Hopp til innhold

Rt-1968-1350

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 07:19 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1968-12-20
Publisert: Rt-1968-1350
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 283B/1968
Parter: A/S Septimus v/Fridthjof Nilsen (advokat Thorleif Steenbuch) mot Evelyn Lervik (advokat Ragnar Solheim).
Forfatter: Bahr, Nygaard, Endresen
Lovhenvisninger: Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §16, Husleieloven (1939) §39, Husleiereguleringsloven (1967) §29, Prisloven (1953) §18, Husleiereguleringsloven (1967)


Dommerne Bahr, Nygaard og Endresen.

A/S Septimus v/Fridthjof Nilsen begjærte Evelyn Lervik utkastet av de forretningslokaler hun leide i Frognerveien 44, Oslo. Tvangsgrunnlaget ble oppgitt å være at fru Lervik ikke hadde betalt skyldig husleie innen 14 dager etter at skriftlig påkrav etter husleielovens §39 hadde funnet sted.

Ved Oslo namsretts kjennelse av 23. august 1968 ble forretningen nektet fremmet. A/S Septimus påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som den 30. oktober 1968 avsa kjennelse hvorved namsrettens kjennelse ble stadfestet. I det videre kjæremål fremholdt den kjærende part bl.a. under henvisning til husleiereguleringslovens §29 at det ikke er noen selvfølge at for meget betalt leie kan kreves tilbakebetalt av leieren.

Kjæremålsutvalget forkastet kjæremålet og uttalte:

«Lagmannsretten har funnet at leietageren i tiden fra 1. mars 1966 til 1. juli 1967 har betalt ca. kr. 1100,- for meget i leie. Dette skyldes dels at hun har betalt kr. 150,- i månedsleie istedenfor kr. 100,50 som høyeste lovlige leie utgjør, dels at hun har betalt leie i tiden fra 1. mars til 8. juni 1966 da hun ennå ikke var flyttet inn, en leiebetaling som Oslo prisnemnd har funnet å være i strid med prislovens §18.

I sitt kjæremål har utleieren som nevnt påberopt det som en saksbehandlingsfeil at det ikke av lagmannsrettens premisser kan sees om retten har vurdert forholdet til husleiereguleringslovens §29 jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §16 - særlig i relasjon til det

Side:1351

beløp som var betalt for tiden 1. mars-8. juni 1966. Utvalget finner imidlertid at kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling ikke kan føre frem fordi det dreier seg om en feil som - om den foreligger - ikke kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold.

Utvalget er enig i den lovforståelse lagmannsretten har lagt til grunn når den har funnet at leie erlagt utover den høyest lovlige må betraktes som forskuddsleie og ikke som «motkrav» etter tvangsfullbyrdelseslovens §16. Etter prisnemndas avgjørelse av 7. juni 1967 er det videre på det rene at utleieren ikke kunne kreve høyere leie enn kr. 100,50 pr. måned. Uansett hvorledes man for øvrig ser på den leie som er betalt for tiden 1. mars-8.juni 1966, må det dermed være klart at utleieren heller ikke for dette tidsrom kunne kreve høyere månedsleie. Leietageren har derfor for hele tidsrommet 1. mars 1966-30. juni 1967 - 16 måneder - betalt kr. 49,50 for meget i leie pr. måned, hvilket utgjør kr. 792,-, altså mer enn påkravsbeløpet kr. 750,-.

Heller ikke husleiereguleringslovens §29 kan stille seg til hinder for at det for meget betalte ansees som forskuddsleie som leietageren kan «bo opp». Etter sin ordlyd forutsetter denne bestemmelse at det foreligger en lovovertredelse. I det foreliggende tilfelle er leiesummen imidlertid fastsatt til kr. 1800,- pr år «under forutsetning av husleienemndas godkjennelse» - hvilket viser at partene tilsiktet å overholde husleiereguleringslovens bestemmelser. Spørsmålet om det er adgang for leietageren til å «bo opp» det for meget betalte, vil derfor ikke bero på bestemmelsen i husleiereguleringslovens §29, men på en tolking av leiekontrakten. Lagmannsretten må ha lagt til grunn at det vil være i samsvar med leiekontrakten at leietageren får adgang til å «bo opp» det for meget betalte, og denne kontraktstolking kan Kjæremålsutvalget ikke prøve.»