Rt-1977-788
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1977-08-27 |
| Publisert: | Rt-1977-788 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 105B/1977 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Tønseth, Elstad, Løchen, Holmøy, Mellbye |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §393, Straffeloven (1902) §162, §166, §227, §49, §343, §147, §182, §257, §258, §260, §269, §34, §35, §37d, §62, §63, §64, Legemiddelloven (1964) §20, §43, Veitrafikkloven (1965) §10, §24, §31 |
Dommer Tønseth: I straffesak mot A, født xx.xx.1954, avsa Agder lagmannsrett den 12. mai 1977 dom med denne domsslutning:
«1. A dømmes for overtredelser av straffelovens §162, 2., jfr første ledd, av straffelovens §162 første ledd. av straffelovens §227, av straffelovens §166 annet ledd, jfr første ledd, jfr. §49, av veitrafikklovens §31, jfr. §24 første ledds 1. pkt. alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd, §63 annet ledd og §64 til en straff av fengsel i 4 - fire - år med fradrag av 297 - tohundreognittisju - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A frifinnes for to overtredelser av straffelovens §258 jfr. §257 samt en overtredelse av straffelovens §258, jfr. §257, jfr. §49.
3. A dømmes i medhold av straffelovens §35 annet ledd og av §34 og §37d til å tåle inndragning til fordel for statskassen av en brevvekt, beløp innestående på konto i Postsparebanken 8000,- - åttetusen - kroner med tillegg av renter samt beløp innestående i Den Norske Creditbank 975,- - nihundreogsyttifem - kroner med tillegg av renter.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Side:789
Domfelte har anket over lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling. Utenom anken har forsvareren for Høyesterett tatt opp spørsmålet om lagmannsrettens lovanvendelse er riktig for så vidt angår fellelsen etter straffelovens §162.
Anken over saksbehandlingen er for det første rettet mot lagmannens rettsbelæring i forbindelse med tiltalen etter straffelovens § l 62 annet ledd, tiltalens post I. Saksbehandlingsanken er videre rettet også mot spørsmålsstillingen i tilknytning til tiltalen etter straffelovens §162 første ledd, tiltalens post II.
Spørsmålsskriftet er når det gjelder tiltalens post I, utformet med 6 hovedspørsmål, hvert i tilknytning til de 6 punkter under denne post i tiltalen. Det vil si at hvert enkelt forhold er behandlet som en særskilt straffbar handling. Protokollasjonen av rettsbelæringen lyder:
Det er min forståelse av loven at lagretten først må vurdere hvert enkelt spørsmål for seg med henblikk på om tiltalte har gjort seg skyldig i det forhold det enkelte spørsmål gjelder. Dernest må lagretten foreta en samlet vurdering av de forhold som man etter dette finner tiltalte skyldig i. Ved denne samlede vurdering skal man finne frem til om straffelovens §162 skal nyttes for tiltaltes forhold.
Jeg kan ikke finne at lagretten her blir gitt en uvanlig oppgave. Hadde denne sak vært behandlet for forhørsrett eller for herreds- og byrett ville siktelsen, respektive tiltalebeslutningen, ha vært oppdelt i forskjellige forhold. Det er da etter Høyesteretts avgjørelse referert i Rt-1974-749 på det rene at det ikke er riktig å undersøke spesielt om hvert enkelt forhold rammes av det strengere straffebud. Det må foretas en samlet vurdering. En slik samlet vurdering må også en lagrette ha anledning til å foreta, ja en slik samlet vurdering vil jo være en tvingende nødvendighet for å kunne ta stilling til en korrekt subsumsjon når man ikke har funnet å kunne se tiltaltes forhold som ett sammenhengende straffbart forhold.»
I ankeerklæringen uttales det herom:
1. For de forhold som er omhandlet i tiltalens I ble det stillet 6 selvstendige og innbyrdes uavhengige hovedspørsmål (spørsmål 1-6).
Etter min mening skulle hvert av disse spørsmål besvares med ja eller nei og uten at man ved besvarelsen skulle se hen til hvilket resultat man ville komme til i ett eller flere av de øvrige spørsmål fra nr. 1-6.
Imidlertid har lagmannen ved sin rettsbelæring som på dette punkt ble protokollert, gjort gjeldende at man ved besvarelsen av de enkelte spørsmål også skulle ta hensyn til hvilket faktum man la til grunn ved besvarelsen av de øvrige spørsmål fra nr. 1-6. I rettsbelæringen ble på dette punkt bl.a. henvist til Retstidende 1974 749 som gjelder anke over en forhørsretts dom. Jeg mener rettsbelæringen på dette punkt er uriktig.»
Om de forhold som er regnet opp i tiltalens post II, og som er subsumert under straffelovens §162 første ledd, er utformet ett hoved spørsmål. Dette innledes slik:
Er tiltalte A skyldig i til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre særlig skjerpende
Side:790
omstendigheter ulovlig å ha overdratt eller medvirket til å overdra stoff som etter lov eller regler fastsatt med hjemmel i lov ansees som narkotika,
ved i 1975 og 1976, til et større antall personer og/eller mot betydelig vederlag og/eller under andre særlig skjerpende omstendigheter en rekke ganger å ha overdratt narkotiske stoffer (hasjisj og LSD) således:
a) ved 3 anledninger første halvår 1975 i Kristiansand å ha overdratt hasjisj til X, hver gang 3-4 gram til en pris av ca. kr. 100.»
Deretter følger i 13 punkter beskrivelse av ytterligere tilfelle hvor domfelte skal ha overdratt narkotiske stoffer til forskjellige personer. og slik at en del punkter omfatter flere enkeltsalg. Etter denne oppregning slutter spørsmålet slik: «eller en vesentlig del av de oppgitte overdragelser og/eller kvanta?» Om denne spørsmålstilling er det i ankeerklæringen anført:
«2. For de punkter som er særskilt spesifisert i tiltalens II ble det mot min forsvarers protokollerte anmodning stillet et felles hovedspørsmål - spørsmål 7.
I tiltalens II dreier det seg om innbyrdes uavhengig og selvstendig handlinger. Den måten spørsmålet ble stillet på, utelukket at man gjennom lagrettens svar kunne få vite hvilke faktiske forhold lagretten har funnet meg skyldig i, jfr. forøvrig strpl. §343 tredje ledd.
Tiltalens II (spørsmål 7) angår forhold som iallfall delvis i tid ligger adskillig fra hverandre og som gjør at man ikke kan si at det her foreligger et fortsatt sammenhengende straffbart forhold.»
Jeg er kommet til at anken over lagmannsrettens saksbehandling må forkastes på begge de punkter hvor den er angrepet.
Jeg behandler først den del av anken som er knyttet til spørsmålsstillingen i forbindelse med tiltalens post II. Spørsmålet er her utformet etter samme mønster som i den sak mot Einar Aksel Figenschou som ble avgjort av Høyesterett den 23. august 1977, l.nr. 117/1977. Saken gjaldt blant annet 17 tilfeller av omsetning av narkotiske stoffer, og slik at de enkelte tilfeller var ledd i én samlet virksomhet. Høyesterett fant det der riktig at de enkelte tilfeller var spesifisert under ett hovedspørsmål. Hoyesterett uttalte blant annet at «overdragelse m.v. av narkotika under de omstendigheter som §162 nevner, av loven er gjort til ett straffbart forhold, omfattende den samlede virksomhet». Jeg anser det ikke for tvilsomt at også de mange tilfeller av omsetning av narkotika gjennom et så vidt begrenset tidsrom som fra første halvår 1975 til sommeren 1976 som domfelte i vår sak er funnet skyldig i, må anses som én samlet virksomhet og dermed som ett straffbart forhold. Også i denne sak er da spørsmålsstilling i tilknytning til tiltalens post II korrekt, jfr. straffeprosesslovens §343 tredje ledd. Forsvareren har for øvrig erklært seg enig i dette, dersom domfeltes omsetning må anses som én samlet virksomhet. At dette er forholdet, har jeg som alt nevnt ikke funnet tvilsomt. Forsvareren er også enig i at det da heller ikke er noen feil ved lagmannsrettens lovanvendelse på dette punkt.
Heller ikke for så vidt den er rettet mot lagmannens rettsbelæring
Side:791
i tilknytning til tiltalens post 1, kan anken etter min oppfatning føre frem.
Jeg ser det nemlig slik at det ikke bare er de tilfelle av omsetning av narkotika som domfelte er funnet skyldig i og som rammes av straffelovens §162 første ledd, som er deler av én samlet virksomhet. Det er så nøye sammenheng mellom domfeltes omsetning av narkotika, som rammes av straffelovens §162 første ledd, og den innførsel og oppbevaring av stoffene som han er funnet skyldig i, og som rammes av §162 annet ledd, at innførselen, oppbevaringen og omsetningen må ses som ledd i en og samme virksomhet. Og jeg ser det også slik at §162. første og annet ledd sett under ett, rammer denne samlede virksomhet på en sådan måte at virksomheten må ses som ett straffbart forhold. At en side av virksomheten går inn under ett ledd i §162, de andre sider under et annet, kan med den nøye sammenheng det er mellom forholdene ikke være noen avgjørende innvending mot denne forståelse. Det samlende poeng er etter begge ledd at det gjelder en virksomhet hvis mål er å tilføre et større antall personer narkotika, eller å skaffe utøverne et betydelig vederlag eller som på annen måte skjer under særlig skjerpende omstendigheter. Jeg peker også på at det er samme strafferamme i første og annet ledd. Jeg viser for øvrig til det som er uttalt om spørsmålet i Andenæs, Straffeprosessen side 358.
På denne bakgrunn ville det riktige ha vært å stille bare ett hovedspørsmål omfattende så vel de forhold i tiltalen som er henført under §162 første ledd som de som er henført under annet ledd, på samme måte som det ble gjort for de førstnevnte forholds vedkommende. Spørsmålsstillingen når det gjelder tiltalens post I, var derfor ikke riktig. Nå er imidlertid forholdet at med den spørsmålsstilling som etter min oppfatning ville vært den korrekte, så er lagmannens rettsbelæring riktig. Den gir nemlig anvisning på den samlede vurdering av alle forholdene som skal foretas, jfr. det som er uttalt herom i den avgjørelse som er inntatt i Rt-1974-749 flg. Og man må gå ut fra at lagretten har fulgt lagmannens anvisning og har foretatt den totalvurdering som er den korrekte fremgangsmåte. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at den formelle feil ved spørsmålsstillingen kan ha vært til skade for domfelte. Feilen kan da ikke lede til opphevelse av lagmannsrettens dom på omhandlede punkt, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd.
Av det jeg har sagt følger at det heller ikke ved fellelsen etter straffelovens §162 annet ledd er noen feil ved lagmannsrettens lovanvendelse.
Jeg skal så si noen ord om domfeltes anke over lagmannsrettens straffutmåling. Ved utmåling av straffen trer i skjerpende retning tre forhold i forgrunnen. For det første domfeltes motiv for sin straffbare virksomhet som ensidig tok sikte på økonomisk vinning. Dernest at han tidligere er dømt for tilsvarende virksomhet og startet opp på nytt umiddelbart etter at han var prøveløslatt fra soning av den forrige dom. Og som et tredje moment peker jeg på domfeltes holdning til og stilling i det miljø hvori han opptrådte og som er beskrevet i
Side:792
lagmannsrettens dom. Karakteristisk er her de alvorlige trusler og forsøk på påvirkning av vitner som han også er dømt for. Jeg slutter meg for øvrig til det lagmannsretten har uttalt i forbindelse med sin straffutmåling. Jeg kan ikke se at det er noe misforhold mellom de straffbare forhold og den idømte straff. Jeg finner derfor at heller ikke anken over straffutmålingen kan føre frem.
Domfelte har vært i varetektsfengsel også etter lagmannsrettens dom og skal ha fradrag herfor.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
For varetektsfengsel fragår i alt 404-fire hundre og fire - dager.
Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Løchen, Holmøy og Mellbye: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Holfeldt Roscher og sorenskriverne Aage Chrt. Torød og Halvard Lind-Hansen): - - -
A er født i - - -den 14.1.1954 - - -. etter endt 9-årig ungdomsskole har han gjennomgått ett-årig kurs på typograflinje ved - - - yrkesskole, er p.t. underkastet varetektsfengsel, var tidligere verkstedsarbeider ved - - -mekaniske verksted. - - -, forsorgelsesplikt overfor hustru og 1 barn, han er uformuende og hadde i 1976 ca. kr. 20.000.- i inntekt idet han deler av året var i militærtjeneste og senere i varetektsfengsel, den 12.1. 1970 ble sak mot ham for overtredelser av straffelovens §258. jfr. §257, straffelovens §258. jfr. §257 jfr. §49 og straffelovens §257 ved beslutning av Vest-Agder og Rogaland statsadvokatembete overtørt til barnevernsnemndsbehandling, ved beslutning av 5.9. 197? av samme statsadvokatembete ble så sak mot ham for overtredelser av straffelovens §147. 1. og 2. ledd, straffelovens §260 1. og fjerde ledd og straffelovens §258 jfr. §257 også overført til barnevernsbehandling, den 28.4.1971 ble han ved Kristiansand forhørsrett dømt for overtredelse av straffelovens §257. straffen ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år og straffeutmålingen ble utsatt, som fellesstraff med denne dom ble han den 29.7. 1971 ved Kristiansand forhørsrett ilagt 60 dagers betinget fengsel for overtredelser av straffelovens §260. 1. og fjerde ledd samt veitrafikklovens §31. jfr. §24 første ledd, og §10. sammenholdt med straffelovens §62 første ledd jfr. §63 annet ledd, den 18.12.1971 ble han ved Kristiansand byrett straffedomt for overtredelse av straffelovens §269, straffelovens §258 jfr. §257. straffelovens §257. straffelovens §260 1. og fjerde ledd, straffelovens §182 og veitrafikklovens §31. jfr. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av 9 måneders fengsel som fellesstraff med den foran nevnte dom, den 24.4. 1974 ble han ved Agder lagmannsrett straffedømt for overtredelser av straffelovens §162 første ledd og annet ledd, jfr første ledd, og legemiddellovens §43, annet og tredje ledd, jfr. §20. jfr. forskrifter gitt ved Kgl.res. av 6.1.1965 § l nr. 4 til en straff av fengsel i 2 år som fellesstraff med tidligere dom av 20.2.1974 ved Kristiansand byrett, han er endelig ved Nedenes herredsretts
Side:793
dom av 6.4.76 idømt 30 dagers fengsel for overtredelse av straffelovens §260. 1. og fjerde ledd, jfr. straffelovens §49. han sier seg ikke botlagt. - - -
Ved straffutmålingen er å merke at tiltalte ved Agder lagmannsretts dom av 24.4.1974 ble straffedømt for overtredelser av straffelovens §162, 1. og 2. ledd, jfr. samme bestemmelses første ledd og for overtredelse av legemiddellovens §43, annet og tredje ledd, jfr. §20, jfr. narkotikaforskriftenes §1 nr. 4. alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd til fengsel i 2 år. Han ble prøveløslatt den 2.4.1975 med en resttid på 276 dager.
Kort tid etter prøveløslatelsen - i den påfølgende måned - har tiltalte tatt til med nye overtredelser av straffelovens §162 idet han i mai 1975 innførte et parti hasjisj fra Danmark som han der hadde kjøpt for ca. kr. 3.000.-. Senere har han fortsatt sine overtredelser av denne straffebestemmelse fram til hans anholdelse og innsetting i varetektsfengsel den 20.7.1976.
Mens tiltalte var på frifot synes han å ha basert seg på ulovlig innførsel av narkotika med henblikk på omsetting.
Tiltalte bruker ikke selv narkotiske stoffer, han røker ikke tobakk eller sigaretter og nyter ikke alkohol. Når han har foretatt ulovlig innførsel av narkotika fra Danmark har hensikten ene og alene vært å tjene penger på det her i landet. Han har herunder hatt kontakt med personer som misbruker narkotika og også med personer som er blitt avhengige av slikt misbruk.
Det fremgår ikke av spørsmålene til lagretten og lagrettens svar hvilke av de 3 alternative betingelser som er nevnt i straffelovens §162 som lagretten har funnet bevist når det gjelder tiltalebeslutningens punkt 1. overtredelser av straffelovens §162, 2., jfr første ledd. Da det har betydning for straffeutmålingen må retten ta stilling til spørsmålet. Retten finner det bevist at det dreier seg om innførsel ved to anledninger av ca. 1 kg. hasjisj til en innkjøpsverdi av ca. kr. 10.000,- og senere omsatt for ialt ca. kr. 25.000,-. Videre anser man det bevist at partiene ble kjøpt for å omsettes til et større antall personer og mot betydelig vederlag. Salgene var også tenkt foretatt under særlig skjerpende omstendigheter. Retten viser her til at tiltalte, dels personlig og dels gjennom mellommann, har tilbudt narkotika på offentlige steder i Kristiansand. Han var kjendt som en som kunne skaffe narkotika. Hans salg har således ikke holdt seg innenfor en bestemt krets.
Heller ikke når det gjelder overtredelsen av straffelovens §162 første ledd fremgår det av spørsmålet til lagretten og lagrettens svar hvilke av de tre alternative betingelser som er nevnt i straffelovsbestemmelsen som lagretten har funnet bevist. Da det her også er av betydning for straffeutmålingen, må retten ta stilling til spørsmålet. Retten finner det bevist at det dreier seg om ca. 30 salg av et kvantum som samlet ligger mellom 1/2 og 1 kg. Salgene er foretatt mot betydelig vederlag, idet dette antas samlet å overstige 15- 20.000,- kroner. De er også foregått under særlig skjerpende omstendigheter. Retten viser her til at tiltalte har tilbudt hasjisj på offentlige steder i Kristiansand. Han var kjendt som en som kunne skaffe narkotika og som både solgte i smått til forbruk og i større porsjoner til videreforhandlere. Han er blitt oppsøkt av folk utenfra, således av 2 personer fra Vennesla og videreforhandler har skaffet ham kunder fra Horten. En del av salgene er foretatt til unge personer.
Almenpreventive hensyn tilsier at det reageres strengt overfor en slik form for innførsel og omsetning av narkotika som det her dreier seg om. straffeskjerpende retning legges vekt på tiltaltes kriminelle fortid slik
Side:794
som den er beskrevet ovenfor. Det er også lagt vekt på at tiltalte med sine handlinger har bidratt til å opprettholde og utvide det allerede eksisterende narkotikamiljø i distriktet. Som nevnt holder han seg borte såvel fra narkotikamisbruk som bruk av alkohol eller tobakk. Han har således utelukkende av rent profittbegjær drevet sin narkotikavirksomhet som han påny tok til med etter prøveløslatelsen fra den tidligere narkotikadom av alvorlig karakter som er ham overgått.
Det er også lagt vekt på at tiltalte har hatt pistol, noe som har vært kjendt i det miljø han drev sin virksomhet. Han har ervervet seg et rykte som gjør at man i dette miljøet er redd ham. De trusler han er kjendt skyldig i, og som ble fremsatt for å påvirke vitner til å avgi falsk forklaring har derfor medført at angjeldende som ble utsatt for truslene ble redd for sitt liv. Også andre enn de to vitner som har vært utsatt for direkte trusler har opplyst at de er redd tiltalte, - ikke for hans never, men for hans pistol og kniv.
Retten sitter tilbake med det bestemte inntrykk at tiltalte har søkt å lansere seg selv som en ledende figur innen det spesielle miljø det her gjelder, som en mann som alltid kunne skaffe narkotika, som solgte både direkte til brukere og også arbeidet via mellommenn, men også som en mann det var best å stå på god fot med og som ellers var farlig.
Tiltalte virker våken og intelligent og synes derfor å ha hatt relativt lett for å etablere seg i ledende posisjon i miljøet som jo er preget av mere eller mindre forkomne narkotikamisbrukere. De opplysninger som foreligger om hans relativt kortvarige militære tjenestegjøring - den ble avbrudt ved innsettingen i varetektsfengsel - synes å vise at tiltalte også der hurtig skapte seg en relativt ledende posisjon blandt de øvrige rekrutter i troppen. Pistolen hadde han medtatt til tjenestestedet. så vidt man har forstått har tiltalte hatt en god oppvekst i et bra hjem.
Der finnes etter dette intet spesielt å anføre i formildende retning. Ved straffeutmålingen er imidlertid hensyn tatt til at tiltalte har en reststraff på 276 dager å avsone. - - -