Rt-1975-610

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-05-31
Publisert:	Rt-1975-610
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 92B/1975
Parter:	Per O Garen (advokat Per Hagelien - til prøve) mot Herborg Garen (høyesterettsadvokat Torfinn Bentzen).
Forfatter:	Blom, Christiansen, Michelsen, Gundersen, Stabel
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1950) §29

Dommer Blom: Krossdalen sameie ligger i Ullensvang kommune på vestsiden av Hardangervidda og på begge sider av veien Eidfjord - Haugastøl. Området ligger i en høyde av ca. 1000 til ca. 1200 meter med enkelte høyere partier og er på 20-30 km2. Det er på det rene at sameiet ligger under Garen, gnr. 18 i Ullensvang, og at av brukene på Garen er nr. 1, 2,3 og 4 medeiere i sameiet for vekslende andeler. Spørsmålet i saken er om også bnr. 5 er medeier.

Eieren av bnr. 5, Herborg Garen, gikk i 1970 til sak mot eieren av bnr. 3 og 4, Per O. Garen, med krav om å bli godkjent som sameier i Krossdalen for en andel av 9/48. Hardanger herredsrett avsa 2. september 1971 dom med slik domsslutning:

«1. Herborg Garen, som eier av gnr. 18 bnr. 5 Garen i Ullensvang kjennes ikke eiendomsberettiget til noen del av Krossdalen sameie.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Herborg Garen påanket dommen til Gulating lagmannsrett som 17. august 1973 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Herborg Garen, eigar av gnr. 18 bnr. 5 i Garen i Ullensvang, er i forhold til Per O. Garen, medeigar i Krossdalen sameige i Ullensvang for gamal skyld 4 1/2 merker smør.

2. Sakskostnader vert ikkje ilagt, korkje for heradsretten eller lagmannsretten.»

Per O. Garen har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Prinsipalt hevder han at man ikke kan bygge på at Krossdalen hørte til Garens utmark da bnr. 5 ble fradelt den opprinnelige gård. Krossdalen ble først tatt i bruk og ervervet atskillig senere og tilhører da

Side:611

bare de bruk som faktisk og rettslig har utnyttet dette område. Subsidiært gjør han gjeldende at selv om Krossdalen hørte til gnr. 18 før gården ble delt, er de forskjellige stølsområder senere blitt delt mellom bnr. 1, 2 og 5, og ved denne deling har bnr. 5 fått andre stølsområder enn Krossdalen.

I anken gjorde han også gjeldende at dersom bnr. 5 skulle antas å være sameier i Krossdalen, er lagmannsrettens angivelse av delingsgrunnlaget uriktig eller misvisende. Under ankeforhandlingen for Høyesterett er partene imidlertid blitt enige om at hvis bnr. 5 er sameier, skal sameieandelen i forhold til bnr. 3 og 4 settes til 9/48.

Per O. Garen har nedlagt slik påstand:

«Per Garen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Herborg Garen har henholdt seg til lagmannsrettens dom. Det avgjørende er at de tre opprinnelige bruksnumre (1, 2 og 5) hele tiden har hatt sitt livsgrunnlag i fjellet hvor de har vært sammen om alt. Enten Krossdalen var ervervet før Garen ble delt eller senere, er den ervervet av og for dem som drev på Garen, og ikke noe som senere har hendt, forandrer dette. Hun har nedlagt slik påstand:

«1. Herborg Garen, som eier av gnr. 18 bnr. 5, Garen i Ullensvang, kjennes i forhold til Per O. Garen medeiendomsberettiget for 9/48 parter i Krossdalen sameie i Ullensvang.

2. Per O. Garen dømmes til å betale saksomkostninger til Herborg Garen for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak hvor Per O. Garen og Herborg Garens sønn, Olaf Garen og fire vitner, er avhørt. Det er fremlagt et meget stort antall nye dokumenter som bringer saken i en annen stilling enn for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men på grunn av det nye materiale finner jeg det nødvendig å gi en oversikt over hvordan jeg ser på de vesentligste rettslige og faktiske disposisjoner som er av betydning for spørsmålet om nr. 5 i dag er sameier i Krossdalen.

Jeg tar først for meg opplysningene om Garen og dens enkelte bruk.

Det eldste dokument som er fremlagt i saken, er en ekstrakt av Rentekammerets eksaminasjonsprotokoll av 1723. Det heter der at «Udj Sysendall høyest udj fieldet er nogle Huus Mænd, som tilforne har betalt Huus Mand Skatt till Halsnøe Closteret, men nu for deres Creaturers føding ere taxerede, aarlig at Skatte...». Om Garen som dengang ble kalt Sysendahlen, er opplyst at den ligger i fjellet, og at der ikke kan sås korn «saasom det ey voxer for Kulde». Den har to oppsittere og før «7 Kjør, 4 ung Nød 12 Faar». Skylden er satt til 1 pund (24 merker) smør. Det er til slutt tilføyd at den «Har indtet andet til Brug eller Næring uden af dend fødning de udj fieldet kan finde».

Fra 1758 finnes et kongeskjøte til kaptein Jens Hierman, og

Side:612

ved skjøter året etter selger denne videre tre parter av gården med en skyld av henholdsvis 12,6 og 6 merker. Det er det som foreligger om opprinnelsen til bnr. 1, 2 og 5 i Garen.

Det har vært uenighet mellom partene om Garen opprinnelig var hevdet fra statsallmenning, men jeg kan ikke se at dette har noen betydning for saken, og går derfor ikke inn på spørsmålet. Det samme gjelder spørsmålet om når bosettelsen på Garen fant sted, og hvilke av de gamle bruk er de eldste.

Skjøtene gir ingen opplysninger om brukenes utstrekning, men etter opplysningene i eksaminasjonsprotokollen må man gå ut fra at deres eksistens i vesentlig grad har vært betinget av å utnytte fjellet til beite, j akt og fiske. Utmarken har ligget i fellesskap mellom brukene, men om utstrekningen av dette fellesskap vites ikke noe sikkert. Det beskjedne antall dyr som eksaminasjonsprotokollen viser, tyder i hvert fall ikke på at den nødvendige stølsbruk har strukket seg over særlig store områder.

Det er videre fremlagt en lang rekke skjøter på de forskjellige bruk ned gjennom årene. Disse viser at brukene dels har vært eid av skyldfolk, dels at en og samme mann har eid to eller flere av brukene til ulike tider, men den opprinnelige fordeling av smørskylden - og dermed brukenes omtrentlige størrelsesorden - synes å ha vært den samme like til 1862 da bnr. 2 frasolgte stølsparter i Tverrlien og Krossdalen. Derved oppstod de nåværende bnr. 3 og 4 hvorved bnr. 2's skyld ble redusert.

Endelig nevner jeg at bnr. 2 og bnr. 5 kom på samme hånd i 1879 og fra da av ble drevet som et bruk i enhver henseende like til i slutten av 1920-årene, da de to brødre Gunnar og Lars Johansen Garen delte innmarken og husene mellom seg. At bnr. 2 og bnr. 5 i hele denne periode faktisk og praktisk bare var ett bruk, fremgår klart av utskiftingen i 1940 som jeg senere kommer tilbake til. Der er det opplyst at alle merker mellom brukene var helt borte og ikke kunne ettervises, at ingen hadde greie på eiendomsforholdene før, og at husene fysisk måtte deles i to deler.

Når det så gjelder stølsbruken, synes det alt i annen halvdel av 1700 tallet å ha foregått en betydelig ekspansjon. Jeg nevner således en forretning fra 1783 hvor de tre bruk i fellesskap får fredlyst hjemmebøen, sin del av Tverrlia og «heele Storlie Marken med Skoug Mark Field og Lie Beiter». Dette dokument viser at Maurset og Garenbrukene i hvert fall da utnyttet Sysendalen, til og med Storlia som i øst grenser til Bjoreidalen og Krossdalen. Videre er fremlagt en skyldsettingsforretning over Stølen Bjoreidalen fra 1824. Denne viser at bnr. 2 og bnr. 5 har solgt stølen, og sogneprest Olafsen opplyser i sitt arbeid fra 1910 om «De viktigste Støler og Fælægre paa Hardangerviddens Nord- og Vestside» at bnr. 1 også har hatt en støl i Bjoreidalen som ble solgt i 1811. Det frasolgte område, nå kalt Bjoreidalen sameie, ligger vel så langt til fjells som Krossdalen og grenser til denne.

Side:613

Hele den ekspansjon jeg her har beskrevet, kan altså tilbakeføres til de tre gamle bruk i fellesskap.

Første gang Krossdalen er nevnt, er i et skjøte fra 1842 hvor den felles eier av bnr. 1 og bnr. 2 selger bnr. 2 med unntak av en del hus hvoriblant «Melkeboden og Elsælet i Krossdalen» og «den gamle Flor i Krosdalen». Dette skulle da tyde på at Krossdalen i hvert fall var tatt i bruk på den tid Bjoreidalen ble solgt et par tiår tidligere. Om den var brukt før, kan ikke sikkert sies. Det har for øvrig aldri vært omtvistet at bnr. I er sameier med en halvdel, hvilket stemmer med den gamle skyldfordeling mellom bnr. 1, 2 og 5. Hva nr. 5 angår, er det som nevnt av lagmannsretten hevdet at det ennå står rester av et gammelt sel som skal ha tilhørt nr. 5, men jeg er enig i at disse opplysninger er for usikre til at jeg tør bygge På dem. For øvrig er det på det rene at i hele fellesdriftstiden mellom nr. 2 og 5 ble det setret med dyr fra fellesbruket i Krossdalen og i Sysenlia. (Busete) hvor bnr. 5 hadde støl og uomtvistet beiterett. Etter at brukene ble skilt i 1920-årene, har bnr. 5 etter det som er opplyst ikke setret noen av stedene.

Av rettslige disposisjoner ellers i stølsområdet nevner jeg først et forlik fra 1798 mellom Maurset og de tre brukene på Garen. Forliket deler skogen blant annet i Storlia, og grensene angis å gå like til fjells. Sysenlia (Busete) sies å være felles for Maurset og Garen.

Av en grenseoppgang i tilknytning til et forlik og voldgiftsdom fra 1814 fremgår det at skogen blant annet i Tverrlia og Storlia deles mellom bnr. 2 og bnr. 5, men det sies at «Al Græsgang og Beitning for Kreaturene i Hjemmeudmarken saavelsom paa Stølene er felles som det forhen har været».

I en utskifting fra 1845 deles også skogen i Sysenlia (Busete) mellom bnr. 2 og 5, men det sies til slutt at bnr. 5 eier «Beitestrækningen efter gammelt Brug». Dette kan vanskelig oppfattes annerledes enn at bnr. 5 var enerådende til stølsbruk i Busete, hvilket igjen kunne tyde på at det har funnet sted en deling av stølsmarka mellom nr. 2 og nr. 5, slik at nr. 5 fikk Busete og nr. 2 Krossdalen. Men betydningen svekkes av at man ved den siste utskifting som er foregått, nemlig den som ble holdt i årene 1940 til 1953, ble enig om å se bort fra utskiftingen av 1845 og falle tilbake på forliket av 1816 hvoretter all gressgang og beiting i hjemmeutmark og på stølene var felles. Ved sistnevnte utskifting synes således alle tre hovedbruk å være ansett som sameiere i Sysenlia (Busete) prinsipielt på samme måte som i Storlia og Tverrlia.

Endelig nevner jeg et salg av fiskerett i 1892 til bergens mannen, konsul Gran. Det var Johannes Larsen Garen som stod som selger. Han var da eier av fellesbruket 2 og 5 og solgte «mine i Kjeldaa eiende fiskerettighet tilhørende min gaard, matr.nr. 18 bnr. 75 a». Det er på det rene at bnr. 75 a svarer til bnr. 2, og at det område fiskeretten gjaldt, lå i Krossdalen. Hvis løpenummerangivelsen er vel overveid, gir den en viss indikasjon

Side:614

på at Johannes har ment at fiskeretten i Krossdalen, og dermed formentlig Krossdalen i sin helhet, skriver seg fra bnr. 2, ikke fra både bnr. 2 og bnr. 5.

Opplysningene om erstatningene ved veiskjønn i 1940, fordeling av saksomkostninger i grensetvisten mot Bjoreidalen, jfr. Rt-1953-93, og om erstatning for grunn til telefonkabel i 1957 finner jeg ikke grunn til å gå inn på - de sier ikke stort annet enn at det synes å ha vært en betydelig usikkerhet om hvem som eide hva i Krossdalen.

Skal jeg på dette grunnlag - som altså er vesentlig annerledes og bredere enn det som ble forelagt herredsretten og lagmannsretten - ta standpunkt til om nr. 5 er medberettiget i Krossdalen, kommer jeg ikke utenom at det er mange uklare sider ved saken. Det finnes intet utgangsdokument for Krossdalen, og selv for bnr. 1, hvis rett til halvparten av sameiet er uomtvistet, kan intet sikkert sies om når eller på hvilken måte eiendomsrett ble ervervet. Særskilt for så vidt angår bnr. 5, har den lange fellesdrift med bnr. 2 bidradd til å bryte en sammenhengende tradisjon, og tiden etter fellesdriften er for kort og rettsoppfatningen for usikker til at det man vet om denne siste periode, kan være avgjørende.

Jeg er da henvist til å ta mitt utgangspunkt i opplysningene fra den eldste periode - frem til ca. 1820. Disse opplysninger viser som alt nevnt at Garen har vært et gårdssamfunn hvor eierne av alle bruk har vært henvist til å livnære seg i og av fjellet, og til å holde sammen i sin utnyttelse av dette. Vi har videre sikre bevis for at ekspansjonen innover i fjellet for områdene utenom Krossdalen har skjedd i fellesskap. Jeg vil tro at dette har kunnet øke både effektiviteten og sikkerheten og har vært lettere ved at det i stor utstrekning satt slektninger på de ulike bruk.

Jeg finner det overveiende sannsynlig at ekspansjonen ikke har nådd opp til Krossdalen da brukene ble solgt i 1758, og er for så vidt enig med den ankende part. Men På bakgrunn av sikre dokumentbevis fra tiden omkring år 1800 må jeg gå ut fra at man på den tid hadde nådd så langt inn som til Storlia og videre innover i Bjoreidalen. Begge disse områder grenser opp til Krossdalen, og man kan trygt gå ut fra at ble det stølet i disse områdene, har nok kyr fra tid til annen også kommet inn i Krossdalen. At oppsitterne på alle bruk - også nr. 5, må ha jaktet og fisket også i Krossdalen - anser jeg helt klart, men jeg legger ikke avgjørende vekt på dette, da slik jakt og fiske sikkert har vært drevet langt inn i den egentlige allmenning, Hardangervidda.

Når det gjelder støling i Krossdalen, har man som nevnt ingen opplysninger om bnr. 5's deltakelse, men ut fra det bilde jeg ovenfor har gitt av næringsforholdene og fremrykkingen i fjellet, finner jeg ikke grunn til å anta at bnr. 5 har holdt seg eller vært holdt utenfor da Krossdalen ble tatt i bruk.

Når det gjelder den neste periode - frem til fellesdriften

Side:615

mellom bnr. 2 og bnr. 5 tok til i 1879 - blir forholdet mer tvilsomt. Fra denne tid foreligger det opplysninger som viser at de ulike bruk ikke har stølet i samtlige de områder det her er tale om, og det kan ikke med sikkerhet avvises at det i denne periode har funnet sted en arbeidsdeling og en dermed sammenhengende eiendomsdeling i de enkelte stølsområdene. Men noe positivt holdepunkt for at bnr. 5 skulle ha trukket seg tilbake fra Krossdalen, foreligger overhodet ikke.

Fellesdriftstiden har på den ene side som tidligere antydet bidradd til å utviske enhver mulig tradisjon om støling i Krossdalen fra bnr. 5 alene. På den annen side står det fast at bnr. 5 og bnr. 2 i denne periode har stølet i Krossdalen med alle sine kyr. - Hvis eierne av bnr. 1 og bnr. 3 og 4 hadde ment at bnr. 5 ikke hadde noe å gjøre i KrossdaÅen, synes det lite trolig at de ville ha godtatt at beitet ble beslaglagt med henimot det dobbelte antall kyr av det bnr. 2 alene kunne fø. Den omstendighet at bare bnr. 2 ble nevnt i skjøtet På fiskerett til konsul Gran, kan etter min mening ikke være noe avgjørende bevis for en rettsoppfatning eller faktisk tilstand som gikk ut på at bnr. 5 ikke hadde noe med Krossdalen å gjøre.

Da jeg således er kommet til at Krossdalen må ha vært tatt i bruk og vært ervervet av og for alle tre gamle bruk, og da jeg ikke kan finne pålitelig holdepunkt for at denne tilstand senere er blitt forandret, mener jeg som lagmannsretten at bnr. 5 må anses som medeier i Krossdalen.

Det er som nevnt enighet mellom partene om at nr. 5's andel i tilfelle skal settes til 9/48, og selv om dommen bare er bindende i forholdet mellom bnr. 3 og 4 på den ene side og bnr. 5 på den annen, er det prosessuelt intet til hinder for å avsi dom i overensstemmelse med ankemotpartens påstand.

Jeg er enig i herredsrettens og lagmannsrettens opphevelse av omkostninger. Når det gjelder omkostninger for Høyesterett, legger jeg avgjørende vekt på at saken har budt på tvil, og at den i faktisk henseende har fått en vesentlig annen karakter enn den hadde for lagmannsretten. Den ankende part har under disse omstendigheter hatt rimelig grunn til Ikke å akviescere ved lagmannsrettens dom.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Herborg Garen, som eier av gnr. 18 bnr. 5, Garen i Ullensvang, kjennes i forhold til Per O. Garen medeiendomsberettiget for 9/48 parter i Krossdalen sameie i Ullensvang.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Gundersen og Stabel: Likeså.

Side:616

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tor Nordlie):

Krossdalen sameie, som er et utmarksområde beliggende på Hardangervidda omtrentlig avgrenset av Storlinutane, Smyttenutane, Dyranut og Store Bjoreinut har fra gammelt av ligget under gnr. 18. Det er ubestridt at bnr. 1 står som eier av en halvpart av sameiet. Det er likeledes klart at bnr. 2 er medeier og at bnr. 3 og 4 er medeiere. Det tvisten egentlig gjelder er om også bnr. 5 fra gammelt av er medeiendomsberettiget i sameiet, og i tilfelle for hvor stor del. - -

Retten skal bemerke: Det eneste en vet om utskillelsen av gnr. 18 bnr. 5 Garen i Ullensvang er etter de opplysninger som fremgår av brev av 12. mai 1970 fra statsarkivet i Bergen til høyesterettsadvokat Bentzen, at det før 1723 var to bruk under Garen (den gang Sysendahl) og at det etter 1733 var 3 bruk. Utskillelsen av ett bruk må således ha skjedd i tiden 1723-33. Noen skylddelingsforretning eller utgangsskjøte eksisterer ikke.

Fra gammelt av har Garen vært drevet med dyrehold som driftsgrunnlag, og beiteområdene på fjellet har vært av stor betydning for driften. Det må derfor anses klart at ved utskillelse av et eget bruk måtte også beiteland På fjellet følge med.

En finner å måtte ta sitt utgangspunkt i at dersom intet er sagt ved utskillelsen så må det være en presumsjon for at en utskillelse tidlig på 1700-tallet innebærer at bruket får del i alt utmarksområde under hovedbruket som sameier for en viss del.

I dette tilfelle vet man ikke hva som er sagt ved utskillelsen av bnr. 5. Den omstendighet at opplysninger om utskillelsen mangler kan ikke uten videre tas til inntekt for at intet særskilt er sagt vedrørende utmarken, og en må derfor søke støtte i den bruk av utmarken som er foregått opp gjennom tidene både i Krossdalen og på de andre steder i området det har vært drevet stølsdrift.

Den første eier av bnr. 5 man har noen opplysninger om er Knut Nilsson Garen, på folkemunne kaldt «Mellommen». Han var født i 1816 og giftet seg i 1843, og vitnet Lars O. Garen som selv er født i 1886 kan fremdeles huske «Mellommen» som kårmann på Garen.

Etter de opplysninger som er fremkommet er det intet som tyder på at denne «Mellommen» har drevet stølsdrift i Krossdalen i den tiden han drev bnr. 5, derimot drev han stølsdrift på Busete i Sysensdalen.

Busetestølen ligger mot Sysenvatn. Stølen på Busete og den stølsplassen i Krossdalen der bnr. 5 pretenderer å ha drevet stølsdrift ligger for så vidt i samme område, men på hver sin side av Storlinutane.

Det er på det rene at bnr. 1 ikke har stølet på Busete, og bnr. 1 hevder ingen annen rett her enn retten til en skogteig i nærheten av stølen. Derimot har bnr. 1 drevet stølsdrift i Storlien, som ligger i nærheten av Busete. Hverken bnr. 2 eller bnr. 5 pretenderer noen eiendomsrett til Storlien.

I Tverrlien sameie, som ble utskiftet i 1953 var bnr. 1, 2, 3, 4 og 5 medeiendomsberettiget alle sammen. Her var imidlertid også gnr. 17 bnr. 1 medeier for en vesentlig del.

Hvorvidt bnr. 2 fra gammelt av har stølet også på Busete vet man intet sikkert om. Det er imidlertid intet som tyder på at bnr. 2 har

Side:617

stølet der før bnr. 2 og 5 kom på samme hender i 1884. Det synes derimot å ha vært slik at bnr. 2 stølet i Krossdalen mens bnr. 5 stølet på Busete. I en odelstakst over bnr. 2 fra 1874 er det brukt ordlyden «Gaarden med paastaaende Hafe og Havnegang, hjemme og paa Stølen - uten Skov -, til 600...» Ordlyden tyder her på at bnr. 2 da bare hadde en støl - nemlig Krossdalen - uten at man kan legge noen avgjørende vekt på at «Stølen» står i bestemt form. Etter de opplysninger som er fremkommet finner en det mest sannsynlig at bnr. 2 ikke har hatt noen rettighet i Busete før samdriften med bnr. 5 begynte.

Det er på det rene at bnr. 2 og 5 kom på samme hånd i 1884. Omlag 1902-03 overlot eieren brukene til sine 3 sønner Lars J. Garen, Gunnar J. Garen og Peder J. Garen. Peder gled etter hvert ut av bildet, og det var Gunnar og Lars som drev brukene sammen frem til 1926 - da de begynte å drive hver for seg, bl.a. fordi Gunnar da hadde giftet seg med Maria - en pike fra øvre Eidfjord.

Maria Garen har forklart at fellesbruket nr. 2 og 5 hadde geitestøl på Busete da hun kom til Garen og at stølen i Krossdalen ble brukt til kyr. Brukene stølet sammen i Krossdalen frem til delingsavtalen fra 1924 ble realisert i 1926. Etter dette tidspunkt har ikke bnr. 5 hatt dyr i Krossdalen. Eierne Lars og kona Herborg hadde etter dette kyrne hjemme om sommeren.

Under befaringen ble det på det stølsområde som ligger lengst inne i Krossdalen påvist ruinene av et gammelt sel som ingen riktig visste hvem som hadde hatt, men det ble hevdet av saksøker at dette var stølsbu for bnr. 5 fra gammelt av, mens den tidligere eier av bnr. 1, Lars O. Garen, mente det like gjerne kunne være et av bnr. 2's tidligere hus. Det var nemlig vanlig å bygge nytt dersom det gamle sel ble utilstrekkelig, slik at om bnr. 2 hadde sel som var i bruk nå, kunne ruinen like gjerne tilhøre dette bruk.

Etter en samlet vurdering der en legger vekt på den bruk som har vært i Krossdalen og på at de forskjellige omkringliggende stølsområdene synes å være selvstendige områder med forskjellige eierforhold er en kommet til at det ikke er holdepunkter for å anta at bnr. 5 fra gammelt av er medeiendomsberettiget i Krossdalen sameie. En har også lagt vekt på at Lars O. Garen, den tidligere eier av bnr. 1, er av den oppfatning at bnr. 5 ikke har noen rett fra gammelt av. En har da tatt hensyn til at bnr. 1 har sin 1/2-part i behold uavhengig av denne saks utfall. En har ikke funnet det godtgjort at bnr. 5 har drevet selvstendig stølsdrift i Krossdaien. Den bruk av stølen i Krossdalen som bnr. 5 har utøvet synes kun å ha sin hjemmel i den omstendighet at bnr. 2 og bnr. 5 har vært på samme hender og har drevet sammen. Det synes således å ha sannsynligheten for seg at hverken bnr. 2 eller bnr. 5 har fått del i all den utmark det opprinnelige bnr. 1 hadde og at de to bruk så har fått del i hvert sitt stølsområde, bnr. 2 i Krossdalen og bnr. 5 på Busete. I Storlien har derimot bare bnr. 1 drevet stølsdrift.

Noe holdepunkt mot dette har man ikke i den omstendighet at bnr. 5 har fått smørskyld. Dette peker bare hen på at bnr. 5 er et gammelt bruk samtidig som det er en verdimåler for bruket. Skylden angir forsåvidt størrelsen på bruket, men sier intet om hvilke områder som hører inn under det.

Side:618

En kan heller ikke finne at de erstatninger som er gitt ved veiskjønnet og Tinnhølskjønnet betyr annet enn at man har anerkjent bnr. 5's avledede rett fra bnr. 2. Det samme gjelder den påberopte Høyesterettsdom, som forøvrig i realiteten intet har med Krossdalen sameie å gjøre.

Etter dette må saksøkte få medhold i sin påstand.

Saksøkte har som en subsidiær påstand sagt seg villig til å anerkjenne bnr. 5 som medeier i Krossdalen dersom retten finner at det er inngått avtale mellom bnr. 2 og bnr. 5 om felles fjellrettigheter.

Saksøker har kun basert sitt krav på at bnr. 5 fra gammelt av har vært medeier i Krossdalen. Spørsmålet om det foreligger en avtale mellom bnr. 2 og bnr. 5 om felles eiendomsrett til utmarken og om denne avtalen også kan gjøres gjeldende i Krossdalen har ikke vært gjenstand for selvstendig bevisførsel, og eieren av bnr. 2 har heller ikke vært gjort til part i saken. En finner da at det ikke kan gis dom overensstemmende med saksøktes subsidiære påstand selv om denne forsåvidt representerer en aksept av at bnr. 5 kan være medeiendomsberettiget, og dommen kun ville være bindende for saksøkte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Schei og Lars Sollesnes og sorenskriver Råmund Stuhaug): - - -

Når det gjeld grensene for Krossdalen sameige er partane samde om at heradsretten har gitt ei nokolunde rett skildring når det i dommen er sagt at området er avgrensa omtrentleg av Storlinutane, Smyttenutane, Dyranut og Store Bjoreinut. Under ankeforhandlinga har ankeparten presisert at området grensar mot det utmarksområde som vart utskift i 1940-1953, og som er kartlagt (kart over Sysendal inn- og utmark oppteke 1949 av jordskiftelandmålar Magnus Standnes). Motparten har ikkje hatt noko å merkja til dette. Grensa mot Bjoreidaien sameige er fastlagt ved dom av Høgsterett av 31.1.1953.

Lagmannsretten er komen til eit anna resultat enn heradsretten.

Lagmannsretten er samd med den ankande parten i at det er naturleg å gå ut frå at bnr. 5 har vore medeigar i all utmark som høyrer til Garen, også støls- og fjellmarka i Krossdalen. Rett nok finst ikkje sikre opplysningar om korleis bnr. 5 er kome i stand. Såleis føreligg ikkje opplysningar om at bnr. 5 er skilt ut frå eitt av dei andre bruka. Det ein veit er at bnr. 5 er eit gamalt bruk, med di alle del tre bruka på Garen er matrikulert før 1733, utan at det kan seiast kva bruk som vart matrikulert først eller sist. Lagmannsretten finn det ikkje nødvendig å koma nærmare inn på desse spørsmåla. Så mykje som fjellet har hatt å segja for levemåten på ein fjellgard som Garen, må det reknast med at alle bruka har eigt med i utmarka, både den så kalla heimeutmarka og støls- og fjellmarka. Om bnr. 5 er eit opphavleg buk, eller om det er skilt ut frå eit eldre bruk, må i så måte vera likegyldig. At det ikkje føreligg dokument som viser bnr. 5 sine rettar i fjellet, kan det ikkje leggjast vekt på, ettersom heller ikkje dei andre bruka har skriftleg grunnlag for sine rettar i fjellet. Noko vekt legg lagmannsretten i denne samanheng på det som er sagt i voldgiftsdommen av 1816, der det m. a. heiter: «Al græsgang for Kreaturene i Hjemmeudmarken saavelsom paa

Side:619

Stølene er felles som det forhen har været.» Det er naturleg å sjå dette som uttrykk for at fjellmarka på denne tid vart rekna som fellesmark.

Motparten har innvendt at det i eit tilfelle som dette ikkje er grunnlag for å presumera at all utmark har lege i sameiga mellom alle bruka. Krossdalen er eit sjølvstendig stølsområde, og det er heilt vanleg at bruk under same garden har fjellrettar kvar for seg eller i sameige med bruk frå andre stader, hevdar motparten. Slik lagmannsretten ser det, er Krossdalen-området munaleg større enn sjølve stølane og beita for kyr. Slik partane er samde om å avgrensa området, er det tale om eit vidt høgfjellsområde som grensar mot statsalmenningen. Etter provføringa legg lagmannsretten til grunn at også bnr. 5 har nytta området til jakt og fiske fram gjennom tida. Lagmannsretten kan ikkje sjå at det føreligg noko som tyder på at det ikkje som utgangspunkt må leggjast til grunn at dei gamle bruka på Garen har eigt all utmarka i fellesskap. At det i så måte skulle gjelda særskilte rettsforhold i Krossdalen er ikkje godtgjort.

Spørsmålet er så om det frå bruken av stølane i Krossdalen kan sluttast noko om eigedomsforholdet til området. Det er i saka semje om at bnr. 5 ikkje har støla etter 1926 i Krossdalen. Det er på det reine at bnr. 5 ikkje nå har stølsbu i Krossdalen. Inntil 1926, og i alle fall frå 1884, vart bnr. 2 og bnr. 5 drivne under eitt. Buskap som vart fostra på desse bruka vart støla i Krossdalen, der bruka hadde eige stølsbu. Denne stølsbua høyrer nå til bnr. 2, og det gjorde den også før 1926, slik lagmannsretten har skjøna partane. Opplysningane om kven som hadde rett til å støla i Krossdalen er sparsamme, og etter det som føreligg kan det ikkje utan vidare leggjast til grunn at det berre var bnr. 2, og ikkje bnr. 5, som hadde rett til å støla. Om bnr. 5 ikkje har støla etter 1926, kan ikkje av det utan vidare sluttast at bruket heller ikkje hadde rett til å støla i Krossdalen. Bnr. 5 har hatt kyme heime etter den tid, men om dei faktisk ikkje har nytta stølen, ligg ikkje i det prov for at dei heller ikkje har hatt rett til å nytta den. Slik lagmannsretten har skjøna forholdet, har bnr. 5 heller ikkje nytta stølen på Busete som kustøl etter 1926. Ankeparten har påvist ein gamal mur på inste stølen i Krossdalen, og påstått at det er tale om rester etter bnr. 5 sit sel. Olaf Garen har forklart at han har høyrt dette av far sin. Ingen av vitna har kunna gje forklaring på kva murrestane skriv seg frå. Lagmannsretten finn ikkje å kunne slutta noko frå desse murrestane når ingen kan segja noko sikkert om kva dei skriv seg frå.

Det er uklart om bnr. 5 har hatt eige stølsbol i Krossdalen, og det er uklart om bnr. 5 før 1926 har støla på eige rettsgrunnlag. Om bruket ikkje har støla etter 1926, er dette klårt nok for kort tid til at ein mogeleg stølsrett kan ha gått tapt. Lagmannsretten finn etter del føreliggjande opplysningar at ein ikkje kan sjå bort frå at bnr. 5 har rett til å støla i Krossdalen. Lagmannsretten finn etter dette at det ikkje kan leggjast særleg vekt på at bnr. 5 som særskild jordbrukseining faktisk ikkje har nytta stølen i Krossdalen i den tida ein har opplysningar om, etter 1884.

Båe partar har kome med ei rekkje innvendingar basert på ymse framlagde dokument. Såleis har ankeparten innvendt at har. 5 har fått ymse erstatningar m.v. som ovanfor nemnt, medan motparten m. a. har

Side:620

vist til korleis utgiftene ved høgsterettssaka i 1953 vart delt. Lagmannsretten finn det ikkje nødvendig å gå i detalj ar når det gjeld desse innvendingane, med dl dei ikkje er av det slaget at det kan byggjast noko på dei når det gjeld spørsmålet om eigedomsforholda i utmarka.

Ankeparten har vist til jordskiftelova §29 og påstått å vera medeigar i Krossdalen sameige for 4,5 merker smør. Han går då ut frå at bnr. 1 etter gamal smørskyld hadde 12 merker, bnr. 2 og 5 kvar 6 merker. Fra bnr. 2 er skilt stølspartane i Krossdalen og Tverrlid, bnr. 3 og 4, tilsaman 3 merker, slik at bnr. 2 etter fråskiljinga har 3 merker. Ankeparten meiner eigedomsforholdet bør vera det same i Krossdalen som det som vart lagt til grunn ved utskiftinga, nemleg slik at bnr. 5 får halvdelen av den samla skyld for bnr. 2 og 5, 9 merker. Etter det har ankeparten påstått å vera medeigar for 4 1/2 merker. Lagmannsretten har skjøna motparten slik at han ikkje har noko å innvenda mot at smørskylda vert lagt til grunn slik ankeparten påstår, dersom bnr. 5 først er å sjå som medeigar i Krossdalen.

Etter det som er opplyst er eigaren av bnr. 2 samd i at bnr. 5 er medeigar i Krossdalen. Eigaren av bnr. 1, Ola L. Garen, har som vitne gjeve uttrykk for at han har rekna med at bnr. 5 har ein viss rett i Krossdalen, men då avleidd frå bnr. 2. Den tidlegare eigaren av bnr. 1, Lars O. Garen, har forklart at han har rekna med at bnr. 5 ikkje eig med i Krossdalen fordi bruket ikkje har støla der. Ankeparten meinte opphavleg at bnr. 1 var samd i hans syn på eigedomsforholda i Krossdalen, og reiste sak berre mot innehavaren av bnr. 3 og 4.

Ankeparten sin påstand vert etter dette å ta til fylgje. - - -