Rt-1977-886

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-09-23
Publisert:	Rt-1977-886
Stikkord:	Arveavgift
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 121B/1977
Parter:	Staten v/Finansdepartementet (advokat Georg Scheel - til prøve) mot Julie Mowinckels dødsbo v/bestyrelsen: Per Brandt-Hansen, Einar Falck og Magdalene Mowinckel (høyesterettsadvokat Per Brunsvig).
Forfatter:	Egil Endresen, Christiansen, Schweigaard Selmer, Andreas Endresen, Mindretall: Michelsen
Lovhenvisninger:	Arveavgiftsloven (1964) §2, Norske Lov (1687) 5-, Domstolloven (1915) §200, Tvistemålsloven (1915) §176, Skifteloven (1930) §110, §43, §68, §8, §9, Tolloven (1966) §45, Arveloven (1972) §76

Dommer Egil Endresen: Denne saken gjelder et spørsmål om arveavgift. Julie Mowinckel, enke etter skipsreder Johan Ludwig Mowinckel, døde den 15. september 1972. Hun etterlot seg en datter Magdalene. En sønn Jens var død i 1950. Denne sønn hadde to barn, en datter Magdalene Christine, født i 1945. og en sønn Johan Ludwig, født i 1948. Enken etter Jens giftet seg senere med skipsreder Hilmar Reksten, som i 1965 adopterte barna etter Jens. Disse tok etter adopsjonen navnet Reksten. Ved adopsjonen falt deres legale arverett etter Julie Mowinckel bort.

Julie Mowinckel etterlot seg et testament av 24. juni 1966 med et tillegg av 26. mai 1970. Etter dette testament ble hennes datter tilgodesett med ca. en tredjedel av formuen.

Side:887

Sine aksjer i familierederiene, som på skiftet var ansatt å ha en verdi av kr. 2.134.960, testamenterte hun prinsipalt til eventuelle descendenter etter barnebarna Johan Ludwig og Magdalene Christine Mowinckel Reksten ved deres død. Midlene skulle dog ikke kunne overlates dem før de hadde fylt 25 år. Skulle det ved barnebarnas død ikke finnes slike descendenter, skulle formuen subsidiært gå til et fond med vedtekter inntatt i testamentet.

I mellomtiden skulle denne del av formuen forvaltes av et styre på tre personer, hvorav avdødes datter, Magdalene, skulle være den ene.

Om de nærmere detaljer i testamentet og bakgrunnen for at det ble opprettet, viser jeg til byrettens dom.

Magdalene Mowinckel overtok som enearving i boet etter moren arv og gjeld.

For den del som etter testamentet prinsipalt skulle tilfalle eventuelle etterkommere etter Johan Ludwig og Magdalene Christine Mowinckel Reksten og subsidiært det almennyttige fond, fattet skattefogden i Bergen etter å ha forelagt spørsmålet for Finansdepartementet, vedtak om å kreve inn arveavgift med kr. 1.215.190 i medhold av avgiftsvedtaket §6. Han hevdet at også denne formuesmasse var avgiftspliktig fra dødsfallet. Finansdepartementet gav overfor skattefogden uttrykk for at rådigheten over disse midler måtte anses å være gått over til formuesmassen v/bestyrelsen, og at arveavgift da skulle svares etter arveavgiftslovens §2 første ledds første punktum. På forespørsler fra bestyrelsen har Finansdepartementet antatt at når midlene i sin tid måtte tilfalle barn etter Johan Ludwig Reksten og Magdalene Christine Reksten i henhold til testamentet, vil de bli å anse som arv fra testator til mottakeren, jfr. arveavgiftslovens §8, første ledds første punktum. Ved denne arveovergangen blir avgift å svare etter arveavgiftsvedtakets §5.

Etter at vedtaket var påklaget til Finansepartementet som opprettholdt det, ble sak anlagt ved Oslo byrett som den 3. november 1975 avsa dom i saken med slik slutning:

«1. Vedtak av skattefogden i Bergen av 25. mars 1974 om utligning av arveavgift med kr. 1.215.190,- i fru Julie Mowinckels dødsbo og Finansdepartementets stadfestelse av 13. juni 1974 av vedtaket kjennes ugyldige.

2. Staten v/Finansdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til fru Julie Mowinckels dødsbo med kr. 19.720,- - nittentusensjuhundreogtjue - kroner.»

Staten v/Finansdepartementet har påanket denne dom, og anken er med samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg tillatt innbrakt direkte for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Bergen byrett hvor Magdalene Mowinckel og to vitner, begge medlemmer av aksjemassens bestyrelse, har avgitt forklaring.

Den ankende part har anført at byretten har tatt feil når den etter en subjektiv fortolkning av testamentet har lagt avgjørende vekt på testators hensikt. Avgjørelsen vedrørende plikten til å svare avgift

Side:888

må bero på en fortolkning av arveavgiftslovens bestemmelser. Hjemmelen er lovens §2 første ledds første punktum, hvoretter avgift skal svares av all arv. Vilkårene for plikten til å svare slik avgift er at det må være en arvelater som etterlater seg noe, og at det er noen som erverver midlene, og rådigheten må være gått over til denne.

Etter den ankende parts mening må den formuesmasse som skal forvaltes av de tre personer, anses som et eget rettssubjekt som har overtatt rådigheten over formuesmassen.

Med arv i arveavgiftslovens forstand er tenkt på selve arvemassen. Ved fortolkningen av §2 første ledds første punktum er samme bestemmelses litra e et viktig fortolkningsmoment. Når en livsgave som er gitt til en stiftelse eller «annen formuesmasse» er avgiftsbelagt, må det samme være tilfelle ved arv testamentert til slik stiftelse eller formuesmasse.

Bestemmelsen i lovens §9 åpner ikke en generell adgang til å utsette avgiftsplikten. Loven av 1964 tilsiktet å hindre omgåelser. Det må være et viktig fortolkningsmoment at det etter den ordning som er truffet i testamentet, sannsynligvis vil gå over 50 år før avgiftsplikten inntrer.

Den ankende part antar at den formuesmasse som er satt av til forvaltning med henblikk på senere overgang til barn etter avdødes barnebarn, må karakteriseres som en selveiende stiftelse. Den har et formål ut over dette å sikre formuen for dem som er innsatt som legatarer i testamentet, nemlig å sikre familien fortsatt kontroll over aksjemajoriteten i familierederiene. De tre bestyrere har også en meget selvstendig stilling, de har ikke noen plikt til å gi legatarene opplysninger om forvaltning av midlene, og det kan heller ikke gjøres ansvar gjeldende mot dem i anledning av denne. Det faller unaturlig å betrakte forholdet som en del av et bo som ennå ikke er skiftet. Det er realiteten som må være avgjørende, ikke hvem som er kalt arving.

Ved den helhetsvurdering som må foretas, må det tas hensyn til den selvstendighet bestyrerne er tillagt og den lange levetid ordningen er forutsatt å ha. Da rådigheten er overtatt av bestyrerne, må avgiftsplikten være inntrådt. Også rimelighetshensyn tilsier dette, idet det er naturlig at avgiftsplikt inntrer en gang i hver generasjon.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Staten v/Finansdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Ankemotparten har henholdt seg til byrettens dom. Staten må ha hjemmel i lov for å pålegge arveavgiften. Bare hvis det foreligger arveerverv, utløses plikten. Det må foreligge en arving som henter sin rett i henhold til arveloven som slektsarving eller i henhold til testament, og det må være skjedd en rådighetsoverføring til ham. Begge disse forutsetninger mangler i denne sak. Testamentet må fortolkes ut fra den vilje testator har hatt. For at den ankende parts syn skulle vinne frem, måtte det være hennes vilje at formuen først skulle arves av denne formuesmasse som sådan, og deretter videre av hennes oldebarn. Johan Ludwig Mowinckel Reksten har nå tre

Side:889

barn i sitt ekteskap. Det er intet holdepunkt i testamentet for at et slikt mellomliggende arveforhold har vært i arvelaterens tanker. Det er direkte i strid med testamentets ordlyd, og ville også være en helt formålsløs disposisjon. Det som foreligger, er en suspensivt betinget testasjon. En slik testasjon er fullt gyldig etter vår arverettslige ordning. Inntil det er klarlagt om betingelsene inntrer, er ingen rådighetsovergang skjedd. Når departementet har antatt at arvefallet i dette tilfelle er dødsfallstidspunktet, har det oversett dagjeldende arvelovs §76 og klar teori på dette punkt. Avdødes datter har overtatt arv og gjeld og er etter skiftelovens §68 ansvarlig for at forpliktelsen overfor testamentets legatarer blir oppfylt.

Den oppgave som i testamentet er lagt til bestyrerne, er kun å forvalte formuesmassen på samme måte som en skifterettens medhjelper eller en testamentsfullbyrder. Bestyrerne kan bare handle som forvaltere for å ivareta de potensielle legatarers interesse. Tidsmomentet kan heller ikke tillegges vekt. Det er ikke usedvanlig at et dødsbo kan stå uoppgjort i lang tid, noe som særlig må være tilfelle hvor det er innsatt en ufødt arving i et testament. Avgiftspliktens inntreden er videre knyttet til rådighetservervelsen. Et testament med en klar suspensiv betingelse medfører at arvefallet og dermed avgiftsplikten utskytes til betingelsen er oppfylt. Etter ankemotpartens syn er arveavgiftslovens §2 første ledd litra e uten betydning for avgjørelsen av om avgiftsplikt foreligger. Det er en positiv lovbestemmelse for livsgave med henblikk på å fange opp omgåelser. De i dette testament innsatte legatarer kan i forvaltningsperioden ikke regnes som interessert på samme måte som en eier eller deltaker. De får ingen rådighet eller fordel så lenge midlene står under forvaltning, og når betingelsene inntrer, og først da, skal formuesmassen i sin helhet gå over til dem.

For formuesmassen er det intet arveerverv og derfor ingen hjemmel for avgiftsplikt.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Oslo byretts dom av 3. november 1975 stadfestes.

2. Julie Mowinckels dødsbo tilkjennes saksomkostninger i ankesaken.»

Jeg er under noen tvil kommet til samme resultat som byretten. Det gjenstandslegat som testator har opprettet i sitt testament, skal under visse suspensive betingelser tilfalle nærmere bestemte mottakere. Arverettslig er det intet til hinder for en slik ordning. Oppfyllelse av testasjonen må etter testamentets bestemmelser nødvendigvis ta tid, og ordningen forutsetter derfor for den mellomliggende tid en forvaltningsordning. Arvelateren må stå fritt til å bestemme hvorledes og av hvem denne forvaltning skal skje. Hun må kunne bestemme at midlene skal forvaltes av en testamentfullbyrder, som her av en valgt bestyrelse, eller at arven først skal gå til en selveiende stiftelse for så på et senere tidspunkt gå over til de i testamentet innsatte legatarer. Hvorvidt det ved den sistnevnte løsning skal betales ny arveavgift etter arveavgiftslovens §8, første ledd behøver jeg ikke ta standpunkt til. Arveavgiftens forfall reguleres av lovens

Side:890

§3,§9 og §20 hvoretter plikten inntrer når arvingen/legataren far rådigheten over midlene. Hvor rådighetservervet er suspensivt betinget, inntrer plikten først når legatarene mottar midlene.

Avgjørende for spørsmålet om arveavgiftsplikt er inntrådt og forfalt til betaling i denne sak blir da om den ordning Julie Mowinckel har etablert, har karakter av en skifterettslignende forvaltningsordning, eller om ordningen innebærer at en mellomliggende stiftelse lovens forstand har ervervet aksjemassen.

Grensen mellom en slik stiftelse og en forvaltningsordning er lite klar.

At det ikke har vært arvelaterens mening å etablere en selveiende stiftelse, synes å gå klart frem av testamentets ordlyd. Jeg finner heller ikke ved en objektiv vurdering av ordningen at det er naturlig å si at den har de kjennetegn som man vanligvis forbinder med en stiftelse. Den bestyrelse som er utpekt, har plikt til å holde aksjemassen intakt for legatarene inntil det er på det rene hvem disse er, og de kan overta rådigheten. Den har ingen frihet til å disponere over formuen, og når det gjelder avkastingen, skal denne fortrinnsvis plasseres i lett realisable verdier med henblikk på å møte arveavgiftskravet når det forfaller, og ellers anbringes i samsvar med vanlige normer for formuesforvaltning. Som følge av gjenstandslegatets art må bestyrerne utøve stemmerett på rederiselskapenes generalforsamling. Jeg kan ikke se at de beføyelser som er lagt til bestyrerne, går nevneverdig ut over det som en skifterett eller testamentfullbyrder ville måtte utøve for å bevare verdi ene. At bestyrerne ikke plikter å gjøre regnskap for eller kan ilegges ansvar for forvaltningen, er etter min mening heller ikke tilstrekkelig til å frata ordningen karakter av forvaltning av det i testamentet bestemte gjenstandslegat. Legatarenes rett er på dette punkt begrenset av testatnentets bestemmelser. Heller ikke den omstendighet at barnebarna kan trekkes inn i forvaltningen, eller at bestyrerne i visse tilfelle kan overføre noe av avkastningen til barnebarna, kan endre dette. En slik utdeling kan for øvrig bare finne sted under visse i testamentet underforståtte betingelser.

Den ankende part har henvist til lovens §2 første ledd litra e. Finansdepartementet har i brev av 13. juni 1974 til bestyrerne gitt uttrykk for at det er enig med dem i at bestemmelsen ikke kan gis anvendelse i det foreliggende tilfelle. Jeg kan heller ikke se at bestemmelsen kan gi noe bidrag til forståelse av samme paragrafs første ledd første punktum. De legatarer som er tilgodesett i testamentet, kan ikke sies å ha en eiers eller deltakers stilling til formuesmassen mens denne står under forvaltning. Heller ikke er det tale om «utdelinger fra formuesmassen». Hele formuen skal i sin tid stilles til rådighet for legatarene. Bestemmelsen gjelder livsgaver og kom inn i loven for å hindre omgåelser. Noe motiv i denne retning er ikke påberopt i denne sak.

Etter en samlet vurdering av den forvaltningsordning som testamentet etablerer, er jeg kommet til at byrettens dom må stadfestes.

Da retten til de avsatte midler etter skiftelovens §43 §110

Side:891

forutsettes å gå direkte over på legatarene ved dødsfallet, finner jeg den partsbetegnelse som er anvendt, adekvat.

Etter resultatet finner jeg at Staten v/Finansdepartementet må tilpliktes å betale ankemotparten sakens omkostninger. Jeg er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Ankemotparten har fremlagt oppgave overensstemmende med tvistemålsloven §176, annet ledd. Hans utlegg for Høyesterett er oppgitt til kr. 1.532. Hertil kommer salær til prosessfullmektigen, og jeg finner at de samlede omkostninger bør settes til kr. 21.500.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Oslo byretts dom av 3. november 1975 stadfestes.

2. I saksomkostniger for Høyesterett betaler Staten v/Fincitisdepartementet til Julie Mowinckels dødsbo ved bestyrelsen, Per Brandt-Hansen, Einar Falck og Magdalene Mowinckel 21.500 - tjueen tusen fem hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Dommer Michelsen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. I likhet med førstvoterende finner jeg det avgjørende for arveavgiftsspørsmålet om det gjennom testamentet er opprettet en stiftelse som er arving, eller om det dreier seg om en legatarisk disposisjon til fordel for testators oldebarn.

Når man skal ta stilling til spørsmålet, må det etter min oppfatning ses hen til hvilken ordning som reelt sett er gjennomført i testamentet. Man kan ikke legge vekt på hvilke betegnelser testator har brukt eller på hvilke forestillinger hun rent subjektivt måtte ha hatt om det juridiske spørsmål.

En legatar som ikke bare er gitt en fordring på boet, men - som her - er tillagt bestemte formuesverdier, får ved dødsfallet en rett til disse. Det fremgår av skiftelovens §43 og §110.

Inneholder testamentet bestemmelser som medfører at rådigheten over verdiene ikke straks skal overføres til legataren, må de forvaltes for ham enten av skifteretten, av testamentsfullbyrder eller på annen måte som testamentet bestemmer.

Jeg finner det ikke naturlig å si at bestyrelsen på vegne av oldebarna forvalter den formuesmasse Julie Mowinckel disponerte over i sitt testament. En som forvalter annen manns gods, er bundet i sine disposisjoner nettopp som følge av representasjonsforholdet og vil ha et forvareransvar. Jeg viser til Norske Lov 5-8 og som et annet eksempel til tollovens §45. Står formuesmassen under skifterettens behandling, kan det bli tale om erstatningsansvar for skifteforvalteren eller staten etter domstolslovens §200.

Ifølge testamentet kan bestyrelsen etter Sin beste vurdering og eget skjønn råde over midlene, og oldebarna kan ikke gjøre noe ansvar gjeldende overfor dens medlemmer. De har ikke en gang rett til å kreve opplysninger om disposisjonene.

Side:892

Det må i forbindelse med de momenter jeg nå har nevnt også legges sterk vekt på at bestyrelsen kan overdra forvaltningen til testators barnebarn og overføre noe av avkastingen til dem.

Det er videre andre omstendigheter som etter min oppfatning viser at det gjennom testamentet er opprettet en stiftelse.

Man har å gjøre med en formuesverdi - en særskilt formuesmasse som det heter i testamentet. Denne formuesmassen står etter avdødes bestemmelse under en fri og selvstendig forvaltning, slik jeg har påpekt. Midlene er avsatt med det bestemte formål for øye å holde avdødes verdier samlet og intakt for et meget langt tidsrom. Man ønsket å sikre familien Mowinckels dominans i de selskapene som er nevnt i testamentet.

Jeg har da funnet det naturlig å si at det gjennom testamentet er opprettet en familiestiftelse som er arving til midlene. Stiftelsen må da nå betale arveavgift.

Jeg stemmer etter dette for at Finansdepartementets realitetspåstand tas til følge.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Egil Endresen.

Dommerne Schweigaard Selmer og Andreas Endresen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Eivind Hanssen):

Saken gjelder krav på arveavgift etter arveavgiftslovens §2 første ledd, 1. pkt.

Fru Julie Mowinckel opprettet 24.6.1966 flg. testament:

«Undertegnede Julie Mowinckel, født xx.xx.1882, bestemmer herved som min siste vilje at det ved min død skal forholdes således med min etterlatte formue:

1. Mine aksjer i A/S J. Ludwig Mowinckels Rederi og A/S Aurland, innskudd i J. Ludwig Mowinckels Rederi og Co. kommandittselskap samt andeler i Joh. Ludw. Mowinckels Fellesaksjer og Joh. A. Mowinckel d.e.'s descendenters Aksjesameie samt andre interesser i selskaper, sameier m.v. som jeg i fremtiden måtte bli delaktig i med tilknytning til mine interesser i rederiet og dets datter- og søsterselskaper, skal disponeres således:

a. Midlene skal forvaltes samlet som en særskilt formuesmasse inntil vilkårene er oppfylt for deres overgang ved arv til de personer eller den institusjon som jeg i det følgende innsetter som arvefølger:

Etterlater mine barnebarn Johan Ludwig Mowinckel Reksten og Magdalene Christine Mowinckel Reksten ved deres død descendenter født i ekteskap, skal midlene når mine barnebarn dør, tilfalle deres descendenter etter den rekkefølge som måtte være bestemt i den til enhver tid gjeldende arvelov. Det vil eksempelvis etter den i dag gjeldende arvelov si at dør Johan Ludwig først og f.eks. etterlater barn og barnebarn, skal halvparten av midlene fordeles med like parter på hans barn. Dør Magdalene Christine senere f.eks. uten å etterlate barn, skal den gjenværende halvdel av midlene ved hennes død tilfalle Johan Ludwigs descendenter.

Er noen descendent som etter foranstående er arveberettiget ved tids-

Side:893

punktet for arveervervet ikke fylt 25 år, skal forvaltningen - for så vidt angår vedkommendes midler - vedvare til fylte 25 år.

Er det ingen arveberettighet etter foranstående bestemmelser, skal midlene overgå til et almennyttig fond.

b. I tiden inntil midlene blir disponert av de arvinger som er innsatt under pkt. a, skal forvaltningen forestås av en bestyrelse på tre personer, hvortil jeg oppnevner: min datter Magdalene, Per Brandt-Hansen og Einar Falck, som alle har sagt seg villige til å motta vervet. Bestyrelsen velger selv sin formann. Bestyrerne - unntatt min datter - fratrer ved fylte 70 år. Ved dødsfall, fratreden eller nedleggelse av vervet, oppnevner de to gjenværende et nytt medlem i den uttredendes sted. Oppnås ikke enighet, treffes avgjørelsen ved loddtrekning.

Bestyrelsen representerer midlene og utøver representasjonen og forvaltningen etter sin beste vurdering og eget skjønn. De personer som i sin tid er berettiget til midlene tilkommer ingen rett til opplysninger og kan ikke reise noe ansvar mot bestyrelsen i anledning av representasjonen og forvaltningen.

Bestyrelsen er beslutningsdyktig når 2 av bestyrerne stemmer for beslutningen. Det føres protokoll over forhandlingene. Regnskapet revideres av en statsautorisert revisor. Bestyrelsen tilkommer dekning for sine omkostninger og honorar for sitt arbeid.

Avkastningen av midlene skal fortrinnsvis søkes investert i lett realiserbare verdier, med sikte på den arveavgift som skal erlegges ved tidspunktene for arvefallene. Ellers er bestyrelsen fri til å foreta investeringer i samsvar med vanlige normer for anbringelse av større formuer. Man er ubundet av reglene for anbringelse av umyndiges midler.

Bestyrelsen er i tilfelle av samstemmighet bemyndiget til å treffe følgende disposisjoner: Hvis min datter Magdalene er i live, kan bestyrelsen overdra forvaltningen av inntil en halvpart av midlene til mine barnebarn Johan Ludwig og Magdalene Christine i fellesskap eller til en av dem alene. Er Magdalene død, kan bestyrelsen overdra inntil hele forvaltningen.

I tilfelle av slik overdragelse kan bestyrelsen bestemme at mine barnebarn eller deres descendenter helt eller delvis skal tilkomme avkastningen av de midler, hvis forvaltningen blir overdratt.

c. Tilkommer midlene etter pkt. a et almennyttig fond, skal det gjelde følgende statutter for dette:

2. Min formue forøvrig skal tilfalle min datter Magdalene.»

Fru Mowinckel døde 15.9.1972. Datteren, Magdalene Muller Mowinckel, født xx.xx.1920, overtok som enearving boet ved erklæring av 3.10.1972. Arvemelding ble avgitt 14.5.1973. Denne viste en nettoformue på kr. 3.451.525,-. Av dette utgjorde de i testamentets pkt. 1 a nevnte verdier kr. 2.134.966,-, mens resten kr. 1.001.559,- tilfalt Magdalene Mowinckel.

Skattefogden i Bergen fant å burde forelegge arveavgiftsspørsmålet for Finansdepartementet. Departementet uttalte i brev av 31.1.1974 til skattefogden:

«Departementet antar at rådigheten over de midlene som i henhold til arvelaterens testament av 26. juni 1966 ved testators død skal forvaltes samlet som en særskilt formuesmasse, må anses ved arvefallet å være gått over til formuesmassen v/ bestyrelsen, som skal utøve representasjonen og forvaltningen etter sin beste vurdering og eget skjønn. Etter testamentet

Side:894

tilkommer de personer som i sin tid eventuelt er berettiget til midlene, ingen rett til opplysninger og kan ikke reise noe ansvar mot bestyrelsen i anledning av representasjonen og forvaltningen.

Etter arveavgiftlovens §2, første ledds første punktum, blir avgift å svare av all arv. En antar at formues-massen v/bestyrelsen plikter å svare arveavgift av midlene etter deres antatte salgsverdi ved arvefallet. Arveavgift blir å beregne etter avgiftsvedtakets §6....»

Under henvisning til brevet fastsatte skattefogden 25.3.1974 arveavgiften for den formuesmasse som er nevnt i testamentets pkt. 1 a. til kr. 1.215.190,-. - - -

Rettens bemerkninger:

Partene er enige om at det var lovlig adgang til å innsette ufødte barnebarns barn som arvinger (legatarer). Det er videre enighet om at betingelsene for å kreve arveavgift er l) at arvelateren er død, 2) at det er en arving og 3) at rådighetsretten til formuen er overført til arvingen.

Det første spørsmålet blir således om testator, Julie Mowinckel, har bestemt at et selvstendig rettssubjekt straks skulle arve de under pkt. 1 nevnte verdier og at disse senere skulle arves av barnebarns barn eller et fond. I testamentet sies det under pkt. 1 a:

«Midlene skal forvaltes samlet som en særskilt formuesmasse inntil vilkårene er oppfylt for deres overgang ved arv til de personer eller den institusjon som jeg i det følgende innsetter som arvefølger.»

Deretter følger bestemmelsen om at midlene skal tilfalle hennes barnebarns descendenter subsidiært et almennyttig fond. Etter vanlig språkbruk er det etter rettens mening klart at testamentets ord her gir uttrykk for at bare descendentene eventuelt fondet skal være arvinger. Dette bekreftes også av ordene i pkt. b. - 1 pkt. b sies det:

«I tiden inntil midlene blir disponert av de arvinger som er innsatt under pkt. a, skal forvaltningen forestås av en bestyrelse på tre personer.»

Denne bestemmelse ville passe dårlig hvis meningen var at formuesmassen straks skulle arves av et selvstendig rettssubjekt.

Det avgjørende er imidlertid om det har vært testators hensikt, hennes siste vilje, at formuesmassen under pkt. 1 først skulle arves av et rettssubjekt og deretter av barnebarns barn.

Bakgrunnen for testamentets pkt. 1 er klar. Det var ønsket om at Reksten eller hans rederi ikke skulle få kontrollen over J. Ludwig Mowinckels Rederi. Sistnevnte rederi var et utpreget familieforetagende. Familien Mowinckel hadde 85 % av aksjene. De øvrige aksjene var gitt til fortjente funksjonærer i rederiet, 10 % til daværende disponent Engelsen som bestyrte rederiet under Mowinckels utenlandsopphold under siste krig. Fru Mowinckel fant derfor ikke å kunne testamentere aksjene til sine barnebarn, idet disse som nevnt var adoptert av Reksten. Som følge av adopsjonen var deres legalarverett etter bestemoren falt bort. I stedet valgte hun å testamentere formuesmassen til sine barnebarns descendenter. Av den grunn ble det igjen nødvendig å ordne med en bestyrelse av formuen inntil de, eventuelt fondet, kunne overta midlene. Bestyrelsen kunne vært ordnet på forskjellige måter. Det er pekt på at den kunne vært lagt til skifteretten (dette forutsetter formentlig offenlig skifte) eller det kunne vært truffet bestemmelse om testamentfullbyrdere.

Det foreligger etter rettens mening ikke noe som tyder på at Julie Mowinckel hadde noe ønske om først å betenke et eget rettssubjekt med

Side:895

formuesmassen. Retten er enig med saksøkeren i at en slik fremgangsmåte ville være formålsløs.

Retten kan således heller ikke se at de bestemmelser som er gitt i testamentet om forvaltningen av midlene er et utslag av et ønske om overføring av formuesmassen til et selvstendig rettssubjekt. Hvilke følger det vil få om det en gang i fremtiden blir truffet bestemmelse om helt eller delvis å overføre forvaltningen til barnebarna og om utdeling av midler av avkastningen er et spørsmål som ikke hører hjemme i denne sak.

Den omstendighet at det vil gå meget lang tid før staten kan få arveavgift, kan etter rettens mening ikke tillegges vekt ved fortolkningen av testamentets bestemmelse om hvem som er arvinger. Det bemerkes i denne forbindelse at det fra statens side ikke er påstått at bestemmelsen om forvaltning ikke er truffet for å omgå arveavgiftsreglene.

Retten er således kommet til at det ved testamentet ikke er opprettet noe eget rettssubjekt eller selv-eiende formuesmasse som er innsatt som arving til de i pkt. 1 nevnte verdier. Etter dette blir saksøkerens påstand om at skattefogdens vedtak av 25.3.1974 om utligning av arveavgift med kr. 1.215.190,- og Finansdepartementets stadfestelse av 13.6.1974 kjennes ugyldig, å ta til følge. - - -