Rt-1968-725

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-06-20
Publisert:	Rt-1968-725
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 87/1968
Parter:	A/S Bakkens Skofabrik (advokat Bengt Beverfelt - til prøve) mot Eini Mathisen (høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Heiberg, Stabel, Ryssdal, Leivestad, Thrap
Lovhenvisninger:	Ferieloven (1947) §1, §6, Ferieloven (1947), Arbeidervernloven (1956)

Dommer Heiberg: Fru Eini Mathisen reiste i 1966 sak ved Skien byrett mot A/S Bakkens Skofabrikk med påstand om å bli tilkjent kr. 1.586 i feriepenger for utført hjemmearbeid for fabrikken. Ved Skien byretts dom av 11. april 1967, avsagt av sorenskriveren, ble A/S Bakkens Skofabrik frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Etter anke fra fru Mathisen avsa Agder lagmannsrett 18. november 1967 dom i saken med domsslutning:

«1. A/S Bakkens Skofabrikk dømmes til å betale Eini Mathisen kr. 1.586,- - ettusenfemhundreogåttiseks kroner - med 4 % årlig rente fra 12. august 1966 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen var enstemmig, men med enkelte tilleggsbemerkninger fra én av de voterende, lagdommer Haslev.

Bakkens Skofabrik A/S har med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt påstand:

«Byrettens dom stadfestes, dog således at A/S Bakkens Skofabrik tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Fru Mathisen, som har hatt bevilling til fri sakførsel for alle instanser, har nedlagt påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom av 18/11 1967 pkt. 1 stadfestes.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Tvisten i saken gjelder prinsipalt hvorvidt fru Mathisen går inn under uttrykket «enhver som arbeider i annens tjeneste (arbeidstaker)» i §1 i lov om ferie av 14. november 1947 og dermed etter lovens §6 har krav på feriegodtgjørelse. Subsidiært gjelder

Side:726

den spørsmålet om bedriften har plikt til å betale særskilt feriegodtgjørelse når slik godtgjørelse allerede har vært inkludert i det avtalte vederlag som fru Mathisen har oppebåret for sitt arbeid.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Partene er for Høyesterett enige om helt ut å legge til grunn den beskrivelse som der er gitt, og bedriften bestrider heller ikke riktigheten av fru Mathisens anførsel om at hun var ukjent med at hun i henhold til gjeldende tariffavtale kunne kreve et tillegg for feriegodtgjørelse, og at et slikt tillegg var inkludert i det ordinære vederlag.

Bedriften har i sin prosedyre spesielt framhevet at ingen av de momenter som ifølge Ferielovkomitéen innstillingen av 1947 21) kan indikere et arbeidstakerforhold, foreligger i dette tilfelle. Det antas uriktig som lagmannsretten å legge vekt på den faktiske fasthet og varighet av tilknytningsforholdet, bl.a. fordi man ikke på forhånd kan vite hvor lenge forholdet vil vare. Det er videre pekt på at uttrykket «arbeidstaker» også er brukt i en rekke andre lover, og at det av forarbeidene til disse til dels fremgår at rekkevidden er forutsatt å være den samme i de forskjellige lover.

Begge parter har for øvrig i det vesentlige anført det samme for Høyesterett som i de tidligere instanser.

Jeg har funnet saken tvilsom, men er blitt stående ved det samme resultat som lagmannsretten. Jeg kan også i det vesentlige tiltre dens begrunnelse, og likeledes lagdommer Haslevs tilleggsbemerkninger, og skal bare tilføye:

Av forarbeidene til ferieloven fremgår at også hjemmearbeid prinsipielt omfattes av loven, forutsatt at vilkårene ellers er til stede. De veiledende kriterier som er nevnt av Ferielovkomitéen, foreligger i dette tilfelle bare i begrenset utstrekning, slik som lagmannsretten nærmere utvikler. Imidlertid fremgår det klart at komitéens oppregning ikke er ment å Være uttømmende, og det kan etter min mening ikke være tvil om at også arbeidsforholdets fasthet og varighet er blant de momenter som må komme i betraktning.

På grunnlag av de samlede opplysninger som foreligger, finner jeg med lagmannsretten at det har dreiet seg om et fast og varig arbeidsforhold av ikke ubetydelig omfang, og et regelmessig utført arbeid, og også bedriften må iallfall på et forholdsvis tidlig tidspunkt ha blitt klar over dette. I samsvar med administrativ praksis og formålet med ferieloven finner jeg at fru Mathisen under disse forhold naturlig bør anses som arbeidstaker i relasjon til ferielovens bestemmelser. Hvordan forholdet skal bedømmes etter andre lover, hvor også «arbeidstaker»-begrepet er brukt, finner jeg det ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Når det gjelder det subsidiære spørsmål, peker jeg på at det under de foreliggende omstendigheter hadde vært oppfordring for bedriften til selv å foreta undersøkelser om hvorvidt fru Mathisen ville ha krav på feriegodtgjørelse. Av denne grunn finner

Side:727

jeg det heller ikke urimelig at den nå må betale henne særskilt feriegodtgjørelse.

Jeg finner grunn til å tilføye at en sak som denne egner seg lite til å avgjøres ved domstolene uten faste holdepunkter, gitt i eller i medhold av loven selv. Det ville være ønskelig om det kunne utferdiges generelle regler om feriegodtgjørelse for hjemmearbeid, med sikte på at både arbeidsgivere og arbeidstakere bedre kan vite hvor de står i relasjon til ferielovens bestemmelser.

På grunn av lovens uklarhet og de tvil saken har voldt, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør idømmes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Leivestad og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Didrik Cappelen):

- - -

Kravet gjelder feriegodtgjøring for arbeid som saksøkersken har utført for saksøkte. I opptjeningsåret 1964/65 fikk hun utbetalt kr. 7.506,85 og i 1965/66 kr. 10.115,38, eller ialt kr. 17.622,23 hvorav hun mener seg berettiget til å kreve feriegodtgjøring med kr. 1.586,-. - - -

Saksøkersken Eini Sara Mathisen er født xx.xx.1917, er husmor og bor i Skien. Hun er gift med anleggsarbeider Levi Mathisen og har to barn, en 12 år gammel datter og en 13 år gammel sønn. I 1963 ble hennes ektefelle skadet ved en bedriftsulykke og familien kom i en vanskelig økonomisk stilling. Av kasserske ved A/S Bakkens Skofabrikk, som hun kjente, fikk saksøkersken vite at fabrikken satte ut på hjemmearbeid fletningsarbeid på skooverlær. Et meget enkelt arbeid å utføre og det kunne gi ganske bra fortjeneste. Dette var saksøkersken meget interessert i skjønt hun aldri hadde vært borte i liknende arbeid. En dag før påske 1964 kom fru Karlsen til hennes hjem og hadde med seg prøver på arbeidet. Saksøkersken tok deretter dette opp med skofabrikken.

Noen nærmere bestemt avtale om arbeidet med rettigheter og plikter ble ikke inngått, hverken muntlig eller skriftlig. Heller ikke noen instruks for arbeidet ble gitt og saksøkersken kunne innrette seg som det passet henne. Det ble kun avtalt en stykkpris pr. par, en pris som varierte med skoens lest og art. Materialene fikk saksøkersken med seg fra fabrikken og utførte arbeidet i sitt hjem til tider som passet for henne. Betaling fikk hun når hun leverte det ferdige utførte arbeid til fabrikken. Av og til fikk hun også forskudd. Feriegodtgjøring ble ikke avtalt noe om og heller ikke utbetalt særskilt. Den avtalte pris for

Side:728

arbeidsprestasjonene fikk saksøkersken hver gang utbetalt i sin helhet og beløpene medgikk til husholdningen i hennes familie. Saksøkersken har vært meget dyktig og fabrikkens representanter har uttalt under hovedforhandlingen at hun kan ta opp igjen arbeidet hvis hun ønsker. Fabrikken har ikke meldt saksøkersken inn i syke- eller ulykkestrygd. Hun har vært trukket for skatt. Det samme har vært tilfelle med de andre som har hatt samme sort hjemmearbeid ved bedriften. Saksøkersken er ikke fagorganisert.

Arbeidet og dets utføring: Det var blitt en motesak å lage overlær til sko på en bestemt måte og etter et bestemt mønster og A/S Bakkens Skofabrikk tok opp samarbeid med en tysk fabrikk om modeller og utførelse. Måten kalles fletningsarbeid på skooverlær og brukes mest til forskjellige typer av sommerskotøy som er en mindre del av saksøktes samlede produksjon. Arbeidet består i at de, som påtar seg hjemmearbeidet, får utlevert ferdig tilskåret (utstanset) overlær (overdel), som er gjennomskåret etter et mønster, og fletteremmer til å felle inn i overlæret etter gjennomskjæringene. Dessuten får de utlevert en spesiell nål til gjennomtrekningen (innfellingen) av fletteremmene. Det er håndarbeid og andre hjelpemidler enn den utleverte nål trenges ikke og brukes heller ikke. Hjemmearbeiderne tar gjerne en bunt på ti par overlær med remmer ad gangen, og henter vanligvis materialene fra fabrikken og leverer tilbake det ferdige produkt, eller rettere delprodukt, til fabrikken, som lager den ferdige sko. Fabrikken leverer helst hver enkelt så meget materialer som de kan klare å opparbeide i løpet av 4 dager eller en ukes tid. Fra fabrikkens side føres kun kontroll med det ferdige produkt. Det står hver enkelt fritt om de vil utføre arbeidet selv eller la det gjøre ved andre, f.eks. andre medlemmer av husstanden. Særlig er det husmødre som tar hjemmearbeidet for å skaffe biinntekter. Arbeidet settes også ut til andre enn hjemmearbeidere, således til pasienter ved sykehus (psykiatriske), polioinstitutt og fengsler. Det settes ikke bort til noen som er lønnet ved fabrikken. Selve arbeidet er meget lett, enkelt å utføre, og vel skikket til fritidshåndarbeid. Men det er et spesialarbeid som ikke egner seg til maskinell utføring i stor skala.

Betalingen foregår etter fastsatte priser pr. par. Arbeidsmengden for den enkelte og dermed fortjenesten varierer sterkt fra mindre enn kr. 100,- til flere tusen kroner pr år. Utbetalingene skjer i alminnelighet ved hver levering av arbeidsproduktet. Men det forekommer at noen ønsker å utsette betalingen for å kunne få flere penger utbetalt på en gang.

Ved beregningen av de priser som blir betalt legger fabrikken til grunn gjeldende «Overenskomst mellom Norsk Arbeidsgiverforening, Skofabrikkenes Arbeidsgiverforening og de i denne til enhver tid tilsluttede skofabrikker på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Skotøyarbeiderforbund på den annen side» hvor det under §3 i lønnsbestemmelsene er fastsatt om hjemmearbeid:

«Hjemmearbeid kan kun finne sted på den betingelse at akkordsatsene ikke skal ligge under de som er gjeldende ved bedriften pluss et tillegg som innbefatter dyrtidstillegg (hvor dette ikke er innregulert i satsene), feriegodtgjørelse, strømavgift, bruk av egen maskin og

Side:729

liknende, således at akkordfortjenesten ved hjemmearbeid forutsetningsvis skal gi tilsvarende fortjeneste til lignende arbeid på fabrikken. Tillegget skal fastsettes etter konferanse ved hver enkelt bedrift.»

- - -

Rettens oppfatning og vurdering: Meningen med Ferieloven er å sikre ferie med feriegodtgjørelse for «enhver som arbeider i annens tjeneste (arbeidstaker) med de unntak som loven selv nevner i §1. Hva loven mener med «enhver som arbeider i annens tjeneste (arbeidstaker)» kan verbalt være klart nok, men gir i mange tilfelle ikke noen sikker praktisk veiledning og avgrensning. Følgen er at i praksis har forekommet diverse tvilsomme grensetilfeller. Grensetilfeller i relasjon til arbeidsavtaler hvor utøveren står så selvstendig og uavhengig overfor arbeids- eller oppdragsgiveren at det ikke stemmer med lovens formål, at de kommer inn under den beskyttelse loven mener å gi. Et tilfelle er behandlet av Høyesterett se Rt-1958-1229. Flere tilfeller har vært behandlet ved herreds-, byretter og lagmannsrett og en rekke tilfeller er behandlet av Arbeidstilsynet. Generelt sett omfatter loven arbeidstakere som ernærer seg ved et i forhold til arbeidsgiveren avhengig lønnsarbeid eller tjenesteforhold knyttet til arbeidssted og bedrift, slik at arbeidsgiveren har tilsyn og instruksjon såvel om arbeidets utføring, sted og tid, arbeidstid og ferie innenfor gjeldende avtaler og tariffer. Vekt blir også å tillegge arbeidsavtalens bestemmelser om oppsigelse og lønningsmåte så langt det viser avhengighetsforholdet til arbeidsgiveren. Veiledning kan man finne i Arbeidervernloven og andre lover som bygger på det til enhver tid vanlige arbeidstakerbegrep. Veiledende er også om arbeidstakeren eller arbeidsgiveren har risikoen for det ferdige arbeidsprodukt. Utenfor loven faller verksavtaler hvor arbeidsutføreren har risikoen for riktig leveranse av f.eks. en bestilt dress, sko, møblement eller annet.

Ved avgjørelsen av det konkrete tilfelle må man bygge på en helhetsvurdering av arbeidsavtalen og arbeidet med de faktiske momenter som er utslagsgivende.

I den foreliggende sak legger retten vesentlig vekt på: Avtalen gjelder levering av et ferdig produkt som «fletningsarbeid på skooverlær». Selv om dette er et delprodukt til den ferdige sko, som saksøktes bedrift leverer, får dette ikke betydning i det foreliggende tilfelle. Avlønningen skjer for det ferdige produkt og er avhengig av at delproduktet blir levert i avtalt stand og saksøkersken har risikoen for dette. Lønnen er ikke bestemt i tariffavtale. Den gjeldende overenskomst bestemmer bare at hjemmearbeid kun skal finne sted etter akkordsatser som ikke må ligge under tilsvarende fortjeneste for liknende arbeid ved selve fabrikken. Hensikten med denne bestemmelse i overenskomsten må antas å være å hindre at arbeidsgiveren unngår avtalte akkordsatser ved å sette bort til hjemmearbeid på vilkår som ligger under lønnen. Ingen oppsigelsestid eller bestemt arbeidstid er avtalt, men saksøkersken kan fritt bestemme om, når, hvor og hvorvidt hun vil ta arbeidsoppdrag, og råder selv over fritid og ferie. Saksøkersken har ikke forpliktet seg til å stille sin personlige arbeidskraft til forføyning for saksøktes bedrift, men kan la arbeidet utføre av andre, f.eks. av hjemmeværende barn eller andre husstandsmedlemmer. Kun det ferdige resultat er avgjørende

Side:730

for saksøkte. Saksøkte har som arbeidsgiver intet tilsyn med arbeidet og gir ikke instrukser for dette, bortsett fra veiledning om hvordan det meget enkle arbeid skal gjøres. En veiledning som ikke er nødvendig å gjenta med mindre det ferdige arbeidsresultat ikke er tilfredsstillende. Selvom hvert enkelt av de nevnte forhold, i og for seg ikke behøver å være avgjørende, viser de dog sammenlagt at det hjemmearbeid saksøkersken har utført ikke går inn under ferielovens bestemmelser. Saksøkte vil derfor bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Oddvar Berrefjord, Harald Loe og Helge Haslev): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Under ankeforhandlingen har partene vært enige om at de faktiske forhold med hensyn til det hjemmearbeide som fru Mathisen har hatt er slik som beskrevet i byrettens dom, og lagmannsretten legger dette til grunn for vurderingen av hvorvidt arbeidet går inn under ferielovens §1 og gir fru Mathisen rett til feriegodtgjøring etter loven.

Ved vurderingen av hvorvidt et arbeidsforhold som fru Mathisens går inn under ferieloven, må man etter lagmannsrettens mening ta utgangspunkt foruten i lovens ordlyd, også i at ferieloven har tatt sikte på å sikre så store grupper som mulig av personer som er avhengig av mer eller mindre tilfeldig arbeidsinntekt en feriegodtgjøring som står til disposisjon når ferie kan tas. For så vidt kan vises til førstvoterendes generelle betraktninger i dom i Rt-1958-1229.

Man kan etter lagmannsrettens mening ved vurderingen ikke ensidig legge vekt på i hvilken utstrekning de kriterier som særlig er fremhevet i ferielovkomiteens innstilling 21 foreligger, om plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet, i hvilken utstrekning oppdragsgiveren har adgang til å føre tilsyn og gi instrukser, om det er avtalt oppsigelsesfrist o.s.v. Dette må betraktes som eksempler som indiserer at et arbeidsforhold går inn under loven. Det er ikke dermed sagt at arbeidsforhold som i større eller mindre utstrekning savner disse kriterier skal falle utenfor.

Etter en konkret vurdering av det arbeidsforhold fru Mathisen har hatt som hjemmearbeiderske for A/S Bakkens Skofabrikk finner lagmannsretten at det naturlig må kunne betraktes slik at hun har hatt arbeide i annens tjeneste og at hun må anses som arbeidstaker og som sådan ha rett til feriegodtgjøring etter ferieloven på grunnlag av den arbeidsfortjeneste hun har hatt.

Arbeidet hun har hatt er nok enkelt, men dog ikke så enkelt at hun f.eks. har kunnet la sine barn hjelpe seg i arbeidet. Hun har på fabrikken fått den nødvendige instruks og rettledning for arbeidets utførelse i den utstrekning det har vært nødvendig ved de forskjellige skomodellene, og arbeidsresultatet har vært kontrollert ved innlevering av arbeidsproduktet til fabrikken. At arbeidet er enkelt og krever lite instruksjon er forøvrig ikke særegent for hjemmearbeide. Ved utlevering av arbeide har hun måttet forplikte seg til å levere arbeidet ferdig innen fastsatte frister.

Særlig har lagmannsretten funnet å måtte legge vekt på at det her

Side:731

har dreiet seg om et fastere og varig arbeidsforhold for en bestemt oppdragsgiver. Selv om bedriften ikke anså fru Mathisen forpliktet til personlig å utføre arbeidet, må det ha vært klart for bedriften at hun faktisk gjorde dette. Som anført i byrettsdommen har det fra fabrikkens side vært uttalt at fru Mathisen har vært meget dyktig i sitt arbeide, og at hun når som helst har anledning til å ta opp igjen dette. At det har dreiet seg om et varig arbeidsforhold av ikke ubetydelig omfang, og et regelmessig utført arbeide, fremgår også av den arbeidsfortjeneste fru Mathisen har hatt. Selv har hun opplyst at de fastsatte arbeidsgodtgjørelser kunne gi henne en arbeidsinntekt av ca. kr. 4,- pr time. Selv om man legger til grunn at timefortjenesten kunne gå opp mot kr. 6,- pr. time, gir dette en årsarbeidstid på henholdsvis ca. 1250 og 1685 timer for de 2 årene det gjelder. Det dreier seg således om arbeid som i omfang betydelig går ut over det unntak ferielovens §1 nr. 4 har for arbeidstakere i bistillinger.

Det resultat lagmannsretten således kommer til, synes også best å stemme med oppfatningen av ferielovens §1 slik den har vært praktisert og lagt til grunn i en rekke avgjørelser av tilsynsmyndighetene, og formentlig fulgt av bedriftene. Det kan i den forbindelse være særskilt grunn til å nevne Oslo byretts dom av 29/1 1953 der A/S Oslo Sandalfabrikk ble dømt til å betale feriegodtgjøring til en nålerske som utførte nåtling som hjemmearbeid for fabrikken i et tidsrom av 6 mnd. for en samlet arbeidsgodtgjøring kr. 2.303,-. Av dommen synes å fremgå at det har vært vanlig praksis i Oslo at det i slike tilfelle blir betalt feriepenger.

Med hensyn til ankemotpartens subsidiære anførsel om at fru Mathisen faktisk har fått utbetalt feriegodtgjøring inkludert i betalingen etter hvert, må lagmannsretten legge til grunn at fru Mathisen ikke har visst om at hun hadde rett til feriegodtgjøring og om at slik godtgjøring skulle være innbefattet i betalingen. Selv om bedriften for sitt vedkommende har vært i god tro, må bedriften bære risikoen for at den feriegodtgjøring en arbeidstaker har krav på, blir utbetalt i samsvar med ferielovens regler, jfr. hva herom er anført i Ulsakers kommentar til ferieloven utg. 10 96. Eini Mathisens påstand vil derfor bli tatt til følge. Det er fra ankemotpartens side ikke gjort noen innsigelse mot beregningen av påstandsbeløpet. - - -

Dommen er enstemmig, idet dog lagdommer Haslev ytterligere vil bemerke:

Byrettens samlede vurdering av fru Mathisens forhold til skofabrikken styrkes ved den opplysning for lagmannsretten at hun har forsøkt å la sine to mindreårige barn utføre arbeidet. Selv om hun oppga dette og utførte arbeidet selv, viser dog dette at heller ikke for hennes vedkommende har den personlige utførelse av arbeidet vært et vesentlig trekk.

Det må også sies at den påberopte dom i RG-1958-539 - Lani-dommen - som falt ut til bedriftens fordel, frembyr sterke likhetspunkter med den foreliggende sak. Nevnes bør også den påberopte dom av Frostating lagmannsrett av 10. april 1967, som riktignok er avsagt under dissens.

Når lagdommer Haslev allikevel er blitt stående ved å slutte seg

Side:732

til de øvrige voterende, er det særlig på grunn av omfanget og varigheten av fru Mathisens arbeide for skofabrikken. Gjennom to år har hun anvendt en arbeidstid som viser at arbeidet for og inntekten fra skofabrikken var en vesentlig del av hennes og familiens levevei. Det blir derved av en noe annen karakter enn en tilfeldig virksomhet i ny og ne med litt hjemmearbeide med sikte på å skaffe litt ekstrainntekt. Under forhold som fru Mathisens synes det mest naturlig at ferieloven kommer til anvendelse. - - -