Rt-1935-761

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-09-21
Publisert:	Rt-1935-761
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 29/2 s.a.
Parter:	Oldus Sand m.fl. (advokat Harald Holthe) mot Peder K. Kvam og Peter Heggstad (advokat O. Klingenberg).
Forfatter:	Motzfeldt, Bonnevie, Paulsen, Bade, Klæstad, Andersen, Backer
Lovhenvisninger:	Fjelloven (1920) §30, Norske Lov (1687) 5-, §10, §13, Fjelloven (1920)

Om hvad saken angaar henvises til domsgrunnene for Inderøy herredsretts dom, avsagt med domsmenn 16 februar 1931. Ved dommen blev Peder K. Kvam og Peter Heggstad frifunnet for saksøkerne Oldus Sand, Peter Thun, Kristian Løvset, Peter Stavrum og Thomas Stavrums tiltale. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Oldus Sand og de øvrige fire saksøkere av Verran har paaanket dommen til Høiesterett med saadan endelig paastand: «1. At de innstevnte kjennes for sine gaarder uberettiget til beite i Sandseter statsalmenning, subsidiært at innstevnte Kvam kun kjennes seterberettiget i Langvassliseter og innstevnte Heggstad i Malbuseter med tilhørende havnestrekning. 2. At de av de innstevnte i 1928, 1929 og 1930 drevne oksedrifter og ungfedrifter i Sandseter statsalmenning kjennes ulovlige. 3. At de innstevnte i ethvert tilfelle in solidum tilpliktes at betale de ankende parter sakens omkostninger for herredsrett og Høiesterett.»

De gjør i ankeerklæringen gjeldende: 1. At der ikke finnes nogen almenningsrett for Inderøy bygdelag i Sandseter almenning, høist en særrett for enkelte gaarder, oprinnelig ut fra at eieren av Sundnesgodset paa Inderøy i slutten av 17de århundre eiet flere gaarder i Verran. Og de hevder at ingen særrett er bevist for gaardene Kvam og Heggstad. 2. I ethvert fall er den bruk uberettiget som eierne av disse to gaarder har utøvet i Sandseter. Og det er uriktig av herredsretten at henvise dette spørsmaal til fjellstyrets avgjørelse.

Peder Kvam og Peter Heggstad har paastaatt herredsrettens dom stadfestet med saksomkostninger for Høiesterett. De har under sakførselen for Høiesterett fremholdt, at «der hevdes ingen rett for Inderøybrukerne til at omlegge beitesforholdene. Det er sine gamle fellesbeiter de benytter». De anfører videre at de ankende parters subsidiære paastand i post 1 er en uberettiget utvidelse av paastanden i ankeerklæringen; at de ankende parter efter at ha fra falt paastand om erstatning ikke har nogen rettslig interesse i at faa løst spørsmaalet om bruksmaaten i 1928, 1929 og 1930 var uberettiget; og at de ankende er avskaaret fra i sitt annet innlegg for Højesterett at fremsette forskjellige nye paastander i henhold til fjell-lovens 30 og 5 aars frister.

Side:762

For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav de viktigste er: Utsknft av bevisoptagelse avholdt 29 til 31 august 1932 ved Inderøy herredsrett, hvorunder parter og 23 vidner avgav forklaring; delvis utskrift av en jordebok over Inderøen og Sparboen len fra 1620-1621, av matrikulen for Inderøen av 1668 og av en fortegnelse fra 1768 over almenningsskogene i Inderøens fogderi; en del bygselsedler; endelig et kart med paategnede seterveier og overfartslinjer fra Inderøy.

Høiesterett godtar protesten mot at de paa fjell-lovens fristbestemmelser byggede paastander tas under behandling, men ikke de øvrige protester.

Høiesterett kommer i saken til samme utslag som herredsretten og kan i det vesentlige henvise til dens begrunnelse. De nye dokumenter har ikke bragt saken i nogen for de ankende parter, gunstigere stilling.

Begge parter gaar ut fra at Sandseter ogsaa i eldre tid - før stortingsbeslutningen av 1925 - har vært statsalmenning - ialfall frasett selve skogen. Dette blir saaledes her at legge til grunn ved avgjørelsen.

Høiesterett er enig med herredsretten i at det er almenningsrett som er utøvet i Sandseter av gaardbrukerne fra Inderøy likesom fra Verran. Dette fremgaar av de av herredsretten anførte dokumenter. At ogsaa Verrans egne folk op gjennem tiden har ansett Inderøys gaardbrukere som almenningsberettiget i Sandseter, fremgaar bl.a. av deres eller lensmannens deltagelse i og uttalelser under de offentlige forretninger angaaende Sandseter i 1792, 1833 og 1853. Kvams og Heggstads advokat har for Høiesterett fremlagt en «fortegnelse over de eiendommer i Inderøy og Verran som er nevnt i de fremlagte dokumenter, som har brukt seter i Sandseter almenning», omfattende henholdsvis 80 og 11 gaarder. De ankende har benektet fortegnelsens anførsler, men de maa i det vesentlige ansees som riktige. Utstedelse av bygselsedler - for begge «bygdelag» - danner efter de foreliggende oplysninger intet bevis mot almenningsrett. Bygselsedler blev forøvrig ikke av fogden utstedt, naar det bare gjaldt havning. Grunnen til at den gamle seterdrift ophørte baade for Inderøy og Verran maa efter de foreliggende oplysninger antas at være den, at man paa grunn av meieribedriften begynte at holde melkekjørne hjemme. Dessuten begynte seterdriften at bli ulønnsom, da omkostningene øket. Bortimot 1890 sluttet seterdriften.

Angaaende den annen ankepost - at den i 1928, 1929 og 1930 benyttede bruksmaate er ulovlig - henholder Høiesterett sig i det vesentlige til herredsrettens domgrunner.

Efter det anførte vil herredsrettens dom bli at stadfeste. Saksomkostningene finnes at burde opheves ogsaa for Høiesterett.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:763

Av herredsrettens dom:

Saken gjelder hvorvidt de saksøkte Peder K. Kvam og Peter Heggstad er seterberettiget i Sandseter statsalmenning og om de i tilfelle kan utøve denne rett paa den maate som de har gjort i aarene 1928, 1929 og 1930. Efter hvad der foreligger oplyst i saken har de saksøkte sommeren 1928 beitet paa Langvassli seter i Sandseter statsalmenning med 53 okser, i 1929 med 52 okser og i 1930 med 75 okser og i 1929 paa Nordliseter. Todal- og Aasaseter med 62 okser og i 1930 paa de samme setre med ca. 30 kviger. De dyr hvormed der er beitet, har vært fra forskjellige gaarder paa Inderoy og Sandvollan. Dyrene har vesentlig vært fra gaarder som har vært ansett seterberettiget i almenningen, men det har ogsaa vært enkelte dyr fra indre gaarder.

Saksøkerne hevder at de saksøkte ikke har nogen seterrett, almenningsrett i Sandseter statsalmenning. Forsaavidt de maatte ha nogen seterrett, kan denne kun utøves paa den maate at de setrer der med sin paa gaarden vinterfødde buskap (melkekuer og ungfe), men ikke ved at beite der med drifter av ungfe. De har særlig gjort gjeldende at beiting med oksedrifter er til skade og uleilighet for de av Verrans innbyggere som har seterrett, beitesrett eller slaatterett i almenningen. - - -

Saksøkerne har sterkt fremholdt at det kun er jordbrukere i Verran som har almenningsrett i Sandseter almenning. Dette følger av N. L. 3-12-3. Efter denne skal «enhver nyde Sætter og Fædrift i den Alminding som ligger til hans Bygdelav», men dette kan som denne almenning ligger til, kun gjelde Verran. Saaledes som de topogratiske forhold er, kan man ikke si at almenningen ligger til Inderøy bygdelag. Almenningen ligger i Verran, og Verran er igjen adskilt fra Inderøy ved en ca. 2 mil bred fjord. Saksøkerne har foruten til lovbokens ordlyd henvist til N. L. 5-11-1, reskript av 6 september 1688, kancellipromemoria av 17 september 1791, almenningslovens paragraf 1 og til uttalelser i forskjellige dommer. Saksøkerne hevder at den seterrett som forskjellige gaarder paa Inderøy ned igjennem tiden har utøvet, ikke knytter sig til almenningsrett. Saafremt det er virkelige rettigheter de har utøvet, er det særrettigheter, og disse maa bevises; men ingen av de saksøkte har ført bevis for at de har nogen saadanne særrettigheter i almenningen. Bevillingen ifølge bygselbrever kan ikke skape rett i strid med Verraus almenningsrett, naar ikke bygdelaget har almenningsrett i almenningen. - - -

Retten antar det godtgjort at den de saksøktes eiendommer tilliggende seterrett er en almenningsrett. Det er intet godtgjort som spesielt tyder paa noget annet. Det er paa det rene at Verran tidligere var anneks til Inderøy prestegjeld, inntil det i 1766 overførtes til Ytterøy prestegjeld. Sandseter statsalmenning maa visstnok sies rent naturlig at ligge til Verran, men retten tør ikke bestride at almenningen ogsaa har vært betraktet som liggende til Inderøy, og dette maa da søke sin forklaring deri at distriktene har tidligere utgjort ett bygdelag og at Inderøy utenfor Sandseter praktisk talt ikke hur hatt nogen almenning. Retten mener at den uten innsigelse - saavidt man kan se - foretatte utstrakte bruk av seter i Sandseter almenning fra Inderøy gjennem lange tider er en bekreftelse paa at det er almenningsrett som er utøvet. Hadde det ikke vært saadan rett, hadde det vært rimelig at man i alle fall for nogens vedkommende hadde kunnet paavise de særrettigheter hvortil bruksutøvelsen knyttet sig. - - -

Side:764

Alt hvad det er anført fra disse dokumenter antas at være en bekreftelse paa at det er almenningsrett som er utøvet av gaardbrukere fra Inderøy. Det er intet som tyder paa at det har vært nogen forskjell paa den seterbruk som har vært utøvet fra Inderøy og fra Verran. Retten tør i alle fall ikke se denne bruksutøvelse som et utflod av den eiendomsrett Sundnesgodset i sin tid hadde over forskjellige eiendommer i Verran. Uttrykksmaaten i stiftsoverretsdommen av 7 juli 1828 støtter visstnok saksøkernes paastand, men nogen avgjørende betydning tør man ikke tillegge denne dom. Det er ganske andre momenter som i den sak har vært av avgjørende betydning enn de som spiller inn i denne sak. De saksøktes og flere vidners forklaringer under sakens behandling maa ogsaa opfattes som en bekreftelse paa at den omhandlede setring i Sandseter fra Inderøy har vært opfattet som almenningsbruk. - - -

Retten maa saaledes gaa ut fra at de saksøkte har almindelig seterrett i Sandseter almenning, hvorfor saksøkernes paa stand «at de saksøkte for sine gaarder kjennes uberettiget til at beite i Sandseter almenning» ikke kan tas til følge.

Retten kommer saa til spørsmaalet om den maate hvorpaa seterretten har vært utøvet, har vært ulovlig eller ikke. Ifølge N. L. 3-12-3 skal til seter «holdis den rette Drift som af Alders Tid haver været, og skal der møde Horn mod Horn og Kløv mod Kløv». Denne bestemmelse har i lov nr. 5 av 12 mars 1920 paragraf 10 faatt saadan form: «Seterbeite i statsalmenning utøves for de hertil berettigede eiendommer som fra gammel tid, forsaavidt denne lov ikke bestemmer annet. Seterbruker kan istedenfor gaardens fe ta inn paa seter andre bruksberettigedes fe i tilsvarende antall». Det fremgaar baade av N. L. og fjell-loven at seterbeite skal utøves i overensstemmelse med tidligere bruk. Retten maa dog forstaa fjell-loven saaledes at den gir adgang til nogen endring i bruken eftersom behovet krever det og de stedlige forhold tillater det. Fjell-lovens paragraf 13 synes at maatte forstaas derhen, at det først og fremst er melkefeet som skal tilgodesees; men naar dette er gjort, har man ogsaa krav paa at det øvrige fe blir tilgodesett. Den store forandring som meieridriften for store deler av landet har bevirket i gaardsbruket, kan man ikke se bort fra. For store deler av landet er det blitt uøkonomisk at reise til fjells med melkefeet, men derfor kan det være et like sterkt behov for at utnytte seterbeitet for ungfe. Det kan ikke være tvilsomt at de saksøkte er berettiget til at beite sitt ungfe, okser og kviger, der hvor de har seterrett fra før. Efter fjell-lovens paragraf 10 maa de ogsaa være berettiget til at ta inn paa setrene andre bruksberettigedes fe, okser og kviger, svarende til det antall dyr de selv vinterfør, naar de ikke derved hindrer andres lovlige utnyttelse av seterbeitet. Retten antar at om en seterberettiget inntar kviger fra andre bruksberettigede svarende til det antall han selv vinterfør, kan det ikke derimot reises nogen innsigelse. Forsaavidt angaar inntagelsen av okser antar retten at forholdet maa stille sig noget forskjellig eftersom seterbeitet ligger til. Ligger seteren (havningen) umiddelbart inn til en annen seter hvor det beites med melkekuer, antar retten at det ikke kan inntas noget større antall okser. En stor ansamling okser vil naar den kommer i nærheten av en buskap, uvegerlig bringe forstyrrelser i denne. Den vil baade bevirke skade og uleilighet. Men som forholdene har ligget an i de i denne sak omhandlede tilfelle, antar retten at det ikke med oksedriftene har vært større skade eller uleilighet enn det maa regnes

Side:765

med ogsaa hvor der foretas regulær beiting med buskap. Det er praktisk talt ikke til at hindre at enkelte ungdyr nu og da stikker bort fra de andre og kommer til andre buskaper. De tilfelle hvor enkelte dyr i 1928, 1929 og 1930 under den av de saksøkte drevne beiting har forlatt driften og er kommet enten ned mot bygden (i heimrøst) eller til dem som setret paa Simadalen, er saa sjeldne at man ikke derpaa kan bygge noget. Retten har faatt det inntrykk at de saksøkte har satt adskillig inn paa at hindre at beitingen med oksedriftene skulde genere andre havneberettigede, og retten har ogsaa inntrykket av at dette stort sett er lykkedes. Det er mulig at det vil de lykkes ennu bedre hvis fjell styret hadde vist noget mer imøtekommenhet likeoverfor de saksøkte. - - - Selve beitingen med ungfe, okser og kviger, maa ansees at være lovlig. Efter fjell-loven er det overlatt til fjellstyret at avgrense enkelte beitestrekninger for ungfe og til at treffe avgjørelse om det antall dyr, hvormed det kan beites i de forskjellige strekninger. - - -

Retten kommer saaledes til det resultat at den av de saksøkte utøvede beitesrett under hensyn til de endrede økonomiske forhold maa ansees for løvlig. Naar utviklingen medfører nye bruksbehov, antar retten at disse maa søkes tilfredsstillet naar det ikke hindrer eller vanskeliggjør andres utnyttelse av deres rettigheter. Selv om en ny bruksutøvelse kan medføre nogen gene for andres bruksutøvelse, antar nian at den ikke uten videre kan hindres. Det maa tas et visst hensyn til de kryssende interesser. Retten finner i alle fall at det vilde være urimelig at hindre de saksøkte i den utnyttelse som de nu er gaatt i gang med av seterbeitene, naar genen for de andre bruksberettigede er saa ubetydelig som den maa antas at være. Forutsetningen maa dog være at de ikke inntar fe fra ikke bruksberettigede uten fjellstyrets samtykke, og at fe ikke inntas i større utstrekning enn beitet og de andre berettigedes tarv tilsier. Men dette henligger efter rettens mening til fjellstyret at ordne. - - -

N. Thune. rettens formann.

Daniel Kaldahl, gaardbruker, K. A. Jensen, arbeider. Domsmenn.