Rt-1953-1456
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-11-21 |
| Publisert: | Rt-1953-1456 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 155/1953 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Bendiksby, Holmboe, Eckhoff, Heiberg, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, §20, Straffeloven (1902) §238, §52, §62 |
Dommer Bendiksby: I straffesak mot A avsa Oslo byrett den 31. august 1953 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av mtvl. §17, i. ledd, 2. pkt. og §20 annet ledd, jfr. straffelovens §62, til fengsel i 120 dager. Han frifinnes etter strl. §238, jfr. tiltalens I. Straffens fullbyrdelse utstår i medhold av strl. §52 flg. med en prøvetid av 3 år uten tilsyn.»
Side:1457
Denne dom er av statsadvokaten i Oslo påanket til Høyesterett på grunn av straffutmålingen. Det er gjort gjeldende at det er uriktig når straffen er gjort betinget.
Om saksforholdet viser jeg til byrettens dom.
Jeg er kommet til det resultat at anken må tas til følge. Domfelte er dømt både etter motorvognlovens §17 første ledd, 2. punktum og §20 annet ledd. Etter de opplysninger som foreligger om bilens fart og gatens karakter der hvor ulykken fant sted, må domfelte ansees å ha utvist en temmelig høy grad av uaktsomhet under kjøringen. Jeg legger også vekt på at den uaktsomme kjøring - som nevnt av byretten - har hatt en meget alvorlig følge. Etter min mening er det stemmende med den alminnelige rettsbevissthet at en slik følge tillegges straffskjerpende virkning, og jeg finner det nødvendig at det her blir gitt ubetinget fengselsstraff. På den annen side antar jeg at straffetidens lengde bør settes ned. Jeg stemmer for slik
dom:
I dommen gjøres den endring at straften fastsettes til fengsel i 45 - firtifem - dager uten utsettelse av fullbyrdelsen.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Heiberg og Soelseth: Likeså.
Av byrettens dom (dommer F. Zimmer med domsmenn Johan Fr. Hagemann og Wilhelm Årøe):
Tiltalte A er født xx.xx.1914. - - -
Mandag den 11. mai d. å. ble B, født xx.xx.1946 (ikke 1948) påkjørt av en varevogn, mens han oppholdt seg på fortauet utenfor Frognerveien 14, som er hans bosted. Gutten ble ved påkjørselen kastet opp i luften og falt deretter over ende på fortauet med ansiktet ned, således at han ble liggende på fortauet. Han ble like etter kjørt til Ullevål sykehus, hvor det ble konstatert brudd på hjerneskallen etter et sår på venstre side av hodet. Dessuten blødde han fra venstre øre. Sykehusoppholdet varte ca. 3 uker. - - -
Retten finner det videre godkjent at bilens fart ved anledningen har vært betydelig over 35 km i timen, uten at det med sikkerhet kan fastslåes hvor stor farten har vært. Når det således i tiltalebeslutningen er anført at bilens fart har vært ca. 80 km pr. time, er dette ikke på det rene og det må antas at farten heller ikke har vært så stor. Retten kan heller ikke etter det foreliggende anta at tiltalte har mistet herredømmet over bilen og at han har kjørt inn på fortauet. Det er heller ikke funnet merker etter bilen på fortauet. Retten er derfor blitt stående ved at bilen med den betydelige fart, i den ganske sterkt hellende kjøreretning og den forholdsvis store sving under kjøringen, har kommet for nær fortaukanten, og at bilen herunder har truffet gutten som antagelig har vært forholdsvis langt fremme mot fortaukanten.
Side:1458
Veibanen skråner her noe innover mot fortaukanten som selv skråner utover mot veibanen. Denne antagelse kan gi en sannsynlig forklaring på det inntrufne, således også at tiltalte selv ikke er blitt oppmerksom på selve påkjørselen.
Slik som retten har bedømt situasjonen, må tiltalte bli å frifinne etter tiltalens I, idet det kan være tvilsomt om han under de foreliggende omstendigheter kunne innsett følgene av sin kjøring. Derimot finner retten at tiltalte foruten å ha kjørt med for stor hastighet, ikke har kjørt med tilbørlig forsiktighet og heller ikke vist mest mulig aktpågivenhet under kjøringen, slik at den inntrufne påkjørsel skjedde. Tiltaltes forhold rammes her av mtvl. §17, 2. pkt. og §20 annet ledd, jfr. også trafikkreglenes §25 nr. 1.
Ved straffutmålingen må det i skjerpende retning tas hensyn til den alvorlige følge tiltaltes uforsvarlige kjøring fikk. Guttens far har i retten forklart at guttens hørsel synes å ha blitt skadet en tid og at han nå antagelig er blitt nervøs og lett får raserianfall når noe går ham imot. Etter farens mening må dette settes i forbindelse med følgene av påkjørselen, som gutten selv ikke har noen klar erindring om. Videre må det i samme retning legges vekt på at tiltalte også etter påkjørselen fortsatte med for stor hastighet, således også i gatekrysset ved Niels Juels gate etter å ha kjørt forbi en stillestående sporvogn på sin høyre side. I formildende retning må sees hen til at tiltalte tidligere er ustraffet, at han har kjørt bil i ca. 8 år, uten at det vites tidligere å ha vært noe å utsette på hans kjøring, og at han ikke gir inntrykk av å være en uvøren person. - - -