januar 1932 tillates brukt under saken.

Dommer Bade: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Klæstad, Motzfeldt, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Bugge og byrettsdommer Blom og dommer Dahl: Likesaa.

Side:1116

Dom:

Dommer Motzfeldt: Angaaende saks forholdet henviser jeg til Oslo byretts dom, avsagt med sakkyndige domsmenn 4 september 1931. Ved dommen blev saaledes kjent for rett: «Generalkonsul Ivar An. Christensen og sekretær Sverre Holter-Sørensen dømmes til en for begge og begge for en innen 3 dager efter dommens forkynnelse at betale til S/S «Solhaug»s rederi, A/S Venborg, kr. 36432.65 med 4 av hundre i aarlig rente herav fra 4 juni 1930 til betaling skjer, og til skibsreder E. B. Aaby kr. 113.286,01 med 4 av hundre i aarlig rente herav fra 26 mars 1930 til betaling skjer, samt i saksomkostninger til hver av saksøkerne 3000 kroner».

Ivar An. Christensen og Sverre Holter-Sørensen har paaanket dommen overfor begge sine motparter, men har 21 juli 1933 erklært at anken i Høiesterett vil bli begrenset til at gjelde byrettens subsidiære avgjørelse med hensyn til erstatningsberegningen.

Jeg behandler først Venborg-saken.

Overfor A/S Venborg har de ankende parter nedlagt saadan paastand: Prinsipalt: at de frifinnes; subsidiært: at de dømmes til at betale til A/S Venborg kr. 7565.62, men frifinnes iøvrig; atter subsidlært: at de dømmes til at betale til A/S Venborg kr. 20 113;43. i alle tilfelle: at der tilkjennes dem hos A/S Venborg saksomkostninger for byretten og Høiesterett.

Forskjellen mellem de to subsidiære paastander skriver sig vesentlig fra at utgiftene i 5 havner (postene 8, 9 og 11) er godtatt med kr. 12 61028 mere i den siste enn i den første paastand.

A/S Venborg har erklært motanke angaaende den av byretten nektede tapspost 16 for skade i rummene kr. 1376.32, men ikke angaaende de av byretten likeledes nektede tapsposter 1-6 til ialt kr. 3596.15, saaledes at selskapets paastand nu gaar ut paa at tilkjennes kr. 37.808,97 med 6 pct. - mot i byretten 4 pct. - renter fra 4 juni 1930 og saksomkostninger for Høiesterett hos de hovedankende parter in solidum.

Naar de ankende parter prinsipalt paastaar frifinnelse, er det ikke - som i byretten - fordi de nekter at være blitt ansvarlige for Vestindialinjens gjeld til A/S Venborg, men fordi de hevder at de ialfall ikke staar i større ansvar enn linjen selv, og at denne som befrakter ikke skylder rederiet noget. Rettsforholdet dem imellem efter tidscertepartiet maa nemlig ikke begrenses til den dag, da rederiet paa grunn av befrakterens misligholdelse av fraktbetalingen tok baaten «Solhaug» tilbake, men maa opgjøres helt frem til tidscertepartiets avtalte slutningsdag. Og rederiet har i den gjenstaaende del av tidsrummet tjent saa godt paa grunn av stigende frakter, at det forvoldte tap ved linjens sammenbrudd er fullt ut dekket. Dette siste maa man gaa ut fra efter rederiets nektelse av at gi oplysninger om sin fortjeneste.

Uansett hvad man vil mene om medkontrahentens adgang til at kreve den senere merfortjeneste bragt i motregning, maa ialfall de ankende parter ha denne adgang. Ti deres ansvar er bygget kun paa deres uaktsomhet ved at la Vestindialinjen befrakte

Side:1117

«Solhaug». Overfor dem er alle krav erstatningskrav, bygget paa rettsbrudd, ogsaa fraktkravet. Bare tapet skal erstattes - nemlig det man er blitt fattigere naar følgene av den erstatningsbetingende handling er utløpet. Dermed er avgjort at den saksøkende ikke kan stanse paa veien, men maa finne sig i at det tidsrum avtalen gjaldt, maa sees som en helhet.

De ankende parter har aldri garantert certepartiet - uttrykkelig eller stiltiende.

Herimot gjør A/S Venborg gjeldende at en saadan motregning som anført ikke kan brukes mot rederiets ubetingede krav paa frakt, inntil baaten blev levert tilbake, og utlegg til nødvendig dekning av gjeld som befrakteren hadde stiftet under bruken av «Solhaug». Naar rederiet ikke krever frakt for den gjenstaaende del av den avtalte certepartitid, kan de ankende parter ikke reise noget krav i anledning av hvad rederiet senere maatte ha i merfortjeneste, efterat kontraktsforholdet paa grunn av misligholdelse er ophørt.

Forøvrig er saadan motregning utelukket ogsaa av den grunn, at de ankende parter maa ansees stiltiende at ha garantert certepartiet.

Jeg antar at man efter sakens processuelle stilling maa gaa ut fra, at A/S Venborg i den gjenstaaende del av certepartiets løpetid har hatt en merfortjeneste som opveiet tapet. Avgjørelsen av den prinsipale paastand - frifinnelse - vil saaledes bero paa om merfortjenesten kan bringes i motregning.

Saksforholdet er, at rederen paa helt normal og rettmessig maate har annullert certepartiet paa grunn av manglende betaling og overtatt baaten ved dens ankomst til siste lossehavn. Derpaa begrenser han sitt krav overfor befrakteren til frakt for den forløpne tid og erstatning for nødvendige utlegg for befrakteren.

Under disse omstendigheter anser jeg det ikke tvilsomt, at befrakteren selv ikke kunde bringe rederens senere merfortjeneste i fradrag. Og spørsmaalet blir da om dette mere kan gjøres av styremedlemmene som skal erstatte rederens tap paa grunn av deres rettsbrudd.

Efter min opfatning kan disse styremedlemmer ikke komme i nogen bedre stilling her enn det befraktende selskap selv. De kan ikke kreve forholdet behandlet som om certepartiet bestod, efterat det var ophørt ved misligtioldelse. Ogsaa overfor dem maa rede ren kunne kreve forholdet opgjort paa den tid han tar baaten tilbake paa grunn av befrakterens rettsbrudd. Det vilde være støtende om den som har begaatt rettsbruddet, skulde kunne kreve hel certepartitiden tatt i betraktning og saaledes benytte rederens kapital og arbeide til at oparbeide hans tap og forminske sitt ansvar. Særlig klart er dette ved ennu langvarige kontrakter.

Efter dette behøver jeg ikke avgjøre om styremedlem mene har garantert certepartiet, hvad jeg iøvrig ikke er tilbøielig til at mene.

Jeg finner ikke grunn til at gaa inn paa partenes prosedyre om den saakalte negative kontraktsinteresse, som iøvrig høret hjemme ved uforbindende kontrakter, hvis den overhodet hører

Side:1118

hjemme i norsk rett. I denne sak handles derimot om ansvar ved at ha forledet rederen til at inngaa en gyldig kontrakt med et insolvent selskap.

Jeg gaar saa over til at behandle de ankende parters subsidiære prosedyre angaaende de enkelte poster i A/S Venborgs tapsopgave. Den gaar i sin almindelighet ut paa, at legitimasjon mangler - dels for at posten angaar befrakteren, dels for at den er betalt av rederen. Den første subsidiære paastand medtar alle poster, hvorom noget saadant kan gjøres gjeldende. Til bedømmelse av det første - at posten angaar befrakteren - er selvsagt certepartiet avgjørende - i oversettelse til norsk foreligger det som nytt dokument for Høiesterett. Ved bedømmelsen saavel herav som av spørsmaalet om legitimasjon gaar jeg ut fra som selvsagt, at den sakkyndige byrett nøiaktig har gjennemgaatt postene, om dens domsgrunner her vel helst kunde vært mere oplysende.

Jeg legger stor vekt paa hvilke krav byretten mener der kan stilles til legitimasjon i begge de nevnte retninger under saadanne forhold som i denne sak. Kravene synes ikke at være strenge, hvilket efter forholdets natur ogsaa forekomer mig rimelig. En rekke krav er fra agenter i forskjellige vestindiske havner. De visste at Vestindialinjen var gaatt overende og at de saaledes selv maatte beskytte sine krav best mulig - for eksempel ved at beslaglegge linjens baater. Ingen av dem har meldt noget av de her omstridte krav i Vestindialinjens bo. En mengde av kravene er av den art, at det er helt overveiende sannsynlig at de maa ha vært betalt av rederiet, siden baaten har sluppet beslagleggelse. Det er iøvrig likegyldig om de er betalt av rederiet eller dette er ansvarlig for dem. Avgjørende er om rederiet var nødt til at paata sig utgiften. Jeg er efter dette lite tilbøielig til at forkaste en post her paa grunn av utilfredsstillende legitimasjon.

De viktigste hithørende bestemmelser i certepartiet er dets §3, §9 og §19.

Efter §3 skal befrakterne sørge for og betale for bl.a. kull, kjelevann, havneutgifter, konsulatutgifter (undtagen konsulens paamønstrings eller avmønstringsutgifter), tonnasjeavgifter, utgifter til agenter, kommisjon, innlastning, trimming, stuvning, lossning, veining og optelling.

Efter §9 vedtar befrakterne at holde rederen skadesløs for alle følger eller ansvar som inaatte opstaa gjennem kapteinen eller offiserene personlig. Rederne skal ikke være ansvarlige for levering av for lite last, blanding av lasten, merker, skade paa eller krav fra lastens side foraarsaket ved daarlig stuvning. Kaptein og offiserer skal holde nøiaktig tally under lastning og lossning.

Efter §19 skal all overtid betales av befrakterne.

Jeg anser det hensiktsløst at søke at gjennemgaa i nogen bredde den store mengde av opførte fradragsposter. Jeg kommer efter de grunnsetninger jeg har gjort rede for i det store og hele til, at fradrag ikke kan innrømmes, og nevner kun enkelte poster særskilt. Naar det oftere er opført telegrammer uten nærmere legitimasjon for at innholdet angaar befrakteren eller for at de er betalt,

Side:1119

har jeg i tilslutning til sjøretten funnet at kunne godta telegrammene som utgift for befrakteren. For en stor del av dem gjelder forøvrig at de direkte skyldes de vanskeligheter som opkom ved linjens sammenbrudd. Poster som omfatter telegrammer er nr. 13 og 14. I en del poster er opført til fradrag ferskvann, idet de ankende hevder at en tredjedel av det anskaffede ferskvann bør gaa paa rederiets regning som nødvendig til skibets og besetningens eget bruk - utenom kjelevann. Certepartiet inneholder ingen bestemmelse om spørsmaalet. I sig selv kunde vel noget fradrag av posten være naturlig, men jeg finner ikke tilstrekkelig holdepunkt for nogen nærmere fastsettelse og henviser derhos til Jantzen: Tidsbefraktning side 44.

Av postene 8, 9 og 11 angaaende utgifter i 5 havner i Vestindien har jeg ikke funnet nogen enkelt underpost, hvor jeg er i synderlig tvil om at den vedkommer befrakteren. Angaaende postene 17-21 og 24 - utgifter til videreforsendelse av linjens gods med «Solhaug» fra de forskjellige vestindiske havner til deres nærmere bestemmelsessted - anser jeg det klart at disse utgifter, som for en stor del skyldes at linjen har hevet betaling paa forskudd for den hele forsendelse, ikke kan belastes rederiet. Postene utgjør kr. 3927.74. Angaaende post 12, overtid kr. 384.50 henviser jeg til certepartiets bestemmelse i §19, og angaaende post 22, skade paa papir kr. 1556.66 til certepartiets §9, som befrir rederiet.

Post nr. 15, manko kr. 288.07 mener jeg ikke vedkommer befrakteren, fordi det nemlig ikke er legitimert, være sig av reder eller befrakter, om den overhodet skyldes, eller at der er betalt nogetsomhelst paa disse erstatningskrav fra varemottagernes side.

Post nr. 16, skader i rummene, er nærmere angitt saaledes: «Leidere i 4 lasterum reparert overensstemmende med instruksjoner, likeledes fornyet 500 fot plankeribber for lasten og rettet de innbøiede støtter for samme pris ifølge overenskomst . . . . . USD 368.00». Det er mot denne regning gjort gjeldende at den er utskrevet først 16 oktober 1929, og at følgelig skaden kan skrive sig fra en senere reise. Skibets kaptein har visstnok i en ubeediget erklæring for Høiesterett uttalt at skaden skriver sig fra den tid «Solhaug» gikk for Vestindialinjen, men da denne erklærings riktighet bestemt bestrides av de ankende, tør jeg med byretten ikke anse skaden at vedkomme Vestindialinjen. Der mangler oplysninger om skadens aarsak, og efter certepartiets §2 plikter rederiet at vedlikeholde skibet i helt ut god stand.

Post 23, tonnageavgift for cement kr. 62.47 finner jeg under henvisning til certepartiets §3 ikke at kunne godta.

Av de til fradrag opførte poster har jeg saaledes kun godtatt nr. 15, manko kr. 288.07 og post 16, rumskader kr. 1376.32, i alt kr. 1664.39. Da rederiets paastand utgjør kr. 37.808,97 skulde altsaa kr. 36.144,58 igjenstaa.

De ankende parter gør imidlertid gjeldende at det ved skibets avlevering var tilbake i bunkers en kullbeholdning til verdi av kr. 6000, som de anser det selvsagt at rederiet maa betale for Rederiet har herimot anført dels at beholdningen kun var mindre enn 50

Side:1120

tonns, dels at Vestindialinjen jo ikke betalte kullene, hvis leverandør har meldt kravet i boet. De ankende hevder herimot at kullene var eiet av linjen som hadde kjøpt den paa kreditt, og at rederiet har faatt penger for dem ved den videre bortfraktning og ikke bør ha dem gratis. Jeg er enig med de ankende i dette synspunkt. Angaaende mengden bemerker jeg at rederiet ikke tross opfordring derom har fremlagt deliverynote som vilde vise det nøiaktige tall. Derfor godtar jeg opgaven om 6000 kroner som ikke er paastaatt i og for sig at være uantagelig.

Efter dette blir de ankende parters restgjeld kr. 30.144,58.

Rentefoten finner jeg efter omstendighetene grunn til at forhøie som paastaatt til 6 pct.

Jeg gaar saa over til Aaby-saken.

Ivar An. Christensen og Sverre Holter-Sørensen har paaanket byrettens dom med saadan paa stand: at de frifinnes mot at betale Aaby kr. 27.895,30 med 4 pct. renter fra 26 mars 1930 og saksomkostninger for begge retter.

Aaby har 29 januar 1932 erklært motanke over det av byretten ikke anerkjente krav paa erstatning av rederiets tap i tiden 28 august 1929 til 11 mars 1930, kr. 8518.48, som paastaaes tillagt byrettsdommen som forøvrig paastaaes stadfestet med omkostninger for Høiesterett. Der forbeholdes utvidelse av kravet i anledning av en med firmaet Gomez & Co. verserende process i Columbia (ansvarsbeløp ca. USD 18.000 med renter, omkostninger etc.).

I process-skrift av 18 august 1933 har Aabys advokat erklært: «I henhold til rettergangslovens §366 utvides paastanden for E. B. Aaby saaledes:

1) Direkte utlegg og hyrekrav vedkommende D/S «Pacifico» inntil tilbakelevering den 23 august 1929 kl. 7 fm. uforandret som i Oslo byrett paastaatt, med de uvesentlige fratrekk (kr. 278.81) som i byrettsdommen anført kr. 113.286,012) Tapt fortjeneste for D/S «Pacifico» i tiden 28 august 1929-11 mars 1930 - uforandret som paastaatt i Oslo byrett » 28.399,32Kr. 141.685,33

Dette blir det endelige paastandsbeløp, idet fradraget som i Oslo byrett var gjort for fortjeneste pr. D/S «Dicto» bortfaller paa grunn av at der i denne beregning ikke var medtatt (og ikke kunde være medtatt) to store poster vedkommende D/S «Dicto»s utgifter i Barranquilla og Cartagena (1. U. S. USD 2.197.44 + renter USD 817.76; 2. U. S. USD 3.470.08 + renter USD 1280.93) paaløpet efterat dom var falt i Oslo byrett. Disse beløp overstiger nemlig langt den beregnede fortjeneste pr. D/S «Dicto».

Der paastaaes i henhold dertil tilkjent Aaby kr. 141.685,33 med 6 pct. - mot byrettens 4 pct. - reuter fra 26 mars 1930, at byrettsdommen forøvrig stadfestes og at de ankende parter tilpliktes in solidum at betale saksomkostninger for Høiesterett.

Side:1121

Christensen og Holter-Sørensen har protestert mot utvidelsen som ny i henhold til rettergangslovens §367, mens Aaby fastholder adgangen til utvidelse av paastanden.

Heri maa Aaby gis medhold. Ti allerede i hans stevning for bytetten av 13 mai 1930 har han anført: «I Cartagena i Columbia hadde linjens agenter, Gornez & Co. hatt utlegg for linjen pr. S/S «Evros» og S/S «Dicto». Da «Pasifico» kom dit blev skibet arrestert for de utlegg som agentene hadde hatt paa disse baater. Aaby maatte i den anledning deponere USD 18.000 og har hatt direkte utlegg av USD 2350 + kr. 149.03. Der verserer sak herom i Cartagena, og hvis Aaby maa betale disse utlegg, forbeholdes ansvar mot styret ogsaa i den anledning. Jeg forbeholder mig under sakens gang at utvide paastanden».

Han nedla derefter foreløbig paastand om kr. 113.564,82. Hertil knytter sig da det forbehold som blev tatt i motankeerklæringen. Og den endelige høiesterettsdom i Columbia, hvorved Aabys tap ved «Dicto» blev fastslaatt, er først av 6 desember 1932, altsaa efter anken.

Jeg kan likesaa godt allerede her avgjøre, om Aaby av materielle grunner er avskaaret fra at paaberope at der til sist intet er tjent ved «Dicto». De ankende parter hevder at advokat Magnus i byretten gav en dispositiv viljeserklæring om at tillate uten videre med tatt i opgjøret som «Dicto»s fortjeneste kr. 19880.84 - med bindende virkning for Aaby. Dette maa imidlertid være utelukket naar han har tatt det uttrykkelige forbehold i sin stevning til byretten.

Av de ankendes øvrige innsigelser angaar nogen utlegg i forskjellige havner (kr. 4751.64), nogen utgifter ved at forsende «Pacifico»s varer videre til bestemmelsesstedet (kr. 1570.88).

Under henvisning til hvad jeg har anført om de helt tilsvarende spørsmaal i Venborg-saken bemerkes at ingen av havneutleggene har forekommet mig egnet til fradrag. At videre rederiet av de ankende parter kan kreve dekket sine utgifter ved at søke at opfylle de til Vestindialinjen betalte vareforsendelser, er klart, og jeg har intet særlig funnet at bemerke.

Videre krever de ankende fradratt i frakten kr. 10412.80, som paaløp under «Pacifico»s arrest i Cartagena i 14 dager. Begrunnelsen herfor er at arresten ikke stod i nogen forutseelig aarsakssammenheng med linjens sammenbrudd, og dessuten at skibets kaptein Gram ikke optraadte paa en tilstrekkelig dyktig og aktsom maate for at faa arresten ophevet.

Jeg finner ikke disse innvendinger berettiget. Jeg anser det fullt bevist at Gomez's krav, som skulde sikres ved arresten, for en vesentlig del skrev sig nettop fra «Dicto». Og jeg finner ikke at kunne legge noget ansvar paa kaptein Gram. Han har under de vanskelige forhold ved skibets plutselige arrest i fremmed havn med ukjent sprog straks henvendt sig til stedets norske konsul og derefter til den av ham anviste jurist. Han har telegrafert hjein til rederiet og har fremstillet sig i retten i Cartagena med de beviser han hadde for at skibet ikke tilhørte Vestindialinjen, men Aaby. Om han muligens ikke har vært heldig under sin optreden, finner

Side:1122

jeg som nevnt ikke at der kan rettes nogen vesentlig bebreidelse mot ham under de foreliggende omstendigheter. Forøvrig hevder rederiet at befrakteren efter certepartiets §9 er ansvarlig for kapteinens feil.

De siste 2 poster skriver sig fra den maate Aaby har brukt «Pacifico» paa, efterat han 28 august 1929 hadde overtatt baaten igjen. De ankende hevder at han har paadratt sig ansvar overfor dem ved slett disponering ved nytt certeparti. Istedetfor som han gjorde ved at slutte baaten for bare 3 maaneder skulde han 20 juli ha sluttet den for hele resten av certepartitiden, 5 1/2 maaned. Derved vilde han ha tjent kr. 48.774.55; og om man med Aaby regner at det da igjenstod 6 1/2 maaned av certepartitiden vilde merfor tjenesten oversteget kr. 57.000. Om Aaby istedet spekulerer i at fraktene vilde stige og derfor bare binder sig for kort tid, faar han gøre det paa eget ansvar og ikke paa de ankendes.

Hermed kan de ankende ikke høres. Visstnok maa rederen, naar han selv krever frakt efter certepartiets hele løpetid finne sig i motkrav fra hele denne tid. Men han har her optraadt paa almindelig aktsom maate ved at slutte nytt certeparti endog til topp-pris. Han pliktet ingenlunde straks at slutte for hele den gjenstaaende løpetid for det oprinnelige certeparti, og intet er dessuten oplyst om at Caadant certeparti nettop der og da var at faa til tilsvarende god betaling. Og da blir der ingen merfortjeneste til motregning.

At fraktene falt og bragte rederen tap i tiden efter 28 august 1929 kan det ikke bebreides Aaby at han ikke forutsaa.

Under behandlingen av denne post (kr. 28399.32) har de ankende gjort særskilte innsigelser. Den første angaar de av Aaby opførte 100 kroner merutgifter pr. dag som han paastaar at ha hatt som følge av at det nye certeparti han sluttet var for amerikansk fart, mens det oprinnelige certeparti angikk Vestindia-tur. Merutgiften utgjør kr. 12.450,17, hvis man regner til 11 mars 1930. Den annen innsigelse gaar ut paa, at tiden bare kan regnes til 11 februar 1930. Jeg mener efter oplysningene om turenes vanlige varighet at det kan være berettiget at regne til 11 mars; men jeg finner at Aaby ikke mot de ankendes benektelse har skaffet tilstrekkelig bevis for at det nye certeparti i virkeligheten har paaført havn den paastaatte merutgift. Jeg godtar saaledes det av de ankende paastaatte fradrag forsaavidt. Resten av denne post blir kr. 15.949,35.

Efter dette blir de ankendes gjeld til Aaby kr. 125.736,18.

Renten finner jeg som i Venborg-saken at burde forhøie til 6 pct. Det er av Aaby fremholdt at han selv har maattet laane penger paa kassakredittkonto, og det er paa det rene at beløpet hadde staatt lenge ute, før man var naadd saa langt i denne innviklede sak, at man kunde skride til saksanlegg.

Jeg antar at de ankende parter efter dette utfall maa betale saksomkostninger saavel for byretten som for Høiesterett. Aaby har ikke paaanket byrettens ansettelse av saksomkostningene kr. 3000.

Side:1123

Dom:

Ceneralkonsul Ivar An. Christensen og sekretær Sverre Holter-Sørensen betaler en for begge og begge for en A. til S/S «Solhaug»s rederi, A/S Venborg kr. 30.144,58 med 6 av hundre i aarlig rente fra 4 juni 1930 til betaling skjer, samt i saksomkostninger for byretten og Høiesterett kr. 7000. B. til skibsreder E. B. Aaby kr. 125.736,18 med 6 av hundre i aarlig rente fra 26 mars 1930 til betaling skjer, samt i saksomkostninger for byretten og Høiesterett kr. 9000. Opfyllelsesfristen er 3 dager fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Hanssen: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan ogsaa i det vesentlige tiltrede hans begrunnelse. Jeg skal bare gjøre nogen tilleggsbemerkninger angaaende spørsmaalet om fradrag i A/S Venborgs erstatningskrav for merfortjeneste i tiden efterat certepartiet var hevet.

Jeg opfatter forholdet saa; at det rettsbrudd som betinger erstatningsansvar for Christensen og Holter-Sørensen er, at de gjennem lettsindig optreden har foranlediget A/S Venborg til at avslutte et certeparti som de ikke vilde gaatt med paa, hvis de hadde kjent til Vestindialinjens insolvens. Det erstatningskrav A/S Venborg kunde gjøre gjeldende skulde da rent logisk sett omfatte den skade selskapet blev paaført derved at det inngikk dette certeparti. Denne opfatning har ogsaa faatt uttrykk i Christensens og Holter-Sørensens prosedyre for Høiesterett. Men de har ikke tatt konsekvensen av den. De har nemlig erklært sig enig i at opgjøret for den tid som forløp inntil certepartiet blev hevet, skal beregnes saaledes, at A/S Venborg faar godtgjort den frakt og de utlegg som efter certepartiet skulde falle Vestindialinjen til last. Naar Christensen og Holte-Sørensen paastaar at der i erstatningskravet mot dem skal gjøres fradrag for merfortjenesten i den følgende tid, er det saaledes ikke ut fra den nevnte opfatning av skadens omfang rent logisk sett, men fordi de hevder at et saadant fradrag følger av den setning at den saakalte negative kontraktsinteresse ikke kan være større enn den positive. Den nevnte setning har visstnok vunnet adskillig tilslutning i teorien, men den er der opstillet for tilfelle av helt annen art enn det som her foreligger. Om negativ kontraktslnteresse taler man jo vesentlig i det tilfelle, at den ene part har stolt paa at gyldig kontrakt er kommet i stand, mens kontrakten i virkeligheten er ugyldig eller uforbindende for den annen part. I saadanne tilfelle kan det nok med en viss føie sies, at den som har stolt paa at kontrakten er kommet i stand, ikke har rimelig krav paa at bli stillet gunstigere enn om hans forutsetning forsaavidt hadde holdt stikk. Her er imidlertid forholdet et vesentlig annet. Det certeparti A/S Venborg sluttet med Vestindialinjen var i og for sig fullt bindende for linjen. Det A/S Venborg stolte paa, men som viste sig ikke at holde stikk, var at linjen var solvent. Skulde man for dette tilfelle opstille et motstykke til den setning, at den negative kontraktsinteresse ikke kan være større enn den positive, maatte det saavidt skjønnes bli at A/S Venborg

Side:1124

ikke kunde kreve at stilles gunstigere enn om dets forutsetning om linjens solvens hadde holdt stikk. En saadan setning vilde imidlertid efter min mening ikke føre til den paastaatte begrensning av Christensens og Holter-Sørensens ansvar. Hvis Vestindialinjen hadde vært solvent, men allikevel hadde misligholdt certepartiet, er det efter min mening lite tvilsomt at A/S Venborg kunde hevet certepartiet og krevet forholdet gjort op paa den maate som det her paastaar anvendt overfor Christensen og Holter-Sørensen.

Dommer Bade: Jeg er likeledes kommet til samme resultat som førstvoterende og kan ogsaa i alt vesentlig tiltrede hans begrunnelse. Jeg anser det dog unødvendig av hensyn til avgjørelsen av A/S Venborgs krav at uttale noget angaaende den av førstvoterende nevnte grunnsetning om den negative kontraktsinteresse og dens anvendelighet i norsk rett.

Dommer Klæstad: Som herr dommer Hanssen.

Dommer Bugge: Idet jeg forøvrig i det vesentlige og resultatet er enig med førstvoterende, finner jeg i motsetning til ham forsaavidt Venborg-saken angaar at maatte stemme for frifinnelse, fordi D/S «Solhaug» efter at være blitt fri tidsbefraktningen hos «Linjen» gjennem ny bortfraktning i det frie marked innen utløpet av den oprinnelige befraktningstid, har innvunnet en merfortjeneste, som efter hvad det er paa det rene, fullt opveier rederiets krav paa erstatning. Det maa visstnok innrømmes at spørsmaalet, forsaavidt adgangen til saadant fradrag for merfortjeneste angaar, nok kan stille sig en del tvilsomt. Men jeg har ikke kunnet overbevise mig om at det er berettiget i en sak som denne, der dog angaar skadeserstatning for misligholdel se av befraktningskontrakten, saaledes som de tidligere voterende har antatt, at frita rederiet for plikt til at finne sig i fradrag for den merfortjeneste som det i løpet av den oprinnelige befraktningstid har innvunnet gjennem ny befraktning av fartøiet. Det forekommer mig tvertimot at det skulde følge av almindelige erstatningsregler, at den skadelidende alene har krav paa at faa erstattet sitt virkelig lidte tap, og at det derfor er uriktig som her at frita rederiet for fradrag for nevnte merfortjeneste. Hvad der fra de tidligere voterendes side har vært anført til støtte for saadan fritagelse, har jeg for mitt vedkommende ikke kunnet finne overbevisende, uten at jeg finner det paakrevet at gaa nærmere inn derpaa.

Idet jeg saaledes for Venborg-sakens vedkommende som nevnt stemmer for de ankende parters frifinnelse, finner jeg det imidlertid unødvendig at gaa inn paa omkostningsspørsmaalet. Jeg former heller ikke nogen konklusjon.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Blom: Som herr dommer Hanssen.

Dommer Dahl: Som herr dommer Bade.

Av byrettens dom:

Ved saakalt Baltime certeparti av 12 januar 1929 befraktet Den Skandinaviske Vest-India Linje A/S av A/S Venborg (Brummenes & Torgersen), Haugesund, dampskibet «Solhaug» for en rundrelse til Vestindia. Da certepartiet utløp i midten av mai 1929 blev det ved avtale (addendum)

Side:1125

av 14 mai 1929 prolongert for ytterligere 2 rundreiser til Vestindia eller Levanten for en tid av ikke mindre enn 6 maaneder efter en rate GBP 1090 pr. maaned - i direkte fortsettelse av certepartiet av 12 januar 1929. Dampskibet «Solhaug» blev stillet til Vestindialinjens disposisjon under det nye ceteparti den 16 mai 1929 og inntok derefter last i Aalborg, Kjøbenhavn, Oslo og London for forskjellige havner i Vestindia. Skibet avgikk fra London den 3 juni 1929 og ankom til Vestindia 23 s. m. Den 13/14 juni 1929 innstillet Vestindia-linjen sine betalinger og er senere gaatt i likvidasjon efter konkurslovens regler.

Da Vestindia-linjen - som kun hadde betalt timecharter-hyre for 1 maaned - nemlig til 16 juni 1929 - hadde innkassert hele konnossementsfrakten for lasten til Vestindia foruten alle «dues» paa samme, maatte rederiet utbetale alle havneavgifter, losning m. m. og paa egen bekostning besørge de forskjellige varepartier videresendt til bestemmelsesstedene. Den 8 juli 1929 blev fartøiet stillet til rederiets disposisjon og derefter bortfraktet paa et nytt timecharter. Rederiet har opgjort sine tap og utlegg i denne anledning til et samlet beløp av kr. 43.405,12.

Ved certeparti av 22 april 1929 hadde Vestindia-linjen videre befraktet dampskibet «Pacifico» av skibsreder E. B. Aaby for 2 transatlantiske rundreiser efter en rate av 4/6 pr. d. w. tonn pr. maaned. Skibet blev stillet til Vestindia-linjens disposisjon i Antwerpen den 11 mai 1929, idet der blev betalt timecharter-hyre for 1 maaned, til 11 juni. Efterat skibet hadde inntatt last i Antwerpen, Limhamn, Slemmestad og Tyne, avgikk det fra sistnevnte sted den 4 juni 1929 og ankom til La Guayra den 2 juli. Da rederiet den 13 juni hadde mottatt meddelelse om, at Vestindialinjen hadde innstillet sine betalinger, og Vestindialinjen forskuddsvis hadde hevet hele konnossementsfrakten og alle dues, maatte Aaby paa egen bekostning besørge de forskjellige varepartier losset og videresendt til vedkommende lastemottagere. Den 28 august blev skibet tilbakelevert i Kingston og derefter av Aaby bortfraktet efter et nytt timecharter-certeparti.

Aaby har opgjort sitt tap og ulegg til et samlet beløp av kr. 122.083,30.

A/S «Venborg» og E. B. Aaby hevder, at Vestindialinjen allerede i april maaned 1929 var fullstendig insolvent, og at linjens styre paa det tidspunkt maa ha vært paa det rene med dette og maa ha forstaatt, at linjen vilde være ute av stand til at opfylle sine forpliktelser efter de inngaatte kontrakter. I henhold hertil paastaaes medlemmene av Vestindialinjens styre, generalkonsul lvar An. Christensen og sekretær Sverre Holter-Sørensen at maatte være personlig forpliktet til at erstatte de ovennevnte to rederier de tap og utgifter, som er voldt paa grunn av de rettsstridig inngaatte kontrakter. - - -

Med hensyn til spørsmaalet om Vestindia-linjen i slutten av april maaned 1929 var istand til at tilfredsstille sine fordringshavere, skal retten bemerke, at det efter de foreliggende oplysninger ikke kan være tvilsomt at linjen paa det nevnte tidspunkt var ganske insolvent. - - -

I henhold til det anførte kommer retten til det resultat at de saksøkte ved rettsstridig forhold har voldt sakøkerne tap, og at de maa være personlig ansvarlig herfor selvom de har optraadt paa vegne av aktieselskapet, jfr. Rt-1929-705.

Med hensyn til skaden beregning skal retten bemerke:

A/S Venborg: - - -

Med hensyn til spørsmaalet om de saksøkte kan kreve en «cornpensatio

Side:1126

lucri cum damno» som paastaatt, er at bemerke, at saksøkerens rettsfullmektig ikke har kunnet eller villet gi nogen nærmere oplysning om den befraktning som rederiet har foretatt, efter at «Solhaug» blev stillet til rederiets disposisjon den 8 juli 1929. Saksøkeren bestrider i det hele tatt de saksøktes adgang til at medta en mulig fordel ved beregningen av skaden. Retten har funnet det foreliggende spørsmaal noget tvilsomt, men er kommet til det resultat at der ved skadens beregning kun bør tas hensyn til tiden inntil certepartiet mellem partene blev avbrudt. Saksøkerens erstatning omfatter utlegg for at bringe varene frem, foruten timecharterhyre for den tid som nedgikk hertil, og det finnes da ikke berettiget at ta hensyn til den i forhold til de saksøkte helt tilfeldige omstendighet, at saksøkeren muligens har vært istand til at skaffe sig en god frakt, efter at han har faatt sitt skib tilbakelevert. Angaaende det her foreliggende spørsmaal henvises til: Stang: Erstatningsansvar, §22.

Pacifico: - - - Retten finner ikke at saksøkeren kan tilkjennes erstatning utover beløpet i hans oprinnelige opgave, kr. 113.564,82 som omfatter timecharter-hyre inntil «Pacifico»s tilbakelevering i Kingston den 28 august 1929, foruten skibsutgifter m.v. paa samtlige losseplasser. De saksøkte antas ikke at kunne tilpliktes at betale erstatning for det yderligere tap som saksøkeren pastaar at ha lidt for tiden 28 august 1929 til 11 mars 1930, uten at retten finner grunn til at gaa nærmere inn paa spørsmaalet om et saadant yderligere tap med nødvendighet har maattet paaløpe.

Angaaende de enkelte poster i tapsberegningen bemerkes at retten efter de foreliggende oplysninger har funnet at maatte godta samtlige. Det maa anses tilstrekkelig legitimert, at saksøkeren for at bringe varene frem har maattet betale ut de opførte beløp og at der ellers i den anledning er paaført de omkostninger som er medtatt. - - -

P. L. Stabel. Edm. Norbom. Aksel Leegaard.