Rt-1937-102

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-02-03
Publisert:	Rt-1937-102
Stikkord:	Fru A
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 20/1 B s.å.
Parter:	1. Fru Johanne Andersen og 2. Olaus Bergerud (overrettssaktører Karsten Wahl til prøve) mot Drammens kommune (advokat Harald Ek).
Forfatter:	Hanssen, Klæstad, Andersen, Larssen, Motzfeldt, Borch, Paulsen
Lovhenvisninger:

Dommer Hanssen: Våren 1936 blev det efter forlangende av Drammens kommune avholdt en forsøksekspropriasjonstakst vedkommende utvidelse av Tordenskjolds gate i henhold til reguleringsbeslutning av 20. desember 1935. Forretningen angikk bl.a. avståelse av Tordenskjolds gate 58 som tilhørte fru Johanne Andersen (Bergerud). Under forretningen blev det av fru Andersen og hennes bror Olaus Bergerud hevdet at en skraphandlerforretning som blev drevet i denne eiendom tilhørte dem i fellesskap hver for en halvpart, og at de som følge herav hadde krav på erstatning for avbrekk i næringsdriften. 1. april 1936 avgav Drammens skjønnskommisjon et skjønn hvorved erstatningen til fru Andersen Bergerud (for eiendommen) blev satt til kr. 19.800, likesom hun blev tilkjent kr. 100 for nødvendig juridisk bistand. Skjønnskommisjonens flertall fant at ekspropriasjonen måtte fremmes under den forutsetning at Olaus Bergerud var eneeier av skraphandlerforretningen, idet det ikke var ført fyldestgjørende bevis for at det forelå et faktisk kompaniskap. Kommisjonen avgav imidlertid samtidig et alternativt eller subsidiært skjønn, hvori den for det tilfelle at dens flertall skulde ha tat feil i spørsmålet vedkommende erstatningen for skraphandlerforretningen fastsatte en erstatning av kr. 4000 til hver av de to søsken.

Fru Johanne Andersen og Olaus Bergerud har ved ankeerklæring av 27. april 1936 påanket skjønnskommisjonens skjønn til Høiesterett, idet de mener at skjønnskommisjonen har tatt feil når den ikke har tilkjent dem noen erstatning for det tap de lider ved avbrudd av skraphandlervirksomheten. De har nedlagt følgende påstand: «Prinsipalt: 1. Fru Johanne Andersen og Olaus Bergerud kjennes berettiget til de ved Drammens skjønnskommisjons alternative skjønn av 1. april 1936 ansatte erstatningsbeløp på henholdsvis kr. 4000 til fru Johanne Andersen og kr. 4000 til Olaus Bergerud. 2. Drammens kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til de ankende parter for Høiesterett. Subsidiært: Olaus Bergerud kjennes berettiget til de ved Drammens skjønnskommisjons alternative skjønn av 1. april 1936 ansatte erstatningsbeløp på tilsammen kr. 8000 og tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett. Atter subsidiært: 1. Olaus Bergerud kjennes erstatningsberettiget for tap ved avbrudd i og flytning av skraphandlerforretningen i eiendommen Tordenskjoldsgate 58, Drammen, i anledning av Drammens

Side:103

kommunes ekspropriasjon av denne eiendom. Saken hjemvises til fortsatt behandling ved Drammens Skjønnskommisjon til fastsettelse av erstatningens størrelse. 2. Olaus Bergerud tilkjennes hos Drammens kommune saksomkostninger for Høiesterett.»

Innstevnte Drammens kommune har påstått stadfestelse av skjønnet og tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.

Angående saks forholdet henviser jeg til skjønnskommisjonens begrunnelse. Til bruk for Høiesterett er foretatt bevisoptagelse i Drammen hvorunder forklaring er avgitt foruten av de to ankende parter som også hadde forklart sig for skjønnskommisjonen, av seks vidner. To av vidnene, deriblandt Anders Marinius Henriksen som solgte eiendommen til fru Andersen, har forklart sig i den retning at de forstod det som om Olaus Bergerud og søsteren drev skraphandlerforretningen sammen. I noenlunde samme retning har også de ankende parters bror, Karl Bergerud forklart sig. Dessuten foreligger der forklaringer om at fru Andersen har arbeidet en del i forretningen iallfall efterat hun kom tilbake fra Rjukan i 1934, og at hun har hatt påkostninger i anledning av forretningen.

Jeg er kommet til samme resultat som skjønnskommisjonen og kan i det vesentlige henholde mig til dens begrunnelse. De nye oplysninger for Høiesterett kan visstnok sies i noen grad å styrke påstanden om at der bestod et kompaniskap mellem Olaus Bergerud og hans søster. Noen avgjørende betydning i så henseende kan jeg imidlertid ikke tillegge disse oplysninger. Også således som saken foreligger for Høiesterett mener jeg at stillingen er som av skjønnskommisjonen angitt, at det ikke er ført fyldestgjørende bevis for at det foreligger noe sådant faktisk kompaniskap som påstått. Forholdet er såvidt jeg skjønner det at Olaus Bergerud og hans søster ikke har ordnet sitt mellemværende på forretningsmessig måte. Begges inntekter har spesielt under fru Andersens ophold på Rjukan gått i samme kasse og vært anvendt i begges interesse uten at det har vært skjelnet mellem inntektens oprinnelse. Som følge herav kan det visstnok ha hendt at beløp som har skrevet sig fra skraphandlerforretningen har vært anvendt til dekning av utgifter vedkommende fru Andersen, men dette kan ikke ansees som uttrykk for at hun hadde krav på eller har mottatt noen andel av utbyttet av skraphandlerforretningen. Ser man forholdene under ett, er det efter min mening ikke tvilsomt at det beløp som i alt er kommet fru Andersen til gode, har vært adskillig mindre enn den nettoinntekt den gård hun eiet kastet av sig. Fru Andersen, som var den økonomisk best situerte av søskenene har på forskjellig måte hjulpet broren Olaus dels ved å kjøpe gården i Tordenskjolds gate for å sikre ham lokaler, og dels ved å la ham disponere over inntektene både av gården og skraphandlerforretningen på en sådan måte at det kom ham til gode en større del av de felles inntekter enn han egentlig hadde krav på. Det er intet som tyder på at det mellem Olaus Bergerud og søsteren har vært avsluttet en bestemt avtale om

Side:104

at de skulde være felles om forretningen enten for en halvdel hver eller i noe annet forhold, og det som faktisk er gått for sig kan efter min mening heller ikke ansees som uttrykk for et faktisk kompaniskap.

Hvad angår de to subsidiære påstander som er fremsatt for Høiesterett så er disse nye her for retten og Drammens kommune har av den grunn protestert mot at de tas under behandling. Jeg anser det imidlertid unødvendig å ta standpunkt til dette prosessuelle spørsmål, idet jeg mener at heller ikke de subsidiære påstander kan tas til følge. De er bygget på den betraktning at selv om Olaus Bergerud opfattes som eneinnehav er av skraphandlerforretningen, så er han efter forholdet til søsteren sikret en langvarig leiekontrakt således at han ikke kunde opsies når som helst, og at han i hvert fall kunde gjøre regning med ikke å bli opsagt. Det er vel mulig at fru Andersen hadde gått med på å gi Olaus Bergerud en langvarig leiekontrakt hvis han hadde bedt om det. Når dette ikke blev gjort, mener jeg imidlertid at han overfor søsteren ikke hadde noen større rett enn en leier som ellers sitter uten avtale om leietid eller opsigelsesfrist. Og den omstendighet at Olaus Bergerud kunde gjøre regning på at søsteren ikke vilde opsi ham, iallfall ikke så lenge forholdet dem imellem var godt, begrunner efter min mening ikke noen rettsstilling for Olaus Bergerud av den art at det blir å ta hensyn til den ved en ekspropriasjon som går ut på avståelse av vedkommende eiendom.

Jeg kommer således til det resultat at skjønnskommisjonens skjønn bør stadfestes og finner at de ankende parter efter dette utfall bør tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.

Høiesterett har i fellesmøte igår besluttet at Høiesteretts dom i muntlig behandlede saker herefter skal kalles domsslutning. Under hensyn hertil stemmer jeg for sådan

Domsslutning:

Drammens skjønnskommisjons skjønn stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Johanne Andersen og Olaus Bergerud en for begge og begge for en til Drammens kommune kr. 800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Klæstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Andersen, Larssen og Motzfeldt, ekstraordinær dommer lagdommer Borch og dommer Paulsen: Likeså.

Av skjønnskommisjonens skjønn:

- - - Forsåvidt angår skraphandlerforretningen sa hevder eksproprianten Drammens kommune at der ikke foreligger noen leiekontrakt med Olaus Bergerud som tilsikrer ham et lengere leieforhold enn vanlig. Han er derfor forpliktet til å fraflytte efter opsigelse senest til oktober flyttetid 1936. - - -

Side:105

Forsåvidt angår fru Johanne Andersen Bergerud så skal hun ha erstatning for tap av eiendommen Tordenskjolds gate 58. Hun skal videre ha flytningsomkostninger og utgifter til nødvendig juridisk bistand.

Overrettssakfører Sitje har på vegne av Olaus Bergerud og fru Johanne Andersen Bergerud, som er søsken, hevdet at disse hele tiden har eiet skraphandlerforretningen sammen med 1/2 part hver. Det er dog Olaus Bergerud alene som har skraphandlerbevilling. Han påstår at det foreligger et faktisk kompaniskap og at Olaus Bergerud den hele tid har sittet trygt på eiendommen selv om der ikke partene imellem har foreligget dokumenter eller andre bevisligheter for kompaniskapet. - - -

Olaus Bergerud har meddelt at han var leier i eiendommen i 1923/24, idet hans søster sistnevnte år kjøpte denne. Han oplyser at når hun kjøpte eiendommen så var det fordi han fortsatt kunde drive skraphandlervirksomheten i denne. Hans søster reiste imidlertid straks efter kjøpet til Rjukan og var der til våren 1935. Han oplyser videre at han drev skraphandlerforretningen alene inntil søsteren reiste til Rjukan. Videre oplyser han at han har betraktet sig som eneinnehaver i de år søsteren har opholdt sig på Rjukan. Hun har i dette tidsrum intet utbytte fått utbetalt av skraphandlervirksomheten. Han sier også at søsteren ikke har noen forstand på skraphandlerforretning. Han uttaler dernest at han har ført regnskapene for gården og tatt imot husleiene og så vel overskuddet på gården som overskuddet av skraphandlerforretningen er gått til ham selv, idet han har hatt stor forsørgelsesbyrde. Han mener dog at det har vært et kompaniskap mellem ham og søsteren hele tiden, idet hennes og hans penger forsåvidt angår eiendommen og skraphandelen ikke er holdt ut fra hinannen. Noe regnskap er i det hele tatt ikke ført og han kan ikke redegjøre for noen ting i så henseende. Søsteren har ikke innskutt noen kapital i skraphandlerforretningen og han har ikke innskutt noe i eiendommen. Olaus Bergerud mener å ha rett til erstatning for tap av forretningen, idet de to søsken har bodd sammen og hatt husholdning sammen siden hun kom tilbake fra Rjukan. - - - Deres økonomiske interesser har således vært så sammenknyttet at de i virkeligheten har drevet både eiendommen og skraphandelen for felles regning. - - -

Fru Johanne Andersen Bergerud oplyser at hun kjøpte eiendommen Tordenskjolds gate 58 i 1924 og hun reiste til Rjukan visstnok i 1927. I hele den tid hun har vært på Rjukan har hun ikke fått noe utbytte av skraphandlervirksomheten og heller ikke inntekter av eiendommen. Dog har hun en tid da hun var uten arbeide på Rjukan fått tilsendt penger vedrørende eiendommens overskudd. Hun mener at hun helt siden hun kjøpte eiendommen har vært sammen med sin bror om skraphandlervirksomheten. - - -

Det viste sig ved henvendelse til folkeregistret under hovedforhandlingen at hun kom tilbake til Drammen 1. august 1934. - - -

Retten skal bemerke: - - - Vedrørende spørsmålet om det faktiske kompaniskap mellem Olaus Bergerud og fru Johanne Andersen Bergerud må bevisbyrden for at et sådant kompaniskap foreligger påligge ekspropriatene. Det blir da spørsmålet om sådant bevis kan sies å være ført.

Efter de forklaringer som Olaus Bergerud og fru Johanne Andersen

Side:106

Bergerud har gitt i retten synes det å være på det rene at Tordenskjolds gate 58 blev kjøpt i 1924 av fruen for at hennes bror kunde drive skraphandlervirksomheten fortsatt i denne eiendom. Denne omstendighet er imidlertid betydningsløs rettslig sett i forhold til den foreliggende ekspropriasjon, idet Olaus Bergerud ved hans søsters kjøp kun kan bli å betrakte som ordinær leieboer hvis der ikke foreligger beviser for at noe kompaniskap eksisterer. Den omstendighet at Olaus Bergerud som leielboer med full grunn kan ha regnet med et stabilt leieforhold med sin søster er likeledes uten betydning i forhold til eksproprianten, som når som helst ved ekspropriasjonens gjennemførelse kan si ham op med lovlig varsel. Ikke engang i forhold til sin søster har Olaus Bergerud noe rettslig krav på som leieboer å bli boende, idet han ikke har noen leiekontrakt om leieforholdet. Det er da heller ikke som leieboer, men som medeier av en 1/2 part av skraphandlervirksomheten at Olaus Bergerud begrunner sitt erstatningskrav i denne sak. - - -

Retten finner det godtgjort at der ikke foreligger noen skriftlig kontrakt om kompaniskap. Der foreligger heller ingen regnskaper, av hvilke det kan legitimeres at kompaniskapet foreligger. Ekspropriatene oplyser å ha inngått muntlig avtale om dette. - - -

I henhold til det foran anførte og under henvisning til ekspropriatenes egne forklaringer finner retten det godtgjort at det ikke kan ha foreligget noe sådant faktisk kompaniskap i tiden før fru Johanne Andersen Bergerud kom tilbake fra Rjukan. Forsåvidt angår tiden fra hun kom tilbake fra Rjukan og til nu, så foreligger det en selvangivelse for 1935 hvorav det fremgår at fru Johanne Andersen Bergerud er opført som medeier av skraphandlervirksomheten med 1/2 part fra 1. juli 1935. Denne selvangivelse er imidlertid skrevet den 17. januar 1936 og altså efterat det måtte være på det rene at ekspropriasjonen vilde finne sted. - - -

Alle ting tatt i betraktning finner retten at Olaus Bergerud og fru Johanne Andersen Bergerud ikke har ført fyldestgjørende bevis for at der foreligger noe sådant faktisk kompaniskap som påstått. Ekspropriasjonen blir derfor å fremme under den forutsetning at Olaus Bergerud betraktes som eneeier av skraphandlervirksomheten. - - -