Rt-1946-1021
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1946-09-28 |
| Publisert: | Rt-1946-1021 |
| Stikkord: | Oppløsning av sameie |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 22 B/1946 |
| Parter: | A og B (høyesterettsadvokat Arne Dahl) mot C (overrettssakfører Alf Rabe til prøve). |
| Forfatter: | Kruse-Jensen, Holmboe, Thrap, Skau, Alten |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §1, §7 |
Dommer Kruse-Jensen: Ved Sør-Østerdal herredsrett ble avsagt den 24 februar 1942 sådan dom:
«Bestyrer Arne Haugen og dr. Dagfinn Haugen dømmes til å
Side:1022
gi Odd Ruud skjøte og hjemmel på halvparten av Syrsameiet gnr. 11 bnr. 202 i Stor-Elvdal mot å få utbetalt kr. 6 700 samt mot å få frigitt til fordel for seg selv det deponerte beløp kr. 2 300. De saksøkte tilpliktes å fravike nevnte eiendom til førstkommende faredag 14 april 1942. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Denne dom ble av Arne og Dagfinn Haugen påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 18 august stadfestet herredsrettens dom, dog således at fristen for å fravike eiendommen ble satt til 14 april 1944.
Arne og Dagfinn Haugen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og nedlagt påstand på frifinnelse for Odd Ruuds tiltale og tilkjennelse av saksomkostninger for Høyesterett.
Ruud har for Høyesterett nedlagt denne påstand:
1. Arne Haugen og Dagfinn Haugen dømmes til å gi Odd Ruud skjøte på den ideelle halvpart av eiendommen gnr. 14 br. nr. 202 av skyld mark 1.10 i Stor-Elvdal og til å fravike nevnte eiendom til fordel for Odd Ruud til førstkommende faredag 14 april 1947 mot å få utbetalt kr. 6 700.
2. Odd Ruud tilkjennes forsvarsomkostninger for Høyesterett.
Grunnen til at påstanden for Høyesterett ikke går ut på stadfestelse av lagmannsrettsdommen er den, at de deponerte kr. 2 300 allerede er frigitt og at det må settes en ny frist for fravikelsen av eiendommen.
Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter viser jeg til de tidligere retters domsgrunner.
Jeg bemerker at anken kun gjelder spørsmålet om hvorvidt ankemotparten er løsningsberettiget til halvparten av eiendommen Syrsameiet gnr. 14, bnr. 202 i Stor-Elvdal idet partene er enige om løsningssummen.
Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter og tiltrer i det vesentlige den begrunnelse som lagmannsretten har gitt.
Jeg stemmer for denne dom:
Arne Haugen og Dagfinn Haugen dømmes til å gi Odd Rund skjøte på en ideell halv part av eiendommen Syrsameiet gnr. 14 bnr. 202 av skyld mark 1.10 i Stor-Elvdal og til å fravike eiendommen til førstkommende faredag 14 april 1947 mot å få utbetalt kr. 6 700.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Arne Haugen og Dagfinn Haugen i fellesskap til Odd Ruud 600 - sekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av Høyesteretts dom.
Dommer Holmboe: Jeg erenig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Skau og Alten: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver J. C. Grøner med domsmenn Embret E. Brend, Herman Messelt og Ola A. Eggen):
- - - Det er på det rene at saksøkerens far Th. M. Ruud og Simen Landet fra 1909 til 1918 var sameiere hver for en halvpart i gnr. 17 bnr. 1 Søstu - Vestgaard skog (Vestgård Søndre) i Stor-Elvdal av skyld 14 mark. Auksjonsskjøte til dem er utferdiget og tinglyst 20 januar
Side:1023
og 1 februar 1909. Etter forutgående avtale cm deling av eiendommen i to like deler ble skylddeling holdt 12 november 1918. Etter loddtrekning tilfalt den fraskilte del gnr. 14 bnr. 133, Søndre Vestgård skog, Th. M. Ruud, til hvem Simen Landet den 22 februar 1919 utferdiget skjøte som ble tinglyst 15 mars s. å. Th. M. Ruud satt deretter som eier av det udelte bruk bnr. 133 inntil det i 1936 ble frasolgt ved tvangsauksjon. Først senere er bnr. 202, Syrsameiet skilt ut fra bnr. 133.
Saksøkeren hevder at hans far ved således fra 1909 til 1918, å ha vært eier av den ideelle halvdel av den samlede eiendom og i umiddelbar forbindelse dermed deretter fra 1918 til 1936 å ha vært eneeier av den halvpart av eiendommen som tilfalt ham ved delingen, har ervervet odelsrett til hele denne halvdel og således også til Syrsameiet, som senere er utskilt fra denne.
De saksøkte mener derimot at de nevnte to perioder, som hver for seg ikke begrunner full odelshevd, ikke kan legges sammen, og at således hverken saksøkeren eller hans far har odelsrett til mer enn den ideelle halvdel av odelsgodset.
Det er på det rene mellom partene at såfremt Th. M. Ruud hadde ervervet odelsrett til hele Syrsameiet er odels- og løsningsretten fremdeles i behold for saksøkeren. - - -
Retten skal bemerke:
Det er formentlig sikker rett at sameiere kan vinne odelshevd på sameietingen for hver sin idelle andel. Såfremt sameierne deler eiendommen etter at hver enkelt av dem har vunnet odelshevd på sin andel, og delingen skjer i samsvar med hver sameiers ideelle andel, synes det å være all grunn til å anta at odelsretten går over fra den ideelle til den fysiske andel. Dette resultat synes å stå i best samsvar med regelen i odelslovens §7 om makeskifte av odelsjord, og er i seg selv rimelig. I nærværende tilfelle hadde imidlertid Th. M. Ruud ikke vunnet odelshevd på sin ideelle andel før denne i 1918 ble utskiftet og ombyttet med en tilsvarende fysisk andel i eiendommen. Etter rettens mening er det neppe tilstrekkelig grunn ti å løse disse to tilfelle på forskjellig måte. I begge tilfelle foreligger en naturlig fortsettelse av det opprinnelige eiendomsforhold. Det skjer ingen avbrytelse i eller forrykning av dette. Den enkelte sameier var opprinnelig også eier - om enn ikke eneeier - av den del av eiendommen som ved sameiets oppløsning ble tillagt ham. Det må erkjennes å være tvilsomt om kravet i odelslovens §1 til «full eiendomsrett» som vilkår for odelserverv foreligger overfor eiendomsrett alene til en ideell andel. Dette spørsmål antas imidlertid som nevnt løst bekreftende i norsk rett - jfr. også Rt-1914-801. Det synes da etter hele forholdets rettslige og faktiske karakter overveiende grunn til å anta at de to tidsrom som odelserververen har vært eier av en ideell andel og av den dertil svarende fysiske andel kan legges sammen og derved skape odelshevds tid, og dermed odelsrett til hele den eiendom som er tilfalt ham ved delingen.
Det foran nevnte spørsmål kan ikke sees å være behandlet eller løst i norsk juridisk teori eller rettspraksis. Måskje er det berørt i Motzfeldts Odelsrett 31, uten at det dog er klart, at forfatteren tar sikte på dette tilfelle.
Side:1024
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ubberud, Koefoed og Kviberg):
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer dens begrunnelse.
Man er således enig med herredsretten i at Ruuds odelshevd ikke avbrytes ved at han i 1918 fikk sin ideelle halvpart i eiendommen Søstu Vestgård skog ombyttet med en fysisk halvpart i eiendommen. Det er ingen avhendelse som har funnet sted. Den naturlige oppløsning av et sameie er den fysiske delingen og er kun en omdannelse av den rett man har hatt på forhånd. 20 år etter at Th. N. Ruud og Simen Landet ble sameiere av Søstu Vestgaard i 1909 må følgelig Ruud i 1929 ha ervervet odelshevd på den del av sameiet som ble utskilt til ham i 1918 som gnr. 14 bnr. 133 og hvorfra Syrsameiet ble utskilt i 1939. - - -