Rt-1948-199
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1948-04-13 |
| Publisert: | Rt-1948-199 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 43/1948 |
| Parter: | Ingeniør Nils Roald (overrettssakfører Harald Hesselroth) mot høyesterettsadvokat Viggo Ollendorff (selv). |
| Forfatter: | Grette, Gaarder, Stenersen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Tvistemålsloven (1915) §404, §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) |
Ingeniør Nils Roald begjærte (ved sin rettsfullmektig) i skrivelse av 12. juli 1947 til byfogden i Oslo utkastelse av høyesterettsadvokat Viggo Ollendorff fra dennes leilighet i Eckersbergsgate 6 i Oslo, fordi Ollendorff tross skriftlig påkrav ikke hadde betalt skyldig husleie. Advokat Ollendorff protesterte mot utkastelse. Tvisten ble avgjort ved namsrettens kjennelse av 8. september 1947, som gikk ut på at utkastelsesforretningen skulle fremmes.
Side:200
Advokat Ollendorff påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Denne avsa den 19. januar 1948 kjennelse med slik slutning: «Begjærinigen om utkastelse av høyesterettsadvokat Viggo Ollendorff fra 2 rom i Eckersbergsgate 6 tas ikke til følge. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Om sakens nærmere sammenheng henvises til grunnene for namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Ingeniør Nils Roald har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Han hevder i kjæremålserklæringen
1) at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at tvangsfullbyrdelseslovens §234 første ledd, jfr. samme lovs §3 nr. 9 ikke er anvendelig i dette tilfelle, fordi hverken husleiekontrakten eller en godtatt gjenpart av den er fremlagt i retten. Videre mener han
2) at tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd må komme til anvendelse, fordi Ollendorff ikke har betalt husleie siden 1. november 1946. Han har derved misligholdt sine plikter som leietager på en slik måte at hans fortsatte besittelse av leiligheten skjer med en åpenbart uholdbar hjemmel.
Den kjærende part har påstått namsrettens kjennelse stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle instanser.
Motparten har i et prosesskrift påstått lagmannsrettens kjennelse stadfestet og den kjærende tilpliktet å betale «alle saksomkostninger».
Utvalget skal bemerke:
Med hensyn til den kjæremålsgrunn som er nevnt under nr. 1 foran, finner utvalget ikke at lagmannsretten har tolket loven feil (jfr. tvistemålslovens §404).
Derimot er utvalget ikke enig i at tredje ledd i tvangsfullbyrdelseslovens §234 prinsipielt og absolutt er uanvendelig i tilfelle hvor en i sin tid rettsgyldig stiftet leierett påståes forbrutt på grunn av vesentlig mislighold fra leietagerens side. Loven krever bare at der for den fortsatte besittelse av leiligheten enten ikke påberopes noen hjemmel eller påberopes en åpenbart uholdbar hjemmel. Hvis en leiekontrakt klart er vesentlig misligholdt fra leietagerens side og utleieren av den grunn har hevet kontraktsforholdet, foreligger en situasjon som omfattes av lovens tekst. Og der er intet i lovens motiver som taler mot denne forståelse, som tvert imot best synes å realisere lovens formål: å overflødiggjøre ordinær domstolsbehandling av helt klare tilfelle. Det nødvendige kautel ligger i at hjemmelen skal være «åpenbart uholdbar». Det kan heller ikke innsees at den forståelse av §234, 3 som her gjøres gjeldende, ikke harmonerer med andre bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven. Det kan i den forbindelse henvises til dommer Bonnevies votum i Rt-1940-645 og til sorenskriver Harbeks uttalelse i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.455 flg.
Utvalget er oppmerksom på at Kjæremålsutvalget i den kjennelse som er referert i Rt-1940-644 flg. synes å ha lagt en annen oppfatning av §234 tredje ledd til grunn. Denne kjennelse, som for
Side:201
øvrig er avsagt under dissens, finnes imidlertid ikke å kunne tillegges avgjørende betydning for nærværende sak, bl.a. fordi flertallets begrunnelse synes å være blitt mer generell enn nødvendig for å underbygge det konkrete resultat.
Da lagmannsrettens avgjørelse, for så vidt den bygger på tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd, således må antas å bero på en feiltolkning av en lovforskrift, må den bli å oppheve og saken å hjemvise til lagmannsretten, som må avgjøre om de konkrete forhold gjør §234 tredje ledd. anvendelig, m. a. o. om den påberopte hjemmel for fortsatt besittelse etter saksforholdet i denne sak er «åpenbart uholdbar».
Saksomkostninger for Kjæremålsutvalget finnes ikke å burde tilkjennes. Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten.
Saksomkostninger for Kjæremålsutvalget tilkjennes ikke.