Rt-1952-1160

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-12-09
Publisert:	Rt-1952-1160
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 127/1952
Parter:	1. Bjørgvin Yttervik, 2. Henrik Yttervik (høyesterettsadvokat Roald Angell) mot fru Klara Yttervik, nå Klara Holmesland (overrettssakfører Hans J. Bjørnstad - til prøve).
Forfatter:	Bahr, Dæhli, Soelseth, Grette, Dissens: Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:

Dommer Bahr: Bjørgvin og Henrik Yttervik har reist sak ved Lofoten herredsrett mot fru Klara Yttervik, enke og universalarving etter saksøkernes bror Peder L. Yttervik, for å få fastslått at de i henhold til skjøte av 10. desember 1940 fra Jørgen Yttervik til Peder Yttervik har rett til å kjøpe av henne en del faste eiendommer i Hol, som hun sitter med etter mannen. Saken ble ved herredsretten behandlet med to domsmenn. Retten avsa den 7. juli 1947 dom med slik domsslutning:

«1. Det fastslås ved dom, at Bj. og H. Yttervik har rett til nå å kjøpe eiendommene Svarholt, gnr. 52, bnr. 4, Myrsletten, gnr. 52, bnr. 5, Hella, gnr. 52, bnr. 20, Lillebuøy nordre, gnr. 52, bnr. 19 og Helle, gnr. 51, bnr. 1 i Hol herred til rimelige priser, eller hvis enighet ikke oppnås, etter skjønn av 3 menn oppnevnt av lensmannen i Hol. Ved skjønnet blir i tilfelle å ta hensyn til at prisen skal være rimelig.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en av domsmennene stemte for at Klara Yttervik skulle frifinnes.

Klara Yttervik påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 27. september 1949 ble hun frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Også i lagmannsretten var det dissens, idet en av domsmennene stemte for at herredsrettens dom skulle stadfestes.

Bjørgvin og Henrik Yttervik har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De ankende parter gjør gjeldende at det er uriktig når lagmannsrettens flertall har funnet at Jørgen Ytterviks barn og barnebarn i skjøtet av 10. desember 1940 bare er sikret en forkjøpsrett. Det riktige er - som også herredsretten og mindretallet i lagmannsretten er kommet til at i og med Peder Ytterviks død har nå Bjørgvin og Henrik Yttervik i henhold til skjøtet fått en aktuell innløsningsrett. De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Det fastslås ved dom, at Bj. og H. Yttervik har rett til nå å kjøpe eiendommene Svarholt, gnr. 52, bnr. 4, Myrsletten, gnr. 52, bnr. 5, Hella, gnr. 52, bnr. 20, Lillebuøy nordre, gnr. 52, bnr. 19 og Helle gnr. 51, bnr. 1 i Hol herred til rimelige priser, eller hvis

Side:1161

enighet ikke oppnås, etter skjønn av 3 menn oppnevnt av lensmannen i Hol. Ved skjønnet blir i tilfelle å ta hensyn til at prisen skal være rimelig.

2. Fru Klara Yttervik, nu Klara Holmesland, tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Klara Yttervik, har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, og at de ankende parter tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.

Saksforholdet fremgår av de underordnede retters domsgrunner.

For Høyesterett er fremlagt utskrifter av bevisopptak avholdt til bruk for ankesaken ved Lofoten herredsrett 9. oktober 1950 og 24. juli 1951. Under disse bevisopptak har Bjørgvin og Henrik Yttervik og Klara Yttervik avgitt partsforklaringer. Dessuten er det avhørt 4 vitner, som ikke hadde forklart seg for lagmannsretten. Det er videre fremlagt en del andre nye dokumenter, hvoriblant erklæringer fra styreformannen i Buksnes og Hol Bondelag, Lauritz Lundgaard, og ordfører Karl Leirfall angående driften av eiendommene i Peder Ytterviks tid og senere. Jeg går ikke nærmere inn på innholdet av de nye dokumenter, da de ikke har brakt saken i noen annen stilling enn for lagmannsretten.

Som nevnt i lagmannsrettens dom, inngikk Klara Yttervik høsten 1947 nytt ekteskap. Hun kaller seg nå Klara Holmesland.

Før jeg går inn på anken, nevner jeg at det er enighet mellom partene om at Bjørgvin og Henrik Yttervik kan gjøre gjeldende innløsningsrett i henhold til skjøtet iallfall etter Klara Holmeslands død eller ved et salg fra henne til en utenforstående. Det som det tvistes om, er hvorvidt retten ble aktuell allerede ved Peders død, slik at de ankende parter allerede nå kan kreve å få overta eiendommene. Videre nevner jeg at Klara Holmesland under ankeforhandlingen for Høyesterett ikke har opprettholdt sin subsidiære innsigelse om at de ankende parter har fremsatt sitt krav for sent, og at deres rett er bortfalt ved passivitet.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og mindretallet i lagmannsretten. Jeg kan også i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av herredsrettens flertall - med et par reservasjoner som jeg senere kommer tilbake til - og av lagmannsrettens mindretall. I tilslutning til det som der er uttalt, skal jeg bemerke:

Etter de opplysninger som foreligger, er skjøtet av 10. desember 1940 blitt til uten juridisk bistand. Det bærer imidlertid preg av å være utarbeidet med omhu, og jeg må etter opplysningene i saken gå ut fra at formuleringen har vært nøye overveiet. Et skjøte på eiendommene fra Jørgen til Peder ble skrevet allerede i 1936 eller 1937, men ble ikke utlevert eller tinglyst. Dokumentet ble så liggende hos Jørgen Yttervik inntil det i 1940 ble tatt fram igjen og gjennomgått på ny. Det ble da foretatt forskjellige endringer i teksten ved strykninger og tilføyelser - dog ikke i det avsnitt som er aktuelt i saken - og skjøtet ble så gjort ferdig og levert til tinglysing av Jørgen Yttervik.

Side:1162

Jeg forstår vedkommende bestemmelse i skjøtet slik at det hjemler Peders søsken og deres barn rett til i tilfelle av Peders død å overta eiendommene for rimelig pris, og at retten blir aktuell i og med Peders død og kan gjøres gjeldende uten hensyn til om hans hustru måtte ønske å sitte med eiendommene. Jeg legger her - på samme måte som herredsrettens flertall og lagmannsrettens mindretall - avgjørende vekt på ordlyden i skjøtet. Klara Yttervik er her ikke nevnt, hverken i det avsnitt som er aktuelt i denne sak, og som handler om situasjonen etter Jørgens død, eller i det nest foregående avsnitt, hvor Jørgen forbeholder seg en tilbakekjøpsrett dersom Peder skulle selge eiendommene i Jørgens levetid, eller på noe annet sted i skjøtet. Jeg kan ikke anta at dette skyldes en uoppmerksomhet eller en unøyaktig uttrykksmåte. Teksten i skjøtet må som nevnt antas å være nøye overveiet. Det er etter min mening usannsynlig at man ved formuleringen ikke skulle ha overveiet forholdet til Peders hustru. Dette gjelder spesielt for den bestemmelse det her er tale om - en bestemmelse som åpenbart er foranlediget av Peders barnløse ekteskap. Jeg nevner i denne forbindelse at det i 1940, da skjøtingen fant sted, måtte fremstille seg som en nærliggende mulighet, at Klara kom til å overleve Peder. Peder var sykelig. Han hadde hatt tuberkulose i et kne og var blitt operert for det i 1937. Klara var 41 år.

Ankemotparten har for Høyesterett - på samme måte som for de underordnede retter - til støtte for sin tolkning av skjøtet blant annet påberopt uttrykket: «fortrinnsberettiget til å få kjøpe». Hun hevder at dette uttrykk viser at det forutsettes et aktuelt salg; Peders død er m.a.o. ikke tilstrekkelig til å gjøre de ankende parters rett aktuell. Etter min mening kan det nevnte uttrykk ikke tillegges noen vesentlig betydning for det spørsmål det her gjelder. Det er nok så at uttrykket nærmest leder tanken hen på en rett til å overta eiendommene i tilfelle av salg. Men som herredsrettens flertall peker på, er ordene «fortrinnsberettiget til å få kjøpe» i skjøtet anvendt som et fellesuttrykk for begge de alternativer vedkommende avsnitt handler om, nemlig salg og dødsfall. Og man kan etter min mening ikke legge den betydning i uttrykket, sett i relasjon til det siste alternativ, at innløsningsretten her skal være avhengig av det ytterligere vilkår at det etter dødsfallet er foregått salg.

Ankemotparten har for Høyesterett videre fremholdt at Peder i virkeligheten hadde overtatt eiendommene mange år tidligere - omkring 1920 - og at skjøtningen i 1940 fortrinnsvis tok sikte på å bringe den formelle hjemmel i orden. Det var ikke partenes mening å stille tilleggsvilkår som ikke var godtatt allerede ved overtakelsen.

Til dette skal jeg bemerke: Selv om det skulle være så at Peder hadde ervervet eiendomsretten til eiendommene ved en muntlig overdragelse fra faren på et tidligere tidspunkt - et spørsmål jeg finner det unødvendig å ta standpunkt til - kan det etter min mening ikke gi grunnlag for å sette bestemmelsene i skjøtet til side. Det må her være avgjørende, at Peder har tatt imot skjøtet med den ordlyd det fikk, uten å foranledige at det ble tatt inn

Side:1163

bestemmelser for å sikre hustruen rett til å sitte med eiendommene etter hans død. At Peder og Klara hadde sittet på eiendommene og nedlagt arbeid der gjennom så mange år, skulle - som nevnt av lagmannsrettens mindretall - gi ham en særlig oppfordring til å sørge for at hustruen ble sikret en slik rett i skjøtet, dersom det var hans mening at hun skulle ha det.

Ankemotparten har ytterligere fremholdt at det vil virke urimelig og være i strid med alminnelig rettsoppfatning på landet, om hun nå skal bli drevet fra den gård hvor hun og Peder har bodd og arbeidet i så mange år. Hun mener at det er usannsynlig at Jørgen har villet oppstille - og Peder villet gå med på - vilkår som kan føre til et slikt resultat.

Heller ikke denne betraktning kan etter min mening føre frem. Det er opplyst at Jørgen var en mann med sterk slektsfølelse. Det er da etter min oppfatning vel tenkelig at det for ham kan ha fremstillet seg som mindre ønskelig, at Klara skulle bli sittende på eiendommene etter Peders død, særlig hvis hun kom til å gifte seg på ny - hun var som tidligere nevnt bare 41 år - og at Jørgen med denne eventualitet for øye har villet ordne det så at eiendommene kunne forbli i slekten.

Under enhver omstendighet kan den nevnte betraktning ikke tillegges noen vekt overfor ordlyden i skjøtet, som etter min mening er klar.

Herredsrettens flertall nevner i sin begrunnelse at det for herredsretten var erkjent fra begge parters side, at det var et mindre godt forhold mellom Jørgen og Klara Yttervik. Flertallet antar at denne uoverensstemmelse har vært den avgjørende beveggrunn for at Jørgen holdt svigerdatteren utenfor da skjøtet ble skrevet. For lagmannsretten og Høyesterett har Klara Yttervik bestridt at det var noe dårlig forhold mellom henne og svigerfaren; hun har også bestridt at hun for herredsretten har avgitt noen slik erkjennelse som nevnt. Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet, da det er uten betydning for mitt syn på saken.

Jeg nevner til slutt at herredsrettens flertall under sin drøftelse av skjøtet også har pekt på at Peder og Klara Yttervik opprettet felleseie og gjensidig testament etter Jørgen Ytterviks død. Flertallet finner det sannsynlig at dette fra Peders side ble gjort for å sikre hustruen en tryggere stilling etter hans død; det ville ikke ha vært påkrevd om Peder hadde ment at skjøtet sikret henne tilstrekkelige rettigheter. Jeg kan ikke anta at Peder ved de nevnte disposisjoner kunne skaffe hustruen noen bedre stilling - i den henseende det her er spørsmål om - overfor dem som i henhold til skjøtet hadde rett til å overta eiendommene etter hans død. Men heller ikke dette spørsmål går jeg nærmere inn på, da det etter min oppfatning er uten betydning for avgjørelsen.

Etter dette blir det mitt resultat at herredsrettens dom må stadfestes. Jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

Side:1164

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og det dissenterende medlem av herredsretten og kan i vesentlige deler tiltre deres begrunnelse.

Når det gjelder tolkningen av skjøtet, er jeg av den oppfatning at det fra bestemmelsen om hvordan det skal forholdes dersom Peder dør før Jørgen ikke kan utledes noe bestemt om hvordan den klausul som tar sikte på forholdet etter Jørgens død skal forståes. Både ordlyden av den førstnevnte bestemmelse og de opplysninger som foreligger om Jørgens person og stilling i og til slekten peker etter min mening i den retning at Jørgen - som påpekt av lagmannsretten - med den valgte formulering av den første passus har villet sikre seg mot at svigerdatteren Klara i hans levetid disponerte eiendommene, deriblant den på hvilken han selv og svigerdatteren bodde. Med andre ord: For det tilfelle at Peder skulle dø først, ville Jørgen forbeholde seg ledelsen av og disposisjonsretten over eiendommene. Mer legger jeg ikke i denne passus i skjøtet.

Den neste passus i skjøtet, som er redigert ut fra andre hensyn, har etter min mening ingen bestemmelse om rett for saksøkerne eller deres søsken og/eller barn til å overta eiendommene dersom Peder skulle avgå ved døden før hustruen. Bestemmelsen innskrenker seg - etter min mening til å presisere at dersom Peder etter Jørgens død vil selge noen del av eiendommene eller dør uten livsarving i ekteskapet, skal Jørgens øvrige barn eller barnebarn være fortrinnsberettiget til å kjøpe til rimelige priser eventuelt etter takst. Av den anvendte - etter min mening uklare - formulering av bestemmelsen kan det - mener jeg - ikke utledes noen rett for saksøkerne til uten videre straks ved Peders død å kreve Klara satt utenfor. Jeg er for så vidt enig med den dissenterende dommer i herredsretten når han sier at det i skjøtet ikke finnes tilstrekkelige holdepunkter for et så «ekstraordinært standpunkt som at Peder Ytterviks hustru skulle holdes helt utenfor og kunne drives fra gården etter mannens død og etter et helt livs arbeid på eiendommene». Skulle det kunne skje, måtte det - mener jeg - ha fått uttrykk på en ganske annerledes klar og utvetydig måte. At bestemmelsen, som ikke er utformet med juridisk bistand, er uklar, fremgår - mener jeg - av den tvetydige anvendelse av ordet «fortrinnsberettiget», at Klara overhodet ikke er nevnt, at Peders salgsadgang er begrenset til «noen del» av eiendommene, samt at det uttrykkelig sies at de øvrige arvinger, dersom Peder dør uten livsarving, skal ha en fortrinnsrett til kjøp. Jeg er således ikke enig med førstvoterende når han uttaler at dokumentet bærer preg av å være utarbeidet med omhu.

Når det således - som jeg mener - foreligger en tvetydig, uklar viljeserklæring med et uheldig ordvalg må det - mener jeg

Side:1165

videre - for å komme til bunns i hva partene egentlig har ment med de anvendte uttrykk legges vekt på visse forhold som ikke fremgår av selve skjøteteksten og da først og fremst Peders og Klaras stilling til eiendommene inntil den endelige overdragelse i 1940 samt Klaras forhold til sin mann og svigerfar.

Klara og Peder hadde vært gift i 18 år da Peder fikk skjøte på eiendommene i 1940, og det er på det rene at Peder på et langt tidligere tidspunkt hadde overtatt dem, drevet dem og allerede fra slutten av 20-årene ført dem opp i sine selvangivelser. Skjøtingen i 1940 var således bare den formelle bekreftelse på et forlengst festnet forhold. Videre fremgår det av de foreliggende opplysninger at Klara og Peder under sitt ekteskap hjalp hverandre med eiendommenes tilsyn og drift som vanlig er i jordbruksforhold. De hadde ikke barn sammen, og Jørgen måtte, da han skjøtet eiendommene over til sin sønn i 1940, ha hatt grunn til å gå ut fra at ekteskapet ville bli barnløst.

Det jeg her har anført i forbindelse med at det ikke er opplyst noe som tyder på at forholdet mellom ektefellene ikke var godt eller at forholdet mellom Jørgen og svigerdatteren ikke var som det burde være, peker etter min mening avgjort i den retning at det ikke kan være riktig eller stemmende med en rimelig, rettferdig og fornuftig løsning av det foreliggende spørsmål å tolke skjøtet mot Peders enke med den følge at hun nå skal drives fra de eiendommer som hun har vært med på å drive frem. Tvert om finner jeg at hennes forhold til eiendommene gjennom henved 30 år og hennes stilling i slekten - selv om hun vel i engere forstand ikke kan sies å tilhøre den - ut fra de fortolkningsprinsipper jeg legger til grunn meget vel lar seg forene med den forståelse av den omstridte passus i skjøtet at hun skal sitte med eiendommene til hun dør eller frivillig gir avkall på dem til fordel for saksøkerne og deres søsken og/eller arvinger.

Noen urettferdighet innebærer denne forståelse ikke overfor disse. Det er nemlig helt på det rene at samtlige eiendommer senest ved Klaras død vil tilfalle den «egentlige» slekt hvis den så måtte ønske.

Da jeg står alene med mitt syn på saken, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Soelseth og justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Cordt Valeur med domsmenn Angell og Loe):

Jørgen Yttervik, Stamsund, død 1941, overdro ved skjøte av 10. desember 1940, sine 5 eiendommer i Hol til sin yngste sønn Peder L. Yttervik. I skjøtet ble forbeholdt visse beboelsesrettigheter. Videre inneholdt skjøtet bl.a. følgende klausul:

«Skulle kjøperen avgå ved døden før meg, skal jeg ha rett til å kjøpe eiendommene tilbake for samme pris, som de er solgt for med fradrag

Side:1166

eller tillegg av hva konjunkturene tilsier, samt under hensyntagen til den verdiforøkelse eller verdiforringelse som måtte ha funnet sted fra dette salg av. - Prisen fastsettes i tilfelle ved skjønn av 3 menn oppnevnt av lensmannen i Hol.

Om kjøperen etter min død vil selge noen del av nevnte eiendommer, eller om han avgår ved døden uten å etterlate seg livsarvinger i ekteskapet, skal mine øvrige barn, eller barnebarn være fortrinnsberettiget til å få kjøpe til rimelige priser, eller hvis enighet ikke oppnåes, etter takst ved skjønn som foran nevnt.»

Etter at Peder L. Yttervik døde i februar 1945, er det oppstått tvist mellom hans brødre Bjørgvin og Henrik Yttervik på den ene side og enken fru Klara Yttervik på den annen side, om forståelsen av skjøtet. - - -

Saksøkerne anfører som grunn for sin påstand selve skjøtets tekst og hensikt. Det har vært meningen å sikre eiendommene for slekten og det har vært meningen å holde saksøkte utenfor. Da skjøtet ble skrevet, hadde Peder og Klara Yttervik vært gift i ca. 20 år og de hadde særeie. Jørgen Yttervik døde høsten 1941 og en tid etterpå ble særeiet opphevet. Likeledes ble gjensidig testament opprettet hvoretter Klara Yttervik ble gjort til Peder Ytterviks enearving. - Saken er nå reist da saksøkerne mener at saksøkte ikke forsvarlig vil kunne skjøtte eiendommene. Saken har de anlagt uten unødig opphold, idet de dog av hensyn til enken ventet en tid etter dødsfallet. Som en av grunnene for at Jørgen Yttervik holdt svigerdatteren utenfor skjøtet, anfører de bl.a. det mindre gode forhold som besto mellom henne og hennes svigerfar.

Saksøkte anfører at hennes mann hadde overtatt gården allerede da de ble gift i 1922. Det formelle skjøte ble dog først skrevet i 1940. Selv om skjøtets hensikt var å sikre eiendommene for slekten, var det dog ikke meningen å sette henne utenfor denne gruppe. At skjøtet anvender uttrykket «fortrinnsberettiget», viser at det først var i tilfelle av eventuelt salg at slektningene kunne få noen rett. Hennes mann ga da også uttrykk for at hun etter hans død iallfall ikke måtte skille seg av med fiskebruket. Endelig anfører saksøkte at søksmålet er for sent anlagt og at det ikke er saklig begrunnet og i strid med skjøtets hensikt.

Retten skal bemerke:

Saken har frembrakt tvil, og er der heller ikke blant rettens medlemmer oppnådd enighet.

Flertallet, rettens formann og domsmann Angell, er kommet til det resultat at saksøkerne må bli å gi medhold i deres påstand. De legger herunder avgjørende vekt på at ordet «kjøpe, ren» slik det er anvendt i skjøtet alene kan gi uttrykk for Peder Yttervik personlig og således ikke også omfatter hustruen. Dette går helt klart frem i det avsnitt av skjøtet som omhandler det tilfelle at kjøperen skulle avgå ved døden før Jørgen Yttervik. Det kan ikke godt herske tvil om at den tilbakekjøpsrett som her er avtalt, skulle inntre i og med Peder Ytterviks eventuelle død. Denne rett for Jørgen Yttervik til å få seg tilbakeskjøtet eiendommen måtte således kunne gjøres gjeldende overfor hustruen Klara Yttervik. At det ikke er uttrykkelig fastslått i skjøtet, finnes å ha sin forklaring i at det mellom Peder og Klara Yttervik den gang hersket fullt særeie. Det er fra begge parters side erkjent at det mellom Jørgen og Klara Yttervik

Side:1167

var et mindre godt forhold. Det må antas at den herskende uoverensstemmelse har vært den avgjørende beveggrunn som gjorde at Jørgen Yttervik holdt sin svigerdatter utenfor da skjøtet ble skrevet.

Flertallet finner videre at den her beskrevne forklaring av ordet kjøper må bli å anvende også for øvrig i skjøtet hvor ordet forekommer. Ordet «fortrinnsberettiget» synes riktignok å peke på at det her er forutsatt et aktuelt salg. Imidlertid står ordet anvendt felles for to mulige situasjoner, nemlig salg eller arveovergang. Det er imidlertid her å påpeke at det som nevnt besto særeie mellom Peder og Klara Yttervik da skjøtet ble skrevet, liksom det på denne tid ikke var opprettet noe gjensidig testament dem imellom. Om derfor denne situasjon hadde vært uforandret da Peder Yttervik døde ville et salg lia måttet finne sted fra arvigene til noen enkelte av dem. Felleseie og gjensidig testament ble opprettet først etter Jørgen Ytterviks død. Flertallet antar det er sannsynlig at dette skjedde fra Peder Ytterviks side for å sikre sin hustru en sikrere stilling etter sin død. Dette ville ikke vært påkrevd om Peder Yttervik selv hadde ment at skjøtet sikret hans hustru tilstrekkelige rettigheter. - Det må antas at om Peder Yttervik etter sin fars død ville utferdiget skjøte på eiendommen til hustruen, ville de øvriges innløsningsrett blitt aktuell. - - -

Vel er det så at søksmålet kan bringe saksøkte i en stilling som for henne kan virke urimelig, men dette er en omstendighet som i så fall går tilbake på skjøtets bestemmelser.

Mindretallet, domsmann Loe, er kommet til et annet resultat og stemmer for at saksøktes påstand tas til følge. Han finner at skjøtet har hatt som sin vesentligste hensikt med de tatte forbehold å sikre at eiendommene ikke skulle gå ut av slekten. Dette blir ikke tilfelle om saksøkte nå tilkjennes eiendommene. For i tilfelle salg eller når hun dør vil Ytterviks slekt ha i behold retten til å få overta eiendommene. Skjøtet finnes ikke å gi tilstrekkelige holdepunkter for et så ekstraordinært standpunkt som at Peder Ytterviks hustru skulle holdes helt utenfor og kunne drives fra gården etter mannens død og etter et helt livs arbeid på eiendommene. Det må også ansees usannsynlig at Peder Yttervik ville gått med på slike kontraktsbetingelser. Skjøtets bestemmelser tyder videre på at det har vært forutsatt et aktuelt salg og ikke en overtagelse av hele bomassen til saksøkte i kraft av gjensidig testament eller uskiftebevilling. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi, sorenskriver Jakob Johnson og hjelpedommer Astrup Rindahl):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Ved den for Peder L. Yttervik fremlagte statusbok og de foreviste gjenparter av hans selvangivelser finner lagmannsretten det godtgjort at han iallfall fra slutten av 1920-årene er blitt beskattet for de eiendommer han fikk skjøte på i desember 1940. Etter dette finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at Peder Yttervik i virkeligheten hadde vært eier av eiendommene i lengere tid, da han ved skjøte av desember 1940 fikk den formelle hjemmel. Lagmannsretten må derfor anta at de

Side:1168

ikke uvesentlige om- og nybygninger så vel på gårdsbruket som på fiskebruket er foretatt og bekostet av ham. Det er fra Bjørgvin og Henrik Ytterviks side ikke ført noe som helst bevis for at disse påkostninger er foretatt for Jørgen Ytterviks regning.

Det er på det rene at Peder Yttervik giftet seg i 1922. Lagmannsretten må etter det opplyste anta at hustruen, Klara Yttervik, under ekteskapet har ytet sin mann den bistand og støtte i driften av gårdsbruket som er vanlig i jordbruksforhold.

Det er opplyst at Klara Yttervik et født i 1895. Både hennes alder og det forholdsvis langvarige og barnløse ekteskap måtte, da skjøtet ble skrevet i 1940, gi så vel Jørgen som Peder Yttervik grunn til å anta at ekteskapet fortsatt ville bli barnløst.

Det er intet opplyst om at forholdet mellom ektefellene ikke var godt. Heller ikke er det ført noe bevis for at det var noe dårlig eller spent forhold mellom Klara og svigerfaren Jørgen.

Sakens utfall må imidlertid bero på en fortolkning av klausulen i skjøtet. Dette uttaler først at Jørgen Yttervik skal ha rett til - for en nærmere angitt pris - å kjøpe eiendommene tilbake, dersom kjøperen, sønnen Peder, dør før ham. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at enken i så fall ikke kunne forhindre Jørgen Yttervik i å kreve eiendommene tilbakeskjøtet straks. Deretter omtaler skjøtet hvordan det skal forholdes med eiendommene etter at Jørgen Yttervik er død. Bestemmelsen herom lyder slik: «Om kjøperen etter min død vil selge nogen del av nævnte eiendomme, eller om han avgår ved døden uten å efterlate sig livsarvinger i ekteskapet, skal mine øvrige barn eller barnebarn være fortrinnsberettiget til å få kjøpe til rimelige priser, eller hvis enighet ikke oppnåes, efter takst ved skjøn som foran nævnt.» Herav vil sees at klausulen omfatter to muligheter, nemlig at Peder «vil sælge nogen del av nævnte eiendomme» eller «om han avgår ved døden uten å efterlate sig livsarvinger i ekteskapet». I begge tilfelle skal Jørgens øvrige barn eller barnebarn «være fortrinnsberettiget til å få kjøpe til rimelige priser». I første tilfelle er fortrinnsretten uttrykkelig knyttet til et aktuelt salg og kan etter lagmannsrettens mening da ikke forståes på annen måte enn som en forkjøpsrett.

Lagmannsretten må anta at formålet med klausulen i skjøtet i det hele har vært å sikre eiendommene for slekten Yttervik. Denne saken gjelder spørsmålet om meningen med klausulen har vært å gi Jørgen Ytterviks øvrige barn eller barnebarn rett til etter Peders død å kreve at hans enke straks gir eiendommene fra seg.

Det er på det rene at Peder Yttervik døde i februar 1945 uten å etterlate seg livsarvinger i ekteskapet.

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Moi og hjelpedommer Rindahl - er kommet til det resultat at en naturlig fortolkning av klausulen må føre til at Jørgens øvrige barn eller barnebarn i begge tilfelle bare er sikret en forkjøpsrett. Flertallet legger da avgjørende vekt på at klausulen etter sin ordlyd sikrer dem samme rett i tilfelle salg og dersom Peder dør uten livsarvinger i ekteskapet. Flertallet antar at det ligger rent personlige hensyn til grunn for at. Jørgen har forbeholdt seg selv en ubetinget rett til å kjøpe eiendommene tilbake, dersom Peder skulle

Side:1169

dø før ham. Det må nemlig antas at Jørgen med sitt sterkt personlige preg og sin slektsfølelse ikke ønsket å oppleve at svigerdatteren satt med og disponerte over hans tidligere eiendommer. De samme hensyn antas ikke å ha gjort seg gjeldende for bestemmelsen om hvorledes det skulle forholdes med eiendommene etter hans død. - Flertallet kan ikke tilegne seg det syn at der ved klausulen på grunn av det ved skjøtets utstedelse bestående særeie mellom Peder og Klara Yttervik, er tenkt på det tilfelle at det ved Peders død ville oppstå et sameie mellom enken og hans øvrige arvinger, hvis oppløsning ville føre til salg av eiendommene med forkjøpsrett for Jørgens øvrige barn eller barnebarn. Dette sameie som omfatter flere særskilte eiendommer, antas under enhver omstendighet å ville være oppløselig, slik at hver loddeier kunne få sin særskilte del av sameiet.

Hjelpedommer Rindahl vil særskilt tilføye:

Etter skjøtet er det som nevnt på det rene at Peder overfor faren har gått med på en ubetinget rett for ham til å kreve eiendommene skjøtet tilbake, dersom Peder skulle dø før ham. Enken er ikke engang sikret rett for seg eller mulige barn i ekteskapet til å bo på eiendommene etter Peders død. Dette synes uforståelig i betraktning av at sådan rett - endog for livstid - er forbeholdt så vel Jørgen som hans hustru og hans voksne datter Sara. Uten hensyn til hva grunnen til dette kan ha vært, antas det imidlertid ikke fra dette å kunne trekkes den slutning at det også har vært meningen med klausulen å stille enken like ugunstig, om mannen skulle overleve Jørgen. Etter det som innledningsvis er fastslått, kan det iallfall neppe ha noen formodning for seg at Peder Yttervik til skade for sin hustru også har gått med på en så ubetinget og vidtgående rett for sine søsken og deres barn. Om det hadde vært Jørgens mening å sikre også sine øvrige barn eller barnebarn en slik rett overfor enken, antar jeg at det måtte kreves at han uttrykte seg tydeligere. Jeg finner derfor ved fortolkningen av klausulen å måtte legge avgjørende vekt på at han om den rett som hans øvrige barn eller barnebarn er forbeholdt, har brukt en helt annen uttrykksmåte enn om den rett han forbeholdt seg selv. Om det hadde vært meningen også i dette tilfelle å sikre dem samme ubetingede rett til å få kjøpe eiendommene fra enken, er det naturlig å anta at samme uttrykksmåte ville vært brukt. Selv om enken ikke skulle være regnet å høre til slekten i egentlig forstand, antas det at det ikke har vært meningen med forbeholdet å gå lenger enn å sikre seg mot at eiendommene kom på fremmede hender.

Etter dette kommer flertallet til det resultat at Bjørgvin og Henrik Yttervik i kraft av skjøtet ikke har rett til nå å kreve eiendommene overdratt til deg mot enkens vilje.

Etter resultatet vil det bli overflødig for flertallet å ta standpunkt til om kravet er for sent fremsatt og til de øvrige anførsler i saken.

Mindretallet - sorenskriver Johnson er kommet til et annet resultat og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse herredsrettens flertall har gitt. Det må dog antas at årsaken til at Jørgen Yttervik har unnlatt å nevne sin svigerdatter som berettiget etter skjøtet mer har vært ønsket om å oppnå en mest mulig sammenhengende utnyttelse og

Side:1170

bevarelse av eiendommene for slekten i egentlig forstand, enn en motvilje mot henne som følge av en angivelig uoverensstemmelse mellom dem. Det hadde i tilfelle vært all mulig grunn for Jørgen Yttervik til uttrykkelig å nevne også sin svigerdatter blant de berettigede, idet en unnlatelse herav lett må kunne lede til den forståelse at han hadde ment å utelukke henne, når han ellers i skjøtet, ved bestemmelsen om bruksrett bl.a. for datteren Sara, ikke har villet la datterens eventuelle familie (altså også ektefelle) nyte godt av bruksretten etter datterens død. Denne bestemmelse viser nemlig at det har vært hensynet til den egentlige slekt som har vært bestemmende for Jørgen Yttervik. Det kan også vanskelig innsees at Peder Yttervik kan ha vært av den oppfatning at hans hustru var sikret noen rett til eiendommene etter hans død, når det er på det rene at han har tatt imot og godtatt et skjøte, hvori hustruen ikke er nevnt, og hvoretter Jørgen Yttervik i tilfelle av at han måtte overleve sin sønn hadde rett til å kreve eiendommene tilbake. At eiendommene har vært overtatt av Peder Yttervik atskillige år før utstedelsen av skjøtet, som meget mulig er skrevet noen år før det er datert og tinglyst, og at det av Peder Yttervik før dette tidspunkt i forbindelse med eiendommenes drift har vært foretatt påkostninger på dem, skulle ha gitt ham en særlig oppfordring til å sørge for at hans ektefelle ble sikret dem i tilfelle av hans død.

Det kan ikke erkjennes at prisforskriftene skulle være til hinder for at ankemotpartene nå skulle kunne gjøre sin rett gjeldende. Med hensyn til det foreliggende tilfelle er det i skjøtet angående prisen kun bestemt at den skal være rimelig, og dette kan ikke være i noen strid med disse forskrifter, som selvfølgelig av den ankende part kan synes å lede til et for henne ugunstig resultat, men dette er en omstendighet som i ethvert fall ikke retten kan ta i betraktning.

Enn videre bør bemerkes at det må antas å være på det rene at Jørgen Yttervik ved utferdigelsen av skjøtet var bekjent med den mellom Peder og Klara Yttervik bestående formuesordning. - - -