Rt-1951-1095
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1951-12-22 |
| Publisert: | Rt-1951-1095 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 297 B/1951 |
| Parter: | Fru A v/verge B mot A (høyesterettsadvokat Michael Sars). |
| Forfatter: | Grette, Gaarder, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §102, §419, §109, Ekteskapsloven (1918) §53 |
Dommerne Grette, Gaarder og Nygaard.
Ved Oslo byretts dom av 27. april 1951 ble herr og fru A's ekteskap oppløst i medhold av ekteskapslovens §53. Den 24. mai påanket fru A dommen til lagmannsretten. Hennes hjelpeverge B hadde frarådet anke og nektet å tiltre denne. Samme dag ble fru A ved kjennelse av Oslo vergemålsrett satt under vergemål på grunn av sinnssykdom. Også denne avgjørelse ble påanket av fru A. Den 6. juni ble B av Oslo overformynderi oppnevnt som verge. Den 2. oktober tiltrådte vergen anken i ekteskapssaken. - A påsto anken avvist fordi fru A da ankeerklæringen ble uttatt, var erklært sinnssyk og manglet prosessdyktighet, og fordi vergen ikke hadde tiltrådt anken innen ankefristens utløp.
Lagmannsretten kom blant annet under henvisning til kjennelse i Rt-1939-912, Augdahl: Civilprosess 173 og Skeie: Sivilprosess III 22 til det resultat at anken måtte avvises.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte blant annet:
Side:1096
«Utvalget finner at kjæremålet må bli å ta til følge. Da fru A personlig påanket byrettsdommen, var hun enda ikke umyndiggjort, og hadde således ikke mistet sin rettslige handleevne på grunn av umyndiggjørelse. Riktignok var fru A sinnssyk også før umyndiggjørelsen, men sinnssykdom bevirker ikke i og for seg rettslig handleudyktighet, og det var først gjennom umyndiggjørelsen at den manglende handleevne i den her aktuelle forbindelse ble behørig konstatert jfr. tvistemålslovens §419. Under disse omstendigheter antar Utvalget at saken stanset i henhold til tvistemålslovens §102 da fru A ble umyndiggjort. Dette er også kommet til uttrykk i lagmannsrettens skrivelse til vergen av 25. september 1951, der det heter: «Uten å ta standpunkt til hvorvidt den ankende part var prosessdyktig eller ikke da ankeerklæringen ble avgitt, må det formentlig antas at saken stanset da vergemålsrettens kjennelse om umyndiggjørelsen forelå.» Utvalget er enig i denne uttalelse og antar videre at saken ikke var kommet i gang igjen etter regelen i tvistemålslovens §102 da lagmannsretten sendte denne skrivelse. Vergen hadde nemlig tidligere overfor lagmannsretten gitt uttrykk for den oppfatning at saken vedvarende var stanset, og hadde ikke fått forkynt melding om det motsatte, jfr. §102 annet ledd, og så vidt skjønnes heller ikke fått noen utvetydig meddelelse herom. Da ankefristen etter tvistemålslovens §109 hadde stanset sitt løp, er vergens tiltredelse av anken ved prosesskrift av 2. oktober 1951 kommet innenfor ankefristen. Det bemerkes for øvrig at lagmannsretten i sitt foran nevnte skriv til vergen av 25. september 1951 uttrykkelig ga ham en 8 dagers frist til å meddele om han tiltrådte anken eller ikke. Vergens meddelelse ligger også innenfor denne frist.
Anken må etter dette bli å ta under behandling av lagmannsretten.»