Hopp til innhold

Rt-1960-1406

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 07:02 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1960-11-26
Publisert: Rt-1960-1406
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 290 B/1960
Parter: 1. Skips A/S Iris, 2. Skips A/S Iris II og 3. Skips A/S Graco (høyesterettsadvokat Finn R. Schødt) mot 1. Eyvind Grundt m.fl., 2. Rederi A/S Almora og R. Støkken og 3. Hvistendahl m.fl. (høyesterettsadvokat Eyvind Grundt).
Forfatter:
Lovhenvisninger: Domstolloven (1915) §153, Aksjeselskapsloven (1957) §110


I medhold av aksjelovens §110 avsa Drammen byrett 7. desember 1959 uteblivelsesdom over oppløsning av Skips A/S Iris, Skips A/S Iris II og Skips A/S Graco, alle ved Hans Fr. Grann som styreformann.

Stevnevitnet i Bærum som skulle forkynne dommene for selskapene, oppsøkte Granns bopel. Grann var til stede, men nektet å slippe stevnevitnet inn og han forkynte dem derfor i påhør av Granns husholderske som lovet å underrette Grann samme dag. Stevnevitnet leverte samtidig bekreftede og påtegnede avskrifter av dommene.

Den 15. mars 1960 begjærte Grann oppfriskning av sakene og samtidig oppreisning for oversittelse av oppfriskningsfristen.

Drammen byrett nektet å gi oppreisning, og Eidsivating lagmannsrett kom til samme resultat.

Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte;

«Kjæremålsutvalget finner enstemmig at kjæremålet må forkastes. Lagmannsretten har foruten å tiltre byrettens begrunnelse uttalt at «Grann bevisst og med vilje har unnlatt å gjøre seg kjent med dommene og at forsømmelsen derfor er forsettlig». Kjæremålsutvalget forstår denne uttalelse slik, at lagmannsretten har funnet det bevist at Grann visste at det omslag som ble levert hans husholderske og av henne stillet til

Side:1407

hans disposisjon, inneholdt dommer i sakene mot selskapene. Rettsmiddelfristen løper fra det øyeblikk dommene ble forkynt, og når han forsettlig unnlot å gjøre seg kjent med innholdet, finner ikke Utvalget at lagmannsretten har lagt en uriktig fortolkning av domstollovens §153 til grunn for sin avgjørelse, når den under disse omstendigheter har funnet at forsømmelsen er forsettlig.»