Rt-1977-654
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1977-06-22 |
| Publisert: | Rt-1977-654 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 87B/1977 |
| Parter: | Snorre Sturla Kjetilson (advokat Dag Kise - til prøve) mot Skien kommune (høyesterettsadvokat Kjell Skjelbred). |
| Forfatter: | Bølviken, Røstad, Elstad, Mindretall: Mellbye, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §176, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §120, §155, §158, §162 |
Dommer Mellbye: Skien kommune ved bykassereren sendte 3. april 1975 begjæring til byfogden i Porsgrunn og Skien om tvangsauksjon over eiendommen gnr. 15 bnr. 58,65 og 72 i Solum. Eiendommen var festet av Snorre S. Kjetilson. Den var av ham anvendt til flyplass, og i det øyemed var det på eiendommen oppført to flyhangarer, hvori også fantes restaurant, kontorer og andre nødvendige lokaler for flyvirksomhet. Grunnlaget for tvangsauksjonsbegjæringen var eiendomsskatt for 2. halvår 1974 med i alt kr. 1949,50. Første gangs auksjon ble avholdt 3. juli 1975. Saksøkte Snorre S. Kjetilson møtte ikke. Rådmannen i Skien avgav på vegne av Skien kommune bud på kr. 403.742. Andre bud ble ikke gitt.
Bykassereren i Skien meddelte namsretten med brev av 11. juli 1975 at kommunens bud var antatt. Namsretten avsa deretter 21. juli 1975 kjennelse hvorved budet ble stadfestet.
Snorre S. Kjetilson erklærte 16. september 1975 anke over stadfestelseskjennelsen. Han anførte at det var et åpenbart misforhold mellom det stadfestede bud og eiendommens verdi, og at namsretten av eget tiltak skulle nektet stadfestelse, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §158 annet ledd. Han anførte videre at hans rett til å anke var hjemlet 1 tvangsfullbyrdelseslovens §162 første ledd, idet han på grunn av sykdom hadde vært ute av stand til å ivareta sitt tarv i rett tid.
Skien kommune bestred så vel Kjetilsons formelle ankeadgang som ankens reelle begrunnelse.
Agder lagmannsrett avsa dom i ankesaken 30. mars 1976. Lagmannsretten fant det godtgjort at Kjetilson hadde rett til å anke i medfør av tvangsfullbyrdelseslovens §162 første ledd, men fant at anken i realiteten ikke kunne føre frem. Domsslutningen lyder slik:
«1. Porsgrunn og Skien namsretts kjennelse av 21 juli 1975 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Snorre S. Kjetilson
Side:655
til Skien kommune kr. 4.350,- - kronerfiretusentrehundreogfemti - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Snorre S. Kjetilson innanket lagmannsrettens dom for Høyesterett, idet han støttet seg til de samme anførsler som for lagmannsretten.
Etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde henvist anken til Høyesterett, ble det i dagene 16.- 19. november 1976 avholdt bevisopptak ved Skien og Porsgrunn byrett, hvorved Snorre S. Kjetilson og ordføreren i Skien avgav partsforklaring, og 12 vitner avgav vitneforklaringer. I forbindelse med bevisopptaket var Kjetilsons prosessfullmektig blitt oppmerksom på at auksjonen 3. juli 1975 ikke hadde vært kunngjort i den lokale presse. Auksjonen var satt opp til foretakelse innenfor en løpende rekke tvangsauksjoner samme dag, alle med grunnlag i kommunens legalpant for eiendomsskatt. De eiendommer denne sak gjelder, var med i kunngjøringen i Norsk Lysingsblad 4. juni 1975, men var av ukjent årsak falt ut da annonsen stod i Telemark Arbeiderblad 19. juni samme år. Riktigheten av dette ble bekreftet av namsfullmektigen ved Porsgrunn og Skien byfogdembete da han forklarte seg som 12. vitne under bevisopptaket.
Kommunens prosessfullmektig tok den situasjon som dermed var oppstått, opp med kommunen og påpekte at stadfestelse skulle vært nektet i medfør av tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr. 1, jfr. §120, at Kjetilson, som ikke hadde møtt under auksjonen, fremdeles hadde adgang til å påberope seg denne feil, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §162 annet ledd, og at kommunen burde tiltre Kjetilsons påstand om at stadfestelseskjennelsen skulle oppheves. Dette standpunkt ble tiltrådt av formannskapet 8. februar 1977. I prosesskrift samme dag meddelte Kjetilson at den nylig oppdagede feil av ham ville ble påberopt som egen ankegrunn.
Disse standpunker har begge parter opprettholdt under ankeforhandlingen i Høyesterett. Kjetilson har nedlagt denne påstand:
«Porsgrunn og Skien namsretts kjennelse av 21. juli 1975 og Agder lagmannsretts dom av 30. mars 1976 oppheves.
Skien kommune dømmes til å betale det offentlige og Snorre Kjetilson saksomkostninger for lagmannsrett og Snorre Kjetilson saksomkostninger for Høyesterett.»
Skien kommune har nedlagt denne påstand:
«1. Porsgrunn og Skien namsretts stadfestelseskjennelse av 21. juli 1975 oppheves. Saken hjemvises til ny behandling av namsretten.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»
Jeg er enig med partene i at den manglende lokale kunngjøring av tvangsauksjonen ifølge tvangsfullbyrdelseslovens §120 var til hinder for at auksjonen kunne avholdes 3. juli 1975 og også til hinder for stadfestelsen av det bud som da ble avgitt, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §155. Jeg er også enig i at Kjetilson fremdeles har adgang til å påberope seg denne feil, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §162 annet ledd. Namsrettens stadfestelseskjennelse må således oppheves. Overensstemmende med kommunens påstand blir saken å hjemvise til namsretten til ny behandling på grunnlag av den foreliggende begjæring om tvangsauksjon.
Side:656
Når det gjelder Kjetilsons krav om saksomkostninger,er forholdet at hans påstand allerede for lagmannsretten og senere i ankeerklæringen for Høyesterett, gikk ut på opphevelse av namsrettens kjennelse om stadfestelse av auksjonsbudet. I denne påstand har han fått medhold, om enn på et helt annet grunnlag enn han opprinnelig hadde gjort gjeldende. Selv om den feil som fører til opphevelsen, ikke kan legges kommunen til last, finner jeg at kommunen under disse omstendigheter må sies å ha tapt saken fullstendig, og at tvistemålslovens §172 derfor som utgangspunkt må komme til anvendelse.
Kommunens ansvar er imidlertid begrenset til de omkostninger som etter rettens skjønn har vært nødvendige for Kjetilson for å få saken betryggende utført,jfr. tvistemålslovens §176. De omkostninger og det arbeid som har vært forbundet med anførselen om mangelfull kunngjøring av tvangsgrunnlaget, er beskjedne. Det er anførselen om at tvangsauksjonsbudet var for lavt til å kunne stadfestes som har voldt utlegg og arbeid, og dette har pågått like til bevisopptakelsen til bruk for Høyesterett. Dermed melder det spørsmål seg hvorvidt omkostningene ved den sistnevnte del av saken av Kjetilson kan forlanges dekket av kommunen.
Et sentralt forhold i denne sammenheng er at Kjetilson i prosesskrift av 28. november 1975 til lagmannsretten bad dokumentert at blant annet tvangsfullbyrdelseslovens §120 var iakttatt. Kommunen fremla som følge herav med prosesskrift av 29. desember 1975 fotostatkopi av de to kunngjøringer. Kjetilson fikk dermed allerede før hovedforhandlingen i lagmannsretten anledning til ved sammenligning av annonsene å konstatere at §120 ikke var iakttatt. I det prosesskrift hvormed fotostatkopiene fulgte, uttalte imidlertid kommunens daværende prosessfullmektig at «auksjonslysing er foretatt slik som nevnt i tvfbl. §, 118, 119, 120 og 122».
Betydningen av dette forhold og overhodet av bestemmelsen i tvistemålslovens §176 melder seg etter mitt syn imidlertid først for omkostningene ved høyesterettsanken. Når det gjelder Kjetilsons omkostninger til og med ankeforhandlingen i lagmannsretten, er situasjonen at Kjetilson etter lagmannsrettens dom fikk etterbevilling til fri sakførsel i lagmannsretten. Denne bevilling er blitt benyttet, slik at om kommunen skal pålegges omkostningsansvar for lagmannsretten, skal oppgjør skje til det offentlige. Den feil som har medført at stadfestelseskjennelsen oppheves, skyldes som nevnt ikke noen av partene, men er skjedd ved namsrettens kontor. Namsrettsfullmektigen karakteriserte den i sin vitneforklaring som «en arbeidsulykke». Under disse omstendigheter finner jeg det ikke riktig å pålegge kommunen å erstatte det offentlige sakens omkostninger frem til lagmannsrettens dom.
Kjetilson har anført at kommunen iallfall må hefte for det ekstrahonorar hans prosessfullmektig har beregnet seg for lagmannsrettssaken. Jeg er ikke enig i det. I og med at bevillingen til fri sakførsel er benyttet, har prosessfullmektigen neppe anledning til å beregne noe ekstrahonorar, og i alle fall kan det ikke veltes over på kommunen.
Tilbake blir så Kjetilsons omkostninger for Høyesterett, hvor det nevnte spørsmål melder seg, om omkostningene har vært nødvendige,
Side:657
og da særlig i lys av at Kjetilson allerede før hovedforhandlingen i lagmannsretten hadde det nødvendige materiale for hånden til å fremme allerede for lagmannsretten den anførsel som nå avgjør anken, og som kommunen,da anførselen kom, straks aksepterte som avgjørende.
Jeg er blitt stående ved at når Kjetilson allerede før lagmannsrettens dom fikk det nødvendige materiale til å få saken avgjort i lagmannsretten, må det avskjære ham fra å kreve noe av høyesterettssakens omkostninger erstattet av kommunen. Kjetilson reiste som nevnt selv spørsmålet om auksjonen var riktig kunngjort, og krevde det dokumentert. Dokumentene ble fremlagt og var entydige: kunngjøringen var ikke i orden. Kjetilson eller hans prosessfullmektig har åpenbart ikke funnet grunn til å se nærmere på dokumentene, idet kommunen som nevnt ved fremleggelsen uttalte at kunngjøringen var i orden. Men uansett dette må Kjetilson selv bære følgene av at han og hans prosessfullmektig ikke undersøkte dokumentene med nettopp det for øye som provokasjonen tok sikte på. Jeg anser følgelig alt det arbeid Kjetilson har hatt med ankesaken for Høyesterett som unødvendig i relasjon til tvistemålslovens §176.
Jeg understreker i denne forbindelse at når tvangsauksjonssaken tas opp igjen, vil det måtte avholdes ny førstegangs auksjon. Det spørsmål Kjetilson opprinnelig tok opp og deretter baserte sin prosessføring på, vil derfor ikke komme opp igjen på det gamle grunnlag. Noen anledning til å utsette omkostningsavgjørelsen i påvente av det endelige auksjonsresultatet, er det derfor ikke. Jeg finner videre grunn til å understreke at den ankegrunn som nå har ført frem, er av en slik karakter at den i nærværende sak avskjærer en nærmere prøving av Kjetilsons opprinnelige ankegrunnlag. Når den mangelfulle kunngjøring påberopes som ugyldighetsgrunn, slår den igjennom uansett om auksjonsbudet er for lavt eller ikke.
Jeg stemmer etter dette for at namsrettens stadfestelseskjennelse oppheves, at saken hjemvises til ny behandling i namsretten, og at saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett ikke tilkjennes. Da jeg etter rådslagningen kjenner til at mitt syn på omkostningsansvaret for høyesterettssaken ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke konklusjon.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende i at namsrettens stadfestelseskjennelse må oppheves, og at saken i samsvar med kommunens påstand må hjemvises til ny behandling i namsretten. Men jeg er kommet til et noe annet resultat når det gjelder kommunens omkostningsansvar.
På samme måte som førstvoterende tar jeg som utgangspunkt at kommunen må dekke Kjetilsons omkostninger så langt de finnes å ha vært nødvendige for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålslovens §172 første ledd og §176 første ledd. Jeg er også enig i at det for så vidt angår Kjetilsons omkostninger til og med lagmannsrettsbehandlingen, som omfattes av etterbevillingen til fri sakførsel, ikke er grunn til å pålegge kommunen å betale saksomkostninger til det offentlige. Likeledes er jeg enig med førstvoterende når det gjelder prosessfullmektigens krav på tilleggssalær for lagmannsretten. Men jeg er ikke enig i at
Side:658
alle omkostninger vedrørende anken til Høyesterett må anses som unødvendige omkostninger i lovens forstand, slik at de må bæres av Kjetilson alene.
Den dokumentasjon kommunen etter anmodning av Kjetilsons proessfullmektig foretok med prosesskrift av 29. desember 1975, var å legge frem en fotostatkopi av første side av namsrettens saksomslag for tvangsauksjon over en rekke eiendommer med påklebede annonser fra Norsk Lysingsblad og den lokale avis Telemark Arbeiderblad. Fotostatkopien viser at tvangsauksjon ble utlyst under ett i samme annonse for samtlige eiendommer, som ble angitt med gårdsnumre og bruksnumre. Gårds- og bruksnumre for Kjetilsons eiendommer var kommet med i annonsen i Norsk Lysingsblad, men ikke i Telemark Arbeiderblad.
Slik namsrettsdokumentet fremtrer, og slik det ble presentert av kommunen, er det etter min mening ikke rimelig ved omkostningsavgjørelsen å se bort fra at heller ikke kommunen oppdaget feilen, men tvert om erklærte at lovens regler var iakttatt.
Jeg tilføyer at det her ikke er spørsmål om partene, på grunn av feil begått fra begge sider, bør bære hver sine omkostninger, men om det skal foretas reduksjon i det omkostningsansvar som etter utgangspunktet påhviler kommunen. Jeg finner det for min del naturlig å se en del av de omkostninger som påløp etter 29. desember 1975 som nødvendige omkostninger i lovens forstand, slik at kommunen må pålegges ansvar for så vidt angår denne del.
For øvrig har kommunen gjort gjeldende at omkostningsansvaret under enhver omstendighet må reduseres på det grunnlag at det arbeid som er nedlagt fra den ankende parts side, er gitt et omfang som ikke står i rimelig forhold til hva som er nødvendig for en forsvarlig saksforberedelse. Jeg er enig i at den ankende parts arbeid med ankesaken er gjort unødig omfattende, og at ikke alle omkostninger dette arbeid har medført, kan kreves dekket av kommunen.
Etter dette legger jeg til grunn at Kjetilson har krav på dekning av sine omkostninger også for så vidt angår anken til Høyesterett, men at det må skje en reduksjon på to grunnlag. For det første på det grunnlag at feilen ved kunngjøringen av auksjonen burde ha vært oppdaget ikke bare av kommunen, men også av Kjetilson i desember 1975. For det annet fordi Kjetilsons saksforberedelse er gjort unødig omfattende.
Den ankende part har gitt omkostningsoppgave i samsvar med tvistemålslovens §176 annet ledd. Utlegg, inklusive ankegebyr til Høyesterett, er oppgitt til kr. 5.055. På grunnlag av en skjønnsmessig vurdering og ut fra betraktninger som nevnt antar jeg at kommunen bør pålegges å erstatte Kjetilson saksomkostninger, inklusive utlegg, med i alt kr. 12.000.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Namsrettens stadfestelseskjennelse oppheves. Saken hjemvises til ny behandling ved namsretten.
Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
Side:659
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Skien kommune til Snorre S. Kjetilson 12.000 - tolv tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bølviken.
Dommer Elstad: Likeså
Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Mellbye.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.