Rt-1946-1263
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1946-11-23 |
| Publisert: | Rt-1946-1263 |
| Stikkord: | Landssvikanordningen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 76 B/1946 |
| Parter: | Statsadvokat Ragnar Christophersen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Magne Schjødt). |
| Forfatter: | Larssen, Soelseth, Grette, Berger, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Landssvikanordningen (1944) §2, §3, Landssvikanordningen (1944), §5 |
Dommer Larssen: Ved Oslo byretts dom den 29 juni 1946 ble A dømt for overtredelse av landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 3 til en bot til statskassen stor 750 kroner.
Om tiltalte personlig og det straffbare forhold henviser jeg til byrettens domsgrunner.
Tiltalte har påanket dommen på grunn av feilaktig lovanvendelse. Han mener at hans forhold ikke inngår under landssvikanordningens
Side:1264
§2 nr. 3 som «utilbørlig». Han henviser likeledes til samme anordnings §5 annet ledd litra b.
Jeg finner at anken må gis medhold.
Tiltalte ble fra 1 januar 1941 oppsagt i sin stilling ved norsk bedrift på grunn av dennes innskrenkning. Han gjennomgikk så et yrkeskurs for mekanikere på ca. 8 måneder, og søkte deretter ansettelse ved flere norske verksteder. Men da lønnen han kunne oppnå var for liten til et rimelig utkomme, søkte han seg til et tysk verksted i Maridalen. Hans arbeid der bestod i som alminnelig arbeider å reparere bilmotorer og motorer til lyskastere, og ellers rydding og annet sjauerarbeid. Lønnen var kr. 1,75, senere kr. 2,12 pr. time. Han søkte å komme fra dette arbeid flere ganger, således allerede i september 1942. Da dette ikke lykkedes, ble han der til frigjøringen. Om hans arbeid uttales i byrettens dom: «Han utførte dette motstrebende og så lite effektivt som mulig», - iallfall gjaldt dette etter 1942, da han hadde søkt seg vekk. Han har ikke vært medlem av N.S., og det har ifølge dommen ikke vært noe å si på hans nasjonale holdning for øvrig. Han arbeidet således som alminnelig arbeider i underordnet stilling og det er opplyst at det ved verkstedet samtidig arbeidet ca. 30 andre norske arbeidere. Ingen av disse er hittil under rettsforfølgning.
Bedømmelsen av om hans virksomhet skal regnes som straffbar landssvik etter landssvikanordningens §2 nr. 3 - som «utilbørlig» - må skje etter en konkret avveining av de foreliggende omstendigheter, og det må herved merkes at selv om man måtte finne at handlingen kan være gjenstand for kritikk - at den helst ikke burde være utført - er ikke dermed i og for seg gitt at den skal regnes som utilbørlig i lovens forstand, og derfor skal behandles som straffbar landssvik. Dertil kreves at forholdet i utpreget grad må sees som nasjonalt daddelverdig. Til belysning herav henviser jeg til de eksempler på sådan opptreden som nevnes i landssvikanordningens §2 nr. 3. I samme forbindelse henviser jeg likeledes til motivene i landssvikanordningens §5 annet ledd litra b («Samling av diverse provisoriske anordninger, kongelige resolusjoner m.v. 1945» side 117, første spalte), hvorfra jeg siterer: «Det har dessverre vært en stadig strøm av folk som lokket av utsikten til store fortjenester uoppfordret og frivillig har søkt seg til anleggsarbeider for okkupasjonsmakten. Nettopp fordi antallet har vært så stort, vil det være uråd å slå ned på alle med straff. Det bør bare skje, når det er tale om særlig mislige forhold.» Selv om dette ikke direkte angår tolkningen av §2 nr. 3, idet denne bestemmelse forutsettes overtrådt i landssvikanordningens §5, mener jeg dog at det siterte har noen betydning ved bedømmelsen av den opptreden som skal henføres under §2 nr. 3.
Riksadvokaten har i et rundskriv av 10 februar 1946 nærmere utviklet sitt syn på dette spørsmål, og jeg kan i det hele slutte meg til de betraktninger som han her gir uttrykk for. Han fremhever at området for det arbeid som skal ansees straffbart etter landssvikanordningens §2 nr. 3 må sterkt avgrenses. Blant omstendigheter som det må legges vekt på ved bedømmelsen fremhever han:
Side:1265
Arten av det arbeid som utføres - hvorvidt arbeideren har vist en særlig iver i tjenesten for derved å skaffe seg en uforholdsmessig stor fortjeneste - arbeidets varighet - vedkommende arbeiders behov for å skaffe seg arbeid, og den fortjeneste han har oppebåret. Riksadvokaten resymener sitt syn på dette spørsmål således: «Alt i alt kan en si at det regelmessig bare vil bli tale om å anvende straff overfor dem som har utført arbeid av direkte krigsviktig betydning, til tross for at de på forhånd hadde bra lønnet og fast norsk arbeid.» Som direkte krigsarbeider nevner han: Underminering av veier og broer, arbeid med tyske bunkers og andre befestningsanlegg m.v.
Jeg er blitt stående ved at hvis man legger det her anførte til grunn ved bedømmelsen, vil det ikke bli plass for å anvende landssvikanordningens §2 nr. 3 på tiltaltes forhold.
Da han overtok arbeidet var han arbeidsløs. Hans arbeid - bilreparasjoner og annet foreliggende arbeid - kan ikke sies å være et direkte krigsarbeid, selv om det selvfølgelig var av viktighet for fienden å holde biler reparert (hans arbeid med reparasjon av lyskastermotorer kan vel stå annerledes). Han utførte sitt arbeid «motstrebende og så lite effektivt som mulig». Hans lønn var hele tiden ordinær, og det er intet opplyst om at han ved å vise særlig iver søkte å forbedre den. Han gir i det hele inntrykk av å være en mann som ugjerne utførte dette arbeid, og som heller ikke i øvrig i oppfyllelsen av sine arbeidsplikter la unasjonalt sinnelag for dagen.
Etterhånden som den norske motstand tok form, og forståelsen av den norske hjemmefronts betydning vokste, burde han etter min mening gjort større anstrengelser enn skjedd for å komme løs fra arbeidet. Jeg finner at han kan klandres fordi han fortsatte dette like til frigjøringen. Imidlertid har jeg heller ikke på dette punkt funnet å kunne bedømme hans forhold som «utilbørlig» i landssvikanordningens forstand. Han søkte flere ganger å komme vekk, og selv om man savner en mer aktiv nasjonal opptreden hos ham, gir hans «motstrebende» utførelse av arbeidet ikke uttrykk for et sinnelag som kun samler seg om hensynet til egen fordel med tilsidesettelse av andre gyldige nasjonale hensyn.
I det hele må jeg således betrakte tiltaltes forhold som i noen grad klanderverdig. Men etter min oppfatning ville det være å stille strengere krav enn loven har tenkt, om man regner lovens uttrykk «utilbørlig» for å ramme hans forhold.
Jeg unlater for øvrig ikke å tilføye: Landssvikanordningens §5 annet ledd litra b gir domstolen adgang til å la en overtredelse av landssvikanordningens §2 nr. 3 være straffri overfor den som bare har deltatt som arbeider eller som underordnet funksjonær ved utførelsen av ervervsvirksomhet for fienden. Som ovenfor gjengitt er det lovens forutsetning at de i bestemmelsen nevnte personer regelmessig bare skal trekkes til ansvar, når det fra deres side foreligger særlig mislige forhold. Jeg finner at tiltaltes forhold under ingen omstendigheter kan gis denne karakteristikk, og at straffen derfor måtte oppheves også om man ville bedømme tiltaltes forhold som utilbørlig etter anordningens §2 nr. 3.
Side:1266
Jeg stemmer for denne
dom:
A frifinnes.
Dommer Soelseth: Jeg er enig med førstvoterende i resultatet. Jeg mener imidlertid at tiltaltes forhold er «utilbørlig» og tiltrer for så vidt byrettens begrunnelse. Men jeg finner med førstvoterende at landssvikanordningens §5 annet ledd litra b bør komme til anvendelse, og for så vidt slutter jeg meg til førstvoterendes begrunnelse herfor.
Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Berger og Bonnevie: Likeså.