Rt-1953-1086
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1953-09-26 |
| Publisert: | Rt-1953-1086 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 208 B/1953 |
| Parter: | Hilda Nora Schøyen (overrettssakfører Arnold Mannseth) mot Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S (høyesterettsadvokat Jonas Myhre). |
| Forfatter: | Skau, Gaarder, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §172, §181 |
Dommerne Skau, Gaarder og Eckhoff.
Hilda Schøyen, som ble skadet ved en bilulykke, krevet Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømt til å betale ansvarsforsikrerens maksimalbeløp kr. 20 000 med renter og saksomkostninger. Pallas påsto frifinnelse. Ved Oslo byretts dom ble skaden ansatt til kr. 15 000, hvorav fru Schøyen på grunn av egen skyld under dissens bare ble tilkjent kr. 10 000 med renter. Saksomkostningene ble opphevet uten nærmere begrunnelse.
Begge parter påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som fant at skaden oversteg kr. 40 000. Flertallet fordelte denne med en halvpart på hver, således at Pallas ble dømt til å betale erstatning med kr. 20 000 med renter. Mindretallet fant ikke at fru Schøyen hadde utvist grov uaktsomhet. På grunn av ansvarsbegrensningen var dommen enstemmig i sitt resultat. Om tilkjennelse av saksomkostninger uttalte retten:
«Lagmannsretten - flertallet lagdommerne Eiv. Dahl og Urdal - finner at saksomkostninger ikke bør bli tilkjent for hyretten og heller ikke i anke eller motanke for lagmannsretten, jfr. tl. §180 annet ledd, sammenholdt med tl. §174 første ledd og §172, 2. ledd . Når fru Schøyen har oppnådd et bedre resultat for lagmannsretten enn for byretten, skyldes dette utelukkende en endre vurdering av fru Sehøyens tap på grunnlag av nye opplysninger, og denne siden av saken kan først sies å være blitt helt avklaret under selve ankeforhandlingen.
Lagdommer Dick Henriksen ville etter sitt standpunkt i ansvarsspørsmålet tilkjenne fru Schøyen saksomkostninger for byretten og det offentlige for lagmannsretten.»
Fru Schøyen påkjærte omkostningsavgjørelsen, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget vil bemerke at det er en feil, når lagmannsretten har behandlet omkostningsspørsmålet under ett for byretten og lagmannsretten, men man finner etter omstendighetene ikke å burde tillegge feilen betydning.
Når det gjelder avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for byretten, antas det at hver part med rette er pålagt å bære sine omkostninger, jfr. tvistemålslovens §174 første ledd.
For lagmannsretten har Pallas forgjeves anvendt motanke, og skulle normalt ha måttet betale de omkostninger som motanken måtte være forbundet med, jfr. tvistemålslovens §180, 1. ledd. Men Utvalget må etter de foreliggende opplysninger anta at fru Schøyen ikke på grunn av motanken er påført
Side:1087
økede omkostninger. Hun måtte så vidt forståes for å nå frem med sin anke, i alt vesentlig føre det samme bevis og den samme prosedyre for lagmannsretten. Når dette legges til grunn, skal omkostningsspørsmålet som nevnt av lagmannsretten avgjøres etter tvistemålslovens §180 annet ledd sml. §172 flg. Lagmannsretten har her bygget på bestemmelsen i §172 annet ledd hvor det sies at omkostninger ikke skal pålegges den tapende part, om omstendigheter som utfallet berodde på først under hovedforhandlingen er blitt ham bekjent. At det forholder seg slik er benektet av den kjærende part, men Utvalget er bundet av lagmannsrettens bedømmelse, og det kan da ikke finne at avgjørelsen av omkostningsspørsmålet er i strid med loven, jfr. tvistemålslovens §181 annet ledd.
Kjæremålet vil derfor bli å forkaste. Utvalget finner at det foreligger særlige grunner til å frita den kjærende part saksomkostninger for Kjæremålsutvalget.»