Rt-1962-569
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1962-05-19 |
| Publisert: | Rt-1962-569 |
| Stikkord: | Foreldelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 88 B/1962 |
| Parter: | Andr. Olsen A/S v/Ole Olsen (høyesterettsadvokat Olav Nergaard) mot Gunnhild Olsen og Andreas Halfdan Olsen (høyesterettsadvokat Erik Dahlen). |
| Forfatter: | Skau, Schei, Rode |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §66, Tvistemålsloven (1915), Aksjeselskapsloven (1957) §75, Foreldelsesloven (1896) §1, Foreldelsesloven (1896) |
Dommerne Skau, Schei og Rode.
På ekstraordinær generalforsamling 24. desember 1959 i Andr. Olsen A/S ble istedenfor Anton Olsen som styreformann valgt Ole Olsen. Gunhild og Andreas Olsen reiste søksmål med krav blant annet om at styrevalget skulle kjennes ugyldig. Forliksklagen av 21. mars 1960 ble 1. april henvist til retten, og stevning ble tatt ut 27. august 1960. Forliksklagen var rettet mot selskapet ved styrets formann Anton Olsen. Den ble forkynt for selskapet ved Ole Olsen.
Bergen byrett fant at det var en feil at klagen var rettet mot den gamle formann og aviste saken ved kjennelse av 26. januar 1961.
Gunhild og Andreas Olsen tok ut ny klage av 10. februar 1961 - nå mot selskapet ved den nye formann Ole Olsen - og stevning 27. februar 1961. Selskapet påsto også nå avvisning fordi fristen i aksjelovens §75 var oversittet.
Byretten forkastet avvisningspåstanden, idet den antok at den feil som var begått ved det første saksanlegg måtte karakteriseres som «uforsettlig» - tvistemålslovens §66 annet ledd. Selskapet påkjærte saken til lagmannsretten som ikke tok standpunkt til dette spørsmål, men opprettholdt forkastelsen av avvisningspåstanden. Retten antok at fristbestemmelsen i aksjelovens §75 er en materiellrettslig frist og at oversittelsen av en slik frist ikke kan føre til avvisning, men må lede til frifinnelse. Følgen herav måtte etter lagmannsrettens mening være at spørsmålet om saken på grunnlag av bestemmelsen i tvistemålslovens §66 annet ledd er
Side:570
anlagt i rett tid etter aksjelovens §75, vil bli å avgjøre ved dommen i saken.
Selskapet kjæret videre og anførte bl.a. følgende:
«Lagmannsretten har basert sin kjennelse utelukkende på den oppfatning at fristen for saksanlegg etter aksjelovens §75 er en materiellrettslig frist, hvis oversittelse ikke kan føre til avvisning, men til frifinnelse. Denne lagmannsrettens oppfatning er helt feil. Fristen i §75 er en frist for anleggelse av søksmål, og den kan ikke uten videre stilles i klasse med de egentlige materiellrettslige preskripsjonsfrister som foreldelsesfristene i lov om foreldelse av fordringer av 1896, hevdsfristene osv.
Den omstendighet at oversittelsen av fristen i aksjelovens §75 får materiellrettslige følger, kan ikke i seg selv føre til at dette skal konstateres gjennom en frifinnelse. §75 innskrenker seg til å gi regler om når og hvorledes søksmål skal reises. Den sier ikke som f. eks. foreldelseslovens §1 noe direkte om hvorledes den egentlige konflikt skal løses.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet lagmannsrettens kjennelse og uttalte blant annet:
«Kjæremålsutvalget finner enstemmig at kjæremålet må tas til følge og finner det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som er gjengitt ovenfor.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til avgjørelse av spørsmålet om den begåtte feil er uforsettlig eller ikke.»