Rt-1964-382
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1964-03-20 |
| Publisert: | Rt-1964-382 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 53 B/1964 |
| Parter: | Jonas Bjørnestad m.fl. (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Vest-Agder Elektrisitetsverk (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø). |
| Forfatter: | Bahr, Eckhoff, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §1, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §43, Skjønnsprosessloven (1917), §181, Prisloven (1953) §18 |
Dommerne Bahr, Eckhoff og Bendiksby.
Til bruk for omkostningsfastsettelsen i et overskjønn sendte høyesterettsadvokat Anders Rekve som prosessfullmektig for 51 grunneiere til Flekkefjord skjønnsrett en oppgave over sine utgifter og den tid han hadde brukt. Utgiftene som vesentlig gjaldt bruk av egen bil, ble oppgitt til kr. 2129,90. Arbeidet omfattet 5 dager til forberedende befaringer, 14 dager à 3 uker til annet forberedende arbeid og 9 til 10 dagers reisefravær under skjønnsforhandlingene. Etter advokatens mening burde han tilkjennes kr. 14 000 til kr. 14 200. Ekspropriantens advokat hadde ikke noe spesielt å bemerke til de oppgitte tider for forberedelsen, og han overlot til retten å vurdere i hvilken utstrekning arbeidet hadde vært nødvendig og hvilke salærer det burde medføre. Om skyssgodtgjørelsen mente han at satsen burde settes ned til statens skyssregulativ.
Herredsretten fastsatte omkostningene til juridisk bistand til kr. 9000 uten ytterligere bemerkninger.
Agder lagmannsrett forkastet kjæremålet, og Høyesteretts kjæremålsutvalg ga følgende resymé av lagmannsrettens bemerkninger:
«Kort gjengitt uttalte lagmannsretten at den oppgave en prosessfullmektig gir over utgifter og arbeid alene er veiledende for retten, jfr. tvistemålslovens §176 annet ledd. Retten pliktet selv etter eget skjønn å ta standpunkt til i hvilken utstrekning omkostningene har vært nødvendige for å vareta saksøktes tarv under skjønnssaken, jfr. skjønnslovens §43 og tvistemålslovens §176, første punktum. Når det gjaldt fastsettelsen av godtgjørelsen for nødvendig arbeid, måtte også den etter lagmannsrettens mening bero på et skjønn over arbeidet sett på bakgrunn av sakens, partenes og prosessfullmektigenes forhold. Den omstendighet at overskjønnsretten kom til et lavere beløp enn prosessfullmektigen hadde oppgitt, viste etter lagmannsrettens oppfatning ikke at Rekves anslag overfor sine parter lå høyere enn salærnormen, var urimelig overfor dem eller var i strid med prislovens §18. Den fant heller ikke at fastsettelsen av omkostningene etter skjønnslovens §43 var utilstrekkelig begrunnet, uforsvarlig eller vilkårlig. Etter lagmannsrettens mening var således omkostningsspørsmålet av skjønnsretten ikke avgjort i strid med loven, jfr. tvistemålslovens §181 annet ledd.»
Kjæremålsutvalget uttalte deretter blant annet:
«Kjæremålsutvalget bemerker at skjønnsretten har fastsatt omkostningene med hjemmel i skjønnslovens §43, og at kjæremålet
Side:383
for Høyesteretts kjæremålsutvalg også må gjelde denne bestemmelse.
De kjærende parter hevder som allerede gjengitt at den regning en prosessfullmektig lovlig kan sende sine parter (ekspropriatene) må legges til grunn, når skjønnsretten skal fastsette de omkostninger motparten (eksproprianten) skal betale. Regningsbeløpet er med andre ord «nødvendige» utgifter etter en riktig forståelse av skjønnslovens §43, mener de kjærende parter, for ellers får ikke ekspropriatene full erstatning.
Kjæremålsutvalget slutter seg til lagmannsretten og viser for så vidt til en tidligere avgjørelse om forståelsen av skjønnslovens §43 i ekspropriasjonssaker, referert i Rt-1955-819-821. Utvalget tilføyer at lovligheten av den regning sakføreren kan sende sine parter (ekspropriatene) må bedømmes etter den avtale som foreligger mellom dem, men vis-à-vis motparten (eksproprianten) har lovens §43 den uttrykkelige begrensning at utgiftene etter rettens skjønn må ha fremstillet seg som nødvendige til varetagelse av de saksøktes tarv under skjønnssaken. Det foreligger ikke her noen feil i lagmannsrettens tolkning av bestemmelsen, og kjæremålet må derfor forkastes.»