Rt-1972-221

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-03-03
Publisert:	Rt-1972-221
Stikkord:	Anke over kraftledningsskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 32B/1972
Parter:	Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat J. A. Reiersrud) mot Torstein Bøen m.fl. (advokat Leif H. Tvedt - til prøve).
Forfatter:	Blom, Gundersen, Nygaard, Heiberg, Bahr
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Oreigningsloven (1959) §2

Dommer Blom: Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) krevde 15. mai 1968 avholdt skjønn til fastsettelse av erstatninger for nødvendig grunnavståelse m.v. til anlegg og drift av en høyspentkraftledning fra Vemork i Tinn til Flesaker i Øvre Eiker. Saksøkte var en lang rekke grunneiere og rettighetshavere i de kommuner som ledningen skulle gå gjennom. Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avhjemlet underskjønnet den 14. desember 1968. Overskjønn, styrt av sorenskriveren i Tinn og Heddal, ble avhjemlet ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett den 30. oktober 1970. Dette overskjønn er påanket til Høyesterett av NVE. Anken gjelder 8 av de 99 takstnummere som ble behandlet av overskjønnsretten, og den gjelder bare overskjønnsrettens rettsanvendelse. Det er to helt atskilte spørsmål som reises i anken. Det ene gjelder ankemotpart nr. 1 Torstein Bøen alene og angår en oppstilt skjønnsforutsetning om at en inspeksjonshytte ikke skal brukes til ferieformål. Det annet gjelder de øvrige ankemotparter og angår spørsmålet om erstatning for NVE's bruk av private veier som er bygd med statsbidrag.

I. Inspeksjonshytta.

I rettsboken for underskjønnet er for så vidt angår takstnr. 31 Torstein Bøen inntatt følgende spesielle skjønnsforutsetninger:

«1. Det erverves stedsevarig rett til å ha stående en inspeksjonshytte på denne eiendom og i den forbindelse å disponere over ca. ett mål grund rundt hytten.

2. Det skal være anledning til å grave brønn på passende sted i nærheten og føre vannledning frem til hytten.

3. Hytten skal kun brukes i tilknytning til driften av ledningen og må ikke anvendes for ferieformål, eller for utøvelse av jakt og fiske.»

For overskjønnsretten gjorde NVE gjeldende at punkt 3 i skjønnsforutsetningene skulle gå ut. Rettens flertall - 4 av skjønnsmennene - fant at det nevnte punkt 3 burde opprettholdes også led overskjønnet og begrunnet dette med at NVE's praksis når det gjelder inspeksjonshyttene, er slik at eieren har

Side:222

rimelig grunn til å få presisert hvor grensene for rettighetene går. Rettens mindretall, formannen og to av skjønnsmennene, fant at skjønnsforutsetningenes punkt 3 burde gå ut, idet grensene for NVE's rådighet var fastlagt i ekspropriasjonstillatelsen og de alminnelige skjønnsforutsetninger. Det fulgte av disse at NVE ved ekspropriasjon ikke ervervet slike rettigheter som var nevnt i punkt 3, og bestemmelsen var derfor etter mindretallets mening overflødig.

NVE gjør i anken gjeldende at inspeksjonshytta også må kunne benyttes til feriebruk, og at erstatningsfastsettelsen må skje på dette grunnlag. Det er derfor feil lovanvendelse når flertallet har opprettholdt punkt 3 i skjønnsforutsetningene, og det er likeledes feil lovanvendelse når mindretallet har villet la punkt 3 gå ut med en slik begrunnelse som er gitt. NVE påstår overskjønnet opphevet og saksomkostninger tilkjent.

Bøen, som har hatt bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har prinsipalt gjort gjeldende at punkt 3 ble tatt inn i underskjønnet på grunnlag av avtale mellom ham og NVE, og at NVE var bundet av denne avtale slik at overskjønnsretten uten videre måtte bibeholde punkt 3. Subsidiært har han gjort gjeldende at overskjønnsrettens rettsanvendelse er riktig når både flertallet og mindretallet er kommet til at inspeksjonshytta ikke kan anvendes for ferieformål, og når de har skjønnet over erstatningen på dette grunnlag. Han har påstått overskjønnet stadfestet.

Begge parter har for Høyesterett fremlagt et betydelig materiale, men dette går jeg ikke nærmere inn på. Anken gjelder som nevnt bare rettsanvendelsen, og Høyesteretts kompetanse er begrenset, jfr. Alten: Skjønnsloven (4. utg.) side 54.

Jeg behandler først spørsmålet om det forelå en avtale om skjønnsforutsetningene som overskjønnsretten da i tilfelle var bundet av.

Forholdet er her det at underskjønnsretten avholdt inkaminasjonsmøter og befaring i tiden 28. mai til 15. juni 1968. Under et av disse møter synes Bøen å ha reist spørsmålet om NVE hadde adgang til å bruke hytta til ferieformål. I prosesskrift av 17. juni 1968 har NVE's daværende prosessfullmektig oppstilt som spesielle skjønnsforutsetninger de 3 punkter som underskjønnsretten la til grunn. Verken i rettsboken for underskjønnsretten eller i selve skjønnet er det opplyst noe om at det var tvist om de nevnte skjønnsforutsetninger, og jeg må herav slutte at retten har lagt dem til grunn uten at NVE har reist innsigelse mot dem. Det var således først under overskjønnet at NVE gjorde gjeldende at punkt 3 skulle gå ut, og dette var NVE's eneste begrunnelse for å kreve overskjønn i forhold til Bøen.

Vanligvis er det eksproprianten som foreslår skjønnsforutsetningene, og han vil i alminnelighet kunne forandre sitt forslag under overskjønnet uten å være bundet av forutsetningene ved underskjønnet. Den omstendighet at en skjønnsforutsetning for underskjønnet er kommet i stand på grunnlag av initiativ fra ekspropriaten, kan ikke uten videre medføre at eksproprianten

Side:223

er bundet av den ved overskjønnet. Jeg kan ikke se at Bøen i nærværende sak har godtgjort at NVE på endelig og forpliktende måte hadde avskåret seg adgangen til under overskjønnet å hevde at forutsetningenes punkt 3 skulle gå ut. Bøens prinsipale innsigelse kan således ikke føre frem.

Når det så gjelder NVE's anke over lovanvendelsen, bemerker jeg at hjemmelen for ekspropriasjonen er å finne i oreigningslovens §2 nr. 19. Etter denne kan ekspropriasjonstillatelse gis «så langt det trengst til eller for... elektrisk kraftline». I overensstemmelse hermed gjelder ekspropriasjonstillatelsen «det som trengs av grunn og rettigheter for anlegg av en 275 kV kraftledning...». Jeg finner det klart, at loven og tillatelsen hjemler ekspropriasjon av stedsevarig rett til å ha stående en inspeksjonshytte på Bøens eiendom. Men det er også klart at det verken i loven eller i ekspropriasjonstillatelsen er hjemmel til å ekspropriere rett til å ha en feriehytte stående på Bøens eiendom. NVE har imidlertid for Høyesterett gjort gjeldende at når det først er grunnlag for ekspropriasjon av rett til å ha en inspeksjonshytte, står NVE fritt når det gjelder benyttelsen av hytta til ferieformål i den tid den ikke brukes til inspeksjon. Ut fra dette mener NVE seg berettiget til å bruke hytta til ferieopphold for alle funksjonærer i NVE uten innskrenkning i brukens varighet eller omfang, men NVE erkjenner at kommersiell utnyttelse av hytta gjennom utleie til folk utenfor etaten kan NVE ikke innlate seg på.

Bøen på sin side hevder at NVE er avskåret fra enhver bruk av hytta til ferieformål, slik skjønnsforutsetningene gir uttrykk for.

Jeg kan for min del ikke godta noen av disse standpunkter.

På den ene side kan jeg ikke anse NVE berettiget til å ekspropriere bruksrett til tomt for en inspeksjonshytte dersom forutsetningen skulle være at denne i store deler av året skulle benyttes til feriebruk for NVE's mange funksjonærer og bare benyttes til inspeksjon ved få og kortvarige anledninger. For så vidt innskrenker jeg meg til å bemerke at en slik bruk ville medføre at hytta i det vesentlige ble å anse som en feriehytte, og til et slikt formål er det som nevnt ingen ekspropriasjonshjemmel. Dersom statskraftverkene som andre større bedrifter ønsker å skaffe seg feriesteder som ledd i sosiale tiltak for de ansatte, må NVE også i likhet med andre bedrifter skaffe seg adgang til dette ved forhandlinger med vedkommende grunneier.

På den annen side kan jeg ikke forstå loven slik at den nødvendiggjør en så rigorøs begrensning som i skjønnsforutsetningenes punkt 3. Om for eksempel linjearbeiderne under en inspeksjon tar med familie eller venner i hytta, kan ikke dette forandre dens karakter av inspeksjonshytte. Og om et slikt opphold på hytta utstrekkes i noen tid ut over den som trenges til det egentlige inspeksjonsarbeid, må det samme gjelde. Jeg antar at leilighetsvis feriebruk utøvd av personer som i stillings medfør har en naturlig tilknytning til driften av denne kraftlinje,

Side:224

må være tillatt. Da jeg må forstå skjønnsforutsetning nr. 3 slik at den utelukker sådan bruk, foreligger det etter min mening en uriktig rettsanvendelse. Dette fører til at overskjønnet må oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten som så må skjønne over erstatningsfastsettelsen på grunnlag av den rettsanvendelse jeg her har lagt til grunn som den riktige. NVE's anke har således ført frem, men i betraktning av at jeg ikke er enig i den rettsanvendelse NVE har prosedert på, og at saken gjelder et tvilsomt spørsmål som ikke før har vært forelagt for domstolene, finner jeg ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger for Høyesterett.

II. Veiene.

Denne del av anken refererer seg som nevnt til 7 takstnumre. Ankemotpartene nr. 2 og 3 har etter forkynnelsen av anken meddelt at de på grunn av dens minimale økonomiske betydning ikke akter å møte ved Høyesterett, men at de krever dekket de utgifter til juridisk assistanse ankeerklæringen har medført for dem. De har tilføyd at de godtar NVE's påstand til tross for at de mener overskjønnet er riktig. Det er således bare ankemotpartene nr. 4-8 som har avgitt møte i denne del av ankesaken, men det rettsanvendelsesspørsmål som foreligger til avgjørelse, er helt ut det samme for alle ankemotpartene. NVE har påstått overskjønnet opphevet og saksomkostninger tilkjent. Ankemotparter nr. 4-8 har påstått overskjønnet stadfestet, og ankemotpart nr. 7 har dessuten påstått saksomkostninger tilkjent. Ankemotpart nr. 4-6 og nr. 8 har hatt fri sakførsel for Høyesterett og har derfor ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. - Saksforholdet er her det at etter skjønnsforutsetningene skal NVE ha rett til å bruke bestående veier både under anleggsperioden og under linjens senere drift og vedlikehold. Erstatning for bruk under anleggsperioden er fastsatt og betalt. Hva angår den fremtidige bruk av veiene, heter det i skjønnsforutsetningene:

«Den fremtidige bruk av private veier som overskjønnsretten skal ta i betraktning, gjelder kjøring med lettere motorkjøretøyer for eftersyn, og mindre vedlikeholdsarbeider. I tilfeller hvor det skjer driftsuhell eller skal foretas større reparasjonsarbeider som medfører tungtrafikk, blir erstatning for slik trafikk å avgjøre særskilt i hvert enkelt tilfelle ved overenskomst eller skjønn.»

Det uenigheten mellom partene gjaldt, var bare hvordan erstatningen skulle fastsettes for fremtidig bruk av private veier med lettere motorkjøretøyer for ettersyn og mindre vedlikeholdsarbeider. Alle ankemotpartene har veier som er bygd med statsbidrag, og NVE henviste til skjemaet for søknad om statsbidrag til skogsveier hvor det heter: «Det offentlige forbeholder seg rett til avgiftsfri bruk av veien for offentlige funksjonærer under tjenestereiser.» NVE hevdet at som følge av dette forbehold skulle det ikke ytes noen erstatning for bruk av veiene i forbindelse med ettersyn og mindre vedlikeholdsarbeid o.l. Overskjønnsrettens flertall kom i likhet med underskjønnsretten

Side:225

til at det ved erstatningsansettelsen ingen betydning hadde at det for en vei var mottatt statsbidrag til byggingen, mens mindretallet - én skjønnsmann - mente at NVE ikke skulle betale for den bruk av statsbidragsveier det her var tale om. NVE's anke gjelder overskjønnsrettens rettsanvendelse.

Jeg finner at NVE's anke må tas til følge.

Innledningsvis peker jeg på at det her bare gjelder kjøring med lettere motorkjøretøyer for ettersyn og mindre vedlikeholdsarbeider. Med hensyn til forståelsen av det nevnte forbehold kan jeg etter alminnelig språkbruk ikke finne det tvilsomt at når de ansatte ved NVE bruker veien under utførelse av sitt arbeid, går de inn under uttrykket «offentlige funksjonærer under tjenestereiser». I motsetning til overskjønnsretten og underskjønnsretten finner jeg ikke grunnlag for å foreta en innskrenkende tolking slik at adgangen til vederlagsfri bruk bare skulle stå åpen for personell «i den tjeneste som er knyttet til disse veiers formål, skogsdriften». Det er riktignok så at den bruk det her er tale om, vil kunne ramme enkelte veier helt tilfeldig, men det var noe vedkommende eier av veien allikevel måtte være Klar over da han godtok forbeholdet i forbindelse med søknad om statsbidrag. Heller ikke kan jeg finne det avgjørende at bidragene er ytet med varierende beløp, og at enkelte veier har fått meget små bidrag. All den stund NVE's bruk bare gjelder kjøring med lettere motorkjøretøyer for ettersyn og mindre vedlikeholdsarbeider, kan jeg ikke anta at de nevnte omstendigheter hver for seg eller samlet vil innebære en urimelighet som medfører at det aksepterte forbehold ikke kan benyttes.

Jeg finner derfor at overskjønnet må oppheves også i forhold til ankemotpartene nr. 2-8 og saken hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten slik at denne ved den nye erstatningsutmåling ikke tar i betraktning den bruk fra NVE's side som det her er tale om.

Heller ikke i denne del av saken finner jeg grunn til å tilkjenne omkostninger for Høyesterett, og legger da vekt på at NVE i sin ankeerklæring har gitt uttrykk for at også det spørsmål det her gjelder, har dukket opp i en rekke kraftledningsskjønn og således er av prinsipiell interesse. Det følger på den annen side av mitt resultat at ankemotparter nr. 2 og 3 ikke kan tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten i den utstrekning det er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Heiberg og Bahr: Likeså.