LB-2001-695

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-11-21
Publisert:	LB-2001-00695
Stikkord:	Prisavslag, Arealsvikt
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 00-7858 A/83 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00695 A/03. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens omkostningsavgjørelse opphevet og hjemvist til lagmannsretten for ny behandling, HR-2002-00118. Se LB-2002-00681 for endelig saksomkostningsavgjørelse.
Parter:	Ankende part: Rita Helene Paulsen (Prosessfullmektig: Advokat Hans Olav Hemnes). Motpart: Grete Krisak (Prosessfullmektig: Advokat Per Engebreth Askilsrud).
Forfatter:	Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Lagdommer Karin Stang
Lovhenvisninger:	Avhendingslova (1992) §3-8, §4-19, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §7, Eiendomsmeglingsloven (1989), §4-8, §4-12

Saken gjelder krav om prisavslag ved kjøp av loftsleilighet.

Rita Helene Paulsen er født xx.xx.1967 og har bodd en årrekke i USA. Hun kom tilbake til Norge i 1997 og ønsket å skaffe seg egen leilighet, fortrinnsvis i strøket Majorstua/Frogner. Hun så på et større antall leiligheter inntil hun ved kontrakt av 10 august 1998 kjøpte en seksjonert loftsleilighet på 2 rom og kjøkken i Kirkeveien 47. Kjøpet kom i stand via DnB Eiendomsmegling v/ megler Jan Frøili, og Paulsen møtte til visning etter annonse i Aftenposten. Det var imidlertid så mange mennesker der at hun nøyde seg med en rask gjennomgang og fikk salgsoppgave. Oppgaven var bilagt takst av 27. juli 1998 fra takstøkonom Rune Johansen med verdianslag kr 1.100.000 og nedenstående arealangivelser:

BTA brutto 70 m2

BR bruks 66 m2

BA beregnet 72,60 m2

BOA bolig 66 m2

Taksten ga dessuten slik tilleggsopplysning:

Arealene er målt opp etter Norsk Standard 3940 s måleregler for leilighet i blokk og med regelen om 190 + 60 cm ved skråtak og gard. I entre som boligareal. Plantegning vedlagt, men kan avvike noe fra opprinnelig.

Paulsen fattet interesse for leiligheten og kontaktet megler, slik at hun fikk en separat visning uten andre interessenter til stede. Hun bød først takstbeløpet og deltok så i en budrunde, hvor hun etter å ha høynet budet flere ganger fikk tilslaget for kr 1.170.000. Hun overtok leiligheten 28. august 1998 og flyttet inn i begynnelsen av september samme år. Hun syntes da at leiligheten var mindre enn forutsatt og fikk den målt opp av takstmann Lasse Evensen, som 1. oktober 1998 konkluderte slik:

Bruttoareal 54 m2

Boligareal 51 m2

Gulvareal 63 m2

Den 6. oktober s.å. foretok Rune Johansen ny oppmåling sammen med tømmermester/takstøkonom Christian Tangen og kom da til følgende resultater:

Brutto med yttervegg og lydvegg mot nabo og trapper 66 m2

Gulvarealer målt helt til knevegg 66 m2

Boligareal målt i leiligheten hvor det er 190 +60 58 m2

Paulsen rekvirerte ytterligere måling av takstmann Per Egil Ilsaas, som 15. oktober 1998 konkluderte slik:

Boligareal i henhold til NS 3940 53 m

Samlet gulvflate målt langs boligens omsluttende vegger 66 m2

Gulvareal som ikke er målbart i henhold til NS 3940 13 m2

Gulvareal under 2 stk. Velux vinduer som ikke er måleverdige 2 m2

Den 21. oktober 1998 skrev Paulsen slik til DnB v/ megler Jan Frøili:

Ang: Feil kvadratmetermål av leilighet i Kirkeveien 47, gnr.159, seksjon nr. 12.

Den 28. august 1998 overtok Rita Paulsen en loftsleilighet i Kirkevn. 47, gnr. 159, seksjon nr. 12. Paulsen kjøpte denne leiligheten av Grete Krisak gjennom megler Jan Frøili i DnB Eiendomsmegling for en sum av 1.170.000 i den tro at leiligheten var 66 kvm boligareal slik det var opplyst i salgsoppgaven hun fikk utlevert på visning.

Dette arealet var svært betydningsfullt for hvordan Paulsen regnet seg fram til hva hun ville by for og hvor mye leiligheten i Kirkeveien var verdt.

Det har vist seg at disse opplysningene om boareale som var skrevet i salgsoppgaven var feil. Leiligheten i Kirkeveien er blitt kontrollmålt til 53 kvm boligareal og ikke 66 kvm som kjøperen var skriftlig opplyst om.

Kjøperen Rita Paulsen krever herved tilbake pengene for de kvadratmeterene som mangler. Hun betalte en kvadratmeter pris på NKR 17.727,-. Da det viser seg at det mangler 13 kvm, skylder DnB Eiendomsmegling henne NKR 230.451,-. Disse pengene bes returneres til Rita Paulsen konto nr. 1614 1240 82 snarest.

I tillegg krever Paulsen tilbakebetalt utgifter hun har hatt i forbindelse med saken.

Frøili leverte brevet til DnB s juridiske avdeling, som besvarte det ved brev av 10 desember 1998 fra advokat Nils Fredrik Schjoldager. Han erkjente at boarealet var oppgitt for lavt og tilbød en kompensasjon på kr 10.000. Men Paulsen godtok ikke dette og skrev 15. februar 1999 slik til selgeren Grete Krisak:

Ang. Kjøp av Loftsleilighet i Kirkevn.47 hvor det foreligger et avvik i m2

Jeg vil gjøre deg klar over at det foreligger en klagesak angående mitt kjøp av deres leilighet i Kirkevn.47, seksjon 12. Klagen er hittil rettet mot DnB Eiendomsmegling, men kjøper er klar over at selger også står ansvarlig for ukorrekte opplysninger om kjøpet.

Jeg sender herved kopi av all korrespondanse som er gjort i saken.

Vedlegg: Brev til DnB Eiendom

Svar fra DnB Eiendom

Brev til TV2 Hjelper deg

Kontrollmal av Per Egil Ilsaas

Paulsen skrev samtidig til DnB v/advokat Schjoldager og fastholdt sitt krav på kr 230.451, idet hun ba om et møte med sikte på en ordning. Schjoldager svarte imidlertid 25. mars s. å med å fastholde tilbudet på kr 10.000. Paulsen kontaktet da advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers, som 29. oktober 1999 tilskrev Krisak med krav om prisavslag kr 230.451. Krisak kontaktet advokat Per E. Askilsrud, som i brev av 16. november s.å. bestred at det forelå noen mangel, men likevel tilbød å la handelen gå om igjen. Dette var imidlertid ikke aktuelt for Paulsen.

Ved stevning av 15 september 2000 reiste Paulsen sak for Oslo Byrett, som den 29. desember 2000 avsa dom med slik domsslutning:

1. Grete Krisak frifinnes.

2. Rita Helene Paulsen dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale Grete Krisak saksomkostninger med kr 30.000 - trettitusenkroner.

Rita Paulsen har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, og ankemotparten har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble hold den 6. og 7. november 2001, der begge parter møtte med prosessfullmektig og forklarte seg. Det ble avhørt 4 vitner og holdt befaring i Kirkeveien 47, samt foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part Rita Helene Paulsen har nedlagt slik påstand:

1. Grete Krisak dømmes til å betale den ankende part et beløp fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 200.000,- med tillegg av renter i henhold til bestemmelser i lov om forsinkelsesrente, regnet fra forfall (dvs. 28. 08 1998) til betaling skjer.

2. Grete Krisak dømmes til å betale sakens omkostninger for by- og lagmannsrett med tillegg av renter i henhold til bestemmelser i lov om forsinkelsesrenter regnet fra forfall til betaling skjer.

Til støtte for dette er i det vesentlige anført:

Byretten har gjort seg skyldig både i uriktig lovanvendelse og uriktig bevisbedømmelse, og den ankende part fastholder at det heftet en relevant mangel ved leiligheten.

Mangelsbegrepet er objektivt, og lovens selgerbegrep omfatter også medhjelper. Det dreier seg dernest om et forbrukerkjøp, og Norsk Standards regler for arealberegning skal legges til grunn, jf. forarbeidene til eiendomsmeglerloven. Etter gjeldende retningslinjer skal takster/salgsoppgaver angi både gulvflateareal, bruttoareal og boligareal, og det siste er direkte påbudt av Forbrukerombudet. I denne saken var boligarealet oppgitt til 66 m2, mens riktig boareal bare er 53-54 m2 . På dette punkt svarer leiligheten følgelig ikke til de opplysninger selger har gitt, og leiligheten er derfor mangelfull etter avhendingsl. §3-8 første ledd.

Byretten har tatt feil når den har lagt vekt på kjøpers undersøkelsesplikt og leilighetens senere prisutvikling. Og den har under en hver omstendighet tatt feil når den har funnet at den uriktige arealopplysning ikke påvirket kjøpsavtalen. Det er ankemotparten som har bevisbyrden for dette, likesom det skal svært lite til for å konstatere påvirkning. I praksis vil det være nok å anta at kjøper i det hele tatt har lagt vekt på forholdet, og dette er i høy grad tilfellet for den ankende parts vedkommende.

For mindre leiligheter i Oslo er boarealet den helt sentrale faktor ved prisdannelsen, både for kjøperne og finansieringsinstitusjoner. Og for Paulsen betydde boarealet spesielt mye, idet hun overhodet ikke reflekterte på leiligheter under 60 m2 . Valget sto mellom Kirkeveien 47 og en leilighet på Frogner med boareale 64 m2, og hun valgte Kirkeveien fordi den var størst. Hadde hun vært klar over feilen, ville hun ikke budt over kr 900.000. Byretten tar feil når den har lagt vekt på at Paulsen ikke ville fått leiligheten uten å by så høyt. Med korrekt opplysning om boarealet ville samtlige bydere redusert sine bud, og hun ville fått tilslaget på et lavere nivå.

Innsigelsen om for sen reklamasjon tilbakevises. I forbrukerkjøp skal det ikke mye til for å anse reklamasjon foretatt, og Paulsens brev til DnB av 21. oktober 1998 var melding god nok. Det var også tilstrekkelig å stile reklamasjonen til megleren, likesom det fremgikk klart at det dreide seg om arealsvikt og dermed prisavslag fra selger. Under en hver omstendighet reklamerte Paulsen overfor selger direkte ved brevet av 25. februar 1999, jf. at DnB også svarte «på vegne av alle involverte».

Ankemotparten har ellers forspilt sin innsigelse på dette punkt ved at hun innlot seg på realitetsdrøftelse om saken. I svarbrevet av 16 november 1999 nevnte advokat Askilsrud således intet om at det var reklamert for sent, men gikk rett inn i en argumentasjon om det materielle mangelsspørsmålet.

Kjøper har krav på et forholdsmessig prisavslag, som skal tilsvare forskjellen mellom leilighetens verdi med og uten arealsvikten. Kjøpesummen kr 1.170.000 ga kr 17.700 pr m2 boareal hvis de oppgitte 66 m2 hadde vært riktig, og de manglende 13 m2 bør for så vidt kunne verdsettes til kr 17.700 x 13 = kr 230.441. Under hensyntaken til at kvadratmeterprisen flater ut noe for tilleggsmetre, kan avslaget settes litt lavere. Paulsen bør på den annen side få erstattet for mye betalt dokumentavgift kr 5000, slik at avslaget kan fastsettes skjønnsmessig oppad mot kr 200.000.

Ankemotparten Grete Krisak har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Rita Helene Paulsen dømmes til å betale fulle saksomkostninger for byretten til Grete Krisak med tillegg av 12 % rente fra 17.02.01 til betaling skjer.

3. Rita Helene Paulsen dømmes til å betale saksomkostninger til Grete Krisak for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.

Til støtte for dette er i det vesentlige anført:

Det bestrides at leiligheten er beheftet med noen relevant mangel, og det påståtte boareale på 53 m2 er heller ikke korrekt. Det er foretatt en rekke oppmålinger med ulike resultat, og dette skyldes dels at leiligheten er vanskelig å måle og dels uklarhet omkring måleprinsippene. Norsk Standard gjelder ikke mellom partene i denne sak, der ingen av dem kjente de spesielle målereglene i NS 3940. Paulsen hadde aldri tidligere fokusert på målbare kvadratmetre slik hun nå gjør, og nevnte i klagebrevene heller intet om at det var kvadratmeterprisen som hadde vært avgjørende for henne. Det var bare gulvarealet partene tenkte på, og i så måte fikk Paulsen nøyaktig hva hun forventet.

Bestemmelsen i avhendingsloven §3-8 annet ledd medfører også at forholdet ikke kan gjøres gjeldende. Ankemotparten bestrider å ha bevisbyrden, men mener hendelsesforløpet i saken klart viser at spesialreglene for måling av loftsleiligheter ikke påvirket Paulsen. Hun falt for leiligheten i Kirkeveien 47 og bestemte seg for den ut fra en totalvurdering. Hadde hun ikke budt kr 1.170.000, ville hun ikke fått leiligheten, og man kan ikke teoretisere om konkurrentenes bud slik den ankende part gjør. At hun ikke aksepterte Krisaks tilbud om å la handelen gå om igjen, bekreftr også at det som nå påberopes i virkeligheten var uten betydning for henne.

Subsidiært anføres at Paulsen har reklamert for sent. Hun så allerede ved innflyttingen at leiligheten var mindre enn hun trodde, og må i hvertfall ha oppdaget det 1. oktober 1998 da takstmann Evensen hadde målt den opp. Likevel gikk det et helt år før hun fremmet krav overfor Krisak. Brevet av 15 februar 1998 var bare en orientering om Paulsens forhold til DnB, og kan for øvrig heller ikke anses sendt i rimelig tid, slik reklamasjonsregelen i avhendingsl. §4-19 krever.

Brevet til DnB v/megler Frøili var ingen reklamasjon overfor selger eller hennes medhjelper, ettersom banken da ikke lenger var mellommann. Det fremgikk heller ikke av ordlyden at Paulsen mente å rette noe krav mot Krisak. Hun holdt utelukkende DnB ansvarlig, og det var først ved PricewaterhouseCoopers brev av 29. oktober 1999 at krav om prisavslag ble fremmet overfor ankemotparten. Videre bestrides at selger har inngått i realitetsforhandlinger. Det var ikke annen kommunikasjon mellom partene enn de nevnte brev av 29 oktober og 16 november 1999, der advokat Askilsrud bestred ett hvert krav. Det må kreves en mye mer aktiv handlemåte før man kan sies å ha inngått i realitetsdrøftelser, og det er heller intet krav om at selger må fremme innsigelsen om for sen reklamasjon med en gang for å beholde adgangen til å påberope dette.

Atter subsidiært anføres at prisavslaget ikke kan beregnes ut fra en matematisk kvadratmeterpris slik den ankende part gjør, men må fastsettes skjønnsmessig etter en totalvurdering. Takstmann Rune Johansen sa i lagmannsretten at han anslo leilighetens markedsverdi til kr 1.100.000 uavhengig av hvordan boarealet formelt skulle måles. Etter ankemotpartens oppfatning er det ikke plass for noe beregnet prisavslag i dette tilfellet.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Kjøpet reguleres av avhendingsloven av 3 juli 1992, som omhandler mangelsforholdet i §3-8. Etter denne bestemmelses første ledd har leiligheten mangel hvis «omstende ved eigedomen ikkje svarer til opplysning som seljaren har gitt kjøparen. Det same gjeld dersom eigedomen ikkje svarer til opplysning som er gitt i annonse, i salgsprospekt eller ved anna marknadsføring på vegner av seljaren». Lagmannsretten legger til grunn at boareal her ble oppgitt til 66 m2 både i salgsannonsen, salgsoppgaven og i vedheftet takst, og retten er enig med den ankende part i at boarealet skulle beregnes etter reglene i Norsk Standard 3940. Det er vanlig å følge standarden ved boligsalg og er i denne saken dessuten eksplisitt sagt både i salgsoppgaven og taksten. Etter NS 3490 skal boarealet utgjøre fullt gulvareal under takhøyde på 190 cm med tillegg av 60 cm under skråtak. Det er foretatt flere målinger med til dels avvikende resultat, og det er uklart hvilket boareale Rune Johansen egentlig kom til ved sin første måling i juli 1998. Han erkjenner imidlertid at angivelsen av 66 m2 beror på en feiltakelse, men mener hans etterfølgende måleresultat på 58 m2 boareal er riktig. Takstmann Ilsaas har forklart at han målte 53 m2 boareal, men justerte det til 54 m2 ut fra mulig unøyaktighet som følge av at takhøyden også kan variere noe mellom målepunktene. Han hadde dessuten unnlatt å ta med gulvarealet under leilighetens to Veluxvinduer, mens Johansen mente dette skulle med i boarealet. Hvis vindusarealene medtas, ville boarealet etter Ilsaa s oppjusterte måling utgjøre 56 m2, og lagmannsretten legger til grunn at boarealet for loftsleiligheten i Kirkeveien 47 antas å ligge et sted mellom 56 og 58 m2 . Dette er minst 8 kvadratmeter mindre enn opplyst, og avviket utgjør en relevant mangel etter avhendingsl. §3-8 første ledd.

Etter samme bestemmelses annet ledd gjelder første ledd «likevel berre dersom ein kan gå ut i frå at opplysningane har verka inn på avtala, og opplysningane ikkje i tide er retta på ein tydeleg måte». Paulsen forklarer at hun utelukkende så på leiligheter med boareal over 60 m2, idet hun som voksen person i fast arbeid lette etter en varig bolig hun kunne være fornøyd med på sikt. Hun hadde finansiering på ca kr. 1,2 millioner, som også skulle dekke omkostninger og innredning, og disse rammer tilsa nettopp en leilighet i den aktuelle størrelsesorden til en kvadratmeterpris av mellom kr 16.000 og kr 18.000,-. Etter det opplyste var dette også prisnivået på boligmarkedet i Majorstua/Frognerstrøket høsten 1998.

Selv om Paulsen hadde besiktiget leiligheten, ville hun etter lagmannsrettens oppfatning ikke være i stand til å vurdere størrelsen i relasjon til gjeldende retningslinjer for oppmåling av boareal i loftsleiligheter. At hun heller ikke kjente disse, er uten betydning så lenge boligmarkedet opererer med fastlagte målekriterier for boareal. Selv om hun ble begeistret for leiligheten og var villig til å strekke seg en god del for å få tak i den, legger lagmannsretten til grunn at iveren ville kjølnet betraktelig om hun hadde vært klar over at formelt riktig boareale bare var 56-58 m2 i stedet for 66 m2 . Som salgsobjekt ville leiligheten da falle ned i en lavere kategori, og hun ville følt at hun betalte en overpris som hun ikke kunne regne med å få igjen ved videresalg. Det er uvisst hva utfallet ville blitt hvis selger hadde oppgitt riktig boareale på forhånd, men lagmannsretten er enig i at prisnivået ved en budrunde da antakelig ville ligget lavere. Det skal ikke stilles for store krav til påvirkningsgraden etter §3-8 annet ledd, og lagmannsretten finner etter dette å måtte gå ut fra at feilopplysningen om boarealet har vært med og påvirket kjøpsavtalen. Den ankende part gis dermed medhold i at det heftet en relevant mangel ved loftsleiligheten i Kirkeveien 47.

Etter avhendingsloven §4-19 taper kjøper adgangen til mangelsinnsigelse hvis han/hun ikke innen rimelig tid etter å ha oppdaget - eller burde oppdaget - mangelen, gir selger melding om at den vil bli gjort gjeldende og hva slags mangel det dreier seg om. Hva som er rimelig tid, vil måtte avgjøres skjønnsmessig i det enkelte tilfelle, men det kan ikke stilles samme krav til hurtighet i forbrukerkjøp som mellom profesjonelle parter. Reklamasjonen kan i første omgang være nøytral, slik at det først senere kreves en mer spesiell reklamasjon med angivelse av den beføyelse som kreves. Reklamasjonen skal stiles til selger eller hans representant. Det må imidlertid fremgå at mangelen vil bli påberopt overfor selger, og representanten plikter å underrette selger om dette.

Paulsen besørget to kontrollmålinger umiddelbart etter at hun flyttet inn i leiligheten, og tilskrev deretter DnB Eiendomsmegling allerede 21. oktober 1998. Hun aksjonerte således innenfor rimelig tid. Brevet informerte om mangelen og at kjøper krevet prisavslag, og innholdet fylte for så vidt lovens reklamasjonskrav. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at reklamasjonen kunne stiles til eiendomsmegleren - selv om salgsoppdraget formelt var avsluttet. Det synes derimot noe mer tvilsomt om det fremgikk tilstrekkelig klart at reklamasjonen i realiteten var rettet mot Krisak. Men brevet konstaterte likevel at det dreide seg om avvikende boareale og tilbakebetaling av for mye betalt kjøpesum, dvs. en kjøpsrettslig mangelsbeføyelse som selger er rett adressat for. Lagmannsretten legger til grunn at megler Frøili ringte Krisak for å underrette henne om reklamasjonen, men uten å treffe henne. Det er imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på omstendighetene omkring den manglende kontakten her, idet Paulsen selv henvendte seg direkte til Krisak den 15. februar 1999. Det var da gått 4 måneder siden siste kontrolloppmåling, og lagmannsretten finner at også dette tidsrom må anses å ligge innenfor rimelig tid i relasjon til avhendingsl. §4-19. Selv om Paulsen fortsatt var litt uklar i formuleringen, vedla hun kopi av sitt tidligere brev til DnB og presiserte at også selger sto ansvarlig. Disse henvendelser må anses tilstrekkelig til å ivareta vilkåret om nøytral reklamasjon, og advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers senere brev av 29. oktober 1999 må da ses som den nærmere oppfølging. Når den ankende part således ikke har tapt mangelsinnsigelsen på grunn av for sen reklamasjon, blir det ikke aktuelt å vurdere spørsmålet om ankemotparten kan sies å ha innlatt seg i realitetsforhandlinger.

Etter avhendingsloven §4-8 nr. 1 bokstav b, jf. §4-12, kan Paulsen da kreve et forholdsmessig prisavslag, som i utgangspunktet skal tilsvare differensen mellom hva hun faktisk ga for leiligheten og hva den ville blitt solgt for dersom boarealet hadde vært riktig opplyst. Det kan likevel ikke være riktig å foreta en ren kvadratmeterberegning eller utmåle avslaget med samme prosentvise reduksjon av kjøpesummen som arealsvikten utgjør. Det er en rekke andre hensyn som har betydning for hva markedet kan være villig til å gi for leiligheter - med eller uten omtvistede kvadratmetre. Meterprisen vil også generelt avta når man kommer utenfor leilighetens nødvendige kjerneareale, og i loftsleiligheter vil det umålbare «overskuddsarealet» ha ulik verdi for ulike kjøpere. Prisavslaget må således fastsettes skjønnsmessig, og lagmannsretten er da blitt stående ved at det i dette tilfellet passende kan settes til kr 100.000. Det er da tatt hensyn til for mye betalt dokumentavgift, og ankemotparten tilpliktes å betale Rita Helene Paulsen nevnte beløp.

Den ankende part har krevet lovens morarente fra 28. august 1998, og ankemotparten har ikke fremkommet med spesiell innsigelse mot dette. Etter forsinkelsesrenteloven, jf. avhendingsl. §7 - 3, skal det imidlertid svares rente fra en måned etter kravets fremsettelse, og i denne relasjon anser lagmannsretten kravet fremsatt ved PricewaterhouseCoopers brev av 29. oktober 1999. Ankemotparten tilpliktes således å betale 12 % årlig rente fra 29. november 1999.

Anken har ikke vært forgjeves, og spørsmålet om saksomkostninger avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. de alminnelige omkostningsregler i tvistemålslovens kap. 13. Saken anses dels vunnet og dels tapt, og hver av partene bærer derfor sine omkostninger for begge instanser, jf. tvistemålsloven §174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Grethe Krisak tilpliktes å betale til Rita Helene Paulsen kr 100.000 - etthundretusen - kroner med tillegg av 12 % årlig rente fra 29. november 1999 til betaling skjer.

2. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.