Rt-1978-368

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-04-01
Publisert:	Rt-1978-368
Stikkord:	Barnefordelingssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 51/1978
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Kurt Starre) mot A (høyesterettsadvokat Birger Svensson).
Forfatter:	Christiansen, Tønseth, Lorentzen, justitiarius Ryssdal, Mindretall: Egil Endresen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §42, §48, Lov om born i ekteskap (1956) §8

Dommer Christiansen: Fru A, født xx.xx.1942, og A, født xx.xx.1938, inngikk ekteskap 4. juni 1960. Det er tre barn i ekteskapet, B født xx.xx.1960, C født xx.xx.1963 og D født xx.xx.1968.

Ved stevning av 11. juni 1976 reiste hustruen sak mot sin mann med påstand om separasjon etter ekteskapslovens §42 annet ledd og om at hun ble tilkjent foreldremyndigheten til D. Under saksforberedelsen nedla mannen påstand om skilsmisse etter ekteskapslovens §48 og tilkjennelse av foreldremyndigheten til alle barna.

Holmestrand herredsrett avsa 6. september 1976 dom med slik domsslutning:

«1. A gis skilsmisse fra fru A.

2. a. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B, født xx.xx.1960 og C, født xx.xx.1963.

b. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet D født xx.xx.1968.

3. a. Fru A gis rett til samvær med fellesbarna B og C annenhver week-end fra fredag kl. 18.00 til søndag kl. 18.00.

b. A gis rett til samvær med fellesbarnet D de week-ender som moren ikke har rett til samvær med B og C og da til de samme tider som nevnt under post 3a.

4. Hver av partene bærer sine omkostninger.

5. Begjæringen om foregrepet tvangskraft for avgjørelsen under post 2 b imøtekommes ikke.»

A påanket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt angår domsslutningens punkter 2 b, 3 b og 4. Lagmannsrettens dom av 14. mai 1977 har denne domsslutning:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over D, født xx.xx.1968.

Fru A gis besøksrett og samværsrett til D annenhver week-end fra fredag kl. 18.00 til søndag kl. 18.00.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet lagmannen stemte for stadfestelse av herredsrettens dom og for at A ble pålagt saksomkostninger for lagmannsretten.

Side:369

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Fru A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett idet hun gjør gjeldende at lagmannsrettens flertall har tatt feil så vel i bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen når faren er tilkjent foreldremyndigheten til D. Begge parter har for Høyesterett hatt fri sakførsel i medhold av tvistemålslovens §423.

Fru A har gjennom Høyesterett anmodet - - - barneverusnemnd om en nærmere begrunnelse for de to vedtak nemnda tidligere har fattet i tvisten. I anledning av denne anmodning fattet nemdna 1. februar 1978 slikt vedtak:

«- - - barnevernsnemnd avga 17. august 1976 uttalelse til Holmestrand herredsrett der nemnda enstemmig rådde til at moren fikk foreldre myndigheten over barnet D.

Videre avga nemnda 2. mai 1977 uttalelse til lagmannsretten der et flertall opprettholdt sin tidligere tilråding, mens et mindretall avga avvikende tilråding, nemlig at faren burde få foreldremyndigheten.

I og med disse vedtak har nemnda gitt uttrykk for sin mening og begrunnet dette. Nemnda finner det vanskelig på nåværende tidspunkt å gi en ytterligere grunngiing.»

Etter anmodning av A har skolepsykolog Johan Nerdrum ved Pedagogisk-psykologisk tjeneste for nordre Vestfold med den ankende parts samtykke vært oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett. Den sakkyndige har den 14. februar 1978 avgitt en skriftlig uttalelse i saken basert på sakens dokumenter og samtaler med D's klasseforstander lærer Tove Grov, D's farmor, D selv og sakens parter. Uttalelsen har følgende konklusjon:

«Etter nøye overveielse har jeg funnet ut at D er best tjent med å bli boende hos faren. Jeg bygger mitt syn på følgende fakta:

1. D har selv gitt tydelig uttrykk for at hun ønsker å bli boende hos faren. Dette har hun uttrykt både i ord og handling - i ord ved å fastholde sitt ønske under våre samtaler, og i handling ved å vegre seg ved å relse fra faren. Det er imidlertid ingenting som tyder på at dette skyldes antipati overfor moren som menneske betraktet, men vegringen synes snarere å ha sammenheng med at hun reagerer på selve situasionen slik den fortoner seg for henne under oppholdene hos moren, og at hun dessuten trolig er engstelig for at hun ikke får lov til å relse tilbake til faren etter besøkene hos moren. At hun nå reiser godvillig på besøk til moren, beror sannsynligvis på at angsten for varig atskillelse nå er overvunnet, og at hun ikke lenger har grunn til å tro at hun blir hindret fra å relse tilbake til faren.

2. D har en personlighet som gjør det vanskelig for henne å tilpasse seg nye og fremmede omgivelser. Hun bør derfor fortsette å bo i et tilvandt miljø hvor hun er omgitt av mennesker som hun kjenner godt både hjemme, i nabolaget og på skolen.

3. Den uttalelsen som D's klasseforstander, lærer Tove Grov, har avgitt, bør veie tungt i forbindelse med en vurdering av hvor D bør bli boende, og jeg oppfatter innholdet i hennes beskrivelse slik at hun fraråder flytting fra faren.»

Side:370

Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak for Holmestrand herredsrett foruten sakens parter avhørt i alt 11 vitner, hvorav 5 er nye for Høyesterett. Blant vitnene er også fellesbarnet C, som for lagmannsretten ble avhørt av dommerne utenfor rettsmøtet.

Fru A har i det vesentlige henholdt seg til begrunnelsen fra lagmannsrettens mindretall og har særlig gjort gjeldende:

Lagmannsrettens flertall tar feil når det legger til grunn at hun i 1973 flyttet hjemmefra med D i 8 måneder fordi hun hadde funnet en venn. Når hun både i 1973 og i 1976 fant å måtte flytte hjemmefra, skyldtes dette ingen tredjemann, men utelukkende uoverensstemmelsene mellom partene.

Et vesentlig punkt i saken er den avtale om barnefordelingen som partene hadde inngått i separasjonssøknaden av 20./22. april 1976, hvor moren var gitt foreldremyndigheten over D. Avtalen gir uttrykk for hva partene mente var det beste for barnet. D hadde da vært hos moren i X siden 14. januar 1976, og farens samværsrett hadde fungert uten komplikasjoner. Faren unnlot imidlertid å levere D tilbake til moren 9. mai 1976, og han tilbakekalte 19. samme måned separasjonssøknaden. Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at faren her handlet ut fra barnets ønsker og interesser, idet D skulle ha vist en særdeles sterk motvilje mot å relse tilbake til moren. Moren bestrider at D har hatt slik motvilje, og om hun har hatt det, skyldes det utelukkende påvirkning fra omgivelsenes side. Omslaget i farens holdning hevdes alene å skyldes sjalusi da han 7. mai 1976 fikk rede på at moren hadde fått en venn som var flyttet sammen med henne. At farens holdning ikke var diktert av D's interesser, understrekes også ved at moren helt ble avskåret kontakt med D i tiden juli 1976 til oktober 1977, da kontakten ble gjenopprettet ved hjelp av sorenskriveren og barnevernsnemndas formann. Det hevdes således at det ikke etter april 1976 er inntrådt endringer i morens forhold som begrunner en tilsidesettelse av avtalen om foreldremyndigheten. Farens opptreden i denne tid kan videre relse tvil med hensyn til om han er skikket til å ha ansvaret for D's oppdragelse.

Fru A har også vist til at faren og hans foreldre ved gjentatte henvendelser til sosialsekretær Vangstein har forsøkt å få denne til å endre de uttalelser som ligger til grunn for barnevernsnemndas vedtak om at moren bør få foreldremyndigheten. Den pågåenhet som her er utvist er det nærliggende å anta også er utvist overfor D. Men dermed svikter en vesentlig del av skolepsykolog Nerdrums uttalelse, idet han bygger på D's uttalte ønske om å bli hos faren. Også på andre punkter kan det reises kritikk mot den sakkyndiges uttalelse. Moren har således ikke som anført i uttalelsen sagt at det var galt av henne å ta med D da hun forlot hjemmet i 1976. Videre hevdes det å være uheldig at en av den sakkyndiges to samtaler med D fant sted i hjemmet i - - - med far og farmor i umiddelbar nærhet.

Moren bestrider at det vil ha uheldige følger for D om barnet nå igjen må bryte med sitt miljø, og peker her også på den korte avstand det er mellom X og Y. Hun konkluderer med at en fremtidsrettet vurdering må føre til at ansvaret for D's oppdragelse overlates til moren.

Side:371

Hennes endelige påstand inneholder også bestemmelser om samværsretten i sommerferien m.v. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til de tidligere nedlagte påstander, men alene en presisering av det som har vært underforstått mellom partene.

Fru A har nedlagt slik påstand:

«1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over datteren D født xx.xx.1968.

2. A gis rett til samvær med D annenhver week-end fra fredag kl. 18 til søndag kl. 18, 2 uker i sommerferien, samt 2. hver jul-, påske- og pinsehelg, dog ikke julaften.

3. A betaler saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til fru A, for Høyesterett til det offentlige.»

A har henholdt seg til lagmannsrettens flertall.

Selv om moren er skikket til å ha foreldremyndigheten, hevdes D å være best tjent med fortsatt å være hos faren. Da beholder hun det miljø hun er født og oppvokst i, og har tilbrakt sine nærmere 10 år bortsett fra 8 måneders fravær med moren i 1973 og tiden januar-mai 1976 da hun bodde hos moren i X. D har særlige vansker med å tilpasse seg et nytt miljø, og det må derfor ekstraordinært meget til for å sette til side tilrådingene fra klasseforstanderen og den oppnevnte sakkyndige om at faren gis foreldremyndigheten. Vedtakene i barnevernsnemnda antas her ikke å kunne tillegges vesentlig vekt. Disse bygger hovedsakelig på sosial sekretær Vangsteins innstilling, som hevdes å være farget av et prinsipielt syn om at moren bør oppdra en datter.

Faren be strider at avtalen om barnefordelingen i separasjonssøknaden kan tillegges noen betydning ved Høyesteretts vurdering. I begynnelsen av mai 1976 inntrådte den endring at D ønsket å være hos faren, og det alene var bakgrunnen for farens senere handlemåte. Det er således D's egen holdning som i lang tid hindret utøvelsen av samværsretten. Nå fungerer imidlertid denne uten vansker.

Lagmannsrettens mindretall har lagt til grunn at om faren får foreldremyndigheten, vil hans foreldre bli de dominerende med hensyn til D's oppdragelse. Dette bestrides bestemt av faren. Etter lagmannsrettens dom har han for øvrig med barna flyttet inn i eget hus i nærheten av besteforeldrenes bolig.

På den annen side hevdes miljøet hos moren i X å innebære en rekke usikkerhetsfaktorer, blant annet vet man ikke hvordan forholdet vil bli mellom D og morens venn, E.

Det presiseres at om D senere selv ønsker å flytte til moren i X, vil faren ikke legge noen hindringer i vegen for det.

For så vidt angår påstanden har farens prosessfullmektig ikke tatt konferert med sin part om morens eventuelle samværsrett i ferier m.v., og det nedlegges derfor ingen formell påstand vedrørende dette. Men det er underforstått at moren skal ha også slik samværsrett.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over datteren D, født xx.xx.1968.

Side:372

2. Fru A gis besøks- og samværsrett til datteren D annenhver week-end fra fredag kl. 18.00 til søndag kl. 18.00.

3. Fru A tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til A og for Høyesterett til det offentlige.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall og ser etter prosedyren for Høyesterett saken slik:

I likhet med de tidligere retter legger jeg til grunn at begge parter er skikket til å ha foreldremyndigheten. Under bevisførselen for Høyesterett er særlig morens skikkethet i så måte blitt ytterligere belyst. Jeg finner det utvilsomt at hun er et meget dyktig menneske som ved siden av å skjøtte sitt utearbeid har evne og vilje til å gi D et godt hjem.

Når det gjelder farens forhold, bemerker jeg at det er uklart hvorfor D etter oppholdet hos faren i week-enden 7.-9. mai 1976 plutselig skulle nekte å flytte tilbake til moren. D's opphold hos moren i X fra 14. januar 1976 synes ikke tidligere å ha vært forbundet med vesentlige følelsesmessige problemer for småpiken, selv om hun skal ha hatt visse vansker med å finne seg til rette på skolen. Partenes avtale om barnefordelingen av 20./22. april 1976 må også forutsette at D hadde det best hos sin mor. Det er imidlertid på det rene at E kort før 9. mai 1976 hadde flyttet sammen med moren, og at faren først hadde fått rede på dette av D den 7. mai.

Uansett hva som var foranledningen til den omtalte episode og om faren direkte kan bebreides noe i den forbindelse, var det etter min mening i hvert fall svært uheldig at faren omgående tok saken i egen hånd ved å melde D ut av skolen i X. Også den senere utvikling, hvor moren tross anstrengelser i mer enn ett år ikke fikk gjennomført samværsretten, synes å gi grunn til alvorlige bebreidelser mot faren for ikke å ha medvirket til at D fikk et godt og naturlig forhold til sin mor.

Den kritikk jeg her har rettet mot faren har betydning ved avgjørelsen av hvem av foreldrene som må anses best skikket til å få foreldremyndigheten. Jeg kan imidlertid ikke se at den kan ha utslagsgivende vekt ved avgjørelsen.

I dag er forholdet at samværsretten har fungert tilfredsstillende i lengre tid og at den følelsesmessige kontakt mellom D og moren synes å være gjenopprettet. Jeg forutsetter at disse forhold nå vil vedvare. Videre må det legges til grunn at faren for øvrig den hele tid har gitt D et godt og trygt hjem i det miljø der hun er vokst opp og har funnet seg til rette i størstedelen av sitt liv. Denne trygge tilknytning til miljøet må antas å være av særlig betydning for D. Hun er etter det opplyste sky, forsagt og forsiktig, og har derfor som fremholdt både av klasseforstanderen og den oppnevnte sakkyndige en personlighet som gjør det vanskelig å tilpasse seg nye og fremmede omgivelser. Også det nære forhold til brødrene - som riktignok er en del eldre enn henne - taler her sterkt mot atskillelse. Det trygge miljø jeg her har beskrevet, har etter lagmannsrettens dom festnet seg i ytterligere ett år.

Ved vurderingen av betydningen av det nåværende miljø tillegger

Side:373

jeg uttalelsene fra D's lærer - som har kjent henne i flere år - og fra den oppnevnte sakkyndige atskillig vekt. Jeg kan ikke se at det kan rettes kritikk mot den sakkyndiges fremgangsmåte ved utarbeidelsen av uttalelsen. Det forekommer meg at uttalelsen er preget både av samvittighetsfullhet og forsiktighet. På den annen side synes sosialsekretær Vangsteins rapport - som danner grunnlaget for barnevernsnemndas vedtak - til dels å bygge på en rent prinsipiell betraktning om at en pike bør oppdras av sin mor.

Hva så angår D's miljø om hun flytter til moren, er dette etter min mening preget av flere usikkerhetsmomenter. Det vesentligste usikkerhetsmoment er for meg D's forhold til morens samboende venn, E. E var ikke vitne i lagmannsretten og er heller ikke avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Som anført av lagmannsrettens mindretall var det lite konkret retten hadde fått vite om vedkommende mann, og det tilsvarende gjelder for Høyesterett. Om D flytter, vil imidlertid E rent faktisk bli hennes stefar og ved siden av moren prege det nærmiljø hun skal leve i. Særlig ut fra den personlighet D har, antar jeg da at det vil ha vesentlig betydning om også E er en person som kan gi D den trygghet og varme hun trenger. Dette vet retten altså intet om.

Etter en samlet vurdering finner jeg at det er best for D at faren tilkjennes foreldremyndigheten, dvs. at lagmannsrettens dom stadfestes.

Morens påstand forutsetter at det fastsettes samværsrett for henne også i ferier m.v. om faren tilkjennes foreldremyndigheten. Disse spørsmål ble først tatt opp under prosedyren for Høyesterett, og den nærmere utforming av bestemmelsene har ikke vært særlig drøftet av partene. Slik forholdene nå antas å ligge an mellom dem, går jeg ut fra at de eventuelt kan treffe avtale om dette om de bestemmelser jeg er blitt stående ved, ikke er fullt tilfredsstillende.

På grunn av sakens art bør saksomkostninger ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Fru A har også rett til samvær med D annenhver jul og påske og tre uker sammenhengende i sommerferien.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Egil Endresen: Jeg er når det gjelder foreldremyndigheten kommet til samme resultat som herredsretten. Jeg kan i det alt vesentlige slutte meg til den begrunnelse for dette resultat som er gitt av mindretallet i lagmannsretten. Den tilsynelatende uvilje mot å flytte til sin mor fra D's side som er påberopt, synes å datere seg fra det øyeblikk i begynnelsen av mai da hennes far fikk rede på at D's mor hadde fått seg en ny venn. Forut for dette tidspunkt synes ikke besøksordningen å ha vært særlig problematisk. Det var da også kort forut, den 22. april, at faren selv ved separasjonsavtalen var innforstått med at moren skulle ha foreldremyndigheten til datteren, noe

Side:374

hun i henhold til samtlige vitneprov synes særdeles vel skikket til. D's holdning nå synes fremkalt ved påvirkning fra far og besteforeldre, hvor sjalusimotivet synes å ha vært sterkt fremme. Dersom foreldremyndigheten blir tilkjent faren, vil det etter mitt syn i første rekke bli besteforeldrene som får innflytelse på hennes utvikling. Deres holdning blant annet til barnets samværsrett til sin mor glør det etter mitt syn betenkelig å overlate dem dette ansvar. Overfor den sakkyndige har D motivert sitt ønske om å bli hos faren med skoleforholdene i X, ikke med noen motvilje mot moren eller hennes venn. Hun vil imidlertid etter det opplyste nå kunne begynne på en ny skole nærmere morens hjem i X.

Alt i alt mener jeg derfor at det i det lange løp vil være til D's beste om hun får vokse opp med den støtte som hennes mor kan gi henne.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Christiansen.

Dommer Lorentzen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herre ds rettens dom (sorenskriver Thomas Torkildsen):

- - -

Retten skal bemerke:

Ved saksøkerens erkjennelse og vitneprovet fra vitnet E, finner retten det bevist at saksøkeren har begått utroskap med vitnet og at forholdet mellom disse vedvarer. Betingelsene for å gi skilsmisse etter ekteskapslovens §48 i samsvar med saksøktes påstand, er etter dette til stede. Retten finner ikke at hensynet til partenes fellesbarn eller andre vektige grunner taler for at det bare gis dom på separasjon etter siste ledd i §48.

Det er enighet mellom partene om at de to eldste fellesbarna, B. født xx.xx.1960 og C, født xx.xx.1963, skal være hos faren. Uoverensstemmelsen gjelder således D, født xx.xx.1968.

I den felles separasjonssøknad til fylkesmannen i Vestfold undertegnet av partene henholdsvis 20. og 22. april 1976, men som saksøkte senere trakk tilbake, var de enige om at moren skulle ha foreldremyndigheten over D. I rettsmøtet 7. juli 1976 under saksforberedelsen uttalte saksøkte at han for sin del ikke har noe imot at datteren D blir hos moren, men at vanskeligheten består i at D ikke vil være hos moren og at saksøkte ikke kan true henne dit. I prosesskrift av 16. august 1976 la saksøkte imidlertid ned påstand om at han tilkjennes foreldremyndigheten til alle 3 barna.

Ingen av foreldrene har hevdet at den annen part ikke er skikket til å ta seg av D. Både saksøkte og saksøkerens svigerforeldre har karakterisert saksøkeren som en ualminnelig dyktig husmor og saksøkte mener at hun er absolutt skikket til å ta seg av D. Saksøkeren har på sin side ikke hatt noe å bemerke til det stell og den omsorg som D har fått hos svigerforeldrene mens saksøkeren har hatt arbeid utenfor hjemmet i de vel 7 siste år.

Retten legger til grunn at ingen av partene er uskikket til å ha foreldremyndigheten over barna. Etter §8 i lov om barn i ekteskap av 21.12.1956 er hovedsynspunktet at avgjørelsen om hvem barnet skal være hos skal rette

Side:375

seg etter det som er best for barnet. I denne forbindelse kan det ikke være avgjørende hva barnet selv mener. D er bare vel 8 år og en kan ikke vente at hun skal ha noen selvstendig oppfatning om dette.

Etter nevnte paragraf har man en utfyllende bestemmelse om at moren i regelen bør ha foreldremyndigheten dersom barnet er «lite». D er riktignok noe større enn man normalt vil legge i en slik karakteristikk idet hun alt har påbegynt sin skolegang, men det synspunkt lovbestemmelsen gir uttrykk for bør veie også ved avgjørelsen i den foreliggende sak. Retten har inntrykk av at forholdet mellom mor og datter er det beste og retten mener at D ikke er større enn at morens omsorg og samværet mellom mor og datter i de nærmeste år vil være av stor betydning for barnets utvikling.

Siden de to eldste fellesbarna skal være hos faren, vil søskenflokken bli delt hvis moren skal ha D. Det er i og for seg en beklagelig utvikling, særlig siden forholdet mellom D og den eldste broren synes ekstra godt. Retten finner imidlertid at samværet mellom mor og datter er så viktig at man må ta den belastning det er at barna ikke lenger kan bo sammen fordi foreldrenes veier skilles.

Retten har også måttet legge vekt på at foreldrene opprinnelig var enige om at D skulle være hos moren. Det kom til uttrykk i separasjonssøknaden til fylkesmannen i april 1976 og mannen motsatte seg heller ikke en slik løsning i rettsmøtet 7.7.1976. Om mannens senere beslutning er diktert av sjalusi overfor hustruens nye venn, har retten ingen holdepunkter for å anta. Derimot kan hans omslag være diktert av det D har fortalt som festing og uheldig barnepass etter at vennen kom inn i bildet. Retten kan derfor ikke se at saksøkte skulle være bundet av den tidligere avtale. Retten finner imidlertid ikke at det er ført bevis for at forholdene i hustruens hjem, etter at hennes venn begynte å vanke der, har ført til klanderverdige forhold av en slik art at de kan ha hatt en uheldig virkning på barnet. Etter vitneførselen synes D å ha funnet seg til rette i X og lett fått nye venner der. Retten regner med at saksøkeren kan skaffe tilfredsstillende barnepass for D i nabolaget.

Ved sin avgjørelse har retten funnet å måtte legge betydelig vekt på at - - - barnevernsnemnd enstemmig har uttalt at D bør være hos moren. Sosialkonsulenten i - - - har vært på besøk i begge hjem og begge parter har fått uttale seg overfor barnevernsnemnda før denne traff sitt vedtak.

Retten tar etter dette til følge saksøkerens påstand om at hun skal ha foreldremyndigheten over fellesbarnet D.

Retten vil gjerne ha uttalt at det i dens avgjørelse ikke legger noen underkjennelse av det store og oppofrende arbeid som saksøkerens svigerforeldre har utført i alle årene etter at D ble født. Når nå retten har truffet sitt valg er det på grunnlag av det som er anført ovenfor. Dessuten mener retten at man fremtidig ikke kan regne med den samme innsats fra svigerforeldrenes side når man tar hensyn til deres alder og at svigermoren for tiden er innvilget uføretrygd. Siden sak søkte bor hjemme hos sine foreldre med alle 3 fellesbarna, må svigermoren ta seg av en husholdning for 6 personer og det må bli en stor belastning for henne i lengden selv om svigerfaren synes å være svært hjelpsom i hjemmet. Saksøkte arbeider som rørlegger i Drammen og må relse hjemmefra kl. 6.30 og er tilbake ved 16-tiden. Til daglig vil derfor omsorgen for barna stort sett falle på besteforeldrene.

Hustruen har ønsket at retten fastsetter nærmere regler for partenes besøksrett til barna. Mannen har ment man må være varsom med å fastsette

Side:376

rammer for besøksordningen siden de to eldste barna er så store at de selv vil ha et ord med i praktiseringen av en besøksordning. Retten antar at det kan være en støtte for partene at de har visse regler å holde seg til. Den vil derfor imøtekomme saksøkerens påstand på dette punkt. Retten går da ut fra at det fra begge parter vises smidighet slik at det tas tilbørlig hensyn til de to eldste barnas spesielle ønsker. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, sorenskriverne E. Wessel-Holst og Aug. Nissen Breder):

- - -

Lagmannsrettens flertall - sorenskriverne Wessel-Holst og Breder - er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og bemerker:

Begge foreldrene ansees skikket til å ha omsorgen for D. D er nå 9 år og har bodd i - - - hele sitt liv, bortsett fra to perioder da moren forlot hjemmet med henne. Første gang var i 1973 da moren hadde funnet «en venn» og flyttet hjemmefra med D, men vendte tilbake etter 8 måneder. Annen gang var i 1976 da moren tok barnet med seg til X i januar. Moren har siden 1972 arbeidet ved - - - industri A/S i X, og har en leilighet der. Hun har skiftarbeid, og en nabo hadde tilsyn med barnet når moren var på arbeid. D bodde hos moren i X ca. 4 måneder, fra januar til mai 1976, og gikk på skolen der, men fant seg ikke tilrette og viser nå sterk uvilje mot å flytte tilbake til X.

Flertallet legger særlig vekt på opplysningene fra lærer Tove Grov, som har kjent barnet siden 1974/75 og som har hatt henne som elev skoleåret 1976/77. Læreren kjenner D som et stille og beskjedent barn som tidligere hadde funnet seg bra tilrette både i arbeid og lek. Men da barnet begynte i skolen høsten 1976, ble læreren forskrekket og bekymret; barnet var helt forknytt, innesluttet og redd. Hun hadde liten kontakt med andre barn og vanskelig for å klare skolearbeidet så hun ble satt opp blant de elever som trengte støtteundervisning. Læreren mente at den dårlige tilpasning skyldtes familiekonflikten og ikke dårlige evner; og har funnet bekreftelse på dette i løpet av skoleåret. Barnet er nå blitt rolig og vel tilpasset både i arbeid og blant kameratene. Hun arbeider selvstendig og konsentrert, er flittig og ordentlig. Læreren mener at dette også skyldes det gode forhold til brødrene, særlig den eldste, B. Han er 16 år og viser en rørende omsorg for søsteren og hjelper henne med skolearbeidet. Rettens samtale med B bekrefter lærerens oppfatning, og flertallet legger betydelig vekt også på B's opplysninger. Gutten er riktignok langt fra nøytral i familiekonflikten, men virker grei og redelig og er åpenbart meget glad i søsteren og viser stor omsorg for henne.

Ifølge B beror den dårlige kontakt mellom barna og moren ikke på noen uvilje mot henne, men skyldes utelukkende hennes forhold til E som hun lever sammen med. B gir uttrykk for sterk antipati mot morens venn, og har sagt klart fra at han ikke vil besøke moren når E er hos henne. B har hørt ufordelaktige ting om E, men innrømmer at hans og den øvrige families uvilje nok også kan være preget av sjalusi. Flertallet må etter guttens forklaring legge til grunn at også D's innstilling kan være preget av dette. Om E har retten ikke andre opplysninger enn at han er 29 år og fabrikkarbeider. Ifølge fru A har ekteskap ikke vært på tale.

Fru A's forhold til E er en omstendighet som kan virke uheldig overfor D, men flertallet ser heller ikke bort fra at morens skiftarbeid kan være lite heldig for barnet som da må tilsees av en nabo. Moren arbeider en uke fra

Side:377

kl. 0600 til kl. 1400, neste uke fra kl. 1400 til kl. 2200, og den 3. uke fra kl. 2200 til kl. 0600. Hun får ellers det beste skussmål fra alle hold som fremrakende dyktig og arbeidssom og flink med stellet av barna.

Rettens flertall kan ikke legge noen vekt på det forhold at partene i forbindelse med separasjonssøknaden var enige om at D skulle være hos sin mor. Hva som er best for barnet må vurderes ut fra den situasjon og de opplysninger som nå foreligger, og etter flertallets syn bør det da heller ikke legges vesentlig vekt på om fru A kan ha noen grunn til å se mannens opptreden som et avtalebrudd. Flertallet godtar A's forklaring om at han handlet ut fra barnets ønsker og interesser idet D viste en særdeles sterk motvilje mot å relse tilbake til X.

Den beklagelige og tilspissede konflikt har ført til at fru A nå i over ett år har vært nesten uten kontakt med sine barn - når unntas 12 dagers samvær med D i juli 1976. Flertallet vil anta at D's uvilje mot å flytte tilbake til X skyldes flere forhold. Selv om hun er glad i sin mor, har hun sterk motvilje mot hennes venn E, og en del av de ufordelaktige opplysninger om ham skriver seg nok fra D. Dette i forbindelse med morens skiftarbeid og D's vanskeligheter med å finne seg tilrette på skolen i X, må antas å ha bygget opp hennes motvilje.

Flertallet legger til grunn at det er fru A's forhold til E som er årsak til at hun ikke har hatt særlig samvær med barna som bestemt av herredsretten. A har sterkt understreket at han til stadighet har «mast» på D om å besøke moren i X, men at D da har grått og vist skrekk for å bli flyttet tilbake til X for godt. Som stillingen nå engang er blitt, antar flertallet at det ut fra D's innstilling vil være meget betenkelig å overføre henne til moren. Lærer Tove Grov har gitt klart uttrykk for dette. I denne forbindelse legger flertallet betydelig vekt på det betenkelige ved å skille søsknene, særlig da D etter alt å dømme er sterkt knyttet til og avhengig av brødrene som - etter det opplyste - viser en rørende omsorg for henne. Flertallet må - bl.a. etter B's forklaring - frykte for at det vil bli liten kontakt mellom D og brødrene hvis hun må flytte til moren i X. B har sagt klart fra at han ikke - og såvidt skjønnes heller ikke C - vil besøke moren så lenge hun opprettholder forholdet til E. Og faren har gitt uttrykk for at han ikke vil turde ta imot besøk av D da det bare ville bli vanskeligheter med å få henne tilbake til X igjen. Såvidt skjønnes mener han at det ville bli for opprivende for alle parter.

Flertallet nærer etter opplysningene - og særlig etter lærer Tove Grovs forklaring - sterk bekymring for Ds utvikling hvis hun nå skulle tas bort fra det tilvante miljø og det nære samvær med brødrene; og finner at D's interesser vil være best tjent med at hun får bli hos faren og brødrene. Der har hun også like i nærheten sine besteforeldre som hun kan ty til når faren er på arbeid.

Partene har ikke kommet nærmere inn på hvorledes besøks- og samværsrettene skal praktiseres. Retten går derfor ut fra at de er enige i det mønster som herredsretten har brukt. Fru A gis derfor samme besøks- og samværsrett til D som til de 2 sønnene. - - -

Mindretallet, lagmann Kristen Syvertsen, er kommet til samme resultat som herredsretten og kan på vesentlige punkter tiltre herredsrettens begrunnelse. Jeg finner det dog nødvendig med en nærmere presisering av mitt syn og det jeg bygger min avgjørelse på.

I partenes felles søknad til fylkesmannen i Vestfold av 20. og 22. april 1976

Side:378

var det avtalt at mannen skulle ha foreldremyndigheten over de 2 sønnene og hustruen foreldremyndigheten over datteren D. Denne avtale kunne mannen få endret ved å gå til domstolene, eller til fylkesmannen, hvis hustruen samtykket i det. Det mannen ikke kunne gjøre, var på egen hånd å endre forholdet. Det som faktisk skjedde, var at mannen egenmektig beholdt D hos seg, og meldte henne ut av den skolen hun gikk på i X og inn på Y skole i - - -. - Jeg kan ikke finne det godtgjort at D absolutt ikke ville være hos sin mor. Snarere er det vel slik at D har motvilje mot å flytte. Når hun er hos faren vil hun fortsatt være hos ham, når hun er hos moren vil hun ikke relse derfra.

I alle tilfelle mener jeg farens selvtekt da han beholdt D er et vesentlig moment i saken idet hans handlemåte viser en side ved hans karakter som bør telle med ved avgjørelsen.

Spør man så hvorledes D vil bli oppdratt hvis faren får foreldremyndigheten, er sosialkurator Solveig Vangsteins forklaring i lagmannsretten av interesse. Hun opplevde A's foreldre som meget dominerende, og at faren nærmest var borte i bildet. Det samme inntrykk har jeg også fått under behandlingen av saken.

Hvis faren får foreldremyndigheten, vil det etter dette faktisk bli D's besteforeldre som vil bli bestemmende over hennes daglige liv. Bestemoren er ufør og har uføretrygd, men det er hun som har stått for husholdningen, ikke bare for seg og mannen, men også for sønnen og de 3 barna. A bygger seg nå nytt hus i nærheten av foreldrenes bolig, men det er fortsatt meningen at hans mor skal stå for husholdningen. Hvor lenge hun tilfredsstillende kan makte det, lar jeg stå åpent. Det jeg legger vesentlig vekt på, er at besteforeldrene etter mitt inntrykk er lite skikket til å stå for oppdragelsen av den nå 9 år gamle D. Her kommer alderen inn som et viktig moment, men også deres rent personlig egenskaper. De har støttet sønnen etter at han ved selvtekt fikk D til å bli i Y, og de har vist liten eller ingen forståelse for at D har behov for kontakt med sin mor. Det er på det psykiske plan besteforeldrene ikke har forutsetninger for å gi D den hjelp og støtte hun har så sterkt behov for i de viktige og grunnleggende år som står foran henne. Slik forholdet er mellom fru A og hennes svigerforeldre, er det store sjanser for at D mer eller mindre vil miste kontakten med sin mor hvis faren får foreldremyndigheten. Hun vil derfor bli utsatt for en ensidig påvirkning fra besteforeldrenes og farens side.

Når det gjelder fru A er alle, også mannen og hennes svigerforeldre, enige om at hun er en ualminnelig dyktig husmor. Svigerfaren, - - -, uttalte således i retten: «Bedre og flinkere menneske kan du ikke få.» At D materielt vil få det godt hos moren, er ikke tvilsomt. Det kan nevnes at D var hos sin mor i 12 dager i sommerferien 1976. Moren kunne jo da med full rett behold D, men hun overlot henne til faren, fordi hun trodde at han hadde rett til å ha henne. Det er en interessant forskjell mellom denne morens holdning og farens da han fikk D til seg i Y.

Etter de opplysninger som foreligger og etter mitt inntrykk av fru A har hun ressurser slik at hun kan gi D den rettledning, støtte og varme hun trenger.

Selv om det derfor skulle være slik at D i dag foretrekker å være hos sin far og besteforeldre, kan ikke dette være avgjørende. Man må se flere år

Side:379

fremover i tiden, og gjør man det, finner jeg det lite tvilsomt at D vil stå bedre rustet til livet hvis hun nå blir hos sin mor.

Fra A's side er det fremhevet at det er uheldig at fru A nå lever sammen med en venn. Dette moment er særlig fremhevet av B i den samtale retten hadde med ham. B sa også at D ikke likte denne mannen. Det er lite konkret retten har fått vite om vedkommende mann, som heller ikke har møtt i lagmannsretten. Motviljen mot ham har nok for det vesentlige sitt grunnlag i sjalusi. Jeg finner ikke at dette at fru A har funnet seg en ny partner, skal diskvalifisere henne som oppdrager av sin datter.

For lagmannsretten foreligger som nevnt et brev fra D's lærer, Tove Grov, som også har utdypet innholdet i brevet i sin forklaring for lagmannsretten. Etter hennes utsagn var D da læreren overtok klassen høsten 1976 forknytt, redd og usikker. I løpet av vinteren er hun falt til ro. Hun er blitt flink på skolen og er også mer sammen med klassekameratene. Om dette er å si at da denne læreren møtte D ved skoleårets begynnelse, var det gått over 3 måneder fra D ble flyttet fra sin mor og til faren i Y. Forandringen med D på skolen må nok derfor i første rekke skyldes forholdene på skolen, kanskje i første rekke læreren, og ikke forholdene i hjemmet.

De to eldre brødrene til D vil være hos sin far, og det er uheldig å skille en søskenflokk. Det ser ut som det har vært et godt forhold mellom D og brødrene, men aldersforskjellen er jo så stor at den må være til hinder for en nær kontakt mellom dem. Etter min oppfatning vil det være mer betenkelig å skille D fra moren. Hertil kommer at hvis moren får D, vil søsknene kunne være sammen så ofte de ønsker. Jeg går ut fra at brødrene etter hvert vil kunne godta morens venn, hvilket i dag er den eneste hindring for at de ofte kan komme til sin mor. Det er bare vel 2 mil mellom X og Y.

- - - barnevernsnemnd har 2 ganger fått seg forelagt saken, og begge ganger fattet vedtak om at moren bør ha foreldremyndigheten, første gang enstemmig, annen gang mot 1 stemme. Vedtakene fra barnevernsnemnda, som på et lite sted som Y må være lokalkjent med forholdene, må etter min mening tillegges stor vekt. - - -