Rt-1962-1107

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1962-11-24
Publisert:	Rt-1962-1107
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 129 B/1962
Parter:	Nr. 1 - 12 Olav O. Ulfsnes m.fl. (høyesterettsadvokat Otto Jebsen) mot nr. 1 - 21 Per P. Todal m.fl. overrettssakfører Tor Moursund - til prøve) og 22 - 26 Paul Gresset m.fl.
Forfatter:	Gaarder, Roll Matthiesen, Anker, Nygaard, Berger
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §85, §96, Tvistemålsloven (1915), Jordskifteloven (1950) §108, Jordskifteloven (1950), §107, §72, §86, §87

Dommer Gaarder: Under en grensegangsforretning, som var begjært 3. mai 1952 av eierne av Klakken, g.nr. 42 b.nr. 6 og 7 i Stemshaug, avsa Nordre Nordmøre jordskifterett den 26. juni 1954 dom med slik domsslutning:

«Grensa mellom g.nr. 42, b.nr. 6 og 7 Klakken i Stemshaug mot Gresset g.nr. 29 i Aure og eventuelt Torset g.nr. 28 i Aure skal gå med retning omlag sydaust i ei rett line frå den kvite steinen i Aksla til ein liten fjellhatt på nordaustskråninga av fjellet Hallaren. Herifrå går grensa med retning omlag aust-nord og grensar truleg mot Todal. Grensa skal gå fra hatten på Hallaren til ein varde på Storlia som var oppsett 1953 ved semje mellom eigarane av Klakken, Mo og Bjørkan i Hemne. Verdien av tvisten er over kr. 500.»

Det er på det rene i saken at ordet «aust-nord» i setningen: «Herifrå går grensa med retning omlag aust- nord og grensar truleg mot Todal» er feilaktig for «aust- sør».

Den linje som er beskrevet av jordskifteretten og hvis hovedretning er fra nord-vest til sør-aust, skal markere Klakkens grense mot sør eller rettere mot sør-sørvest.

Eierne av området sønnenfor (sør-vestenfor) Klakken, nemlig g.nr. 21 Todal, g.nr. 27 Bjøring, g.nr. 28 Torset og g.nr. 29 Gresset, alle i Aure, påanket jordskifterettens dom til Frostating lagmannsrett. Eierne av Todal, Bjøring og Torset, i alt 21 parter, nedla en felles påstand. De var enige i det nord-vestlige utgangspunkt for linjen, «den kvite steinen i Aksla», (punkt 23 på jordskifterettens kart), men mente at jordskifteretten hadde lagt linjens østlige endepunkt for langt mot sør, slik at Klakken er blitt tilkjent en trekant som med rette hører til de sønnenfor liggende eiendommer. Eierne av Gresset mente også at jordskifterettens linje gikk for langt mot sør, men de hevdet at linjens østlige endepunkt ikke skulle ligge så langt mot nord som eierne av Todal, Bjøring og Torset mente. Den nordlige del av området mellom jordskifterettens linje og Todals, Bjørings og Torsets påstandslinje tilhørte altså etter Gresseteiernes mening Klakken.

Når jeg har sagt at det er gårdene Todal, Bjøring og Torset som støter mot Klakken i sør (eller sør-vest), så er dette noe som

Side:1108

slett ikke er på det rene i saken, og med den uttrykksmåte jeg for korthets skyld har brukt, har jeg ikke tatt standpunkt i det innbyrdes grenseforhold mellom disse gårder. Gresseteierne mener at det bare er Gresset som støter til Klakken. I jordskifterettens premisser er det uttalt at det bare er Torset og Gresset, som har påstått å støte til Klakken på sørsiden.

Lagmannsretten avsa den 5. september 1960 dom med denne domsslutning:

«Grensen mellom Klakken, g.nr. 42 b.nr. 6 og 7 i Stemshaug og eiendommene i Aure, Gresset, g.nr. 29 og eventuelt Torset, g.nr. 28, skal gå fra Kvit flekk, punkt 23 på Nordmøre jordskifteretts kart, i rett linje til varde på flatt berg vest for Klakkelven, derfra i rett linje til den merkede av de store stener på østsiden av nevnte elv, derfra videre i rett linje inntil denne rette linje treffer den av jordskifteretten trukne grense 20 m nordøst for punkt 9 ved sydvestenden av Storlivannet.

Jordskifterettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet henviser jeg for øvrig til jordskifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Klakkens eiere har påanket lagmannsrettsdommen til Høyesterett. De ankende er i ankeerklæringen oppgitt å være: 1. Olav O. Ulfsnes, 2. Gjertrud Barlaup, 3. Anna Fævelen, 4. Leif Barlaup, 5. Hans Ramsvik, 6. Hans Alstad, 7. Erik Grøtnes, 8. Lars Dalum, 9. Halvar Grøtan, 10. Lars K. Grøtan, 11. Johan Stallvik, 12. Ola Mæhle.

Harald Vikhals og Lars E. Vikhals, som også er eiere i Klakken og var ankemotparter i lagmannsretten, er ikke med i høyesterettssaken. Ankeerklæringen omfattet både saksbehandlingen, rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Kjæremålsutvalget avsa imidlertid den 27. september 1961 kjennelse med denne slutning:

«Anken over saksbehandlingen henvises til Høyesterett.

Anken med hensyn til sakens realitet nektes fremmet til Høyesterett.»

De ankegrunner som etter dette fremdeles gjøres gjeldende er følgende:

Det hevdes at lagmannsretten har gjort feil ved å tilkjenne Gressets eiere et større område enn de selv har påstått. Etter tvistemålslovens §85, som må komme til anvendelse også i denne sak, i ethvert fall analogisk, kan retten ikke gå utenfor de påstander som er fremsatt, unntatt når det gjelder forhold som partene ikke har fri rådighet over. Det foreligger ikke her et tilfelle der det må gis «samme eller overensstemmende dom for flere prosessfeller», jfr. tvistemålslovens §72 annet ledd, og det må derfor tas hensyn til den forskjellige prosessuelle stilling saken står i til de forskjellige persongrupper som opptrådte som ankende parter for lagmannsretten. Det var feil av lagmannsretten å avgjøre Klakkens grenser uten at det først var tatt standpunkt til hvem som på de forskjellige strekninger var de motstøtende eiere. Selv om tvistemålslovens §107 ikke ga lagmannsretten hjemmel til å stanse saken til den grensetvist som er innledet mellom Gresset

Side:1109

og Torset er avgjort, skulle lagmannsretten ha utsatt behandlingen av saken etter tvistemålslovens §96. Iallfall måtte lagmannsretten prejudisielt ha tatt standpunkt til hvem som var de tilstøtende eiere. Hvis det viser seg at dette på hele den nå omtvistede strekning er Gresset, slik Gressets eiere selv mener, savner de øvrige av de som var ankemotparter ved lagmannsretten rettslig interesse i saken, og saken får bare betydning for Gresset og Klakken. I forhold til de andre skulle den derfor vært avvist på grunn av manglende rettslig interesse. De ankende har anført at lagmannsrettens avgjørelse iallfall er uklar eller tvetydig, idet retten ikke har tatt klart standpunkt til partsstillingen.

De ankende har nedlagt denne påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom av 5. september 1960 med forutgående hovedforhandling oppheves.

2. Saken hjemvises til ny behandling ved Frostating lagmannsrett.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger ved Høyesterett hos ankemotpartene in solidum.»

Eierne på Todal, Bjøring og Torset har tatt til gjenmæle ved felles prosessfullmektig og nedlagt påstand om at anken forkastes, og at de tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Eierne av Gresset: Paul Gresset, Lars L. Gresset, Erling Gresset, Anders Gresset og Olav Kalland har ikke møtt for Høyesterett og det er ikke nedlagt påstand for dem. De har sendt Høyesterett et par skrivelser forut for hovedforhandlingen.

I faktisk henseende foreligger saken i samme skikkelse som for lagmannsretten. Som nevnt er anken over bevisbedømmelsen blitt nektet fremmet for Høyesterett.

Jeg er kommet til at lagmannsretten ikke har begått noen feil ved å fremme saken på det foreliggende grunnlag, uten å vente på rettskraftig avgjørelse av de innbyrdes grenseforhold mellom Klakkens tilstøtende grunneiere. Det hevdes ikke for Høyesterett at tvistemålslovens §107 er anvendelig, men de ankende mener som nevnt at saksbehandlingen skulle vært utsatt etter tvistemålslovens §96. Det er på det rene at denne bestemmelse ikke ble påberopt for lagmannsretten. Bestemmelsen er ikke absolutt i sitt innhold, men anvendelsen beror på rettens konkrete skjønn. Det er nok så at det ville forenklet den foreliggende sak om de innbyrdes grenser mellom f. eks. Torset og Gresset hadde vært på det rene, men omvendt kan det visstnok også hevdes at det i noen grad ville lettet grenseopptrekningen mellom Torset og Gresset om Klakkens sør-vestgrense først hadde vært klarlagt. Om den ene av disse grensetvister burde vente på den andre og i tilfelle hvilken av dem som skulle gis prioritet, er et skjønnsspørsmål, og det lar seg etter min mening ikke fastslå at lagmannsretten har grepet feil.

På samme måte finner jeg heller ikke det er noen feil at lagmannsretten ikke selv prejudisielt har tatt standpunkt til grensen mellom naboene innbyrdes. Det var ikke noen rettslig nødvendighet for den å gjøre dette. Det følger herav at jeg også

Side:1110

mener det er riktig når lagmannsretten har gått ut fra, at de som var ankende parter for lagmannsretten hadde den nødvendige rettslige interesse, all den stund de hevdet å ha interesser i grenseområdet, og dette ikke var påtagelig uriktig.

Når det derimot gjelder den innvending mot lagmannsrettsdommen at den i strid med tvistemålslovens §85 har tilkjent Gressets eiere et større område enn disse selv gjør krav på, er jeg kommet til at anken må tas til følge i relasjon til Gresset. Etter tvistemålslovens §85 kan domstolene ikke gå utenfor partenes påstander, når det ikke gjelder forhold som de ikke har fri rådighet over. I jordskiftelovens §108 er det regnet opp en rekke bestemmelser i tvistemålsloven som skal gjelde «på tilsvarande måte i jordskiftesaker, så langt dei høver». I oppregningen står både §86 og §87, men ikke §85, og slik jordskiftelovens §108 er formet, synes tanken å ha vært at oppregningen skulle være uttømmende. Dette kan dog ikke gjelde absolutt. I byråsjef Christensens kommentarutgave (2. utg.) side 229 er således opplyst, at i praksis er mange av tvistemålslovens bestemmelser anvendt analogisk i jordskifteprosessen uten at det foreløpig kan sies å være utkrystallisert noen fast linje i så måte. Jeg vil bemerke at tvistemålslovens §85 fastslår et grunnfestet prinsipp i vårt prosessystem, og når det som i denne sak gjelder en ren rettstvist, må jeg anta at den analogisk må anvendes. Det er ikke i dette tilfelle spørsmål om å regulere en «ulagleg grense» etter jordskiftelovens §108, første avsnitts siste punktum. For avgjørelsen i nærværende sak er det for øvrig tilstrekkelig å fastslå at prinsippet i §85 må gjelde for lagmannsretten som ankeinstans i tvister av den foreliggende art. Når det gjelder grensefastsettelser, må det antas at en saksøker har valget mellom jordskifterett og herredsrett som første instans, jfr. således høyesterettsdom i Rt-1959-1059 flg., særlig side 1062. Gjelder det en anke av en slik sak fra herredsrett til lagmannsrett, kommer §85 direkte til anvendelse. Det ville være lite rimelig å anta at lagmannsrettens stilling prinsipielt var en annen når en tilsvarende sak blir anket fra jordskifteretten.

Jeg finner det klart at det her ikke etter rettsforholdets art er nødvendig å gi samme eller overensstemmende dom for flere prosessfeller, slik at prosesshandlingene fra de andre som hevder å støte til Klakken, kommer Gresset til gode, jfr. tvistemålslovens §72 annet ledd.

Mitt standpunkt blir etter dette at lagmannsrettens dom oppheves i forhold til eierne av Gresset. De ankende har hevdet at dommen bør oppheves i sin helhet, selv om opphevelsesgrunnen direkte bare berører Gresset. Jeg medgir at noe kunne tale for dette som en praktisk ordning, men er blitt stående ved den begrensede opphevelse som nevnt. Det er bare Gressets standpunkt i prosessen som tilsier en endring i forhold til Gresset, og dette standpunkt kan ikke skjønnes å ha spilt noen bevismessig rolle for grensen mot de eventuelt andre tilstøtende. Lagmannsretten kjente Gressets oppfatning da den traff sin avgjørelse.

Side:1111

Lagmannsrettens linje blir etter dette stående ved makt i relasjon til de ankende parter, men i forhold til Gresset blir det å fastsette særskilt grenselinje. Det kan sies å være uheldig at det for samme felt trekkes opp to forskjellige grenser, men dette er en følge av at det ikke foreligger nødvendig prosessfellesskap, jfr. tvistemålslovens §72. Forholdet vil formentlig kunne ordnes tilfredsstillende når de innbyrdes grenser mellom de tilstøtende eiendommer er brakt på det rene.

Jeg finner det ikke nødvendig at lagmannsrettens hovedforhandling oppheves.

I forholdet mellom de ankende parter og Gressets eiere finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Derimot bør de ankende parter betale saksomkostninger til de øvrige ankemotparter.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

I forholdet mellom eierne av Klakken, g.nr. 42 b.nr. 6 og 7 i Stemshaug, og eierne av Gresset, g.nr. 29 i Aure, oppheves lagmannsrettens dom og saken hjemvises for så vidt til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

For øvrig forkastes anken.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olav O. Ulfsnes, Gjertrud Barlaup, Anna Fævelen, Leif Barlaup, Hans Ramsvik, Hans Alstad, Erik Grøtnes, Lars Dalum, Halvar Grøtan, Lars K. Grøtan, Johan Stallvik og Ola Mæhle en for alle og alle for en til Per P. Todal, Bernhard Hjelen, Sivert L. Todal, Arnt L. Torset, Johs. E. Todal, Sigurd P. Todal, Peder L. Todal, Ola O. Todal, Johannes K. Todal, Sivert E. Todal, Ola J. Todal, Kristoffer K. Todal, Lars Saltrø, Anders A. Todal, Kristen Bjøring, Sivert Huseby Ulfsnes, Martin Torset, John P. Torset, Peder K. Torset, Arnt J. Torset og Ingebrigt Torset 3000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Nygaard og Berger: Likeså.

Side:1112