Rt-1940-193

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-03-29
Publisert:	Rt-1940-193
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 27 B
Parter:	Harald Hamremoens konkursbo (advokat Finn Arnesen) mot Elling H. Hamremoen (advokat G. Strøm Walseng).
Forfatter:	Solem, Grette, Næss, Stang, Boye
Lovhenvisninger:

Dommer Solem: I denne sak avsa Ringerike herredsrett den 13 januar 1938 dom med sådan domsslutning: «Saksøkte Elling H. Hamremoen dømmes å utstede skjøte til saksøkeren, Harald Hamremoens konkursbo på gnr 86, bnr 1, Solum og gnr 87, bnr 10, Evensæter skog av skyld henholdsvis mark 25,03 og 3,76, begge i Tyristrand herred, med tilhørende besetning og gårdsredskap, mot av konkursboet å få utstedt en pantobligasjon i disse eiendommer stor kr. 70.000, 4 pst. rentebærende fra skjøtets datum, og med prioritet etter kr. 40.000. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Elling H. Hamremoen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ved denne retts enstemmige dom ble Elling Hamremoen frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. I lagmannsretten var det med 4 domsmenn.

Harald Hamremoens konkursbo har påanket saken til Høyesterett og har nedlagt sådan påstand: «At Elling H. Hamremoen dømmes til å utstede skjøte til Harald Hamremoens konkursbo på g. nr. 86, bnr 1 Solum og gnr 87, bnr 10 Evensæter skog, av skyld henholdsvis mark 25,03 og 3,76, begge i Tyristrand herred, med tilhørende besetning og gårdsredskap, mot av konkursboet å få utstedt en pantobligasjon i disse eiendommer, stor kr. 70.000 med 4 av hundre fra skjøtets datum, og med prioritet etter kr. 40000. At Elling H. Hamremoen tilpliktes å betale Harald Hamremoens konkursbo sakens omkostninger for alle retter.»

Elling H. Hamremoen har nedlagt påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Den ankende part dømmes til å betale Elling H. Hamremoen omkostninger for alle retter.»

Anken gjelder dommen i sin helhet. Konkursboet gjør gjeldende at det her foreligger en overdragelse fra far til sønn og at denne særlig er kommet til uttrykk i selvangivelsene fra 1931 til 1937.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er foretatt bevisopptagelser hvor Elling H. Hamremoen har avgitt partsforklaring og en del vitner som har forklart seg for lagmannsretten og noen nye vitner har

Side:194

avgitt forklaring. Dessuten er det lagt fram en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som mannsretten og kan i vesentlige deler tiltre den begrunnelse som den har gitt. Når det gjelder spørsmålet om en eiendomsoverdragelse virkelig er foregått, kan jeg ikke legge den avgjørende vekt på om det er utstedt skjøte i et tilfelle da det gjelder overdragelse av en bondegård fra far til sønn, særlig når denne er eneste barn. En slik eiendomsoverdragelse kan nemlig ofte foregå uten at skjøte blir utstedt. Når det som her foreligger samsvarende selvangivelser fra far og sønn undertegnet på ære og samvittighet, mener jeg at disse selvangivelser i sin alminnelighet bør tillegges en betydelig bevisverdi. Men når jeg i dette tilfelle ikke kan bygge på dem, er det fordi jeg etter opplysningene i saken har funnet at de ikke gir et riktig uttrykk for det forhold som er brakt i stand mellom Elling og Harald. Jeg kan nemlig ikke finne at Elling i 1930 har truffet en bindende avtale med sønnen om overdragelse av eiendommen således at sønnen har kunnet kreve utstedt skjøte på de vilkår som er nevnt i konkursboets påstand. Jeg legger da særlig vekt på at selve kjøpesummen er usikker. Grunnlaget for konkursboets påstand er de siste selvangivelser som er avgitt før konkursen, men summene der stemmer ikke med selvangivelsene for året 1930 da overdragelsen skal ha funnet sted. Det foreligger heller ikke noen opplysning om at det skal svares kår til selgeren og hustru. Men ved en overdragelse av det slag som det her gjelder, ville det være ganske usedvanlig om det ikke skulle svares kår eller iallfall husvær til selgeren og hustru.

Slik som opplysningene foreligger må jeg gå ut fra at den ordning Elling traff i 1930 var motivert ved ønsket om å få sønnen interessert for gårdsdriften og for å få mindre skatt. Men det var ingen bindende ordning og Elling beholdt den juridiske og det vesentlige av den faktiske rådighet over eiendommen. Da det viste seg at farens ønske om å få sønnen interessert for gårdsdriften ble skuffet, måtte han ha adgang til framdeles å rå over gården som før. Den omstendighet at Elling har unndratt seg en del av sin skatteplikt ved de uriktige selvangivelser og at Harald har nytt en ugrunnet kreditt kan ikke føre til at Haralds konkursbo får noen større rett enn han selv hadde.

Etter det resultat jeg er kommet til er det unødvendig å ta stilling til de to andre innsigelser som er framsatt fra Ellings side om at overdragelsen skulle være ugyldig fordi Ellings hustru ikke har gitt samtykke til den og fordi Harald i 1930, da overdragelsen skal ha funnet sted, ennå ikke var myndig. Da det er Elling H. Hamremoens egne uriktige selvangivelser som har foranlediget søksmålet, finner jeg ikke grunn til å ilegge boet saksomkostninger.

Domsslutning:

Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:195

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Næss, Stang og Boye: Likeså.

Av herredsrettens dom:

Harald Hamremoens konkursbo har saksøkt Elling H. Hamremoen og påstått seg kjent eiendomsberettiget til de i Tyristrand herred beliggende faste eiendommer - - - til hvilke eiendommer han har hjemmel ifølge skjøte, tinglyst 17 mars 1906. - - - Saksøkeren har anført, at det er 3. vitne, Harald Hamremoen, hvis bo den 25 mai 1937 ble tatt under konkursbehandling, som er den virkelige eier til disse eiendommer, hvorfor de påståes inndratt i konkursboets masse.

Harald Hamremoen, som er født 1910 og saksøktes eneste barn, fikk eiendommene med besetning og gårdsredskap overdratt av sin far, saksøkte, allerede fra 1 november 1930, dog uten å få skjøte på dem. Dette framgår - hevder saksøkeren - av de av saksøkte og Harald Hamremoen i årene 1931-1937 - altså i 7 år - til Tyristrand ligningsmyndigheter inngitte selvangivelser. - - - Saksøkeren mener, at det herav klart framgår, at saksøkte i 1930 har overdratt sønnen Harald Hamremoen, eiendommene Solum og Evensæter skog, hvortil denne er odels- og åsetesberettiget, med besetning og gårdsredskap for kr. 110.000 mot overtagelse av pantegjeld til Hole Sparebank kr. 40000 samt pantobligasjon til selgeren kr. 70.000. Den siste obligasjon var rentefri til 1 juli 1935, senere skulle den forrentes med 4 pst. årlig overensstemmende med Harald Hamremoens selvangivelse av 25 januar 1937. Saksøkeren hevder videre, at disse anførsler i selvangivelsene fra saks økte og Harald Hamremoen - som i alt vesentlig er i overensstemmelse med hverandre - har sitt grunnlag i en kontraktsavtale mellom dem enten muntlig eller antakelig skriftlig, uten at denne og den i tilfelle utstedte pantobligasjon er tinglyst. Saksøkeren har også henvist til en under hovedforhandlingen som dok. nr. 26 framlagt kontrakt av 31 juli 1934, hvorved Harald Hamremoen for et tidsrom av 3 år fra 14 april 1935 bortforpaktet gården Solum med besetning og gårdsredskap til Kr. J. Ødegård, mot en forpaktningsavgift av kr. 1.500 pr. år. Denne kontrakt har konkursskyldneren opprettet i egenskap av eier, og forpaktningsavgiften er også betalt til ham inntil utgangen av 1935, da Harald Hamremoen flyttet til Drammen, hvor han inngikk som aksjonær og deltager i bilfirmaet Trygve Brekke A/S, som gikk konkurs 21 april 1937. Forpaktningsavgiften kr. 1.500 er også oppført som særskilt inntektspost i Haralds selvangivelser for 1936 og 1937. - - -

Saksøkte - - - bestrider at det mellom ham og sønnen Harald er opprettet noen kontrakt skriftlig eller muntlig, hvorved han har overdratt ham eiendommene Solum og Evensæter skog. Sønnen har aldri vært eier, eiendomsretten er hos ham selv, hvorfor saksøkeren mangler adgang til å inndra eiendommene i konkursboet. Hva der er foregått, er at saksøkte i 1930 overlot sønnen Harald bruken av gården med tilhørende skog, uten at dog noen forpaktningskontrakt ble opprettet mellom dem, eller noen forpaktningsavgift eller andre vilkår avtaltes. Det var saksøktes mening med dette arrangement å få sønnen til å interessere seg mer for gårdsdriften, og i samsvar hermed fant de begge at dette nye forhold burde komme til uttrykk i selvangivelsene, slik som skjedd. Derimot var det ikke saksøktes mening å overdra eiendomsretten til gården med tilbehør til sønnen, hvorfor hverken

Side:196

skjøte eller pantobligasjon ble utstedt. Det viste seg imidlertid at sønnen Harald ikke interesserte seg for gårdens drift som forutsatt - han drev som lastebilsjåfør - og saksøkte måtte før 1 års tid var gått atter overta driften av gården, hva han fortsatte med inntil den ble bortforpaktet - og skogen driver han framdeles selv. Noen renter har heller ikke Harald betalt av den i selvangivelsene oppførte pantegjeld til saksøkte. Imidlertid foretok de ingen forandringer i selvangivelsene for de etterfølgende år. De mente dette var unødvendig, idet formuen og inntekten for begge tilsammenlagt viste det riktige beløp, slik at ingen del unngikk beskatning. Hvis saksøkte igjen ble oppført som eier av Solum, ville dette også skaffe dem «kluss» med ligningsmyndighetene. Så vel saksøkte som Harald Hamremoen har bestridt at denne framstilling i selvangivelsene er foretatt av skattehensyn, dvs. for å få en redusert skatt. Av lignende grunner var det også at forpaktningskontrakten av 1934 med Kr. J. Ødegård ble underskrevet av Harald Hamremoen og ikke av saksøkte, skjønt denne siste var den virkelige bortforpakter. Og en fornyet kontrakt av 10 september 1937 - etter sønnens konkurs - er underskrevet av saksøkte. Saksøkte har henvist til de av ham og sønnen Harald under hovedforhandlingen for retten avgitte forklaringer, som i det vesentlige er overensstemmende. Den siste har tross de framlagte selvangivelser og forpaktningskontrakten av 1934 bestridt at han er eller har vært eier av Solum.

Saksøkte har også henvist til at overrettssakfører Falck Jørgensen som vitne under hovedforhandlingen har forklart at Harald Hamremoen en dag da han i mars eller april 1937 i et annet anliggende søkte ham, på forespørsel om han ikke kunne reise penger på en pantobligasjon i Solum, svarte at denne var farens eiendom.

Retten skal bemerke: Da saksøkte siden 17 mars 1906 har hatt skjøte og dermed grunnbokhjemmel til de i saken omhandlede eiendommer og framdeles har sådan, må saksøkeren ha bevisbyrden for at Harald Hamremoen til tross herfor ved konkursens åpning var den virkelige eier med forpliktelse for saksøkte til å tilskjøte boet eiendommene. Dette bevis finner retten - om enn under tvil - etter omstendighetene ført.

Det er visstnok så, at saksøkeren ikke har kunnet bevise, at det mellom saksøkte og Harald Hamremoen er opprettet noen skriftlig kontrakt om salget, liksom disse begge har bestridt at det overhode er inngått noen salgsavtale. På den annen side er det på det rene, at Harald Hamremoen i sine selvangivelser i årene 1931-1937 - altså i 7 på hverandre følgende år - har oppgitt seg å være eier av disse eiendommer med påhvilende pantegjeld hvoriblant kr. 70.000 til saksøkte samt besetning og gårdsredskap, mens saksøkte på sin side i sine selvangivelser for de samme år unnlater blant sine aktiva å medta disse eiendommer med besetning og redskap, og også unnlater å føre opp den på Solum hvilende pantegjeld til Hole Sparebank kr. 40.000. Derimot fører han opp blant sine aktiva en tilgodehavende fordring på kr. 70000 som ikke kan være noen annen enn fordringen på Harald Hamremoen. - - - Saksøkte har forklart, at han og sønnen Harald har utarbeidet sine selvangivelser i fellesskap, og i full overensstemmelse oppfører Harald Hamremoen i sin selvangivelse for 1937 at han i 1936 har betalt i pantelånsrenter kr. 3.300, nemlig kr. 1.800 for lånene i Hole Sparebank kr. 40.000 og kr. 1.500 på pantegjelden til saksøkte. - - -

Nå er det naturligvis så, at disse selvangivelser hvis de inneholder en

Side:197

uriktig framstilling av det virkelige eiendomsforhold, i og for seg ikke medfører noen eiendomsoverdragelse av de eiendeler saken gjelder, men det er ved dem tilveiebrakt en sterk formodning for at forholdet er som i disse anført. - - - Saksøkte må derfor gi en rimelig forklaring på at han og hans sønn i sine selvangivelser ga oppgaver som de visste eller måtte forstå var uriktige.

Den forklaring som saksøkte har gitt, at eiendommene i selvangivelsen av 1931 ble ført opp som tilhørende Harald, fordi denne skulle overta bestyrelsen og bruken, og for å gjøre ham mer interessert for gårdsbruket, finner imidlertid ikke retten fyldestgjørende. - - - Heller ikke er det etter rettens mening anført noen rimelig grunn for at det er Harald som opptrer som bortforpakter og underskriver kontrakten av 1934 med Ødegård, hvis han ikke var den virkelige eier. Det er også av Ødegård som vitne opplyst, at Harald deltok i de forhandlinger som fant sted før forpaktningskontraktens opprettelse, og det er erkjent at forpaktningsavgiften ble betalt til ham, inntil han - da leien pr. 15 januar 1936 skulle betales og selv hadde forlatt Tyristrand - henviste til saksøkte. - - -

Retten tar også i betraktning ved vurderingen av den tiltro den finner å kunne gi de av saksøkte og Harald Hamremoen avgitte forklaringer, at de begge har sterke økonomiske interesser i denne sak, og at saksøkeren i en sak som denne, hvor saksøkte sitter inne med bevislighetene, vil ha vanskelighet med å framskaffe disse. I så henseende bemerkes, at saksøkte synes å ha vært lite villig til å legge fram alle opplysninger, hva han hadde all grunn til, slik som saken ligger an for ham. - - -

Heller ikke finner retten å kunne legge noen avgjørende vekt på, at saksøkte framdeles i årene etter 1930 deltok i arbeidet med bestyrelsen av gårdsbruket og skogsdriften på Solum, hvor han framdeles bodde. Harald Hamremoen var jo hans eneste sønn og arving, hvem det var naturlig at saksøkte fortsatte med å hjelpe og rettlede, særlig etterat denne var flyttet til Drammen.

Saksøkte har henvist til den i Rt-1936-278 gjengitte høyesterettsdom, som han mener er et avgjørende prejudikat for nærværende sak. I denne sak lå dog forholdene vesentlig anderledes an. - - -

I nærværende sak er det etter selgers og kjøpers overensstemmende selvangivelser på det rene hvordan kjøpesummen kr. 70.000 skal ordnes, nemlig ved utstedelse av pantobligasjon stor kr. 70.000 med prioritet etter kr. 40.000 hvilken forrentes med 4 pst. fra 1 juli 1935, til hvilken datum den er rentefri, og selv om denne pantobligasjon ennå ikke måtte være utstedt og tinglyst, har saksøkte det i sin makt å få forholdet ordnet etter avtale - og uten å løpe noen risiko - idet han framdeles som skjøteinnehaver av de i saken omhandlede eiendommer sitter inne med grunnbokhjemmelen.

Retten finner således å måtte ta saksøkerens påstand til følge.

Av lagmannsrettens dom: (Kst. lagmann Broch, lagdommer Stenersen og hjelpedommer Lunde med domsmenn).

- - - Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten.

Man finner ikke at Harald Hamremoens konkursbo har fyldestgjort sin bevisbyrde. - - - Elling var ikke av sådan alder at det var rimelig grunn for ham til en slik disposisjon, og sønnen var bare 20 år, ugift og uten familie,

Side:198

og hadde ikke særskilt utdannelse for landbruk og det er fullt på det rene ta hans interesser ikke gikk i den retning. Det er derfor i og for seg sannsynlig at motivet til den i saken omhandlede ordning med selvangivelsene m.v. kan ligge i ønsket om å lette skattebyrden noe, liksom at det var ønsket om å vekke Haralds interesse for gårdsdriften som har bevirket at han ble overlatt denne fra høsten 1930. Men det finnes bevist ved de forliggendet forklaringer fra arbeidsfolk, naboer, forpakteren K. J. Ødegård o. fl. at det er riktig hva foreldrene og Harald har forklart at driften av gårdsbruket og skogen i den helt overveiende del av tiden har vært utøvet av Elling som har rådet og opptrådt som faktisk eier. Det er på det rene at gården allerede fra april 1935 ble forpaktet bort til K. J. Ødegård for 3 år og at Harald Hamremoen fra desember 1935 ikke lenger var bosatt på gården, men var flyttet til Drammen og at Elling oppebar avgiften etter at så var skjedd.

Avgjørende finner retten det å være at det heller ikke er noe holdepunkt for å anta at det er opprettet noe dokument mellom partene om eiendomsoverdragelse, og at Elling som etter det anførte vedble å utøve rådigheten over eiendommene, ikke har gitt skjøte fra seg til sønnen. Det antas deri å måtte sees et uttrykk for at han ikke har bestemt seg til å gi eiendomsretten fra seg, idet den rådende oppfatning på landsbygden visselig er den at det ansees for et avgjørende kriterium for at eiendomsretten også mellom partene ikke er gått over, når faren beholder stillingen som skjøteinnehaver. - - - Retten legger megen vekt på at det ikke er truffet noen avtale om føderåd mellom foreldrene og sønnen idet en eiendomsoverdragelse uten sådan avtale etter landsens forhold må ansees høyst usedvanlig. Det er på det rene at føderåd ikke er ytet av Harald. - - -

Hva angår den av herredsretten framhevde omstendighet at Harald Hamremoen underskrev forpaktningskontrakten med Ødegård, bemerkes at det finnes bevist at forhandlingene ble åpnet og ført av Elling og at Harald ikke deltok aktivt i disse. Det var først da kontrakten ble presentert til underskrift at forpakteren fikk se at Harald var innført som utsteder av kontrakten. Det at Harald underskrev den, kan under de foreliggende omstendigheter ikke tillegges reell betydning. - - - I denne forbindelse bemerkes også at det er brakt på det rene at Elling Hamremoen opptok og hevet det tilleggslån i Hole Sparebank på kr. 20.000, hvorfor det 1 august 1931 ble tinglyst pantobligasjon til banken; av lånebeløpet lot faren kr. 6.470 innsette på konto i banken på Harald Hamremoens navn og faren har latt ham heve det. Det er videre bevist at Elling i 1936 solgte tømmer på rot for kr. 5.000 fra skogen til 11. vitne Oskar Ellingsen.

Partene har tvistet om hvorvidt Hamremoens kunne innspare nevneverdig ved sitt forhold med selvangivelsene; det var nemlig Elling som utredet skattene også for sønnen. Men retten finner det klart at byrden av skattene på denne måte måtte bli atskillig lettet særlig hva statsskatten og ekstraordinær formuesskatt angår, og iallfall måtte det stille seg slik for Elling Hamremoen at han ville tjene på det. - - -

I henhold til det anførte vil den ankende parts påstand bli å ta til følge. - - -