Rt-1963-1389
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1963-12-20 |
| Publisert: | Rt-1963-1389 |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 271 B/1963 |
| Parter: | A mot fru A (høyesterettsadvokat A. Abrahamsen). |
| Forfatter: | Berger, Nygaard, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Lov om born i ekteskap (1956) §11, Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §236 |
Dommerne Berger, Nygaard og Endresen.
Fru A var ved dom blitt tilkjent foreldremyndigheten over hennes og A's fellesbarn, men A hadde fått rett til å ha barna hos seg i inntil 18 dager om sommeren og inntil 4 dager i juleferien.
A begjærte samværsretten til den ene sønn gjennomført ved tvangsmulkt. Lyngdal namsrett tok ikke begjæringen til følge, og Agder lagmannsrett stadfestet namsrettens kjennelse. Lagmannsretten uttalte bl.a.:
«Etter de foreliggende opplysninger, herunder guttens uttalelser til namsdommeren slik de er referert i kjennelsen, må lagmannsretten legge til grunn at gutten helt setter seg imot samvær med faren. Om det enn ikke kan sees bort fra at gutten etter bruddet mellom foreldrene har vært gjenstand for påvirkning fra morens side, som kan ha hatt sitt å si for hans innstilling overfor faren, gir det fremkomne etter lagmannsrettens mening ikke holdepunkt for å anta at fru A etter ekteskapssakens avgjørelse har opptrådt i strid med sine plikter når det gjelder den fastsatte samværsrett. Namsretten har bygget på at hun har prøvet å få
Side:1390
gutten til å reise til faren. Også lagmannsretten må anta at det forholder seg slik. Om gutten, som nå er 15 1/2 år, heter det i namsrettens kjennelse at han er «vel utviklet for sin alder». Det er klart at det i betraktning av hans alder er begrenset hva fru A vil kunne gjøre i den foreliggende situasjon. Det er ikke kommet frem noe konkret som gir grunn til å betvile at hun har gjort reelle forsøk på å få ham til å reise. Disse forsøk har ikke endret guttens holdning. Han har, også overfor namsdommeren, gitt uttrykk for at han ikke ønsker å være sammen med faren og ikke vil reise til ham. Under disse omstendigheter ser lagmannsretten det i likhet med namsretten slik at det nå ikke er mulig å gjennomføre samværsretten. Tvangsmulkt kan da ikke pålegges, jfr. tvangslovens §236 første ledd som bestemmelsen i §11 tredje ledd i lov om born i ekteskap gir tilsvarende anvendelse».
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte bl.a.:
«Kjæremålsutvalget finner enstemmig at kjæremålet ikke kan føre frem. Etter tvistemålslovens §404 kan utvalget bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lagmannsrettens tolkning av §11 tredje ledd i lov av 21. desember 1956 om born i ekteskap, jfr. tvangslovens §236. Lagmannsretten har lagt til grunn at under de foreliggende omstendigheter er det ikke mulig å gjennomføre samværsretten for tiden, og at motparten lojalt har gjort reelle forsøk på å få gutten, som bestemt nekter å reise, til å medvirke slik at samværsretten kan gjennomføres. Utvalget kan ikke finne at lagmannsretten har lagt noen uriktig rettsoppfatning til grunn når den under disse omstendigheter ikke har tatt den kjærende parts påstand om tvangsmulkt til følge, jfr. utvalgets kjennelse i Rt-1960-1214 flg. Om det foreligger umulighet eller om motparten har oppfylt sine plikter, er utvalget avskåret fra å prøve etter tvistemålslovens §404».