Rt-1949-588
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1949-06-30 |
| Publisert: | Rt-1949-588 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 152/1949 |
| Parter: | Fru Ragnhild Knudsen (overrettssakfører Knut Næss) mot Aage Helliesen (høyesterettsadvokat Odd V. B. Bugge). |
| Forfatter: | Bonnevie, Gaarder, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §181, §404 |
Dommerne Bonnevie, Gaarder og Thrap.
Etter begjæring fra fru Ragnhild Knudsen avsa Oslo namsrett 4. juni 1948 kjennelse om utkastelse av Aage Helliesen. Denne kjennelse ble påkjæret av Helliesen. Uten å avvente lagmannsrettens avgjørelse fremsatte fru Knudsen ny utkastelsesbegjæring på et nytt grunnlag. Også denne begjæring ble tatt til følge av namsretten, som ila Helliesen kr. 50 i saksomkostninger, men denne påkjæret på ny. Deretter ble namsrettens første kjennelse stadfestet av lagmannsretten, og utkastelsen ble iverksatt. Da det annet kjæremål nå ikke lenger hadde noen hensikt, ba begge parter den siste kjæremålssak hevet, idet fru Knudsen dog forbeholdt seg sitt krav på saksomkostninger som hun krevde avgjort i forbindelse med hevningskjennelsen. Lagmannsrettens kjennelse hadde sådan slutning: «1. Kjæremålet heves. 2. Saksomkostninger tilkjennes hverken for namsrett eller lagmannsrett.» - Fru Knudsen påkjæret denne kjennelse for så vidt angår saksomkostningene.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Utvalget viser til tvistemålslovens §175 annet ledd: «Blir saken hevet, fordi forpliktelsen er falt bort ved etterfølgende omstendigheter, kan saksøkeren tilkjennes omkostningene hos saksøkte.» ...... «Forpliktelsen» er i dette tilfelle leierens plikt til å fraflytte og ryddiggjøre leiligheten. Og denne forpliktelse er her «faldt bort» etter at kjæremålet var erklært nemlig gjennom Helliesens utkasting og fraflytting høsten 1948.
Tvistemålslovens §175, annet ledd gir retten meget fri hender og gir ikke noen direktiver med omsyn til hvilke omstendigheter eller forhold som bor tillegges vekt ved avgjørelsen. Loven sier ikke mer enn at her «kan saksøkeren tilkjennes omkostningene hos saksøkte». Utvalget finner at loven her må forståes slik, at retten har adgang til å tillegge billighetsbetraktninger avgjørende vekt.
Tvistemålslovens §181 bestemmer, at rettens avgjorelse av spørsmålet om ileggelse og ansettelse av saksomkostninger bare kan påkjæres på det grunnlag at «omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven». Herigjennom synes adgangen til kjæremål å være begrenset til tilfelle hvor 1) saksomkostninger er tilkjent skjønt det av vedkommende lovbestemmelse direkte fremgikk, at omkostninger ikke skulle kunne tilkjennes, eller 2) hvor saksomkostninger er nektet tilkjent skjønt det av lovbestemmelsen fremgikk, at saksøkeren hadde et ubetinget krav på omkostninger.
Utvalget finner at den i det foreliggende kjæremål omhandlede omkostningsavgjørelse ikke kan sies å være «i strid med loven» og at betingelsene for kjæremål mot lagmannsrettens omkostningsavgjørelse derfor ikke er til stede. Kjæremålet må derfor avvises.
Saksomkostninger i anledning av kjæremålet finnes ikke å burde tilkjennes.»
Side:589