Rt-1950-222
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-03-03 |
| Publisert: | Rt-1950-222 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 30 B/1950 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen). |
| Forfatter: | Grette, Wold, Stenersen, Schei, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §247, §249, §253 |
Dommer Grette: I ærekrenkelsessak reist av påtalemyndigheten mot A avsa Varanger herredsrett den 8. november 1949 dom med denne domsslutning:
«I. A, født xx.xx.1898, dømmes for overtredelse av straffelovens §247 til en bot til statskassen på kr. 200 eller hvis boten ikke betales en subsidiær fengselsstraff på 15 dager.
Side:223
II. I medhold av straffelovens §253 erklæres for død og maktesløs følgende uttalelser fra tiltalte i brev til Poststyret av 2. februar 1948. «...... Men jeg tror at De (Poststyret) er ført bak lyset av postmester B, Kirkenes, og at postfullmektig C har bistått ham. Enn videre tror jeg at det ikke er innbilte eller beviste postale interesser som har diktert de to funksjonærers handelmåte. ...... Etter at saken er blitt ferdigbehandlet, og jeg enn ytterligere har tenkt over saken - er jeg kommet til det resultat at her også er laget falske bevis ...... Min versjon er at i tiden mars-juni 1946 er ordren utgått fra postmester B til C om å finne alle etterspørsler etter pakker som er adressert til meg. Da er også disse etterspørsler funnet med erklæringer underskrevet av meg om at jeg ikke har mottatt pakkene. Her var ikke bevis for at pakkene var mottatt - men beviset kan lages ved at mottakeren får pengene. Jeg skal innrømme at min forklaring er dristig, men det er den eneste forklarlige grunn - ....»
III. Tiltalte betaler saksomkostninger til det offentlige med kr. 50.»
Påtalemyndigheten har anket over straffutmålingen. I ankeerklæringen er det gjort gjeldende at fengselsstraff burde vært anvendt. Under enhver omstendighet mener påtalemyndigheten at boten burde vært satt til et høyere beløp.
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken bør tas til følge. Jeg er under hensyn til de formildende omstendigheter som herredsretten har lagt vekt på, visstnok enig i at det ikke er grunn til i dette tilfelle å anvende fengselsstraff. Særlig etter opplysningene om tiltaltes formuesstilling mener jeg imidlertid at boten bør vesentlig forhøyes og fastsettes til 2 000 kroner. Til å forhøye den subsidiære fengselsstraff er det etter min mening ikke grunn.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen fastsettes til en bot stor 2 000 - to tusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 femten - dager.
I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høyesterett betaler domfelte 130 - ett hundre og tredve - kroner.
Dommer Wold: Jeg er enig i at den av herredsretten idømte bøtestraff bør forhøyes. Under henvisning til at tiltalte har tilbakekalt sine ærekrenkende uttalelser og til at de fornærmede postmester B og postfullmektig C i rettsmøte den 31. mai 1949 har erklært at de ikke fastholder begjæringen om tiltale, finner jeg at bøtestraffen passende kan settes til 1 000 kroner.
Dommer Stenersen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schei og Bonnevie: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver K. Høvde med domsmenn Mathis O. Hansen og Håkon Hansen):
Statsadvokaten i Troms og Finnmark har den 26. februar 1949 satt
Side:224
A, født xx.xx.1898, bopel Kirkenes, under tiltale vod Varanger herredsrett til fellelse etter straffelovens §247 for i ord eller handling å ha opptrådt på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit eller medvirket hertil - derved at han etter å være frifunnet for forsøk på bedrageri overfor Postverket ved uriktig å ha benektet mottagelsen av diverse postpakker, i skriv av 2. februar 1948 til Poststyret sendt gjennom sorenskriveren i Varanger og statsadvokaten i Troms og Finnmark bl.a. uttalte i anledning saken: «...... Men jeg tror at De er ført bak lyset av postmester B, Kirkenes, og at postfullmektig C har bistått ham. Enn videre tror jeg at det ikke er innbilte eller beviste postale interesser som har diktert de to funksjonærers handlemåte....... Etter at saken er blitt ferdigbehandlet, og jeg enn ytterligere har tenkt over saken, er jeg kommet til det resultat at her også er laget falske bevis....... Min versjon er at i tiden mars-juni 1946 er ordren utgått fra postmester B til C om å finne alle etterspørsler etter pakker som er adressert til meg. Da er også disse etterspørsler funnet med erklæringer underskrevet av meg om at jeg ikke har mottatt pakkene. Her var ikke bevis for at pakkene var mottatt - men beviset kan lages ved at mottageren får pengene. Jeg skal innrømme at min forklaring er dristig, men det er den eneste forklarlige grunn ........», hvilke uttalelser er injurierende for postmester B og postfullmektig C.
I tiltalebeslutningen anføres at det i medhold av straffelovens §253 vil bli nedlagt påstand om mortifikasjon av beskyldningene.
Tiltalte er agent, gift, forsørger hustru og 2 barn på 13 og 17 år, har dessuten 3 voksne barn, formue kr. 300 000, inntekt i 1948 kr. 15 000, har avtjent sin verneplikt på Nyborgmoen i 1920 som menig stridende infanterist, har førerkort for motorvogn, er tidligere ustraffet. Han erkjenner seg ikke skyldig.
Tiltalte ble i 1947 tiltalt for forsøk på bedrageri overfor Postverket ved uriktig å ha benektet motagelsen av diverse postpakker, men ble ved Varanger herredsretts dom av 30. januar 1948 frifunnet. Retten fant det godtgjort at tiltalte uriktig hadde benektet mottagelsen av mesteparten av de omhandlede pakker, men fant ikke at der forelå bedragerisk forhold.
Umiddelbart etter frifinnelsen, nemlig den 2. februar 1948 skrev tiltalte et brev til Postverket slik som anført i tiltalebeslutningen. Det heter i brevet bl.a.: «Når jeg allerede på dette tidspunkt henvender meg til Dem (Poststyret), så er det fordi jeg mener at rettsgangen viste at der var lagt feller for meg for å skaffe indisier og få meg dømt. Jeg tror dog ikke at det ærede poststyre har foranlediget disse feller lagt.» Deretter kommer de to første setninger som er gjengitt i tiltalebeslutningen. Han refererer derpå et gammelt motsetningsforhold til tidligere ordfører D i Sør-Varanger, som han mener står bak og har påvirket postmester B til å skade ham, mens han på den annen side intet utestående har hatt med B. Deretter kommer de øvrige uttalelser som er nevnt i tiltalebeslutningen, samtidig som han nærmere begrunner disse, og til slutt ber om Poststyrets hjelp til å avkrefte eller bestyrke hans påstand.
Side:225
Det fremgår av tiltaltes brev og forklaring her i retten at han har festet seg ved den omstendighet at et oppkravsbeløp på kr. 167,25 for 5 av ham i 1944 mottatte pakker først er utbetalt avsenderen i Oslo den 24. juni 1946. Dette fikk han vite først den 6. november 1947, «men» - heter det videre i brevet - «det er først nu saken er gått opp for meg». Her følger den sist gjengitte periode i tiltalebeslutningen, som begynner med: «Min versjon osv.» Tiltalte har den 9. mai 1949 skriftlig tilbakekalt sine uttalelser, og erklært at han intet har å utsette på Postverket, postmester B eller postfullmektig C i forbindelse med den sak hvori han var satt under tiltale for bedrageri mot Postverket. Denne tilbakekalling er kommet etter at tiltalte var blitt klar over at han har tatt feil i de antagelser som er kommet til uttrykk gjennom de påtalte æreskrenkende uttalelser mot postmester Nils en og postfullmektig C. Han har nemlig trodd at det var laget en falsk innbetalingsliste for postanvisninger for oppkravspakker til Kirkenes, men er senere blitt oppmerksom på at det virkelig foreligger en ekte innbetalingsliste, nemlig av 22. september 1944, hvorpå finnes de innbetalingsbeløp som må referere seg til de 5 forannevnte pakker, som han tidligere har trodd at han ikke hadde mottatt. Straks han ble klar herover, tilbakekalte han sine uttalelser, og grunnlaget for hans antagelser av at det skulle vært laget falsk bevis og at Postverket skulle være blitt søkt ført bak lyset av de to fornærmede slik som antydet av ham i hans brev til Postverket, faller da helt bort.
Tiltalte påstår seg likevel frifunnet, idet han mener at han har handlet i begrunnet god tro. For det første fant han det merkelig at hans uvenn D, som ikke kunne ha noe rede på Postverkets anliggender, under etterforskningen i bedragerisaken ble avhørt av politiet. Samtidig merket tiltalte seg at D stadig besøkte postmester B, hvorav han sluttet, at postmesteren ga D opplysninger vedkommende postsaken som denne kunne bruke til å søke å skade tiltalte med. Dertil kommer at postkontoret ved en anledning - i februar 1947 - avkrevde tiltalte erklæring vedkommende de foran omhandlede 5 postpakker som han allerede tidligere - i september 1945 - hadde avgitt erklæring om. Den fornyede anmodning om erklæring for ikke å ha mottatt pakkene, fremkom på et tidspunkt da postkontoret satt inne med opplysninger som kunne tyde på at pakkene virkelig var mottatt, men uten at tiltalte ble gjort kjent med disse. Dette forhold fikk tiltalte til å tro at postkontoret hadde til hensikt å legge en felle for ham, idet nemlig de nevnte pakker ble tatt med som et eget punkt i tiltalen for bedrageri. At han ikke hadde mottatt de omhandlede pakker, mente han for øvrig å ha fått bekreftet av en opplysning av daværende postmester Haaland, som hadde sagt at det parti som pakkene tilhørte, var blitt anbrakt i tunnelen ved Bjørnevatn, og deretter var blitt røvet eller ødelagt under tyskernes tilbaketrekning.
Retten skal bemerke: Det finnes bevist at tiltalte har forholdt seg slik som anført i tiltalebeslutningen. Retten finner videre at de uttalelser som der er nevnt, både etter sin form og sitt innhold og i den sammenheng hvori de foreligger, er egnet til å skade postmester Bs og postfullmektig Cs gode navn og rykte hos Poststyret og å utsette dem for tap av den for deres stilling nødvendige tillit. Hvis
Side:226
innholdet av utsagnene hadde vært riktig, ville ingen av dem kunnet fortsette i Postverket. Selv om tiltaltes brev i formen fremtrer som en anmodning til Poststyret om å foreta nærmere undersøkelse, idet han anfører at han tror det forholder seg slik som nærmere omtalt i brevet, så må det oppfattes som han retter beskyldninger mot de fornærmede for å ha foretatt de handlinger han nevner. Slik er brevet blitt oppfattet av Poststyret, og retten er enig i at de påtalte uttrykk må oppfattes slik. Tiltalte har videre vært klar over at beskyldningene var ærekrenkende for de fornærmede, og han har vært seg fullt bevisst at han fremsatte dem. Der foreligger således overtredelse av straffelovens §247.
Det er videre på det rene at beskyldningene er uriktige, og de må derfor bli å erklære for døde og maktesløse etter straffelovens §253, overensstemmende med aktors påstand.
Spørsmålet er om det foreligger noen straffbefriende omstendighet etter straffelovens §249 punkt 3. Retten finner ikke at noen slik omstendighet foreligger. Således kan det ikke antas at tiltalte har vært pliktig eller nødsaget til å uttale seg slik som han har gjort, eller at han har uttalt seg til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv. Selv om tiltalte mente seg å ha gode grunner for sin mistanke om at Postverkets funksjonærer skulle ha latt seg bruke til uberettiget å skade tiltalte i den foran nevnte bedragerisak - noe som retten vil presisere at det i virkeligheten ikke har foreligget noe som helst reelt grunnlag for tiltalte til å tro - så hadde han kunnet undersøkt og fått forholdet klarlagt, uten å behøve å rette slike beskyldninger mot de to tjenestemenn. Det han hadde mistenkt og i sitt brev til Poststyret beskyldte de fornærmede for, var så graverende og samtidig usannsynlig at to offentlige tjenestemenn ville innlate seg på, at det skulle meget sterke grunner til å fremsette dem. Dette skulle tilsagt tiltalte å utvise den største aktsomhet. Noen aktsomhet i så henseende kan det ikke sies at tiltalte har utvist hverken med hensyn til å nøkternt vurdere og nærmere undersøke det faktiske grunnlag for sin mistanke eller tro. Tiltalte anfører at han ikke hadde den tillit til postmester B og postfullmektig C at han fant å burde be dem undersøke forholdet. Retten mener det ikke skulle være grunn for tiltalte til å nære denne mistillit til de to. Under enhver omstendighet ville tiltalte kunnet undersøkt forholdet ved direkte henvendelse til Poststyret etterpå, hvis en henvendelse til B eller C skulle vise seg forgjeves, og i begge tilfelle ville tiltalte ha kunnet anmode om nærmere opplysninger, enten hos de to tjenestemenn eller hos Poststyret, og ville sannsynligvis da ha fått forholdet oppklart, uten at det hadde vært nødvendig å fremkomme med de ærekrenkende uttalelser. Tiltalte har trukket forhastede slutninger på et sviktende grunnlag uten å ha vist tilbørlig aktsomhet, og har derved fremsatt ærekrenkelser som han må bli strafferettslig ansvarlig for.
Straffen antas passende å kunne settes til en bot til statskassen på kr. 200, subsidiært 15 dagers fengsel. I skjerpende retning er tatt hensyn til at det gjelder alvorlige beskyldninger mot offentlige tjenestemenn, og at tiltalte er en mann med intelligens, erfaring og modenhet som skulle betinge en mer aktsom og ansvarlig opptreden enn han har utvist i dette tilfelle. I formildende retning er tatt hensyn til at tiltalte antas å ha handlet under påvirkning av den åndelige belastning som den nettopp
Side:227
avsluttede bedragerisak har vært for ham, og at hans dømmekraft har vært noe svekket derved at han synes å ha sett seg blind på at hans uvenn D nødvendigvis måtte ha hatt noe med denne postaffære å gjøre, og at det under sakens behandling allerede på et tidlig tidspunkt var kommet stygge presseangrep på tiltalte, som han med rette eller urette tilskrev D. Retten finner av disse grunner ikke at det bør reageres med fengselsstraff. - - -