Rt-1955-824
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1955-06-30 |
| Publisert: | Rt-1955-824 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 167 B/1955 |
| Parter: | Martin Takvam (høyesterettsadvokat Leif Bendixen) mot Olav Ramleth (overrettssakfører H. Henrichsen). |
| Forfatter: | Holmboe, Thrap, Helgesen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §408, §373, §412 |
Dommerne Holmboe, Thrap og Helgesen.
Ved Holt herredsretts dom av 10. desember 1953 ble det fastsatt hvor grensen mellom Olav Ramleths eiendom, tomt nr. 173 og Martin Takvams eiendom, tomt nr. 174 Tvedestrand gikk. Takvam ble dømt til å betale Ramleth kr. 2 000 i erstatning fordi Takvam hadde oppført en del av sin bygning på Ramleths grunn. Takvam ble videre dømt til å fjerne en kloakkledning.
Agder lagmannsrett stadfestet 13. august 1954 herredsrettens dom, og anken ble den 22. desember 1954 nektet fremmet til Høyesterett etter tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 og 2.
Takvam begjærte den 9. februar 1955 saken gjenopptatt idet han påberopte nye beviser. Disse besto i en skrivelse av 9. november 1954 fra byteknikeren i Tvedestrand som opplyste at han hadde funnet et kryss med en bolt i fjellet. Denne opplysning var nevnt i prosesskrift av 6. desember 1954 fra Takvams prosessfullmektig til Høyesterett. De nye beviser besto videre i en skrivelse av 4. februar 1955 fra Nerdrums Opmaaling som hadde foretatt nærmere undersøkelse av funnet.
Lagmannsretten forkastet begjæringen om gjenopptagelse med den begrunnelse at de nye bevis savnet tilstrekkelig gjennomslagskraft, og at Takvam burde ha funnet krysset tidligere. Det ble ikke tatt standpunkt til om tre-månedersfristen etter tvistemålslovens §408 var oversittet.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Ved avgjørelsen av den grensetvist som saken gjelder, la så vel byrett som lagmannsrett en vesentlig vekt på en overenskomst av 25. august 1875 mellom de daværende eiere av partenes eiendommer. I denne overenskomst er det for så vidt angår en del av grensen mellom eiendommene henvist til arvefeste av 1840. Gjenopptagelsesbegjæringen er grunngitt med at byteknikeren i Tvedestrand under grenseoppgang foretatt etter lagmannsrettsdommen, fant et av de kryss i fjell som er oppgitt i grunnseddelen av 1840. I krysset var satt ned en bolt (rør). Byteknikeren uttaler i skrivelse av 9. november 1954 bl.a.:
«Krysset var ikke helt tydelig, men det har selvsagt forvitret etter 114 år. Nå var det helt dekket slik at en måtte
Side:825
grave det frem. En er tilbøyelig til å tro at en her har med et av grensepunktene i grunnseddelen å gjøre, men tør ikke slå det helt fast.»
Den kjærende part har deretter latt foreta oppmåling av Nerdrums Opmaaling, som i skrivelse av 4. februar 1955 uttaler at det synes klart at det funne jernrør nedsatt i kryss i fjell er det samme som det fjerde knekkpunkt i eiendommens opprinnelige grense.
Kjæremålsutvalget finner i motsetning til lagmannsretten ikke at det er åpenbart at de nye opplysninger ikke kan føre frem. Man finner også at lagmannsretten stiller for store krav til vedkommende part når den legger ham til last at han ikke tidligere har funnet det nedgravede kryss. Endelig finner Kjæremålsutvalget ikke at begjæringen er for sent fremsatt. Man er tilbøyelig til å mene at fristen i tvistemålsloven §408, 1. punkt under de foreliggende omstendigheter først begynte å løpe da Takvam i Nerdrums Opmaalings brev av 4. februar 1955 fikk endelig bekreftelse på at det funne kryss måtte være det foran omhandlede. Men selv om man regner fristen fra den dag da han mottok byteknikerens redegjørelse for funnet av 9. november 1954 er fristen ikke oversittet. Man behøver da ikke å gå inn på spørsmålet om betydning av at adgangen til gjenopptagelse først oppsto den 22. desember 1954, da Høyesteretts Kjæremålsutvalg avsa kjennelse hvorved Takvams anke over lagmannsrettens dom ble nektet fremmet til Høyesterett.
Kjæremålsutvalget finner således ikke at vilkårene for å forkaste gjenopptagelsesbegjæringen uten hovedforhandling etter tvistemålslovens §412 første ledd, er til stede, hvorfor lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.»