Rt-1960-1147

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1960-10-01
Publisert:	Rt-1960-1147
Stikkord:	Forseelse mot person
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 150/1960 (privat straffesak)
Parter:	A (høyesterettsadvokat Ørger Solbjør) mot 1. B, 2. C (høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Hiorthøy, Helgesen, Thrap, Schei, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §390, Fotografiloven (1909) §6, Fotografiloven (1909)

Dommer Hiorthøy: A, Orkanger, anla etter forgjeves prøvet forliksmegling ved stevning av 4. mai 1959 privat straffesak ved Oslo byrett mot redaktør B og Ukebladet Aktuell A/S, Oslo, med påstand om straff, erstatning, oppreisning m.v. i anledning av overtredelse av straffelovens §390 og lov og rett til fotografier av 11. mai 1909 §11 jfr. §6. Grunnlaget for søksmålet var et oppsett i Aktuell nr. 13 for 1959, der det under overskriften «Bygda dømte meg» og med inntagelse av et fotografi av saksøkeren, ble gitt opplysning om hans navn og personlige forhold i tilknytning til skildringen av etterforskningen i en drapssak fra Orkdal. Ved byrettens dom av 10. desember 1959 ble redaktør B og Ukebladet Aktuell A/S frifunnet. A påanket byrettens dom til

Side:1148

Høyesterett på grunn av uriktig lovanvendelse for så vidt angår spørsmålet om forholdet rammes av straffelovens §390, og har påstått byrettens dom med hovedforhandling opphevet. Redaktør B og Ukebladet Aktuell A/S har påstått anken forkastet.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes anførsler fremgår av byrettens dom. Anken gjelder som det fremgår bare forholdet til straffelovens §390, men ellers står saken i samme stilling for Høyesterett som for byretten.

Jeg antar at anken må forkastes.

Jeg er enig i den lovforståelse byretten har lagt til grunn, når den har funnet det avgjørende at reportasjen ikke kan ansees utilbørlig. Denne fortolkning av straffelovens §390 må ansees fastslått av Høyesterett i den i Rt-1952-1259 flg. gjengitte dom, der det bl.a. uttales at «spørsmålet om en offentlig meddelelse om 'personlige eller huslige forhold' innebærer en straffbar krenkelse av privatlivets fred, må avgjøres etter en konkret vurdering, nærmere bestemt en vurdering av om meddelelsen etter den måte hvorpå den er fremkommet, og omstendighetene for øvrig må karakteriseres som utilbørlig eller uforsvarlig (rettsstridig)». På samme måte som byretten antar jeg videre at det ikke kan gjøre noen forandring om meddelelsen har virket krenkende for saksøkeren, dersom den etter en alminnelig vurdering ikke har hatt karakter av et utilbørlig inngrep i privatlivets fred.

Når det gjelder den interesseavveiing som ligger til grunn for byrettens bedømmelse av utilbørlighetskriteriet, ser jeg saken på samme måte som byretten og kan i hovedsaken innskrenke meg til å vise til det som er anført om dette i domsgrunnene. Uten at jeg finner grunn til å ta standpunkt til om det i enhver forbindelse vil være tilstrekkelig at meddelelsen har en «påviselig aktverdig grunn» (Innst. O. I (1901-02) side 51), mener jeg at tendens og formål i dette tilfelle er av en så positiv og rosverdig art, at det må veie opp mulig anstøt enkelte isolerte uttrykk har kunnet vekke hos saksøkeren. I tilknytning til dette vil jeg understreke at det avgjørende i forhold til straffelovens §390 må være helhetsinntrykket, - ikke en vurdering av de anvendte ord eller uttrykk, slik de fremtrer løsrevet fra sammenhengen.

Saksomkostninger er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Schei og justitiarius Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Finn Thune med domsmenn Asbjørn Hansen og Sevald Hornseth):

Side:1149

Etter forgjeves prøvet forliksmegling har A, Follo i Orkanger, i rett tid anlagt privat straffesak rettet mot redaktør B og Ukebladet Aktuell A/S for å ha

1. overtrådt straffelovens §390 ved å krenke privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold, derved at han i Aktuell nr. 13 for 1959 under overskriften «Bygda dømte meg» og i forbindelse med helsides foto av saksøkeren tok inn følgende:

«To timer etter at den 13 år gamle D tirsdag ettermiddag den 10. mars hadde tilstått drapet på sin lekekamerat, E, var praktisk talt hele den sørtrønderske bygda Orkdal informert. Folk strømmet ut på veiene og den tragiske løsningen på drapsmysteriet gikk fra hus til hus i dette samfunnet som vesentlig består av gårdbrukere og solide arbeidsfolk. Men det var ingen som bragte nyheten til en glissen og falleferdig stue på betryggende avstand fra tettbebyggelsen Fannremsmoen - helt nede ved elva Orkla. A heter den 20 år gamle gutten som bor her. Han var en av de aller siste som ble underrettet. Han burde lært den første.

Bygda pekte ham ut.

For det var jo denne kraftige mørkhårede ung-gutten praktisk talt hele bygda hadde pekt ut som 'drapsmannen' kort etter at fru F fant sin datter død i kjelleren torsdag den 5. mars ved 15-tida. Han hadde 'lagt seg etter E' ble det sagt, og hun var redd ham. Dette var nok for mange i bygda - 'for han er jo av omstreiferslekt'.

Fremmede som kom til Orkdal i de dagene da kvinnene sperret seg inne bak låste dører når de måtte være alene, fikk straks beskjed om hvem som hadde drept E. Noen våget kanskje ikke å nevne navnet uten videre, de bare pekte i retning av stua der A bodde. Men ingen behøvde å være i tvil, folk i bygda ville ganske enkelt ikke akseptere at en av 'deres egne' hadde begått den blodige ugjerningen.

Den formiddagen lille D gikk til familien F med et menighetsblad, stjal en 5-krone og vendte tilbake med det resultat at E var blitt drept og gravd ned i kjelleren, hadde A en del ærend på bygda. Han hentet ved på en gård tre kilometer lenger oppe, var innom landhandleriet og et par andre steder. Dette fortalte han i flere langvarige avhør med politiet som kontrollerte alibiet inntil minste detalj og allerede søndagen slo fast at A ikke kunne være drapsmannen. Men dette prellet likevel av på en rekke mennesker i bygda. Var det ikke mystisk at han slik på timen visste hvor han hadde vært denne formiddagen, spurte de. Dessuten hadde A besøk av to slektninger nettopp på denne tida, en kvinne og en mann. Mannen hadde riktignok også et alibi, men kvinnen var alene hjemme denne formiddagen. Hun er sterk nok. Kunne det ikke tenkes at hun hadde gått de 1300 metrene og slått ned E etter oppfordring fra A?

Slik spredte den giftige stemningen seg etter hvert som dagene gikk og kravet om en snarlig arrestasjon stadig ble sterkere.

En 'hard' kar?

Folk hadde fortalt meg at A ikke 'gjorde noe av disse beskyldningene'. Det er en hard kar som står for en trøkk, forsikret en politimann.

Den 'harde karen' sto med tårer i øynene utenfor det falleferdige

Side:1150

huset som har vært hans hjem de siste 13 årene, da vår medarbeider kom og fortalte ham at politiet hadde strøket ham av listen over eventuelle mistenkte. Han akslet seg i skinnjakken og måtte snu seg vekk et øyeblikk for å vinne igjen kontrollen over seg selv ...» - - -

Retten anser følgende faktiske forhold på det rene:

Den 5. mars 1959 ble den 16-årige E myrdet i sitt hjem på Fannrem i Orkanger. Først den 10. mars ble det klargjort at hun var myrdet av en 13 års gutt. Mordsaken vakte stor oppsikt og ble utførlig omtalt i dagspressen. Under etterforskningen oppsto det rykter i bygden som utpekte saksøkeren som morder. Disse rykter fant også veien til dagspressen som omtalte dem på en slik måte at enhver som var lokalkjent måtte være klar over hvem som var utpekt. Noe navn ble dog ikke nevnt, og det ble samtidig gitt uttrykk for at politiet ikke hadde noe holdepunkt for en mistanke mot vedkommende.

Den 10. mars om formiddagen, ennå før saken var oppklart, besøkte journalist G fra «Arbeiderbladet» saksøkeren og hadde en samtale med ham. Journalist G hadde den følgende dag en artikkel i Arbeiderbladet om mordsakens oppklaring, og denne artikkel inneholdt også en beskrivelse av samtalen med saksøkeren, hvor innholdet var omtrent det samme som er gjengitt i Aktuell. Noe navn var dog ikke nevnt.

Redaktør B ble interessert og satte seg samme dag i forbindelse med G for å få en lignende artikkel fra ham - angivelig for å få belyst den tragedie som mordsaken hadde vært for saksøkeren. Samtidig foranlediget han gjennom journalist H i «Arbeideravisa» i Trondheim at fotograf I fikk tatt et par bilder av saksøkeren. To av bildene viste saksøkeren lesende en avis - angivelig om mordsaken, mens det tredje bilde var et brystbilde. Journalist Gs artikkel ble inntatt på sentral plass i bladet under overskriften «Bygda dømte meg!». Det var samtidig en billedreportasje med mindre bilder av avdøde, naboen, slagvåpenet, avtrykk av blodmerker samt et stort brystbilde av saksøkeren over tre spalter. De påklagede avsnitt av artikkelen var inntatt først i denne. I de følgende avsnitt heter det videre:

«At folk kunne være så hjerteløse!

- Jeg trodde ikke slikt gikk an - at folk kunne være så hjerteløse, sa han omsider. At mange i bygda hadde mot meg, det visste jeg jo, men hvorfor skulle jeg ha gjort den vesle gjenta noe vondt? Jeg visste hvem hun var, men for meg var hun ei lita gjente. Likevel har jeg følelsen av at hele bygda dømte meg. Hvorledes kan menneskene bli slik?

Igjen er lettelsen, og kanskje skuffelsen over medmenneskene i ferd med å ta overhånd i den kraftige unggutten. Han forteller om den eneste gangen han våget seg opp i bygda, til landhandleren etterat E var drept. Butikken var full av folk som snakket sammen. I samme øyeblikk han kom inn, ble det dødsens stille. Han skulle vært hos en lege og hentet noen papirer og hadde også et par andre ærend, men orket ikke å fortsette. Hjemme i huset ved elvekanten var det i hvert fall to mennesker som ikke trodde han var morder. - - -

- Vi har ikke fått ham til å sove etter at dette begynte, kommer det fra As kvinnelige slektning. Natt etter natt har han gått opp og ned på golvet. Det fins ikke låser på døra her, slike fine ting har ikke vi, og

Side:1151

gutten var redd. Utpå morgensiden hendte det at han kastet seg ned på senga, men der ble han bare liggende og vri seg. - - -

A har satt seg opp på en plankestabel utenfor huset da vi kjører ut fra gården igjen. Bilen stanser et øyeblikk, og jeg spør om han kjenner D.

- Ja?

- Hvordan er han egentlig?

- D er en alminnelig kjekk gutt, kommer det fra 20-åringen som er noe forundret over spørsmålet. Ikke noe spesielt ved ham - - -».

Artikkelen fortsetter så med 2 nye avsnitt som behandler forskjellige andre forhold ved mordsaken og som ikke berører saksøkeren og hans forhold. Den slutter slik:

«Det kunne skjedd hvor som helst.

Han var en helt alminnelig gutt, sier folk om D.

En helt alminnelig gutt i en helt alminnelig bygd med åpne, hyggelige mennesker som ble slått av uhygge og redsel og straks pekte ut en «drapsmann». Det kunne skjedd hvor som helst i Norge.

Men A orker ikke å bo i bygda mer.» - - -

Retten skal i tilslutning til det faktum som den tidligere har beskrevet bemerke, at det ikke er grunn til å tvile på at journalist G har opptrådt åpent overfor saksøkeren og tilkjennegitt at han var journalist fra Arbeiderbladet og ønsket å skrive om saken. Det er heller ingen grunn til å tvile på at G og redaktør B begge ønsket å ta avstand fra den behandling saksøkeren gjennom de mange rykter var blitt utsatt for, Stemningen i bygden hadde vært hatsk og hysterisk og dette hadde opprørt dem begge. Leser man artikkelen i sin helhet, er det ingen tvil om at denne innebærer et angrep på den opinion innen bygden som allerede hadde dømt en uskyldig mann, hvis eneste feil var at han kom fra et annet sosialt miljø enn folk flest i bygden. Skildringen av hans hjem og hans herkomst var vel ment som virkemidler for belysning av opinionens holdning. Redaktørens intensjoner fremgår bl.a. også av bladets omslag, hvor det med stor skrift står anført: «Ekstra tragedie i Orkdal-drapets kjølvann: Han var uskyldig, men bygda dømte ham!»

På den annen side er saksøkerens reaksjon mot reportasjen meget forklarlig. Hele oppsetningen med det store bilde, navngivelsen og beskrivelsen er sikkert blitt noe helt annet enn han hadde tenkt seg, da han hadde sin samtale med G og da han senere lot I fotografere seg. Han har neppe vært helt klar over forbindelsen mellom samtalen med G og den senere fotografering. Han har følt seg utlevert til offentligheten på en ganske annen måte enn han hadde regnet med, og følt seg krenket over at hans egne og familiens forhold er blottstillet på en slik måte. Han har nok ellers vært klar over at hans bilde med en eller annen tekst og kanskje med oppgivelse av navn ville komme i Aktuell. Han kjente dette organ på forhånd og måtte regne med at bildet ble offentliggjort med navns nevnelse og med en forklarende tekst, hvor hans eget forhold til saken var trukket inn. Så langt synes han å ha samtykket. Derimot kan han neppe ansees å ha samtykket i at hans hjem og herkomst skulle utleveres gjennom en større artikkel. Isolert sett kan offentliggjørelsen av hans fotografi neppe ansees som rettsstridig sett i relasjon til bestemmelsen i loven av 1909. Derimot synes gjengivelsen av bildet sammen med

Side:1152

reportasjen og den oppsetting det hele har fått, å innebære en objektiv krenkelse av privatlivets fred. For ham og hans familie, som hadde slått seg ned bofast, måtte det virke krenkende å se seg omtalt som værende av omstreiferslekt og se dette spredt utover.

På samme måte måtte det virke krenkende å se sitt hjem omtalt som en gissen og falleferdig stue - og vite at dette også ble spredt utover. Samtalen med G hadde ikke gitt foranledning til en slik skrivemåte. Beskrivelsen av hans følelsesmessige reaksjon synes derimot ikke å kunne bebreides journalisten. Saksøkeren og hans familie hadde selv skildret hvorledes han hadde følt det i den tid mistanken var rettet mot ham, og kommentaren om hvorledes han tok nyheten da G fortalte at politiet anså ham fri for mistanke, må ansees forsvarlig ut fra de opplysninger som han selv hadde gitt.

Selv om reportasjen objektivt sett krenker privatlivets fred, er det dog vanskelig å karakterisere den som utilbørlig. Man må ved bedømmelsen av dette forhold ikke utelukkende se på saksøkerens egne interesser, også bakgrunnen og motivet for artikkelen får sin betydning. Det er neppe tvil om at skildringen er gitt ut fra aktverdige motiver for å få frem det sosiale moment ved forholdet - det urettferdige og brutale i å kaste mistanke på en uskyldig, bare fordi denne ikke har den samme sosiale posisjon eller den samme rot i bygden som folk flest. En må også ta hensyn til det som ellers har stått i avisene og hvorav det synes å fremgå at det var det sosiale miljø han fremgikk av som hadde dannet grunnlaget for mistanken og bygdens dom. Skulle artikkelen få slagkraft, måtte det være av betydning å understreke dette forhold. Det er mulig at man kunne ha funnet andre og bedre veier for å komme frem til en karakteristikk av bygdens holdning - men om man her har grepet feil og kommet til å utlevere saksøkeren på en måte som var krenkende for ham, så synes skrivemåten likevel ikke å kunne karakteriseres som utilbørlig. Pressen må tross alt ha en viss frihet når den angriper fordommer og sosial urett. Det kan nettopp under slike forhold tenkes at man kommer i skade for å gjengi opplysninger, som etter en objektiv målestokk kan virke krenkende for den som omtales og hvis sak man vil tale - uten at dette derfor kan ansees som utilbørlig. Dette gjelder enn mer når vedkommendes forhold allerede på forhånd må ansees delvis kjent.

Retten er således etter en vurdering av forholdene kommet til, at reportasjen selv om den kan virke krenkende for saksøkeren ikke kan ansees som utilbørlig. De tiltalte må derfor bli å frifinne.

Det har av saksøkeren vært antydet at Aktuell ved sin offentliggjørelse har forfulgt visse pekuniære formål. Dette kan neppe utelukkes. For ethvert presseorgan gjelder det å finne frem til «godt stoff» som slår an hos publikum - men dette kan ikke få noen selvstendig betydning hvor stoffet som her må antas å ha krav på offentlig interesse. - - -