Rt-1964-132

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-02-15
Publisert:	Rt-1964-132
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 22/1964
Parter:	Steinar Larsen (overrettssakfører Ole Sjetne - til prøve) mot Staten ved Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Charles Philipson).
Forfatter:	Berger, Gaarder, Stabel, Nygaard, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373

Dommer Berger: Saken gjelder krav om erstatning for 4 stykker flyski som ingeniør Steinar Larsens plastfabrikk, Jessnes i Furnes, mottok fra flyvåpenet for å belegge med plast, og som brente opp ved fabrikkens brann den 25. mars 1958. Kravet begrunnes med at brannen skyldes uaktsomhet fra fabrikkens side.

Nord-Hedmark herredsrett avsa 2. mai 1961 dom i saken med denne domsslutning:

«Ingeniør Steinar Larsen dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Staten v/Forsvarsdepartementet kr. 77 419,13 med 4 prosent årlig rente fra 21. september 1959 til betaling skjer og i saksomkostninger 1200 kroner.»

Steinar Larsen innanket saken for Eidsivating lagmannsrett, som den 10. mai 1962 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Steinar Larsen dømmes til å betale til Staten v/Forsvarsdepartementet 64 000 kroner med 4 prosent rente p. a. fra 21. september 1959 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Steinar Larsen til Staten v/Forsvarsdepartementet 2 500 kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Steinar Larsen har påanket dommen til Høyesterett, men ved Kjæremålsutvalgets kjennelse av 13. september 1962 ble anken nektet fremme etter tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 og 2. Imidlertid fremkom nye opplysninger, og ved Kjæremålsutvalgets kjennelse av 24. januar 1963 ble saken gjenopptatt for utvalget, og da henvist til Høyesterett.

Den ankende part har nedlagt sådan påstand:

«Steinar Larsen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Motparten, Staten ved Forsvarsdepartementet, har nedlagt sådan påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes.

Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Sakens sammenheng fremgår av de tidligere retters domsgrunner, men det foreligger for Høyesterett vesentlige nye opplysninger som har brakt saken i en ny stilling. Foranledningen til at saken ble gjenopptatt i utvalget var at det var fremkommet

Side:133

uttalelser fra ingeniør F. D. de Vauvert, som hadde vært sakkyndig under brannetterforskningen og for herredsretten, om at de tidligere retter formentlig hadde lagt annet og mer i hans uttalelser i saken enn han selv hadde ment å legge i dem; det var også kommet en sakkyndig uttalelse fra sivilingeniør R. D. Syvertsen, som var vitne for lagmannsretten. For øvrig er for Høyesterett fremlagt en uttalelse av september 1963 fra driftsingeniør J. Myrberg med sakkyndig erklæring om innredningen av Steinar Larsens fabrikk, mulige brannårsaker m.v. Som sakkyndige for Høyesterett er oppnevnt dr. techn. Normann Bergem og overingeniør E. Spillum, og disse har avgitt en erklæring av 11.-12. desember 1963. Dr. Bergem har også avgitt muntlig forklaring for Høyesterett. Det er holdt bevisopptak ved Nord-Hedmark herredsrett 2. og 3. april 1963, hvor 7 vitner er avhørt, og et privat bevisopptak 9. mai 1963, hvor Steinar Larsen har avgitt partsforklaring. Også for øvrig er fremlagt en del nytt som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere.

Jeg vil bemerke:

Som nevnt er saken ved de nye opplysninger for Høyesterett - og særlig ved de nye sakkyndige utredninger - kommet i en annen stilling enn for de tidligere retter. Det er på det rene at de to brannfarlige kjemikalier butanox og koboltnaftenat når de kommer i forbindelse med hinannen representerer en meget stor fare for selvantennelse. Herredsrett og lagmannsrett gikk ut fra at den eneste sannsynlige brannårsak var selvantennelse i en fille eller tvistdott som på grunn av uaktsom bruk hadde oppfanget begge disse to kjemikalier. Etter de nye sakkyndige uttalelser er denne teori for Høyesterett kommet helt i bakgrunnen. Nå fremhever motparten særlig at de to kjemikalier må være kommet i forbindelse med hinannen på annen måte, f. eks. ved sprut eller søl, og hevder i den forbindelse at det ikke var tatt tilstrekkelige forholdsregler for å hindre at sådant kunne skje, således var kanner med de to stoffer blitt benyttet og blitt stående på samme arbeidsbord.

Ved bedømmelsen av saken legger jeg til grunn at da skaden er oppstått på fabrikkens område og mens de skadede ting var i fabrikkens varetekt, må det være fabrikken som har å gi alle opplysninger som er nødvendige for å vise at det ikke foreligger feil fra dens side som har forårsaket skaden. Videre legger jeg til grunn at da fabrikken i sin virksomhet behandler særlig ildsfarlige stoffer, må man kunne forlange at den treffer adekvate forholdsregler for å motvirke denne særlige fare. Jeg tar imidlertid også hensyn til at det her dreier seg om en forholdsvis ny virksomhetsart hvor man ikke har lang tids erfaringer om hvordan man skal motvirke de spesielle faremomenter, og hvor man mangler spesielle bestemmelser og i noen grad må forsøke seg frem. Det må være situasjonen på branntiden, altså mars 1958, som er avgjørende.

Jeg er kommet til at det ikke er grunnlag for å fastslå hva som var årsaken til den her omhandlede brann; og jeg legger da

Side:134

særlig vekt på de uttalelser som foreligger fra de sakkyndige for Høyesterett, og det som er uttalt av dr. Bergem i hans forklaring for Høyesterett. Etter dette foreligger det en rekke muligheter, men ingen av dem utpeker seg som særlig mer sannsynlig enn andre, og man kan ikke utelukke en tilfeldig årsak til brannen. Det alminnelige opplegg i produksjonen karakteriseres av de sakkyndige som godt, lokalet var tilfredsstillende og oversiktlig, Steinar Larsen hadde drevet plastproduksjon i flere år uten uhell - på dette sted dog bare noen måneder. Det kan ikke påvises at arbeiderne har opptrådt uaktsomt, de var instruert om og kjent med brannfaren, De-No-Fa's sirkulære om brannfarligheten var oppslått på arbeidsstedet, og røkeforbud innført og respektert. Det forelå intet særlig den dag brannen oppsto, det ble da foretatt den vanlige rengjøring og fjernelse av rester etter skiftets slutt, og det det ble foretatt inspeksjon etterpå både i første og annen etasje.

Jeg kan etter dette ikke se at det er grunn til å rette bebreidelse for uaktsomhet fra fabrikkens vedkommendes side.

Jeg stemmer derfor for at Steinar Larsen frifinnes.

Jeg antar da at staten etter den vanlige regel må betale saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Steinar Larsen frifinnes.

I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler den norske stat ved Forsvarsdepartementet til Steinar Larsen 7 500 - sju tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Nygaard og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Rost):

Den 25 mars 1958 ca. kl. 2230 oppsto det brann i Steinar Larsens plastfabrikk på Jessnes i Furnes. Brannen ble oppdaget ca. kl. 2245 av folk i nabolaget. Brumunddal brannvesen som ble varslet kl. 2254, kom til stede få minutter senere. Fabrikkbygningen var på det tidspunkt omspent av flammer. Resultatet var at hele bygningen, som hadde yttervegger av jernbetong, ble gjennombrent og så å si alt brennbart strøk med.

Vanligvis var det ca. 20 mann i arbeid på fabrikken. Det ble arbeidet døgnet rundt (3 skift), men på grunn av innkalling til militærtjeneste var det noen dager før brannen blitt innskrenket til 2 skift. Disse gikk fra kl. 0600 til kl. 1400 og fra kl. 1400 til kl. 2200. Branndagen arbeidet det 4 mann på ettermiddagsskiftet, og brannen oppsto altså ca. 1/2 time etter at arbeiderne var gått hjem og på et tidspunkt da det ikke var noen på fabrikken.

I fabrikken ble det vesentlig fremstillet glassfiberarmerte plastprodukter med hovedvekten på grovdimensjonerte plastrør. Flere av de stoffer som bruktes under produksjonen var meget brannfarlige. Dette

Side:135

gjelder særlig kjemikaliene metyletylketonperaksyd (handelsnavn butanox) og koboltnaftenat, stoffer som brukes ved den herdningsprosess som plastproduktene gjennomgår. Hvis disse to stoffer blandes eller kommer i berøring med hverandre, vil det skje en selvantennelse med eksplosiv varmeutvikling. Stoffet polyester, som utgjør hovedbestanden ved produksjonen, er også betegnet som meget brannfarlig.

Det ansees på det rene, idet det så vidt skjønnes er godtatt av begge parter, at brannen oppsto i annen etasje i bygningens hovedfløy og omtrent midt i lokalet. Her var det oppstillet 3 bord, nemlig 1 stort arbeidsbord og 2 små, såkalt blandebord. På gulvet hadde det etter hvert dannet seg et lag av størknet polyester, som etter å ha blitt antent må ha spredt ilden meget hurtig til de plastmaterialer og kjemikalier som var oppbevart på forskjellige steder i bygningen.

Av de 4 mann som forlot fabrikken ca. kl. 2200 hadde 2, nemlig Oddvar Romskaug og Petter Heiberg, vært beskjeftiget ved bordene i annen etasje, de to andre i første etasje. Bedriftens produksjonsleder, Oddvar Høgsveen, var kommet til stede kort tid før arbeidets avslutning for å kontrollere at alt var i orden.

Brannetterforskningen ledet til at saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Hamar politikammer har i sitt forslag til henleggelse vist til den sakkyndige, sivilingeniør de Vauverts erklæring av 12. april 1958. Her er det antatt at brannårsaken er selvantennelse som skyldes at butanox og koboltnaftenat er kommet i berøring med hverandre sannsynligvis ved at en og samme tvistdott er brukt til å tørke opp små mengder spill av disse stoffer.

Ved brannen ble 4 stk. flyski tilhørende flyvåpenet ødelagt. Fabrikken hadde i oppdrag å belegge skiene med plast. Skiene var ikke forsikret. De var innkjøpt fra Kanada og kostet 2 135,70 kanadiske dollar pr. stk. Under hensyntagen til fraktutgifter m.v. har flyvåpenet ansatt den samlede verdi til kr. 77 419,13, hvilket angivelig skal være en meget forsiktig beregning.

Staten ved Forsvarsdepartementet har reist nærværende sak med krav om erstatning for skiene. - - -

Rettens bemerkninger:

Det er på det rene at plastmaterialer og de fleste hjelpestoffer som brukes ved plastproduksjonen, er meget brannfarlige. Norsk Brannvern Forening har funnet det nødvendig å utgi en brosjyre med en orientering om de forskjellige stoffers branntekniske egenskaper. Denne brosjyre var ennå ikke utkommet da den i saken omhandlede brann fant sted. Saksøkte har imidlertid erkjent at man allerede da forlengst var klar over brannfaren. De-No-Fa's skriv av 2. oktober 1957, hvor det bl.a. heter at butanox (peroksyd) og koboltnaftenat aldri må blandes, var oppslått i fabrikken før brannen. Faren for selvantennelse, når disse kjemikalier kommer i berøring med hverandre, må ha vært åpenbar både for ledelsen og arbeiderne. Ved egen erfaring hadde arbeiderne lagt merke til en begynnende varmeutvikling med røkdannelse når butanox og kobolt var kommet på samme tvistdott.

At brannen skyldes selvantennelse som er oppstått på denne måten, er godtatt som overveiende sannsynlig både av de sakkyndige og av partene. Retten er kommet til samme resultat. Spørsmålet blir da om

Side:136

brannen kan bebreides saksøkte eller hans folk som en erstatningsbetingende uaktsomhet eller om den, som hevdet av saksøkte, må regnes som et hendelig uhell.

Etter de foreliggende opplysninger har retten dannet seg den oppfatning at de forsiktighetsregler som har vært tatt, ikke har vært tilstrekkelig betryggende. Det er riktignok så at arbeiderne i en generell muntlig form var blitt pålagt å utvise forsiktighet, og det nevnte skriv fra De-No-Fa var oppslått i fabrikken. Etter rettens mening hadde imidlertid ledelsen oppfordring til å gi arbeiderne mer utførlige og konkrete direktiver, som i en streng og enkel form rettledet om bruken av de farlige hjelpestoffer. Det er ikke nok å gjøre oppmerksom på faren ved at butanox og koboltnaftenat blir blandet. Det må kreves at ledelsen gir bindende direktiver om hvordan arbeiderne skal forholde seg. Det er ikke rettens sak å redegjøre for hva som kunne ha vært gjort. Helhetsinntrykket er at brannfaren kunne ha vært redusert betraktelig ved påbud om bestemte praktiske forsiktighetsregler og ved å sikre seg at de ble riktig oppfattet av hver enkelt arbeider. Det ser ut til at ledelsen på dette område har sviktet ganske vesentlig. Faren ved de arbeidsmetoder som ble brukt, måtte fremstille seg som åpenbar. Således var det all mulig oppfordring til å forby at en og samme tvistdott ble brukt både til butanox og kobolt og at pappkartonger ble brukt til oppsamling av tvist og annet avfall.

Ledelsens forsømmelse av å gi og sikre seg gjennomførelsen av direktiver på dette område antas å ha ført til at det den 25. mars 1958 oppsto brann ved selvantennelse i en tvistdott som var glemt igjen. På dette grunnlag finner retten at saksøkte må være ansvarlig for det tap staten har lidt ved brannen. Det antas ikke nødvendig å avgjøre om selve forglemmelsen eller unnlatelsen av å oppdage tvistdotten ved inspeksjon etter arbeidets slutt, må betegnes som uaktsomhet eller som et hendelig uhell. Den erstatningsbetingende uaktsomhet er bruken av tvistdotter på en måte som skaper fare for selvantennelse. At en tvistdott kan bli gjenglemt eller ha unngått den etterfølgende inspeksjon, selv om det skjer ved et hendelig uhell, er noe man må regne med. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommer Otter Boberg og tilkalt dommer, byrettsdommer G. Wiers-Jenssen):

- - -

Lagmannsretten er hva ansvarsspørsmålet angår kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Disponent Steinar Larsen, som har arbeidet med fremstilling av plast siden 1950, har forklart at han var kjent med at det var meget brannfarlige stoffer man arbeidet med. Dette ble også fremhevet i en brosjyre fra De-No-Fa av 2. oktober 1957. Det ble ytterligere påvist ved den demonstrasjon som sivilingeniør Syversen foretok under et besøk på fabrikken ved juletider 1957. Syversen har som vitne forklart at han ble oppmerksom på at arbeiderne brukte tvistdotter til rensning av verktøy og vask av hendene. Til dette bruktes aceton. Til produksjonen bruktes stoffene butanox og koboltnaftenat. Alle disse stoffer var meget brannfarlige, og særlig var det fare for selvantennelse ved blanding av de to sistnevnte. Syversen gjorde derfor spesielt oppmerksom på at disse stoffer ikke måtte komme på samme tvistdott, og at man i det hele tatt

Side:137

måtte være ytterst forsiktig ved behandlingen av disse stoffer. Etter dette finner lagmannsretten - som herredsretten - at de forsiktighetsregler som ble tatt fra ledelsens side ikke har vært tilstrekkelig betryggende. Lagmannsretten tiltrer her det av herredsretten anførte, og tilføyer at det burde vært foretatt oppslag med klar beskjed om at stoffene butanox og koboltnaftenat ikke må komme på samme tvistdott, og at tvistdotter med disse stoffer ikke må kastes i samme kartong.

Den sakkyndige, sivilingeniør F. D. Vauvert, har i sin uttalelse av 12. april 1958 konkludert med at brannen må skyldes selvantennelse i en fille eller tvistdott ved at de to kjemikalier butanox og koboltnaftenat er blitt oppfanget på en og samme dott, og anført at dette er den eneste mulige brannårsak. Det er fastslått at brannen oppsto i 2. etasje på et begrenset område hvor arbeiderne holdt til inntil henimot kl. 22 den 25. mars 1958, hvor en feil eller forsømmelse fra deres side kunne forårsake brann. Og etter lagmannsrettens mening vil selv en liten forglemmelse eller forsømmelse i denne bedrift måtte ansees som en ansvarsbetingende uaktsomhet. Videre finner retten at mulighetene for at brannen skyldes et hendelig uhell, er overordentlig små, og den ankende part har ikke pekt på noen slik bestemt mulighet. Lagmannsretten finner det etter dette tilstrekkelig sannsynliggjort at brannen skyldes en forsømmelse fra arbeidernes eller inspeksjonens side, og dette blir eieren, Larsen, ansvarlig for etter N.L. 3-21-2. I et tilfelle som dette må bedriften ha den fulle bevisbyrde for at brannen skyldes et hendelig uhell, og noe sådant bevis er ikke ført. - - -