Rt-1962-614

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-06-23
Publisert:	Rt-1962-614
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 80 B/1962
Parter:	Skedsmo kommune (overrettssakfører Harald Hesselroth - til prøve) mot Arne Tronier (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt).
Forfatter:	Schei, Hiorthøy, Helgesen, Thrap, Skau
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, Byskatteloven (1911) §38, Lov om høyere almenskoler (1935) §28, §29

Dommer Schei: Saken gjelder spørsmålet om adjunkt Arne Tronier ved skatteligningen har krav på fradrag i inntekt for utgifter han har hatt som deltager i et kurs for tysklærere i Stuttgart i 1957. Tronier foretok reisen med et stipendium på 800 kroner fra Kirke- og undervisningsdepartementet, og krevet ved ligningen i Lillestrøm for 1958/59 fradrag for sine utgifter utover dette beløp, i alt 688 kroner. Lillestrøm ligningsnemnd og overligningsnemnd nektet fradrag, og Tronier innbrakte saken for domstolene. Ved Nedre Romerike herredsretts dom av 1. april 1960 ble ligningen stadfestet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Tronier påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 17. desember 1960 avsa dom med denne domsslutning:

«Adjunkt Arne Troniers ligning for 1958/59 underkjennes og det foretas ny ligning hvorved fradrag gis for utgifter til deltagelse ved faglig kurs med kr. 688.

Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lillestrøm kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Senere er Lillestrøm sluttet sammen med Skedsmo i henhold til kgl. res. av 16. juni 1961, og den nye felleskommunen, Skedsmo kommune, har overtatt saken som ankende part.

Skedsmo kommune har i det vesentlige anført det samme som for herredsretten og lagmannsretten. Etter kommunens oppfatning hjemler landsskattelovens §44 (byskattelovens §38) ikke fradrag for utgifter som dette allerede av den grunn, at Troniers deltagelse i kurset må betraktes som ledd i en videreutdannelse. Det er sikker rett at utgifter til utdannelse ikke kan kreves

Side:615

fratrukket ved skatteligningen, og videreutdannelse står i så måte ikke i noen annen stilling enn forutgående utdannelse. Under enhver omstendighet, hevder kommunen, er det et vilkår for fradrag etter §44g, at utgiftene har vært nødvendige i den forstand at stillingens innehaver har hatt tjenesteplikt til å ta dem på seg. Det er ikke nok at Tronier følte seg moralsk forpliktet til å være med på kurset, og heller ikke at det ut fra samfunnsmessige hensyn var ønskelig at han deltok i det. Noen tjenesteplikt forelå ikke.

Subsidiært anføres at det i det minste måtte ha foreligget en moralsk plikt av særlig styrke og karakter, men kommunen mener at heller ikke dette var tilfelle. Tronier var ikke spesialist og ingen hadde anmodet ham om å delta i kurset.

Når det gjelder spørsmålet om utgiftene er pådradd til inntektens ervervelse, har kommunen for øvrig henvist til at Tronier selv har forklart at det var skolens tarv han hadde for øye, og at han først forholdsvis sent under saken også påberopte seg personlige, økonomiske hensyn. Kommunen mener at Troniers muligheter for økede inntekter som følge av kursdeltagelsen var så teoretiske, at den nødvendige sammenheng mellom utgifter og inntekter etter landsskattelovens §44 første ledd ikke er til stede.

Skedsmo kommune har nedlagt denne påstand:

«Den foretatte ligning av adjunkt Arne Tronier for 1958/59 stadfestes.

Lillestrøm kommune tilkjennes saksomkostninger såvel for Høyesterett som for herredsrett og lagmannsrett.»

Arne Tronier er enig i lagmannsrettens dom og har i alt vesentlig støttet seg til de samme anførsler som han gjorde gjeldende for de tidligere retter, og som det er redegjort for i disse retters domsgrunner. Han har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at adjunkt Arne Tronier tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Det er holdt bevisopptak i saken ved Oslo byrett den 15. og 16. september 1961 og ved Nedre Romerike herredsrett den 3. oktober s. å. For Høyesterett er også fremlagt en del nye dokumenter, men det nye materiale har ikke brakt saken i noen endret stilling.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg peker først på at enkeltbestemmelsene under de forskjellige bokstaver i landsskattelovens §44 ikke er å forstå som en uttømmende oppregning av de fradragsberettigede utgifter. De spesielle bestemmelser gir bare konkrete eksempler på utgifter som går inn under paragrafens generelt formulerte hovedregel som fastsetter, at «Fra det antatte bruttobeløp av inntekten dras ... alle utgifter, der skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse». Enkeltbestemmelsene må derfor tolkes på bakgrunn av den alminnelige hovedbestemmelse som de knytter seg til.

Hverken utgifter til utdannelse, stipendiereiser eller faglige kurser er tatt med i eksempelangivelsen under §44. Spørsmålet om fradragsretten for slike utgifter er behandlet i en

Side:616

høyesterettsdom angående spørsmålet om fradragsrett for en leges utgifter til studiereise, inntatt i Rt-1918-836. Høyesterett fant at «utgifter til videregaaende utdannelse eller til utdannelse for en anden stilling - likesaavel som studieutgifter i sin almindelighet», ikke inngår under skattelovens fradragsregler. «I det hele tat», heter det videre, «maa utgifter som en skatteyder har hat for at erhverve sig personlig dygtighet eller kundskaper eller for at bevare sin dygtighet eller arbeidsevne, og som ikke staar i direkte forbindelse med den av ham i indtægtsaaret indvundne indtægt, ligge utenfor fradragsbestemmelsen».

For så vidt angår utgifter til utdannelse er denne forståelse av loven festnet gjennom en konsekvent praksis. Spørsmålet om fradragsrett for egentlige utdannelsesutgifter foreligger heller ikke til prøvelse i denne sak.

Når det derimot gjelder utgifter til studiereiser eller i det hele tatt utgifter som en skattyter har for å holde sine kunnskaper ved like og for å følge med i utviklingen i sitt fag, har praksis etter hvert fjernet seg fra den forståelse av loven som kom til uttrykk i dommen av 1918. Allerede skattelovkommisjonen av 1899 var i sin innstilling side 100 inne på spørsmålet om fradragsrett for beslektede utgifter. Det heter her: «En læge maa formentlig som driftsomkostninger kunde fordre fradraget ikke blot udgifter til kontorleie, kontorrekvisita og lignende, men ogsaa transportudgifter som hans praksis nødvendiggjør, saavel som udgifter til bøger som han maa kjøbe for at følge med i sin videnskab.» I praksis ble loven gjennom lengre tid likevel forstått slik at det bare var adgang til å gi fradrag for håndbøker som var nødvendige for skattyterens arbeid, ikke for annen faglitteratur. I rundskriv av 8. mai og 4. november 1953 gikk Finansdepartementet et skritt videre og uttalte, at en skattyter har krav på inntektsfradrag for utgifter også til faglitteratur som trenges forat han skal kunne holde seg på høyden i sitt fag. Det samme standpunkt har Finansdepartementet i rundskriv av 29. juni 1954 inntatt når det gjelder utgifter til nødvendige studiereiser. Så vidt skjønnes er denne endrede oppfatning etter hvert lagt til grunn også i ligningspraksis, og den er fulgt i flere dommer avsagt i underordnede instanser.

Jeg er enig i at utgifter til nødvendige studiereiser etter sin art går inn under fradragsbestemmelsene i skattelovens §44, og kan ikke se at det ut fra dommen av 1918 kan reises innvendinger av vekt mot denne forståelse av loven. Det må for så vidt være tilstrekkelig å peke på den endring i forholdene som har funnet sted ikke minst etter siste krig. Utviklingen har medført at det nær sagt på alle områder er blitt ganske annerledes nødvendig enn tidligere, at utøveren av et yrke ikke bare holder sine kunnskaper ved like, men også følger med i det nye som kommer til i hans fag.

Jeg finner det klart at kommunen ikke kan gis medhold i at Troniers utgifter til kurset må sees som utgifter til utdannelse, og allerede av den grunn faller utenfor fradragsbestemmelsene i

Side:617

§44. Etter min mening er denne kortvarige stipendierelse til et faglig kurs for sproglærere et typisk tilfelle av studiereiser, som foretas for at deltagerne skal holde seg på høyden i sitt yrke. At Tronier ikke hadde vært med på et slikt kurs tidligere, er i denne forbindelse uten betydning.

Det har vært et hovedpunkt i den ankende parts prosedyre at Troniers utgifter likevel ikke kan godkjennes som fradragsberettiget fordi de ikke var nødvendige. Det påhvilte ham ikke som tjenesteplikt å foreta studiereisen. Jeg kan ikke se at dette fører frem. Jeg peker her på de uttalelser som er gitt av Kirke- og undervisningsdepartementet, Undervisningsrådet og Pedagogisk Seminar, og som alle fremhever at studieopphold i utlandet er helt nødvendig for at lærerne i den høyere skole skal kunne holde seg på høyde med de krav som i dag stilles til sprogundervisningen. Etter det Norsk Lektorlag opplyser må en gå ut fra at praktisk talt alle som i dag underviser i fremmede sprog i den høyere skole, i kortere eller lengre tid har oppholdt seg i det land hvis sprog de underviser i. Etter det som foreligger må jeg legge til grunn at oppfatningen i dag er at sproglærere i den høyere skole, hva enten de er lektorer eller adjunkter, trenger studieopphold i utlandet for at de skal kunne gjøre sitt arbeid tilfredsstillende. Jeg må også bygge på at det alt overveiende antall lærere tar konsekvensen av dette i praksis. Når forholdet er dette, kan jeg ikke se det annerledes enn at kursutgifter som de foreliggende, som etter alminnelig oppfatning ansees for nødvendige, må likestilles med byrder som påhviler stillingen og ha fradragsrett etter §44g, selv om skattyteren ikke har vært rettslig forpliktet til å foreta reisen.

Det har vært anført at studiereisene ofte kombineres med feriereiser, og at fradragsrett vil gi anledning til misbruk hvis det ikke trekkes en klar grense. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på dette, men presiserer at avgjørelsen knytter seg til det faktiske forhold som foreligger i saken. At det kurs Tronier deltok i var et faglig kurs som holdt tilfredsstillende faglig standard, er på det rene.

Spørsmålet om hvordan fradragsretten ville ha stillet seg dersom reisen var foretatt uten tilknytning til et faglig kurs, foreligger ikke i saken og tas derfor ikke opp her.

Jeg er etter dette kommet til at Troniers utgifter etter sin art går inn under fradragsbestemmelsene i §44. Om størrelsen av beløpet er det ikke tvist i saken.

Kommunen må betale sakens omkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Skedsmo kommune i saksomkostninger for alle retter betaler til Arne Tronier 6 000 - seks tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:618

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Thrap og Skau: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver D. Tønder):

Saksøkeren, adjunkt Arne Tronier, tok artium i 1940. Under det filologiske studium har han den hele tid hatt lønnet arbeid. I 1945 tok han det første bifag, nemlig tysk, i 1948 historie og i 1953 det tredje bifag, engelsk.

I 1956 sendte han søknad til Kirke- og undervisningsdepartementet om adjunktstilling på en skole i nærheten av Oslo. Han fikk så ansettelse i en midlertidig adjunktstilling ved den interkommunale høyere skole på Lillestrøm. Ansettelsen gjaldt fra 1. august 1956. Hans fag i skolen har vært tysk, historie og engelsk. Han underviser kun i realskolen. I årene 1956-57 hadde han 1 klasse i tysk, senere har han hatt 2 klasser i dette fag. Han underviser nå 12 timer i uken i tysk. Hans ukentlige leseplikt er 24 timer.

Hittil har rektor, før hvert skoleårs begynnelse, søkt om å få hans stilling prolongert. Den vil sannsynligvis fra neste skoleår bli fast. Lønnsmessig blir stillingen den samme.

Saksøkeren hadde ikke hatt noe utenlandsopphold da han i 1957 søkte om deltagelse i et kurs som ble holdt i Stuttgart for utenlandske tysklærere. Kurset ble arrangert av «Goethe-Institut zur Pflege der deutschen Sprache im Ausland». Kursets oppgave var å fremme tyskundervisningen blant ikke-tyske lærere. Kurset skulle vare fra 4. til 25. august 1957 og timeplanen inneholdt følgende fag: tyskundervisningen ved tyske gymnas, metoder til høyning av taleferdigheten, tysk fonetikk for utlendinger, skolekringkastningen i Tyskland, moderne undervisningsmidler, moderne tysk litteratur, fonetiske øvelser, metodikken i tyskundervisningen for utlendinger, metoder til forbedring av stilen og tekstinterpretasjoner. I tillegg hertil ble det forelest om den tyske presse, tysk arkitektur, økonomiske problemer, samt tysk politikk i etterkrigstiden. I forbindelse med kurset ble det holdt endel ekskursjoner til steder av spesiell kulturell interesse, til skoler, aviser, forlag og industribedrifter.

Saksøkeren ble opptatt på kurset og søkte departementet om stipend. Han ble innvilget kr. 800. I forbindelse med stipendisøknaden henvendte han seg til skolens rektor og meddelte, at han hadde søkt om opptagelse på kurset og ba om anbefaling i forbindelse med stipendisøknaden, hvilken han fikk. Han fikk samtidig tillatelse til først å begynne undervisningen den 27. august 1957. Denne skulle nemlig ta til allerede 20. august og han fikk således fri 6 dager for å fullføre kurset.

Det er på det rene at Tronier ikke fra noe hold ble pålagt eller anmodet om å reise. Saksøkeren deltok så i kurset og utgiftene han hadde i forbindelse med reisen beløp seg til kr. 1488. Med stipendietilskuddet beløp Troniers personlige utgifter seg til kr. 688.

I selvangivelsen for inntektsåret 1957 oppførte saksøkeren de kr. 688 som fradrag. Ligningsnemnda nektet dette, hvorfor ligningen av saksøkeren ble påklaget til Lillestrøm ligningsnemnd. I klagen anførtes at kurset må betraktes som en byrde ved adjunktstillingen. Det er Troniers plikt, som samvittighetsfull lærer, å skaffe seg kontakt med det levende

Side:619

sprog. Sprogundervisningen er i de senere år lagt om til den såkalte direkte metode. Elevene må gjøres fortrolig med vedkommende sprogs dagligtale. Skal dette kunne skje må læreren selv beherske dagligtalen, hvilken han ikke vil ha mulighet for bare ved å studere sproget ved det filologiske fakultet. Dessuten kreves det at elevene gis en viss innsikt i forholdene i vedkommende land, dets kultur, økonomi og politikk. For å kunne fylle sin stilling i denne forbindelse, er det nødvendig at læreren skaffer seg et personlig kjennskap til forholdene ved opphold i vedkommende land. Tronier søkte hjemmelen for fradragsretten i landsskattelovens §44, g. - - -

Saken har også vært forelagt Riksskattestyret og Finansdepartementet. Riksskattstyret tilskrev således Lillestrøm ligningskontor den 14. juli 1959 og anførte følgende:

«Vedlagt tilbakesendes de fullstendige dokumenter vedrørende adjunkt Arne Tronier. Spørsmålet har vært forelagt Finansdepartementet som i brev av 27. juni d. å. uttaler, at departementet er tilbøyelig til å anta at det ikke kan kreves fradrag for de omhandlede merutgifter som ikke ble dekket av stipendiet.» - - -

Saksøkeren anfører: Tronier avsluttet sin tyskutdannelse i 1945. Fra da og til 1957 gikk det 12 år og han hadde ikke praktisert som tysklærer eller lærer i det hele før fra høsten 1956. Hans arbeid hadde tidligere vært knyttet til skolebokavdelingen ved Damms bokhandel. Siden han tok tysk som bifag er undervisningen i dette sprog lagt om med sikte på den direkte metode. Det er ikke lenger den filologiske og historiske side som er den toneangivende. Pensumet tar nå sikte på å sette elevene i stand til å nytte det tyske sprog muntlig og skriftlig, samt gjøre dem kjent med tysk samfunnsforhold og kultur av i dag. Tysk geografi og næringsliv er altså likeledes stoff som elevene skal gjøres kjent med. Læreren må derfor - foruten selve sproget - ha godt kjennskap til det tyske samfunn slik som det har utviklet seg etter siste krig.

Saksøkeren følte således et sterkt faglig behov for å tilegne seg det levende sprog, og personlig å sette seg inn i de forhold lærebøkene omhandler.

Det kurs han deltok i var og lagt opp spesielt med disse formål for øye. Kursdeltagerne var alle utenlandske tysklærere hvor hensikten nettopp var å dyktiggjøre deltagerne i tyskundervisningen. Det deltok således 26 tysklærere i kurset, hvorav Tronier var den eneste fra Norge. De ekskursjoner som ble foretatt gjaldt steder og/eller institusjoner som saksøkeren i forbindelse med gjennomgåelsen av lærebøkene kommer inn på.

Han anså det derfor for en plikt å delta, og fant å måtte påta seg de utgifter som fulgte med. Ved at stipend ble ham innvilget ble utgiftene på hans hånd redusert til kr. 688.

At også Undervisningsrådet og Kirke- og undervisningsdepartementet fant kursdeltagelsen nødvendig fremgår, foruten av det gitte stipend, også av disses uttalelse i saken.

Undervisningsrådet uttaler bl.a.: «Undervisningsrådet ser det som sin oppgave å uttale seg «om slike reiser må anses nødvendig for at en sproglærer i den høyere skole skal kunne holde sin undervisning på et nivå som skolen og elevene kan være tjent med.»

Side:620

«I undervisningsplanene betones for all undervisning i moderne sprog verdien av en god uttale. Den blir derfor et mål for undervisningen. Det heter f. eks. om tysk i realskolen: «En skal legge vekt på en god uttale: Helt fra første stund må læreren legge vekt på en god uttale. En riktig uttale har ikke bare verdi i seg selv, men øker også evnen til å forstå fremmede sprog når det blir talt av utlendinger.» ...

«I alle moderne sprog bør i dag den alt overveiende del av undervisningen foregå på det fremmede sprog. En sproglærer må derfor ikke bare ha en god uttale, han må også kunne uttrykke seg fritt og ledig på det fremmede sprog.

Skal sproglæreren kunne klare dette uten å risikere å stivne i et fast skjema, er det etter Undervisningsrådets mening helt nødvendig at læreren får anledning til med ikke for lange mellomrom å ha et studieopphold i utlandet, både for å friske opp ferdigheten i å bruke sproget og for å holde à jour de kunnskaper om landets arbeids-, samfunns- og kulturliv som også inngår som et ledd av den høgre skoles undervisning. Utenlandsoppholdet kan ikke bare sees som en alminnelig berikelse av undervisningen, men er en nødvendig forutsetning for at de unge skal få en undervisning som kan gjøre dem godt skikket for videre arbeider og studier.»

Departementet uttaler:

«Ved utdeling av stipendier blir det først og fremst tatt hensyn til om søkeren, som underviser i et fremmed sprog, tidligere har oppholdt seg i vedkommende land. I tilfelle han ikke har hatt et slikt opphold, er det av særlig interesse å la en slik lærer få økonomisk hjelp til å foreta en studiereise. Det blir også lagt vekt på forsørgelsesbyrden. Beløpene som blir bevilget til reisestipend og lærerutveksling, er ikke store. Det vil derfor trolig ikke skje ofte at en lærer i den høgre skolen vil få stipend flere ganger av den bevilgning dette departement rår over fra år til år. For skoleåret 1958/59 er det til stipend og lærerutveksling bevilget kr. 60 000.»

En uttalelse fra det Pedagogiske Seminar refereres likeledes. Her heter det bl.a.: «Det er en alminnelig erfaring ved Pedagogiske Seminar at de filologiske prøvekandidater er sterkt hemmet i sin undervisning i fremmede sprog på grunn av manglende evne i å bruke de fremmede sprog i eksaminasjon og samtaler ved tekstgjennomgåing. Det tør trygt sies at på dette område er det umulig å oppnå tilstrekkelig sikkerhet i korrekt uttale, intonasjon, fraseologi og ordforråd uten opphold i det land hvis sprog skal være undervisningsemnet. Derfor er det da også et obligatorisk ledd i den tyske universitetsutdanning for lektorer som skal undervise i fremmede sprog at kandidatene skal ha oppholdt seg i minst 3 måneder i det land som har vedkommende fremmedsprog til morsmål.» - - -

Retten bemerker:

Ad saksøkerens anførsel under I:

Saksøkte må gis medhold i at hverken §29 og §28 loven av 1935 eller den omstendighet at stillingen var kunngjort som midlertidig, kan få noen betydning i denne sak. Med den knappe tilgang på lærere som var da og fremdeles er, kan ikke Troniers bestrebelser og oppofrelser for å komme ut av denne usikkerhet, gjøre noe fra eller til med hensyn til

Side:621

hans ervervsmessige stilling eller forbedre det lønnsmessige. Sålenge hans dyktighet tilfredsstiller det gjennomsnittlige nivå, må ansienniteten bli det avgjørende.

Ad anførselen under II:

Skal fradrag gis, må i tilfelle hjemmelen søkes i landsskattelovens §44g.

Her er for det første å bemerke at forholdet ikke kan betraktes som videreutdannelse. Deltagelsen var ment som - og kan ikke ha vært annet enn - et middel til å holde seg på høyde med utviklingen i faget.

Tronier var ikke avtalemessig forpliktet til å delta. Hans ervervsmessige stilling var ikke betinget herav. Det avgjørende må da være om kursdeltagelsen allikevel må betraktes som en «byrde» på stillingen. Som partene anfører, har praksis i forhold til høyesterettsdommen av 1918 utvidet fagområdet, og spørsmålet blir om hvor langt man har gått. Hvilket innhold har uttrykket byrde i dag?

Praksis' liberaliserende tendens er, så vidt skjønnes en følge av den raske utvikling som etter siste krig har funnet sted i vitenskap, teknikk og økonomi og det samarbeid landene imellom som stadig er blitt utvidet og effektivisert. Det økede kulturelle samkvem har bl.a. fått sitt uttrykk i det voksende antall norsk ungdom som søker videreutdannelse i utlandet.

Denne utvikling tilsier et økende behov for deltagelse i utenlandske kurser og kongresser.

Når det spesielt gjelder sproglæreres behov for utenlandsopphold, synes det stigende internasjonale samkvem å gjøre det ønskelig om så mange som mulig kunne få komme ut og lære seg - ikke bare det levende sprog - men også få anledning til personlig å sette seg inn i vedkommende lands næringsliv og politiske struktur. Deltagelse i kurs, som det i nærværende sak, kommer således det hele samfunn til gode. Konsekvensen skulle bli at det offentlige la forholdene til rette enten ved stipend eller ved lønnsmessig kompensasjon og påla reisen som plikt. Men når så budsjettmessige hensyn ikke gjør dette mulig, skulle det synes rimelig - at de som frivillig vil påta seg utgiften, i hvert fall skulle få den lettelse som ligger i at det gis fradrag ved nettoinntektens beregning.

Lovens uttrykk hjemler imidlertid ikke slike fradrag, og den tolkning av bestemmelsen som er skapt gjennom praksis synes å stille visse krav.

Det synes således å ha vært lagt vekt på stillingens art og antallet av slike, utviklingen innen yrke, innehaverens kvalifikasjoner, om det har vært vanlig med lignende kurser og på selve kursets (kongressens) karakter, hvor kravet har vært et program med sikte på netopp å utvikle det som er vedkommendes spesialitet, og som således kan medvirke til at vedkommende holder seg på høyden innen sitt fag.

Synet er så vidt skjønnes dette:

Skal en vitenskapelig stilling - en forskerstilling - av hvilke det for øvrig finnes kun et forholdsvis lite antall - kunne fylles, må innehaveren til stadighet holde seg ajour med utviklingen som har en dynamisk karakter. Utviklingen går så raskt at en innehaver som er ajour i dag ikke er det i morgen hvis han ikke følger med. Spesialisten må ut

Side:622

for å kunne tilegne seg de siste erfaringer, og for å kunne få den inspirasjon til det videre arbeid som er nødvendig for å hindre at han skal bli satt utenfor som fagmann. Innehaveren av en slik stilling er ofte henvist til et internasjonalt erfarings- og forskerområde, og har på sett og vis et internasjonalt dyktighetsnivå som sammenligningsgrunnlag. Selv om ansettelsesvilkårene således ikke tar forbehold om reiseplikt på egen bekostning, må vedkommende, når han søker en slik stilling, allikevel ta den slags utgifter i betraktning som en fremtidig byrde på stillingen. (§44g).

Saksøkerens stilling er en annen. Sammenligningsgrunnlaget for en sproglærer, ved de offentlige skoler i Norge, er det gjennomsnittlige dyktighetsnivå som bestemmes av de krav de norske skolemyndigheter stiller. En sproglærer kan - om ikke med så godt resultat som ved deltagelse i utenlandske sprogkurs - vise sitt initiativ ved lesing, og ved å følge med i de innen- og utenlandske kringkastingsprogrammer som tangerer hans fag. Gjør han dette vil han holde seg på høyde med de krav som hans arbeidsgiver stiller til hans dyktighet.

Spesialistens reiser skulle etter dette være nødvendige - en sproglærers ikke. Her ligger forskjellen. Samfunnet må, med andre ord, ta den økonomiske konsekvens som et fradrag innebærer når det gjelder spesialisters reiser, men nøyer seg med å gi fradrag for utgifter til nødvendig litteratur o. lign. når det gjelder yrker av mer generell karakter og med et forholdsvis stort antall utøvere.

Ut fra disse betraktninger må saksøkte gis medhold i at den del av reiseutgiftene som overstiger stipendiet ikke kan komme til fradrag.

Ad saksøkerens anførsel under III:

Idet man viser til foredrag av Hans Langeland, inntatt i Utv. 1955 432 bemerkes, at det er merutgifter som det i tilfelle kan gis fradrag for. Noen legitimasjon for hatte merutgifter i de 6 dagene, foreligger ikke - langt mindre for at disse utgjorde kr. 323 eller mer. Retten savner derfor mulighet for å avgjøre det subsidiære spørsmål, selv om man her skulle stå overfor et tilfelle av permisjon som betinger fradrag. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kr. Strømsted og Arnold Hazeland og tilkalt dommer, sorenskriver O. C. Ulfsby):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker herom:

Lagmannsretten er for det første enig med herredsretten når den har funnet at kursdeltagelsen ikke kan betraktes som noen videreutdannelse, men som et middel for adjunkt Tronier til å holde seg på høyde med utviklingen i faget.

Når det gjelder den i saken omhandlede uttalelse fra Undervisningsrådet hitsettes nedenstående avsnitt, også gjengitt i herredsrettens dom:

«I alle moderne språk bør i dag den alt overveiende del av undervisningen foregå på det fremmede språk. En språklærer må derfor ikke bare ha en god uttale, han må også kunne uttrykke seg fritt og ledig på det fremmede språk.

Skal språklæreren kunne klare dette uten å risikere å stivne i et

Side:623

fast skjema, er det etter Undervisningsrådets mening helt nødvendig at læreren får anledning til med ikke for lange mellomrom å ha et studieopphold i utlandet, både for å friske opp ferdigheten i å bruke språket og for å holde à jour de kunnskaper om landets arbeids-, samfunns- og kulturliv som også inngår som et ledd av den høgre skoles undervisning. Utenlandsoppholdet kan ikke bare sees som en alminnelig berikelse av undervisningen, men er en nødvendig forutsetning for at de unge skal få en undervisning som kan gjøre dem godt skikket for videre arbeider og studier.»

Kirke- og undervisningsdepartementet har i tilslutning til Undervisningsrådets omhandlede uttalelse i skriv til Riksskattestyret av 17. mars 1959 bl.a. fremholdt, at det beløp som står til rådighet for utdeling av stipendier til sproglærere for reiser og ved lærerutveksling - ikke er stort. Det skjer ikke ofte at en lærer i den høyere skolen vil få stipendium flere ganger av den bevilgning departementet rår over hertil fra år til år.

Det fremgår av herredsrettens dom at adjunkt Tronier etter søknad ble gitt et stipendium av Kirke- og undervisningsdepartementet til dette kurs, og at stipendiet dekket mer enn halvparten av hans utgifter til deltagelse i kurset. Adjunkt Tronier hadde ikke vært i Tyskland før.

Etter de krav skolemyndighetene i dag (og for så vidt også i 1957) stiller til en sproglærer i den høyere skole, og etter hva der ellers foreligger opplyst i saken, særlig om arten av det kurs adjunkt Tronier gjennomgikk i Tyskland i 1957, finner lagmannsretten at hans nettoutgifter ved kursdeltagelsen rettelig må ansees som en byrde som påhvilte hans stilling som adjunkt ved den interkommunale høyere skole på Lillestrøm. Adjunkt Tronier måtte i sin stilling ha en sterk moralsk plikt, om ikke en tjenesteplikt, til å delta i et kurs som dette. Ellers ville hans undervisning ikke kunne fylle de krav skolemyndighetene stillet. Og dette forhold hadde han ikke rett til å neglisjere. Lagmannsretten legger til grunn at det under forholdene ikke var mulig for adjunkt Tronier å dyktiggjøre seg for sin sprogundervisning tilnærmelsesvis tilfredsstillende uten ved å reise til utlandet.

For øvrig bemerkes at lagmannsretten etter adjunkt Troniers partsforklaring finner det godtgjort at han, da han søkte om å få delta i kurset, gjorde dette også med tanke på at en slik kursdeltagelse kunne føre med seg høyere inntekt for ham. Det han forutså var at skolen måtte sette opp flere tyskklasser (og da om ettermiddagen), og at undervisningen ville bli tildelt ansatte sproglærere ved skolen og som et tillegg til de pliktige undervisningstimer. Denne forutsetning har vist seg å slå til og adjunkt Tronier har nå på det tredje året betydelig ekstrainntekt ved ettermiddagsundervisning. Lagmannsretten finner at det var naturlig nok at adjunkt Tronier som midlertidig ansatt ved skolen fant det tryggest å foreta seg det han kunne for å søke å sikre seg en slik nærliggende ekstrainntekt. Det skulle etter dette synes her også å være tale om en utgift som kunne skjønnes direkte å være pådratt til inntektens ervervelse, men lagmannsretten kommer ikke nærmere inn herpå, da adjunkt Tronier har presisert at formålet med kursdeltagelsen først og fremst var skolens tarv. Og dette finner lagmannsretten ingen grunn til å tvile på.

Når det gjelder høyesterettsdommen i Rt-1918-I, side 836, som gjaldt

Side:624

en privatpraktiserende leges rett til fradrag for utgifter til deltagelse i legekongress i utlandet, og hvorunder fradrag etter skattelovenes §38 (44) g naturlig nok ikke ble nærmere drøftet, antas den under forholdene ikke å kunne få noen særlig betydning ved avgjørelsen av nærværende tvist. Så vel lignings- og rettspraksis som teori har satt til side krav som ble stillet i denne dom for utgiftsfradrag ut fra samfunnsforholdene som de var den gang. - - -