Hopp til innhold

Rt-1968-793

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 07:14 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1968-06-20
Publisert: Rt-1968-793
Stikkord: Utkastelsessak
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 155B/1968
Parter: Skovveien Frisersalong, fru Hjørdis Murhen (høyesterettsadvokat Kjell Sollie) mot West Hotel A/S (advokat Knut H. Eriksen).
Forfatter: Nygaard, Bendiksby, Hiorthøy
Lovhenvisninger: Husleieloven (1939) §39, Husleieloven (1939)


Dommerne Nygaard, Bendiksby og Hiorthøy.

West Hotel A/S begjærte den 1. november 1967 Skovveien Frisersalong, fru Hjørdis Murhen, utkastet fra de lokaler fru Murhen leier i hotellets eiendom, Skovveien 15, Oslo. Begjæringen var begrunnet med at påkrav etter husleielovens §39 var sendt fru Murhen for skyldige leietillegg vedrørende renovasjon- og vannavgift, men at leietillegget ikke var blitt betalt i sin helhet innen påkravsfristen.

Oslo namsrett avsa den 1. mars 1968 kjennelse med slik slutning: «Forretningen fremmes ikke.» West Hotel A/S påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som den 30. april 1968 avsa kjennelse for at utkastelsesforretningen skulle fremmes.

I det videre kjæremål uttalte Kjæremålsutvalget bl.a.:

«Kjæremålsutvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse hviler på en uriktig forståelse av bestemmelsen i husleielovens §39, første ledd, og at dens kjennelse må bli å oppheve.

Det dreier seg i saken om et tillegg til den kontraktsbestemte husleie som huseieren, West Hotell A/S, har krevd. Tillegget skyldes økte utgifter til vann- og renovasjonsavgifter. Lagmannsretten har lagt til grunn at tillegget lovlig kunne avkreves leieren, Skovveien Frisersalong, med virkning fra 1. januar 1966, og at påkravet av 19. september 1967 derfor var i samsvar med bestemmelsene i husleielovens §39, første ledd. Etter utvalgets syn har lagmannsretten da sett bort fra at den skyldige leie i et leieforhold er en del av leieavtalen og er undergitt vanlige kontraktsmessige regler. Utvalget kan ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse. Det fremgår imidlertid av lagmannsrettens premisser at huseieren for lagmannsretten gjorde gjeldende, og at lagmannsretten har lagt til grunn, at tillegget ikke har vært vedtatt av leieren. - - -

Tillegget er da ikke blitt en del av «leien» i lovens forstand. At kravet på tillegget er lovlig, kan ikke være avgjørende når kravet ikke er vedtatt av leieren.

Huseieren kunne ha satt betaling av tillegget som vilkår for at leieren fortsatt skulle få beholde lokalene, dvs. han kunne ha

Side:794

sendt leieren en betinget oppsigelse. Det er imidlertid på det rene at noen slik oppsigelse ikke er foretatt, noe som heller ikke er påstått av huseieren. Uten oppsigelse som nevnt eller vedtagelse fra leieren kunne huseieren ikke sende påkrav med utkastelse til følge på det grunnlag at tillegget til den kontraktbestemte leie ikke ble betalt innen utløpet av påkravsfristen, jfr. Carl J. Sørensen: Husleieloven side 134.

Under hensyntagen til den uklarhet som her foreligger i saken, finner man at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.»