Rt-1933-727

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-06-20
Publisert:	Rt-1933-727
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 194/1 s.a.
Parter:	Jørgen Johansen (advokat Einar Sunde) mot Svolvær Tobak og Cigarmagasin (advokat I. M. Johannessen).
Forfatter:	Lie, Christiansen, Boye, Andersen, Motzfeldt, Alten, Backer
Lovhenvisninger:

Side:728

Ved dom avsagt 25 juli 1927 av sorenskriveren i Trondenes blev kjent for rett: «De innstevnte Reidar Kaarbø og Jørgen Johansen, Harstad, bør en for begge og begge for en betale til citantskapet Svolvær Tobak- og Cigarmagasin kr. 4.151,81 med 6 procent aarlig rente fra 1 juni 1924 til betaling skjer. Forøvrig frifinnes de. Sakens omkostninger opheves».

Saken blev av partene bragt inn for Trandenes overrett, ved hvis dom av 24 mars 1930 blev kjent for rett: «Kontraappellanten Jørgen Johansen bør til hovedappellantskapet Svolvær Tobak- og Cigarmagasin betale kr. 11.500 kroner med 4 procent aarlig rente fra 13 september 1924 til betaling skjer. Kontraappellanten Reidar Kaarbø eller nu dennes konkursbo og hovedappellanten bør for hinannens tiltale i hoved og kontrasøksmaalet fri at være. Sakens omkostninger for underretten og overretten opheves». - Overrettens dom blev avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for at ogsaa Jørgen Johansen blev frifunnet og et annet av medlemmene for at Reidar Kaarbøs konkursbo og Jørgen Johansen blev dømt til in solidum at betale kr. 6.680,40 og Jørgen Johansen dessuten alene kr. 4.819,96 med 6 pct. aarlig rente fra kontoens avslutning. Det førstnevnte medlem stemte tillike for at Svolvær Tobak- og Cigarmagasin blir paalagt at betale Reidar Kaarbøs konkursbo saksomkostninger for underretten og overretten med kr. 400.

Jørgen Johansen har nu paaanket overrettens dom til Høiesterett, hvor han har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At Jørgen Johansen frifinnes. Subsidiært: At Jørgen Johansen tilpliktes at betale til Svolvær Tobak- og Cigarmagasin kr. 3.340,02, ytterligere subsidiært kr. 5.750 med 4 pct. aarlig rente fra 13. september 1924 til belaling skjer. At Svolvær Tobak- og Cigarmagasin tilpliktes at betale sakens omkostninger for alle retter».

Innstevnte Svolvær Tobak- og Cigarmagasin har nedlagt saadan paastand: Prinsipalt: At overrettens dom stadfestes. Subsidiært: At Jørgen Johansen tilpliktes at betale Svolvær Tobak- og Cigarmagasin kr. 10.840, samt ytterligere subsidiært kr. 5.750 med 4 pct. rente fra forliksklagen 13 september 1924 til betaling skjer. At Jørgen Johansen tilpliktes at betale Svolvært Tobak- og - Cigannagasin sakens omkostninger for Høiesterett.»

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de foregaaende retters domsgrunner. Det er for Høiesterett paa det rene at Peter Hay-Nilsens gjeld ved Reidar Kaarbøs opsigelse pr. 15 august 1922 av sin kausjon settes til kr. 6680,04 overensstemmende med hvad overretten har antatt. For Højesterett er fremlagt et par nye dokumenter uten vesentlig betydning.

Høiesterett kommer forsaavidt angaar forholdet mellem den ankende part og innstevnte delvis til et annet resultat enn de underordnede retter.

Kausjonserklæringen gir uttrykk for et solidarisk ansvarsfellesskap mellem de tre kausjonister, og kreditor maatte, naar der ikke forelaa noget i motsatt retning, gaa ut fra at kausjonistene i sitt innbyrdes forhold hver skulde bære sin forholdsvise del av

Side:729

det samlede ansvar som opstod. Under disse omstendigheter finner man, at da den ene av kausjonistene, Reidar Kaarbø opsa kausjonen for sitt vedkommende og som følge derav ikke lenger fikk ansvar for gjeld som blev stiftet senere av hovedmannen, kunde kausjonen ikke bli byrdefullere for de gjenværende kausjonister enn kausjonsforholdet i sin oprinnelige skikkelse medførte. I overensstemmelse hermed finnes Kaarbøs opsigelse at maatte bevirke, at det beløp som Tobakmagasinet kan avkreve kausjonisten Jørgen Johansen forsaavidt angaar gjeld stiftet efter opsigelsen, formindskes med hvad Johansen vilde kunne ha faatt dekning for under regress til Kaarbø, hvis dennes ansvar fremdeles hadde staatt ved makt, det vil si i dette tilfelle halvdelen av gjelden, da den tredje kausjonist Johan Nilsen var fullstendig insolvent.

Derimot kan man ikke finne at opsigelsen overhodet fritar Johansen for ansvar for gjeld som stiftes senere. Et saadant resultat maatte i tilfelle bygges paa at særlige omstendigheter berettiget til at anse det som en forutsetning for Johansens forpliktelse, at han bare blev ansvarlig for gjeld som ogsaa Kaarbø hadde ansvar for. Men nogen saadan omstendighet foreligger ikke. Det finnes ikke at kunne gjøre nogen forandring heri, at det her dreier sig om ansvar for en gjeld, som ennu ikke var stiftet da opsigelsen fant sted, idet det ikke kan skjønnes at være tilstrekkelig grunn til ved avgjørelsen av spørsmaalet at behandle en betinget forpliktelse anderledes enn en som allerede er aktuell. Man henviser til høiesterettsdom i Rt-1904-643, bemerkninger av assessor Hambro i Rt-1909-385-387, Ussings kausjon side 334-336 og Jul. Lassens Obligasjonsrettens spesielle del §121 I, 1. a. (1. utgave side 473-476).

Hvad angaar den gjeld som allerede var blitt stiftet da Kaarbø opsa kausjonen, tiltrer man overrettens flertalls opfatning, nemlig at den maa ansees innfridd ved de senere innbetalinger fra hovedmannen. Man er enig i at det ikke er ført bevis for nogen almindelig avtale om, at de senere innbetalinger ikke skulde gaa til avdrag paa gjeld eldre enn Kaarbøs opsigelse før senere gjeld var dekket, og hvis der maatte være truffet en særlig ordning av hovedmannen med hensyn til anvendelsen av de enkelte beløp som omtales av overrettens førstvoterende, utgjør innbetalingene ogsaa uten medregning av disse beløp mere enn den eldre gjeld naar op til. Som følge herav finnes disse innbetalinger efter sedvane og gjeldende rettsopfatning at maatte ansees skjedd til dekning av den eldste del av gjelden, efter hvert som de gikk inn, i det foreliggende løpende mellemregningsforhold.

Efter dette blir resultatet at det beløp som Jørgen Johansen har at betale settes til kr. 5.750 overensstemmende med hvad der forsaavidt er paa det rene under prosedyren. Saksomkostninger finnes ikke at burde tilkjennes.

Dommer Motzfeldt anfører: Visstnok pliktet fordringshaveren ikke at underrette Johansen om, at hans samforlover hadde opsagt sitt forløfte; men dette gjelder kun under den forutsetning at man ikke stillet Johansen verre enn han selv maatte gaa ut fra at han

Side:730

stod. Johansen mente hele tiden at ha en solvent samforlover til like endelig deling av ansvaret. Han kan da ikke beklage sig over at bli behandlet helt ut efter denne forutsetning. Følgen herav blir at Johansen blir ansvarlig for den halve endelige gjeld, og at der saaledes ikke anvendes noget forskjellig synspunkt eftersom gjelden er stiftet før eller efter samforløftets opsigelse.

Angaaende skyldnerens innbetalinger mener jeg, at de under de foreliggende forhold bør behandles som betaling for nye varer, hvilket nærmest synes at ha vært ment fra begge sider. Og iallfall foreligger der ingen bestemt avgjørelse fra skyldneren om paa hvilken post innbetalingen skjer. Men naar dette ikke sies eller forøvrig maa staa klart, kan fordringshaveren velge. Jeg henviser til dommer i Rt-1869-97 og Rt-1911-910 samt til Hagerups Panterett, 4de utgave side 327 og Stangs forelesninger over Obligasjonsrettens alm. del (1902) side 504.

Av hovedskyldnerens endelige og hele gjeld kr. 16.265,97 hefter samforloverne bare for 15.000 kroner, hvorfra gaar de avbetalte 3 500- lik 11.500 kroner. Halvparten herav eller 5.750 kroner skal Johansen betale. Omkostningene bør efter min mening opheves.

Dommerne Alten og Backer stemmer for at Jørgen Johansen frifinnes. Ifølge kausjonserklæringen, som er gjengitt i underrettens dom, har Jørgen Johansen, Reidar Kaarbø og Johan Nilsen stillet sig som selvskyldnerkausjonister en for alle og alle for en, for den gjeld Peter Hay-Nilsen maatte komme i til Svolvær Tobak- og Cigarmagasin inntil et beløp av 15.000 kroner. En saadan kausjonserklæring maa efter vaar mening forstaaes saaledes, at enhver av kausjonistene forplikter sig under forutsetning av at ogsaa de to andre overtar kausjonen, mens det ligger helt utenfor erklæringens innhold at anse den gjeldende for et under hensyn til regressretten og den faktiske regressmulighet redusert beløp, om en av kausjonistene nekter at undertegne. Paa samme maate maa forholdet stille sig med hensyn til de gjenværende samkausjonisters ansvar for gjeld som hovedskyldneren paadrar sig, efterat en av kausjonistene har opsagt sin kausjon. Har kreditor ikke underrettet de gjenværende kausjonister herom og faatt deres erklæring om hvorvidt og i hvilken utstrekning de vil kausjonere for den fremtidige gjeld, kan han forsaavidt denne angaar, ikke grunne noget anvsar paa den oprinnelige kausjonserklæring. Dommen i Rt-1904-643, som angikk eftergivelse av et aktuelt kausjonsansvar, kan vi ikke finne avgjørende for det spørsmaal som her foreligger. Med hensyn til den gjeld som allerede var stiftet da Kaarbø sa op kausjonen, er vi enig med flertallet.

Dom:

Jørgen Johansen betaler til Svolvær Tobak- og Cigarmagasin kr. 5.760 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 13 september 1924 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Side:731

Av overrettens dom:

- - - Med hensyn til sakens gjenstand henvises til underrettens domspremisser. Vedkommende saksfremstillingen har appellantskapet for overretten gjort endel forandringer og supplerende forklaringer, hvorom henvises til nedenfor. - - -

Jeg er kommet til et annet resultat enn underretten. Jeg skal først behandle Kaarbøs ansvar. - - -.

Efter appellantskapets beregning blir saaledes Kaarbøs ansvar kr. 10.180,04 - kr. 3.500,00 = 6.680,04.

Avgjørende for Kaarbøs ansvar vil saaledes bli, hvorledes de siden 20 august 1922 foretatte kredittposteringer skal anskues. Kontraappellantene har til støtte for sitt standpunkt henvist til en rekke besvarelser fra forskjellige firmaer angaaende kutyme i handelsforhold samt til et innhentet responsum fra Oslo Handelsstands Femtimannsutvalg. Disse uttalelser gaar i det vesentlige ut paa, at i sin almindelighet skjer innbetalinger under løpende mellemregning paa den eldste debet paa kontoen. Femtimannsutvalget uttaler paa grunnlag av det i innstevntes forespørsel innholdte referat av saksforholdet, at de heromhandlede innbetalinger efter 20 august 1922 maa ansees som avdrag paa den eldste debet paa kontoen. - - - De for underretten fremlagte kontoutskrifter er fra appellantskapets egne bøker, og det fremgaar av disse, at det løpende mellemregnskapsforhold mellem appellantskapet og Nilsen, som ubestridt var gjeldende før 20 august 1922, i hvert fall ikke bokholderimessig sett har undergaatt nogen forandring senere. Der er ikke i anledning av Kaarbøs opsigelse foretatt nogen saldering av kontoen, enn mindre paabegynt nogen ny konto, men de senere av Nilsen foretatte innbetalinger, som i hvert fall for det vesentlige utgjør runde summer, er ført fortløpende og avskrevet paa den eldste debet. De foran refererte skrivelser fra Nilsen til appellantskapet danner ikke noget motbevis herfor. De viser i det høieste kun at appellantskapet har forsøkt å regulere kontoen ved saavidt mulig at kreve den vareforsendelsene tilsvarende verdi innbetalt men dermed er jo ingenlunde gitt, at disse innbetalinger blev foretatt paa varene. Det motsatte fremgaar av kontoen, hvor samtlige beløp er ført i fortløpende mellemregning. - - -

Jeg kan da ikke se rettere enn at den av appellantskapet foretatte utligning av Nilsens gjeld pr. 20 august 1922 maa staa ved makt, hvorav følgen vil bli, at Kaarbøs garantiansvar er bortfalt.

Med hensyn til Jørgen Johansens ansvar antar jeg ikke at der kan paalegges appellantskapet nogen plikt til at varsle medforloverne om at Kaarbø hadde opsagt sitt forløfte. - - - Jeg mener saaledes, at Johansen ikke kan gjøre krav paa at settes i den samme stilling, som han vilde ha inntatt, om han samtidig med Kaarbø hadde opsagt sitt forløfte. Dermed er imidlertid ikke gitt, at ikke appellantskapets krav mot Johansen som følge av Kaarbøs fratreden fra 20 august 1922 skal undergaa reduksjon. Forsaavidt maa det nemlig være klart, at appellantskapet maa ha vært fullt paa det rene med, at forutsetningen for de tre samforloveres ansvar var, at de alle tre skulde være med at dele dette. Riktignok maatte de hver enkelt være forberedt paa i første rekke at dekke hele beløpet, men den innfriende kousjonist vilde ha sitt regresskrav mot de andre at falle tilbake paa. Efter at Kaarbø var traadt tilbake og hans ansvar dekket, vilde imidlertid et saadan regresskrav være utelukket, idet Kaarbø ikke kan

Side:732

antas at ha tatt nogen forpliktelse til at underrette sine medkausjonister om opsigelsen, jfr. Rt-1912-325, som visstnok ikke omhandler noget likeartet tilfelle, men hvorfra analogislutning antagelig kan dras. Da appellantskapet - naar han undlot underretning - ikke kunde gaa ut fra, at opsigelsen blev Johansen bekjent, og det ikke er bevist, at Johansen kjente til det, mener jeg derfor, at appellantskapet nu ikke lenger kan avkreve Johansen den del av Kaarbøs ansvar som Johansen kunde ha søkt regress for hos Kaarbø. Man kan i denne forbindelse ikke se hen til Kaarbøs nuværende insolvens, idet Johansen ikke bare vil være avskaaret faktisk, men ogsaa rettslig fra at søke regress hos Kaarbo. Jeg henviser til den paaberopte høiesterettsdom i Rt-1904-643, jfr. ogsaa den av Hambro i Rt-1909-385 inntatte avhandling. Da den 3dje kausjonist er insolvent, vil dette regresskrav utgjøre 1/2 av det effektive ansvar pr. 1 juni 1924 kr. 11.500,00. Den del som kan avkreves Johanen, blir da kr. 5.750,00. - - -

Gunnar Nissen.

Jeg er med hensyn til Kaarbøs ansvar kommet til samme resultat som førstvoterende men forøvrig til et annet resultat. Ved fortolkningen av den foreliggende kausjonserklæring er det for mig to synspunkter som særlig fremhever sig som avgjørende, nemlig at det verken for Kaarbøs eller de to andre kausjonisters vedkommende kan sees paavist, at kausjonen er tegnet i deres egen interesse, dernæst at den ikke gjelder en bestemt individualisert gjeld, men et langsiktig stadig løpende forretningsmellemværende. Ved begge disse momenter springer det sterkt i øinene, at kausjonen er stiftet i debitors og appellantskapets interesse og sikrer dette siste meget sterke rettigheter. Baade i sin almindelighet og ut fra de her paapekte særlige omstendigheter antar jeg, at naar appellantskapet efter at Kaarbø hadde opsagt sin kausjon - fortsatte forbindelsen med debitor Hay-Nilsen uforandret, maa det ha den fulle bevisbyrde for, at de av debitor senere foretatte innbetalinger paa kontoen ikke skulde gaa til avdrag paa den eldre gjeld, for hvilken Kaarbø i henhold til sitt forløfte fremdeles stod ansvarlig. Saadant bevis finner jeg ikke ført, idet jeg forsaavidt kan henvise blandt annet til de fra Femtimannsulvalget foreliggende uttalelser, som ogsaa maa antas at stemme med gjeldende reftsopfatning. - - -

For Jørgen Johansens vedkommende henviser jeg til, hvad foran er uttalt med hensyn til de omstendigheter under hvilke kausjonen i dette tilfelle er stiftet. Jeg antar, at disse omstendigheter sett i sammenheng med den ganske vesentlige forandring, som inntraadte i det hele forhold ved Kaarbøs opsigelse, maa lede til - som av underretten antatt - at paalegge appellantskapet plikt til at underrette de øvrige kausjonister om opsigelsen. Undlatelsen herav antas videre at matte tillegges den virkning, at de andre kausjonisters ansvar ikke blir større enn Kaarbøs, hvorved resultatet blir, at innstevnte Johansen i likhet med Kaarbø maa bli at frifinne.

Gerh. Klouman.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere voterende og skal bemerke: Der er enighet mellem partene om, at kausjonserklæringen av 7 mars 1921 var opsigelig, og at opsigelsen er effektiv fra 20 august 1922. Kontokurrantens saldo pr. denne dag er kr. 8080,04. Det beløp som appellantskapet mener at Kaarbø plikter at betale, er dog noget mindre, nemlig kr. 6.680,04. Og saavidt sees er appellantskapets utregning av det endelige ansvar riktig. - - -

Side:733

Men Kaarbø mener, at de innbetalinger som Hay-Nilsen har foretatt siden 20 august 1922, først og fremst skal skrives av paa Hay-Nilsens eldste gjeldsposter, og da er det paa det rene, at beløpet kr. 6 vil være dekket, saa at Kaarbø gaar fri. Appellantskapet hevder derimot, at innbetalinger efter 20 august 1922 skal gaa til avdrag paa gjeld som er stiftet efter denne dag. Det er fremholdt av appellantskapet, at da Kaarbø sa op sin kausjon, kom der underhandlinger igang med det resultat at bankgjelden skulde avdras regelmessig, og at Hay-Nilsen bare skulde faa varer mot kontant. - - - Under disse omstendigheter er det en rimelig antagelse, at appellantskapet har rett, naar det paastaar, at det nu var en forutsetning for den fortsatte forretningsforbindelse, at Hay-Nilsens innbetalinger - utenom de som skulde benyttes til ordning av vekselen - skulde være betaling for de var Hay-Nilsen mottok efter opsigelsen. At dette er saa, bestyrkes ogsaa ved de for over retten fremlagte skrivelser fra Hay-Nilsen av 4 september, 7 september og 10 oktober 1923. Paa dein annen side synes det litet rimelig, at appellantskapet har villet la innbetalingene efter opsigelsen gaa til avdrag paa den gjeld som var best sikret ved kausjon, og har villet sette ut varer paa Hay-Nilsen med en vesentlig forringet utsikt til at faa noget vederlag. Den almindelige regel i vaar rett er, at debitor kan bestemme, paa hviiken gjeld en innbetaling skal avskrives, og naar debitor intet har bestemt, kan kreditor skrive av paa den gjeld han selv ønsker, se Stang: Obligasjonsrettens alm. Del (1903) paragraf 76 avsnitt V, Hagerup: Panterett (1917) side 322 note 8 og Rt-1911-910. Men Kaarbø henholder sig her til den regel, at innbetalinger paa en løpende kontokurrant-forhold maa betraktes som innbetalinger paa de eldste gjeldsposter. Herom bemerkes, at et kontokurrantforhold ogsaa er undergitt partenes fri raadighet. Og det er da i sin almindelighet en naturlig forutsetning, at innbetalinger skal gaa til avdrag paa de eldste gjeldsposter. I det her foreliggende tilfelle vil denne forutsetning ikke lenger være naturlig eller rimelig efter Kaarbøs opsigelse. Den vil i høi grad stride mot kreditors interesse i at faa sitt tilgodehavende for leverte varer betalt, og den maa tillike antas at stride mot Hay-Nilsens interesser, idet man ikke godt kan tro, at han efter opsigelsen vilde ta faatt flere varer, hvis innbetalingene skulde gaa av paa den eldste og best beskyttede del av gjelden. Det kan heller ikke skjønnes, at Kaarbø har nogen rett til at motsette sig, at forholdet behandles saaledes som her antatt En kausjonist har i sin almindelighet ingen rett til at paastaa, at innbetalinger skal gaa av paa den gjeld, han har kausjonert for, jfr den foran citerte høiesterettsdom. Og forsaavidt det her henvises til, at Kaarbø har kausjonert for kontokurrantgjeld, bemerkes at Kaarbø maa finne sig i, at et kontokurrantforhold ogsaa er undergitt kreditors og debitors fri raadighet. Dette maatte han være opmerksom paa, da han tegnet sig som kausjonist, og han har ingen rett til at forlange, at forholdet mellem debitor og kreditor skulde fortsette uforandret, da han trakk sig tilbake. Jeg har heller ikke funnet at burde legge nogen avgjørende vekt paa, at appellantskapet ikke avsluttet kontoen i sine bøker pr. 28 august 1922 og aapnet en ny konto for Hay-Nilsen. - - - Kaarbø eller nu hans konkursbo maa derfor efter min mening betale beløpet kr. 6.680,04. For dette beløp vil han hefte solidarisk med Johansen, idet kausjonserklæringen for begges vedkommende er effektiv for beløpet.

Johansen paastaas dog at hefte for hele det beløp, som

Side:734

erklæringen efter fradrag av kr. 3500,00 er lydende paa, nemlig kr. 11.500,00 Johansen paastaar derimot, at han ikke kan komme til å hefte for noget annet beløp enn det som Kaarby maatte bli ansvarlig for. Man paastaar, at kreditor burde underrettet ham om Kaarbøs opsigelse. Men det har kreditor ikke gjort, og Johansen har derved ikke kommet til at si op sitt ansvar.

Jeg er enig med førstvoterende i, at man neppe har nogen hjemmel til at paalegge kreditor en underretningsplikt. Kausjonisten maa selv være den nærmeste til at holde sig underrettet om de ting som kunde bevirke at han vilde si op sitt ansvar. Det kan ogsaa godt tenkes, at de øvrige samforlovere vil vedbli at støtte debitor som før, om en av dem sier op. Skjønt spørsmaalet kan være tvilsomt, er det vel da det rimeligste at anta, at en kreditor som mottar opsigelse fra en samforlover, ikke ogsaa mister sin rett mot de andre alene derved at han undlater at gi disse meddelelse om opsigelsen.

De tre som tegnet sig sammen paa dokumentet av 7. mars 1921, synes derimot at maatte ha en plikt til at underrette hverandre, naar de aktet at trekke sig ut av forholdet Forutsetningen maa formodes at ha vært, at de alle skulde hjelpes ad med at støtte Hay-Nilsen, og naar da en av dem vilde tre ut, burde han underrettet de andre, for at de ogsaa kunde faa overveie, om de vilde trekke sig tilbake. Saadan underretning kan man ikke se at Kaarbø har sendt. Men kreditor maatte kunne regne med, at den uttredende kausjonist varslet de andre. Og naar der da ikke kom nogen opsigelse fra Johansen, synes kreditor overfor ham at matte kunne holde sig til kausionserklæringens lydelse. Dommene i Rt-1904-643 og Rt-1912-325 angaar tilfeller som er forskjellig fra det her foreliggende.

Johansen maa derfor efter min mening ogsaa betale de kr. 4.819,96 som er igjen av garantibeløpet kr. 11.500,00, naar det beløp paa kr. 6.680,04, som han skylder sammen med Kaarbø, er trukket fra. Hvordan da forholdet Johansen og Kaarbø imellem maa antas at stille sig, anser jeg det ufornødent at gaa inn paa. - - -

Erik Eriksen.

Med hensyn til spørsmaalet om Kaarbøs ansvar fastholder jeg mitt votum og mine tidligere bemerkninger. Forsaavidt Johansen angaar finner jeg derimot efter ytterligere overveielser ikke at kunne fastholde mitt tidligere standpunkt. Jeg finner ikke lenger at kunne bygge paa nogen forutsetning fra kreditors side om, at enhver av samforloverne skal ha sitt regresskrav likeoverfor de andre i behold, likesom jeg heller ikke lenger finner det gitt, at Kaarbø efter opsigelsen av sitt forløfte ubetinget vil være fritatt for regressansvar i forhold til sine medforlovere. Jeg gaar over til tredjevoterendes standpunkt, forsaavidt som jeg finner at det vil være rimeligere at paalegge den opsigende forlover at holde sine medforlovere á jour med opsigelsen enn at la kreditor, som forutsetningsvis ingen befatning har hatt med istandbringelsen av forløftet, bære følgerne av en saadan forsømt underretning. All den stund forloverne ved avgivelsen av forløftet har gaatt sammen, antar jeg det vil være rimelig at kreve, at de ved opsigelsen av sitt ansvar i hvert fall ikke vil handle hinannen uavvitende. Jeg antar, det vil være betenkelig at dra nogen analogier fra de av mig tidligere nevnte rettsavgjørelser. Derimot finner jeg, at den rettsopfatning, jeg nu antar, er den riktige og ogsaa har faatt uttrykk i lovgivningen, se

Side:735

kammerrettsordningen av 18. mars 1720 kap. III paragraf 8, siste punktum.

Jeg finner saaledes, at der ikke foreligger nogen grunn til at frita Johansen for det hele ansvar pr. 1 juni 1924 kr 11.500,00. - - -

Gunnar Nissen.

Av underrettens dom:

- - - Under 7 mars 1921 blev der for det gjeldsansvar kjøbmann Peter Hay-Nilsen, Harstad muligens maatte komme i til citantskapet, av de innstevnte i saken samt Johan Nilsen, oprettet saadan kausjonserklæring: «Undertegnede Jørgen Johansen, Reidar Kaarbø og Johan Nilsen stiller sig sig herved som selvskyldnerkausjonister en for alle og alle for en for den gjeld Peter Hay-Nilsen maatte komme i til Svolvær Tobak- & Cigarmagasin, for et beløp av inntil 15.000,00 kroner.»

Peter Hay-Nilsens gjeld til citantskapet opgis ifølge kontoutskrift til kr. 16.265,97 for mottatte varer. I det forannevnte kausjonsansvar paa kr. 15.000,00 fragaar kr. 3.500,00, idet kausjonistene har overtatt citantskapets veksel til Lofotens Privatbank stor kr. 3500,00, saaledes at restansvaret utgjør som paastatt kr. 11.500,00.

Hoveddebitor Peter Hay-Nilsen samt kausjonisten Johan Nilsen opgis insolvente.

Til de innstevntes frifinnelse og mot søksmaalet gjøres i det vesentligste gjeldende: For Kaarbøs vedkommende anføres, at denne under 15. august 1922 tilskrev citantskapet og opsa sitt kausjonsansvar. Skrivelsen hadde følgende ordlyd: «For Peter Hay-Nilsen har jeg sammen med endel andre garantert til Dem for inntil 15.000 kroner. Dette ansvar maa ikke belastes mere enn det er til dato - kr 7.100,00 i veksel - likesom det maa avvikles innen 6 maaneder». I denne forbindelse kan bemerekes, at Kaarbø under 8 august s.a. hadde tilskrevet Lofotens Privatbank saalydende: «I Deres bank skal der bero en garantierklæring fra mig for Peter Hay-Nilsen for gjeld. Jeg tør be mig meddelt, hvor stor hans forpliktelse er nu. Likeledes tør jeg anmode banken om ikke paa denne kausjon at belaste mere, da ansvaret ønskes avviklet i løpet av 6 maaneder.» Nedenunder en paategning formentlig av banken: «Vekselen kr. 7.100,00 11 oktober 1922.»

- - - Efter kontoutskriften var saldoen paa opsigelsestiden kr. 8.080,04. Det meste Peter Hay-Nilsen skyldte eller kunde skylde pr. 15 august 1922 var nevnte beløp, og dette er dekket ved av ham foretatte senere innbetalinger paa kontoen, idet disse maa ansees som innbetalinger paa de eldste debetposter. - - -

For innstevnte Johansens vedkommende prosederes i det vesentligste paa, at denne maa fritas for sitt ansvar paa grunn av citantskapets rettsstridige handlemaate ved ikke at varsle ham om, at den ene kausjonist eller samforlover Kaarbø hadde opsagt forløftet, hvorved han blev forhindret i itide at vareta sitt tarv. Paa samme maate som Kaarbø vilde han da nu ha vært fri for ansvar. Subsidiært anføres, at Johansen ikke under nogen omstendighet kan tilpliktes at betale mere enn halvdelen av ansvaret, da forholdet mellem citantskapet og Johansen av ovenfor anførte grunner maa bli at betrakte som om Kaarbø fremdeles stod som forlover.

Citantskapet fastholder kravet, - - - Retten er kommet til det resultat, at Kaarbø gyldig har opsagt forløftet og ikke senere tilbakebetalt opsigelsen, og spørsmaalet blir da, for hvilket beløp Kaarbø var ansvarlig

Side:736

paa opsigelsestiden. - - - Efter innfrielsen av nevnte veksel skulde der da bli et overskudd paa kr. 3.982,23, som efter korrekt bokførsel skulde ha vært godskrevet Hay-Nilsens konto. - - -

Efter dette - - - blir altsaa det beløp som Kaarbø er ansvarlig for kr 4.151,81. - - -

De innstevnte hevder, at dette beløp senere er belalt av Hay-Nilsen, idet dennes innbetalinger a konto maa avskrives paa de eldste poster. Heri kan innstevnte dog ikke gis medhold. Det fremgaar av kontokuranten, at Hay-Nilsen ogsaa efter Kaarbøs opsigelse stadig har faatt nye varer, og at hans gjeld er vokset. Selv om der ikke er oprettet nogen ny konto, finnes det da at være naturlig at betrakte de senere innbetalinger som avdrag - eller eventuelt forskudd - paa den nye varegjeld. - - -

Hvad innstevnte Johansen angaar, er der ikke ført bevis for, at han har tatt kjennskap til den av Kaarbø foretatte opsigelse. Ved denne blev kausjonsforholdet i vesentlig grad forandret, idet en kausjonist maa kunne gaa ut fra, at han har samforloveren staaende ved sin side som medansvarlig for den hele gjeld. Retten antar derfor, at det maatte paahvile citantskapet plikt til at varsle Johansen om Kaarbøs opsigelse, og tilsidesettelsen av denne plikt maa formentlig ha til følge, at heller ikke Johansen kan gjøres ansvarlig for mere enn det beløp som gjelden utgjorde, da opsigelsen fant sted. Naar intet motsatt er oplyst, maa man nemlig saavidt skjønnes gaa ut fra, at Johansen ikke vilde bli staaende som kausjonist efter Kaarbøs opsigelse. - - -