Rt-1948-1064

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-11-25
Publisert:	Rt-1948-1064
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 276 B/1948
Parter:	M. Tveter, J. P. Boye, fru Cecilie Sterud, Anna Skjerven og H. Hovie (høyesterettsadvokat Sverre Knutsen) mot Ringsaker Hesteavlsforening (høyesterettsadvokat Eilif Moe).
Forfatter:	Gaarder, Eckhoff, Schei, Thrap, Alten
Lovhenvisninger:

Dommer Gaarder: Nord-Hedmark herredsrett - hjelpedommeren med domsmenn - avsa den 18. september 1945 dom med denne domsslutning: «1. Ringsaker Hesteavlsforening er uberettiget til å havne med hingst og hoppefølge i Pihlske Sameie som avtalt med Pihiske Sameies styre ved overenskomst av 12. desember 1939, selv om grensen mot Stenstilen trekkes ved Aksjøbekken. 2. Saksomkostningene oppheves.»

Herredsrettens dom, som var enstemmig, ble av Ringsaker Hesteavlsforening innanket for Eidsivating lagmannsrett. Etter begjæring ble lagmannsretten satt med 4 domsmenn, kyndige i havningsspørsmål. Lagmannsretten pådømte saken den 19. juni 1947 med det resultat at hesteavlsforeningen ble frifunnet. Omkostninger ble ikke tilkjent. Dommen er avsagt under dissens. En av domsmennene stemte nemlig for at herredsrettsdommen skulle stadfestes, men han var enig i at omkostningene ble opphevet også for lagmannsretten.

Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg tilføyer at det Pihlske sameie opprinnelig var en del av Ringsaker kongealmenning, men ble skilt ut og kom i privat eie i begynnelsen av forrige århundre. Almuen skulle imidlertid beholde bl.a. sine seterrettigheter, jfr. nærmere opplysningene i Rt-1934-137.

Side:1065

Ved ankeerklæring av 16. august 1947, supplert ved tillegg av 19. september s. å., har M. Tveter, J. P. Boye, Fin C. Sterud, J. Skjerven og H. Hovie påanket lagmannsrettsdommen til Høyesterett. De ankende gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Hesteavlsforeningens utnyttelse av området er lovlig til tross for at den fører til at de ankende parters løshester blir drevet tilbake når de kommer inn på havneområdet; at det er fare for at hestene kan bli skadet av hingstene; at unghoppene blir bedekket av hingsten; at løshester som kommer inn på Storstilens og Stenstilens område fra fjernere beiter og blir drevet tilbake av hestegjeterne, blir gående i deres område og avbeiter dette, og endelig at setereiernes hester som blir drevet bort av gjeteren, kan bli brakt til å ta hjemover til bygdene. Først og fremst - hevdes det - er det en feil at retten ikke har lagt avgjørende vekt på at havning med hingst og hoppefølge umuliggjør beitet for setereiernes hester på deres gamle havneområde fordi de på grunn av hingsten må jages vekk fra feltet.

Til bruk for Høyesterett er det holdt en bevisopptagelse ved Nord-Hedmark herredsrett der en rekke parter og vitner er avhørt.

Under prosedyren for Høyesterett har de ankende parters prosessfullmektig spesielt gjort gjeldende at den avtale som er truffet mellom styret for det Pihlske sameie og Hesteavlsforeningen tilsikter å etablere en eksklusiv utnyttelse fra Hesteavlsforeningens side av vedkommende område slik at de seterberettigede blir utelukket, og at en slik eksklusiv utnyttelse er ulovlig like overfor de seterberettigede uten hensyn til om inngrepet i deres rett er «vesentlig» eller ikke. Det hevdes for øvrig at det er ankemotparten som har bevisbyrden for at den trufne ordning ikke er til vesentlig ulempe.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Jeg finner på samme måte som lagmannsretten godtgjort at de ulemper som avtalen mellom Pihlske sameie og Hesteavlsforeningen volder setereierne - etter forholdene er av en helt underordnet art. Sameiets styre kan for øvrig si opp avtalen med to års varsel. Når det gjelder beitet for storfeet, ligger tvisteområdet iallfall i periferien av Steinstilens og Storstilens naturlige seterbeite («cirkumferens»). Det legges fra Hesteavlsforeningens side ingen hindringer i veien for at kreaturene kan beite i området, og det er på det rene at hestefølget ikke sjenerer kreaturene. Det er heller intet holdepunkt for å anta at beitet er blitt utilstrekkelig. Beitingen med hestefølget foregår i et område med Gjesbusåssetrene som sentrum, altså i disse setres naturlige seterbeite. Gjesbusåssetrene hadde tidligere et sommerbelegg som må antas å ha vært en større belastning av beitet i området enn den Hesteavlsforeningens dyr nå representerer. Men det er nå ikke lenger seterdrift på Gjesbusåssetrene, og setereierne der har samtykket i avtalen mellom Hesteavlsforeningen og styret for det Pihlske sameie.

Når det gjelder løshestene, er det visstnok så at hester pleier å streife videre omkring, og at derfor hestene fra Storstilen og Steinstilen også har beitet i tvistområdet, men at de nå av

Side:1066

Hesteavlsforeningens gjeter blir jaget vekk derfra, for øvrig først og fremst av hensyn til at de ikke selv skal lide skade. Forholdet er derfor at Hesteavlsforeningen, når det gjelder hestebeitet, faktisk utøver en enerådighet i tvisteområdet. Men jeg kan ikke gi de ankende rett i at de kan motsette seg en slik bruk uten hensyn til om den volder dem ulempe av betydning eller ikke. Den ordning av beiteforholdene som for tiden er truffet, må antas å være den mest rasjonelle utnyttelse av beitet etter den situasjon som utviklingen har skapt, og som kjennetegnes ved at det gamle seterbruk er gått sterkt tilbake i omfang. En naturlig regulering eller tilpassing til den nye tingenes tilstand må de seterberettigede finne seg i, når den trufne ordning på ingen måte betegner noe vesentlig inngrep i deres bruksutøvelse. Jeg kan ikke se at de seterberettigede i dette tilfelle er påført ulemper, som de etter dette med rette kan beklage seg over. Det er nok av hensiktsmessig beliggende beite tilbake for løshestene selv om de ikke kan gå i tvisteområdet.

Om de øvrige omstendigheter som er nevnt i ankeerklæringen og som jeg ikke særskilt har drøftet kan jeg innskrenke meg til å henvise til lagmannsrettens dom. De forklaringer som er avgitt under bevisopptagelsen etter lagmannsrettsdommen, kan ikke føre til noe annet syn på disse bevisspørsmål.

Jeg antar at de ankende parter bør betale omkostninger for Høyesterett med 1 500 kroner.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler M. Tveter, J. P. Boye, Cecilie Sterud, Anna Skjerven og H. Hovie in solidum til Ringsaker Hesteavlsforening 1 500 - ett tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Thrap og Alten: Likeså.

Av herredsrettens dom (hjelpedommer Kr. Kjøler med domsmenn Helge Hafsahl-Karset og Eivind Aalstad):

I 1939 søkte styret i Ringsaker Hesteavlsforening til Pihlske Sameie om tillatelse til å få havne med hingst og hoppefølge i et nærmere beskrevet område i sameiet. Dette ledet til at styret i Pihlske sameie den 12. desember 1939 vedtok følgende om saken:

«Mellom Pihlske Sameie og Ringsaker Hesteavlsforening er det inngått sådan overenskomst:

Pihlske Sameie gir herved Ringsaker Hesteavlsforening anledning til å havne med hingst og hoppefølge i dertil egnede strekninger innen et område som begrenses av en linje Moste-Sjusjøen-Aksjøen -Storstilen-Stensilen-Nøkkelåsen-Ljøsvatnet-Moste.

Retten gjelder inntil videre og kan av sameiets styre oppsies med 2 års varsel innen årets utløp. Ethvert ansvar som måtte oppstå i

Side:1067

anledning denne overenskomst er Pihlske Sameie uvedkommende og må Ringsaker Hesteavlsforening avfinne seg med de interesserte.»

Havneområdet som er avgrenset i den foran siterte overenskomst, kalles i daglig tale Gjesbusåsen.

Ringsaker Hesteavlsforening søkte etter hvert de setereiere som den mente berørtes av overenskomsten, om samtykke til havningen, og det er opplyst i saken at foreningen har fått slikt samtykke fra setereierne på Aksjøen, Gjesbusåsen, Moste og Nøkkelåsen. Foreningen begynte havningen i 1941.

Setereierne på Stenstilen som er saksøkere i denne sak, har protestert mot havningen. - - -

Saksøkerne hevder at Ringsaker Hesteavlsforening ikke kan nytte den adgang til havning i Gjesbusåsen som overenskomsten med Pihlske forutsetter, uten samtykke fra dem, idet deres rettigheter som setereiere derved krenkes. De anfører at deres seterrettigheter berøres av havningen i samme utstrekning som setrene på Aksjøen, Gjesbusåsen, Moste og Nøkkelåsen, der saksøkte har fått samtykke. Grunnen til at eierne der er spurt, men ikke saksøkerne, er at disse sogner til Ringsaker herred og derfor er mer eller mindre interessert i hesteavlsforeningen. Saksøkerne sogner til Nes herred, og ingen «Nesinger» er spurt om samtykke før havningen ble satt i verk. - - -

Når det gjelder spørsmålet om nødvendigheten av samtykke fra saksøkerne som vilkår for saksøktes utøving av havning med hingst og hoppefølge i Gjesbusåsen, er saken atskillig mer innviklet, og retten har vært i sterk tvil om den rette løsning av tvisten.

Før retten tar stilling hertil må opplyses at saksøkte under hovedforhandlingen har erklært at foreningens havneområde erkjennes begrenset mot saksøkernes setrer på Stenstilen ved Aksjøbekken. Denne begrensning finnes ikke uttalt i overenskomsten med Pihlske av 12. desember 1939. I 1941 kom hingsten med hoppefølge over denne bekk, men det skyldtes dårlig pass fra hestegjeterens medhjelper. Siden er ikke denne grense overskredet, og den er forutsatt også i det nedskrevne fra møtet i Brumunddal 14. oktober 1943.

Rettene i Pihlske til setrer m.v. er fordelt på gårdene i Ringsaker og Nes herreder. Majoriteten av rettighetene sogner til Ringsaker og rettighetshaverne fra Ringsaker har flertall i Pihlske styre. Mot den overenskomsten som foreligger i saken av 12. desember 1939 ble det fra Nes representanter i styret ved saksøkeren Tveter reist protest allerede under behandlingen i styremøtet. Når saksøkte har spurt enkelte setereiere, er dette slike som sogner til Ringsaker. Setereierne fra Nes ble etter det som er opplyst under hovedforhandlingen, ikke spurt. Saksøkte måtte dog regne med at setereierne fra Nes ville nekte å samtykke i overenskomsten uten at det for «Nesingene» ble oppnådd tilsvarende rettigheter i Pihlske.

Det område det her gjelder - Gjesbusåsen - har etter rettens mening iallfall for tiden liten økonomisk verdi for Pihlske. Men det har verdi for de omkringliggende setre som er nevnt i overenskomsten av 12. desember 1939, nemlig Moste, Sjusjøen, Aksjøen, Storstilen, Stenstilen, Nøkkelåsen og Ljosvatnet, samt for selve Gjesbusåsen, hvor setrene er nedlagt og

Side:1068

hvor setereierne visstnok har fått kompensasjoner av saksøkte for at de må sende sine hester til beite på Prøven.

At området ikke har noen verdi av betydning for andelshaverne i Pihlske, finner retten godtgjort ved at der ikke er avtalt noen godtgjørelse til Pihlske fra saksøkte som vederlag for havningen. Men uansett hvordan det forholder seg hermed er retten kommet til at setereierne rundt Gjesbusåsen, derunder saksøkerne på Stenstilen, har et naturlig beitefelt i det område som berøres av overenskomsten. Det gjelder dog bare i liten utstrekning for så vidt angår beitet for seterkreaturene fra Stenstilen når grensen for saksøktes havneområde trekkes ved Aksjøbekken, mens det derimot stiller seg annerledes når det gjelder beitet for hester og annet løsfe. Hva spesielt angår hestebeitingen for setrene, derunder Stenstilen, finner retten at hele Gjesbusåsen er det naturlige beitefelt. Og retten finner under de foreliggende forhold at setereierne må ha en fra gammel tid av beskyttet rett til å la sine hester uforstyrret beite i dette område.

Er først saksøktes havning med hingst og hoppefølge i området noe som setereierne ikke behøver å finne seg i, fordi det hindrer dem i å utøve deres rettigheter eller volder dem skade eller ulempe under utøvelsen av disse, så kan dette etter rettens mening neppe oppveies ved at eierne på Gjesbusåsseteren unnlater å nytte sine rettigheter. Det er ikke noen full kompensasjon for de andre setereiere, idet Hesteavlsforeningen er tildelt større og andre rettigheter enn de som kan baseres på Gjesbusåsseterelerenes rettigheter. Og retten er etter å ha tatt forholdene på stedet i betraktning under sterk tvil kommet til at saksøkerne ikke behøver å tåle havningen i Gjesbusåsen av hingsten og hoppefølget. Det som har veiet for retten for dette resultat er at saksøktes havning hindrer saksøkernes hester fra havning i området og for en mindre dels vedkommende også seterkreaturenes.

Stenstilens hester vil naturlig nok nå vesentlig komme til å holde seg på Stenstilen, og fremmede hester som snur eller blir snudd ved området, vil på samme måte ofte komme til å gresse på Stenstilen i større utstrekning etter at saksøktes havning tok til. Sammenlagt kan dette medføre at beltet på Stenstilen blir snaut, og det medfører iallfall en påviselig ulempe for saksøkerne.

Retten mener videre at det er en nærliggende fare for at hingsten kan bedekke unge hopper tilhørende saksøkerne. En effektiv gjetning av hoppefølget som kan hindre slikt er ikke praktisk å gjennomføre. Heller ikke kan det sees bort fra den muligheten at hingsten kan gjøre skade på hester som kommer inn i hoppefølget. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Koefoed, Gaden og Dæhli, med domsmenn Th. Ouren, Kristian Lindstad, Ivar Grøneng og Amund Lie):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Når ankemotpartene hevder å kunne forby Hesteavisforeningen å drive havning med hingst og hestefølge på det i saken omhandlede område,

Side:1069

er det ikke som sameiere i det Pihlske Sameie, men som setereiere på Stenstilen og Storstilen.

Det første spørsmål i saken blir da hva seterretten kan ansees å innebære.

Det er av den ankende part hevdet at retten ikke går ut over vedkommende seters «cirkumferens» dvs. det havneområde som naturlig kan utnyttes fra seteren med kreaturer som hver kveld skal tilbake til denne. Det hevdes prinsipalt at denne begrensning også må gjelde for setrenes løsfe og løshester, hvilket altså ville medføre at disse måtte gjetes.

Lagmannsretten finner ikke godtgjort, at det gjelder en slik regel i sameiet. Det må derfor antas at hele sameieområdet danner en sambeitestrekning for nevnte slags dyr.

Hva for øvrig angår Stenstilens og Storstilens «cirkumferens», må det antas at den går et godt stykke inn i det område som Hesteavlsforeningen driver sin havning i, altså også inn over Aksjøbekken. Men da det ikke er godtgjort og heller ikke egentlig er gjort gjeldende at beitet er blitt utilstrekkelig for setereierne som følge av hoppefølgets havning, og da det videre er på det rene at hestefølget ikke sjenerer kreaturene, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de regler som under andre forhold kunne tenkes å måtte knyttes til cirkumferens-forholdet.

Ankemotpartene har gjort gjeldende at de krenkes i sin rett ved at deres løshester blir drevet tilbake når de kommer inn på Hesteavlsforeningens havneområde, - ved at, sådanne hester kan bli skadet av hingsten - ved at unghopper blir bedekket av hingsten, - ved at løshester som kommer inn over Storstilens og Stenstilens områder fra fjernere beiter (Øyer og Fåberg) og blir drevet tilbake av hestegjeteren, blir gående i deres områder og avbeiter dette, - og endelig at setereiernes hester som blir jaget bort av gjeteren, har lett for å bli brakt til å ta veien hjemover til bygden.

Etter det foran anførte om setereiernes rett til fellesbeite for sine løshester må det innrømmes at setereierne lider en viss innskrenkning i sin rett ved at deres hester blir drevet tilbake av Hesteavlsforeningens gjeter.

Retten finner imidlertid at når beitet ikke derved blir utilstrekkelig for setereierne, må grunneieren, sameiet, være berettiget til å utnytte sin eiendom på den her skjedde måte uten hensyn til denne innskrenkning i setereiernes rett. Området egner seg særlig for denne bruk, og ville på den annen side, etter at de seterberettigede på Gjesbusåsen seter har opphørt med sin seterdrift, ellers bli liggende for en vesentlig del uutnyttet.

Mer vekt finnes der å måtte legges på det anførte om at løshester som kommer inn på havneområdet kan bli skadet av hingsten. Det er imidlertid ikke opplyst noe tilfelle av slik skade inntruffet i løpet av de 6 år foreningen har hatt hestefølge gående i området. En av ankemotpartene, Tveter, har sluppet hester fra seteren. Retten finner etter dette ikke å kunne anse muligheten for at slik skade kan inntreffe som tilstrekklig grunnlag for å forby havningen. Oppstår der skade, må det antas at Hesteavlsforeningen blir erstatningspliktig.

Hva angår faren for bedekning av unghopper gjelder det samme. Det er ikke opplyst om noe slikt inntruffet tilfelle. Derimot har en av ankemotpartene forklart at han har leiet egen havn for slike hopper,

Side:1070

fordi han ikke turde slippe dem fra seteren. Retten finner imidlertid heller ikke at denne ulempe kan være tilstrekkelig til å gi setereierne rett til å nedlegge forbud. Det er visstnok ikke usedvanlig og synes i og for seg rimelig at slike hopper holdes i særskilt havnegang eller gjetes.

Med hensyn til det forhold at der kommer løshester fra fremmede beiteområder som blir avvist av gjeteren og deretter blir gående på ankemotpartenes områder, er det tilstrekkelig å bemerke at disse hester overhodet ikke har noen rett til havning i sameiet, og at setereierne får jage dem bort.

At hester som er jaget bort av hestegjeteren, derved blir brakt til å søke hjem til bygden, foreligger der ikke mer bestemte opplysninger om. Det må antas at hestene snart vil venne seg til å holde seg borte fra foreningens område.

Om det etter det foran anførte vel må innrømmes at setereierne får sin rett i noen grad begrenset, finner lagmannsretten, selv om man ser ulempene samlet, ikke at der foreligger et så vesentlig inngrep at det kan berettige et forbud mot utnyttelsen av Gjesbusåsområdet ved Hesteavlsforeningen. Retten finner i så henseende å måtte legge vekt på også det forhold at de nærmeste setereiere, som iallfall ikke alle er medlemmer av Hesteavlsforeningen - ikke har funnet seg sjenert av hestefølgehavningen. Man har også måttet ta hensyn til at utviklingen i de senere årrekker i sterk grad har gått i retning av utnyttelse av beiter ved hesteavlsforeninger, samtidig med at seterbruket jevnt over er gått tilbake.

Lagmannsretten finner således at Ringsaker Hesteavlsforening må bli å frifinne. Da saken imidlertid har frembudt tvil, oppheves saksomkostninger for begge retter.

Domsmann Kristian Lindstad er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Han er enig i at sakens omkostninger oppheves.