Rt-1967-674

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-05-27
Publisert:	Rt-1967-674
Stikkord:	Skifte av skilsmissebo
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57/1967
Parter:	Fru B (tidl. fru A) (høyesterettsadvokat Guleik Støylen) mot A (advokat A. Knudtzon - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Stabel, Endresen, Bahr, Berger
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §37, §54, §48, §55, Ekteskapsloven (1918), Skifteloven (1930) §47

Dommer Nygaard: Frk. E. (nå fru B) og A inngikk ekteskap den 18. oktober 1952. Samlivet mellom ektefellene ble brutt i desember 1959, og de ble skilt ved Oslo byretts dom av 7. mars 1961. Skilsmissen ble gitt med hjemmel i ekteskapslovens §48 idet det ble lagt til grunn at mannen hadde gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd. I ekteskapet var det to barn, nemlig C som ble født xx.xx.1953 og D som ble født xx.xx.1957. Moren fikk ved skilsmissen foreldremyndigheten over barna. Under behandlingen av skilsmisseboet ved Oslo skifterett oppstod det tvist mellom partene om 3 eiendommer i Oslo: X-gaten 37, Y gate 2 og Z gate 2. Fru A (nå fru B) som i 1962 hadde giftet seg med B, gjorde gjeldende at disse eiendommene - subsidiært 3/8 av dem - hørte til felleseiet, mens A hevdet at eiendommene hørte til hans særeie. Ved Høyesteretts dom.... ble det avgjort at eiendommene hørte til skilsmisseboet.

Etter at Høyesteretts dom var avsagt, reiste A for Oslo skifterett krav om at delingen av felleseiet skulle skje etter reglene i ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37. Hans prinsipale krav gikk ut på at de 3 eiendommene, 198 aksjer i A/S X-gaten 22 og Æ-gaten 8 samt noen nærmere bestemte løsøregjenstander forlodds skulle bli utlagt til ham. Da fru B ikke gikk med på dette, ble det for skifteretten tvist mellom partene, og tvisten ble behandlet i søksmåls former. Ved skifterettens dom av 24. mai 1965 ble A's prinsipale påstand tatt til følge, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent.

Fru B påanket denne dommen til Eidsivating lagmannsrett som den 23. mai 1966 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Ingeniør A gis rett til forlodds å utta eiendommene X-gaten 37, Y-gate 2, Z gate 2 og 198 aksjer i A/S X-gaten 22 og Æ-gaten 8 i henhold til ekteskapslovens §54, fjerde ledd, jfr. §37.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler fru B til ingeniør A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom 2 500 - totusenfemhundre - kroner.»

Saksforholdet fremgår for øvrig av skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Fru B har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har i ankeerklæringen bl.a. gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket regelen i ekteskapslovens §54 fjerde ledd på en uriktig måte. Lagmannsretten har - hevdes det - ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til at fellesboets netto som hovedregel skal deles

Side:675

likt mellom ektefellene og at det etter rettspraksis må kreves særlige grunner for at unntagelsesregelen i §54 fjerde ledd skal få anvendelse. I denne sammenheng er det bl.a. vist til Høyesteretts dommer i Rt-1966-867 flg. og 1096 flg. For øvrig har fru B henholdt seg til sine anførsler for skifteretten og for lagmannsretten. Hun har for høyesterett bl.a. fremholdt at det ved avgjørelsen av om bestemmelsen i §54 fjerde ledd skal komme til anvendelse i dette tilfelle, ikke bør tas i betraktning at A ved rettsforliket av 18. oktober 1961 gav hver av barna en pantobligasjon på kr. 35 000. Når disse pantobligasjonene til barna ble utstedt, skjedde det nemlig som en kompensasjon for at fru B under skilsmissesaken frafalt krav på erstatning og oppreisning etter reglene i ekteskapslovens §55. Videre er det fremholdt at det er feilaktig når lagmannsretten har bygget på at fru B har fått overført til seg det vesentligste av det innbo og løsøre som var i Åveien 33 ved samlivsbruddet. Endelig er det gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt så vidt stor vekt på at fru B har fått eiendommen Åveien 33 overført til seg. Det er fra fruens side bl.a. fremhevet at det her ikke dreier seg om noe vanlig salgsobjekt, men om hennes og barnas hjem. Det er også - hevdes det - uriktig å ta hensyn til at eiendommen etter skiftetaksten i 1961 er steget i verdi. Dersom lagmannsrettens dom stadfestes, blir hennes økonomiske stilling meget vanskelig, og hun vil neppe kunne bli sittende med eiendommen. Fru B har nedlagt slikt påstand: «Ingeniør A's krav om rett til forlodds å utta eiendommene X-gaten 37, Ygt. 2, Zgt. 2, samt 198 aksjer i A/S X-gaten 22 og Æ-gaten 8 tas ikke til følge. - Ingeniør A tilpliktes å betale fru B sakskostnader for alle retter.»

A har i det vesentlige vist til sine tidligere anførsler og til begrunnelsen i lagmannsrettens dom. Dersom lagmannsrettens dom blir stadfestet, er forholdet at fru B vil beholde Åveien 33 uten å betale noe for det utover pantegjelden. Videre krever han ikke noe oppgjør i anledning av et kontantbeløp stort kr. 15 000 som fru B har mottatt. Endelig skal hun beholde en hytte som hun hadde brakt inn i boet. For lagmannsretten nedla A en subsidiær påstand i 3 poster. Post 1 og 3 i denne subsidiære påstanden er frafalt for Høyesterett, mens derimot post 2 er opprettholdt. Han har etter dette for Høyesterett nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Eidsivating lagmannsretts dom av 23. mai 1966 mellom ingeniør A og fru B stadfestes. Subsidiært: Halvdelen av nettoverdien av de arvemidler som stammer fra hans besteforeldre, arkitekt A og frue, tilhører ingeniør A som hans særeie. - Fru B tilpliktes å betale ingeniør A's saksomkostninger for alle retter.»

I anledning av ankemotpartens subsidiære påstand for Høyesterett har fru B fremholdt at det krav som her er fremsatt, må avvises idet kravet er endelig avgjort ved Høyesteretts dom - - -. Fru B har derfor for så vidt nedlagt følgende påstand: «Ingeniør A's krav om at halvdelen av nettoverdien av de arvemidler som stammer fra hans besteforeldre - - -, skal tilhøre hans særeie, avvises.»

Side:676

Det er for Høyesterett fremlagt enkelte nye dokumenter. Jeg nevner således en «Hjemmelsoverføringserklæring» fra A av 8. desember 1961, tinglyst 11. desember 1961. Ved denne erklæringen ble boets eiendom Åveien 33 overført til fru B. Samtidig ble det i erklæringen truffet følgende bestemmelser om forkjøpsrett: «Ingeniør A, eventuelt hans barn, skal ha forkjøpsrett til eiendommen i et tidsrom av 3 - tre - år fra skjøtets utstedelsesdag, til den pris fru A måtte kunne oppnå i det fri marked, dog maksimum det beløp eiendommen da måtte takseres til ved offentlig verditakst. - Etter tre-års fristens utløp, har ingeniør A, eventuelt hans barn, forkjøpsrett til eiendommen for det beløp fru A bevislig måtte kunne oppnå hos andre. - Forkjøpsretten må gjøres gjeldende innen 30 dager etterat ingeniør A personlig er blitt gjort kjent med salget, og betingelsene for dette, eventuelt hans barn.» Ellers er det for Høyesterett fremlagt et brev av 11. januar 1966 fra H. H. & Sønn A/S. I dette brevet er det redegjort for innredningsarbeider m.v. i Åveien 33, utført i tiden etter desember 1959. Utgiftene til slike arbeider er anslått til kr. 96 000. Endelig er det fremlagt uttalelser fra to eiendomsmeglere om eiendommens omsetningsverdi i november 1966. Takstene er imidlertid bare avgitt på grunnlag av utvendige besiktigelser av eiendommen.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett. Her ble det gitt forklaringer av partene og av 12 vitner. 6 av vitnene hadde ikke gitt forklaringer for lagmannsretten.

Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i den samme stilling som den gjorde for lagmannsretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som skifteretten og lagmannsretten, og jeg kan også i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Etter prosedyren for Høyesterett finner jeg imidlertid å burde gjøre noen tilleggsbemerkninger.

For så vidt angår tolkingen av reglene i ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37, viser jeg til det som er uttalt av lagmannsretten. Det er således ikke noe vilkår at den ektefelle som krever deling av felleseie etter disse regler, har vært utsatt for noen krenkelse fra den annen ektefelles side. Det dreier seg imidlertid her om en unntagelse fra lovens hovedregel om at felleseiets netto skal deles likt mellom ektefellene. Da det videre etter reglene bare er adgang til å ta ektefellens krav til følge eller å avslå kravet slik at det - som nevnt av skifteretten - ikke kan treffes bestemmelse om noen «mellomløsning», må det etter min mening foreligge ganske vektige grunner for å fravike lovens hovedregel. Spørsmålet blir da om det foreligger slike grunner i dette tilfelle.

Når det gjelder de momenter som her kommer i betraktning, kan jeg tiltre det som er uttalt av lagmannsretten. Det er riktignok så at A hadde gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd og at dette var begrunnelsen for skilsmissen. Men jeg er enig med skifteretten og lagmannsretten i at han ikke av den grunn alene skal bebreides for at ekteskapet ikke kunne fortsette. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg bygge på at det allerede før ekteskapsbruddet var oppstått alvorlige uoverensstemmelser mellom

Side:677

ektefellene og at de begge må ta sin del av skylden for dette. Videre finner jeg grunn til å peke på at ekteskapet var relativt kortvarig. Jeg tar også hensyn til at A har gitt hver av barna en pantobligasjon på kr. 35 000 idet jeg etter opplysningene i saken ikke kan se at det er tilstrekkelige holdepunkter for å gå ut fra at det var noen sammenheng mellom denne ordningen og fru B's frafallelse av det fremsatte krav på erstatning og oppreisning.

I likhet med skifteretten og lagmannsretten finner jeg at det ved avgjørelsen av saken må legges særlig vekt på at A i 1961 overførte eiendommen Åveien 33 med en del innbo og løsøre til fru B. Etter avtalen mellom partene skulle eiendommen overdras for takstbeløpet kr. 260 000 mot at hun overtok pantegjelden som dengang utgjorde kr. 166 000. Som jeg allerede har nevnt, har A erklært at dersom lagmannsrettens dom blir stadfestet, skal fru B beholde eiendommen uten å betale differansen kr. 94000. Fru B har på denne måten fått overført til seg en eiendom av ganske stor verdi. Den må i dag antas å ha en omsetningsverdi som iallfall ikke ligger under det beløpet som skifteretten regnet med, nemlig kr. 460 000. A hadde ved overdragelsen forbeholdt forkjøpsrett for seg og eventuelt sine barn. Han har imidlertid for Høyesterett avgitt erklæring om at han for sitt eget vedkommende frafaller forkjøpsretten og om at han vil sørge for å få denne retten avlyst.

På grunnlag av en samlet vurdering finner jeg etter dette at det foreligger tilstrekkelig vektige grunner for å anvende reglene i §54 fjerde ledd jfr. §37 i det foreliggende tilfelle. En slik deling av dette felleseiet er etter min mening en rimeligere løsning enn en likedeling i samsvar med lovens hovedregel.

Etter det resultat som jeg således er kommet til, er det ikke nødvendig å ta noe standpunkt til den subsidiære påstand fra A's side.

Saken har etter min mening vært tvilsom. Idet jeg også tar hensyn til sakens art, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger for lagmannsretten ikke tilkjennes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Bahr og Berger: Likeså.

Av skifterettens dom (skifteforvalter Nils B. Hohle):

- - -

Rettens bemerkninger:

Skifteloven fastslår i §47 at den alminnelige regel for oppgjør av et fellesbo mellom ektefeller er likedeling. Det foreligger imidlertid unntak

Side:678

fra denne regel, således §54 fjerde ledd, jfr. §37, i lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap. Loven gir her adgang til å fravike likedeling «når dertil finnes grunn». Ordvalget for fravikelse er i og for seg relativt vagt. Det settes ikke noe aksentuert krav om at disse grunner skal fremstille seg som særlige eller spesielle eller lignende. Det må imidlertid kunne sies at domstolene hittil har satt relativt strenge krav når det gjelder tolking av den påberopte lovbestemmelse. Videre må man kunne fastslå at domstolene har vært tilbøyelige til å ha spesiell oppmerksomhet rettet mot endel sentrale momenter som ovenfor nevnt, eksempelvis ekteskapets varighet, hvorvidt det er barn i ekteskapet og lignende. På den annen side har det spørsmål som i denne sak melder seg med særlig interesse, nemlig inngåelse av nytt ekteskap, ikke vært gjenstand for samme diskusjon som de øvrige «klassiske» kriterier i de påberopte dommer.

Et annet moment av legislativ interesse er at §54 fjerde ledd, ikke åpner adgang for noen mellomløsning. Finner man at lovstedet kan anvendes, gis vedkommende loddeier adgang til å ta ut av fellesboet alt hva han eller hun har bragt inn. Dette kan på sin side føre til et urimelig resultat, på samme måte som en nektelse av å bruke §54 fjerde ledd, også kan avstedkomme støtende resultater. Når domstolene derfor har lagt strengere mål tilgrunn ved sin tolking av §54 fjerde ledd, enn den relativt svake formulering skulle tilsi, kan dette skyldes frykt for å frembringe resultater som lett kan fortone seg som urimelige. At en ektefelle således skal gå helt tomhendt ut av et fellesbo som har bestått endel år og som har bidratt til etablering av en viss levestandard, kan i mange tilfelle være et hårdhent resultat.

I det foreliggende tilfelle har man imidlertid det faktum - som også gjør sitt til at saken ikke har noen klar analogi i de foreliggende rettsavgjørelser - at den part som en anvendelse av §54 fjerde ledd, vil gå utover, allerede har fått en ikke uvesentlig andel av det fellesbo som hun forsåvidt ikke har innbragt nevneverdig i. Saksøkeren har under hovedforhandlingen tilkjennegitt at han - selv om han får medhold i sitt krav om rett til å ta ut det han har bragt inn - likevel ikke vil påstå noen tilbakeføring av den faste eiendom den annen part allerede har mottatt. Det er ugjørlig på det nuværende tidspunkt å angi hvor stor del av fellesboet Åveien 33 representerer. At den som ovenfor nevnt har latt seg belåne med kr. 150 000,- utover den opprinnelige pantegjeld på kr. 160 000, - tyder på at saksøkte har mottatt en ikke ubetydelig aktivpost. De påkostninger som er gjort av fruen og hennes nye mann kan ikke antas på langt nær å løpe opp i omtalte kr. 150 000,-. Da saksøkte overtok Å-veien 33, hadde den en nettoverdi på kr. 100 000,- (differansen mellom skiftetakst kr. 260 000,- og pantegjeld kr. 160 000). Hun har deretter øket gjelden med kr. 150 000,-. Forutsetter man at långiveren har gått med på belåning av inntil 2/3 av eiendommens faktiske verdi, skulle dette tilsi en verdi på ca. kr. 460 000,-. Trekker man fra opprinnelig pantegjeld kr. 160 000,- og antatt påkostninger etter fruens overtagelse kr. 50 000,-, fremkommer en netto på kr. 250 000,-.

Etter rettens mening må det være adgang til å ta med i vurderingen at fruen har giftet seg på ny. Den omstendighet at hun har belånt eiendommen Å-veien 33 til finansiering av sin nye manns forretning, fører uvilkårlig til at man tillegger dette en viss vekt. Retten kan være enig i

Side:679

at den nye manns inntektsforhold er denne sak uvedkommende. Men den omstendighet at saksøkte investerer midler fra et tidligere fellesbo til konsolidering av den nye manns inntektsgrunnlag, bør ikke være et irrelevant moment.

Når det gjelder saksøkerens ervervsmuligheter, er retten tilbøyelig til å slutte seg til den av saksøkerens prosessfullmektig uttalte bekymring for den økonomiske stilling. Såvidt retten kan se, er saksøkerens erverv intimt knyttet til hans faste eiendommer. Han har utdannet seg til ingeniør, men denne utdannelse har øyensynlig ikke kunnet skaffe ham noe levebrød. Leieinntektene fra gårdene er heller ikke tilstrekkelige til saksøkerens underhold. Det bærer økingen av pantegjelden tydelig bud om. Skulle saksøkeren ved nærværende skifte måtte avstå en vesentlig del av den formue som danner grunnlaget for hans eksistens, er det for alvor grunn til å nære frykt for saksøkerens fremtid og for hans evner til å oppfylle sine forpliktelser.

Retten vil i denne forbindelse ikke unnlate å nevne at når A overlot sine to sønner hver kr. 35 000,- var det i tillit til at han anså seg - grunnet sitt antatte særeie - istand til å avstå kr. 70 000,-. Retten er imidlertid enig med saksøkte i at en feilvurdering når det gjelder det formuesrettslige grunnlag selvsagt ikke er tilstrekkelig til å instituere noe særeie.

Etter rettens mening har de her nevnte forhold med spesielt økonomisk tilsnitt, såvidt utslagsgivende betydning at omstendigheter som ekteskapets varighet o.s.v. tross alt fortoner seg som underordnete momenter. Retten vil forøvrig i den forbindelse erklære seg enig med saksøkeren i at ekteskapets varighet også bør sammenholdes med ektefellenes alder. Ektefellene var meget unge da de giftet seg og de var unge da de skiltes. De har begge giftet seg igjen.

Etter å ha hørt de vitner som er blitt ført, vil retten forsåvidt angår spørsmålet om skyld, bemerke at det her ikke uten videre kan lastes den ene part at ekteskapet gikk i stykker. Riktignok er det så at fruen oppnådde skilsmisse på grunn av mannens utroskap. Retten er dog enig med saksøkeren i at ekteskapet allerede før ekteskapsbruddet var ødelagt. Det hadde gjennom lengre tid vært avdekket en dyptgående uoverensstemmelse og ekteskapet var allerede tilført skadevirkninger som nærmest var uopprettelige. Når det gjelder årsaken hertil, synes det - atter under henvisning til vitneprovene - å være dekning for den slutning at begge ektefeller må ta sin skyld for den oppståtte situasjonen. Retten vil således uttale at det gjennom bevisføringen ikke fremkom opplysninger som støtter fruens påstand om at mannen lå under for alkohol. Mannens påståtte brutalitet synes det - bortsett fra den episode som satte punktum for samlivet - heller ikke å være dekning for. Av vitneprovene fremgikk at fruen på sin side ikke avsto fra å gå til håndgripeligheter. Retten finner således ikke å kunne la saken avgjøres på grunnlag av skyldvurderinger.

En samlet vurdering hvor det er lagt spesiell vekt på de økonomiske forhold, i første rekke at saksøkte allerede har fått til eie en ikke uvesentlig del av fellesboet og at en ytterligere utdeling til henne vil forrykke saksøkerens ervervsgrunnlag, fører til at mannens påstand om anvendelse av §54 fjerde ledd i ekteskapsloven blir å ta til følge. - - -

Side:680

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kristian Strømsted og O. C. Gundersen og tilkalt dommer byfogd Hans Kolle):

- - -

Da partene giftet seg brakte mannen inn i boet bortimot halvdelen av det samlede antall aksjer i aksjeselskapet X-gaten 22 og Ægt. 8. Disse aksjene hadde han arvet etter sin far som døde i 1936. Det har vært uenighet mellom partene om hva disse aksjene bør verdsettes til. Ved en skifteovertakst av 17. februar 1965 er de anslått til en samlet verdi på det tidspunkt: ca. kr. 470 000,-. Hustruen eide en hytte på fjellet. Den synes ikke å være taksert, og dens verdi er etter det opplyste relativt liten. Ektefellene opprettet ikke ektepakt, og de her nevnte aktiva gikk inn i deres felleseie.

Ingeniør A eide imidlertid betydelige verdier ved siden av disse. Det gjaldt tre faste eiendommer i Oslos sentrale strøk, nemlig X-gaten 37, Y-gate 2 og Zgt. 2. Disse eiendommer hadde han arvet etter sine besteforeldre. Hans farfar var død i 1939. Hans farmor satt deretter i uskiftet bo. Hun døde i 1947. Under delingen av ingeniør A's og fru B's skilsmissebo oppsto det tvist om i hvilken utstrekning arven etter besteforeldrene skulle være A's særeie, det vil si i hvilken utstrekning de var belagt med gyldig særeieklausul fra arvelaternes side. A hevdet at det forelå gyldig særeieklausul som omfattet hele arven fra besteforeldrene - både den som skrev seg fra bestefaren og den som kom fra bestemoren. Fru B mente at bare bestemorsarven skulle være A's særeie, mens bestefarsarven skulle gå inn i felleseiet. Tvisten ble endelig løst ved Høyesteretts dom - - -. Det ble avgjort at de tre nevnte eiendommer, det vil si den andel av deres verdi som bestefarsarven utgjorde, hørte til felleseiet. - - -

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som skifteretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse. Noen bemerkninger tilføyes:

De to parter var meget unge da de giftet seg - han 22 og hun 20 år. Retten har av parts- og vitneforklaringene fått et sterkt inntrykk av at de var meget umodne, lite skikket til å møte ekteskapets hverdagsproblemer og enda mindre skikket til å møte disse problemer med en stor formue mellom hendene. Da den unge mann var ferdig med sin utdannelse som ingeniør, tok han ikke, eller fikk han ikke, noe fast og varig arbeide innenfor sitt fag. Fruen fikk sitt første barn da hun var 21 år og det neste da hun var 25, men hadde hjelp i huset og sikkert ikke for meget å gjøre. De brukte mange penger og hvert år betydelig mer enn formuens avkastning. Begge parter mener nå at den annen var en dårlig økonom, og retten finner ikke grunn til å tvile på at de begge langt på vei har rett. De synes å ha levet et liv uten synderlige holdepunkter utenfor seg selv og den selskapelige omgang de hadde, og de begynte tidlig å krangle. Denne krangel utviklet seg etter hvert og fikk stadig et bitrere innhold. - - - Under enhver omstendighet ser retten det slik at det ikke her kan legges en skyldtyngde på mannens side av den vekt at denne i seg selv skulle lede til at han må nektes å få bruke ekteskapslovens §54, fjerde ledd, jfr. §37.

Denne bestemmelsen kom inn i loven ved et benkeforslag under sakens behandling i Odelstinget i 1918, riktignok et forslag som straks ble

Side:681

akseptert både av Justiskomiteens formann og av justisministeren. Bestemmelsens ordlyd gir i seg selv knapt noen veiledning om under hvilke forhold den bør anvendes og i sin tilknytning til §37 synes den ikke å være vel overveiet. Det er nok så at det som både forslagsstilleren i Odelstinget og de som støttet ham, i første rekke hadde i tankene var at den krenkede og den svakere part under en skilsmisse her skulle få en støtte i tillegg til den som paragrafens to foregående ledd ga denne ektefelle, og det fremgår nokså tydelig at man tenkte seg at dette regelmessig ville være hustruen. Men det er selvsagt at fjerde ledd, som de øvrige ledd i paragrafen, i et gitt tilfelle også kan anvendes til fordel for mannen, og det må også være klart at bestemmelsen kan anvendes selv om ingen egentlig krenkelse har funnet sted eller om krenkelsen etter omstendighetene i den konkrete sak ikke finnes å burde trekke etter seg slike økonomiske konsekvenser som det her kan bli tale om. Bestemmelsen synes å gi anvisning på et temmelig fritt skjønn, på en avveining som leder frem til et resultat som alt i alt fremtrer som det rimelige og fornuftige. Men som skifteretten peker på, blir det ofte ingen god sammenheng mellom de rimelighetsbetraktninger som anvendelsen av §54, fjerde ledd synes å måtte bygges på og den uelastiske regel som §37 instituerer. Dette er en regel som ble laget med et ekteskaps omstøtelse som gitt grunnlag og som fører til at hver av partene forlodds kan ta ut alt som han eller hun brakte inn i felleseiet - her blir det ikke noe spørsmål om en rimelig og fornuftig deling, men bare om hva hver part rår over. Et resultat i vår sak som i sin helhet hadde bygget på denne regel, ville lagmannsretten ikke ha funnet rimelig.

Det blir imidlertid her ikke tale om en slik deling. A har med endelig virkning gått med på at fru B får til eie villaen i Å-veien 33 med det vesentligste av det innbo og løsøre som fantes der ved samlivsbruddet. Villaen var den gang belånt med en pantegjeld på kr. 150 000. Nå hviler det ytterligere panteheftelser for lån eller for garantiforpliktelser på kr. 70 800 på eiendommen, mens dens verdi må antas langt å overstige disse forpliktelser. Skifteretten antyder en verdi på ca. kr. 460 000 - en vurdering som skifteretten har bedre grunnlag for å foreta enn lagmannsretten kan gjøre det etter de opplysninger den har hatt til rådighet. Det må også i denne sammenheng nevnes at A for tiden betaler et underholdsbidrag til barna på kr. 750,- pr. måned, et bidrag som naturligvis på vanlig måte kan reguleres etter skiftende forhold. Endelig er det av betydning for vurderingen av det hele forhold at A har gitt hver av barna en pantesikret obligasjon på kr. 35 000. Disse midlene får barna til fri disposisjon når de fyller 30 år, men før den tid kan de brukes til varigere investeringer eller til utdannelse ved bestemmelse av Overformynderiet i samråd med ingeniør A. (Obligasjonene er imidlertid ikke rentebærende så lenge A betaler bidrag for guttene).

Lagmannsretten er på det rene med at når A nå vinner frem med sin prinsipale påstand, så blir han sittende med en betydelig formue. Men det var han som brakte formuen inn i boet. Gjennom den tid som ekteskapet varte, er ingen verdiøkning kommet til som resultat av noen innsats fra ektefellenes side, og fru B går som nevnt langt fra tomhendt ut av ekteskapet.

Lagmannsretten finner imidlertid å burde bemerke at den ikke kan

Side:682

dele det syn som skifteretten lar komme til uttrykk at om A nå skulle måtte avstå ytterligere en vesentlig del av sin formue, så ville hans fremtid være bekymringsfull. Han er en 36 år gammel ingeniør med britisk diplomeksamen og burde nok kunne finne seg et utkomme selv om hans formue ble mindre.

Det dreier seg her om et relativt kortvarig ekteskap mellom to mennesker som var unge da de giftet seg og unge da de gikk fra hverandre. Fru B er nå 34 år gammel. Hun har realskoleeksamen og et 3 måneders handelsskolekurs, og før hun ble gift var hun kontordarne en kortere tid. Hun synes å være fullt arbeidsdyktig og burde ikke ha store vanskeligheter med å finne seg tilrette i nye livsforhold selv om hun skulle bli nødt til å leve under en trangere økonomi enn den hun vennet seg til under sitt ekteskap med ingeniør A. Den villaeiendom som hun sitter med representerer en ikke ubetydelig realverdi og vil kunne utnyttes mere økonomisk enn som bolig for henne selv og de to barna. Alt i alt kan lagmannsretten ikke se at det på det grunnlag som nå foreligger i saken kan reises vektige innvendinger mot å la ankemotparten få den rett som kan gis ham til å anvende ekteskapslovens §37. - - -