Rt-1977-678
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1977-06-30 |
| Publisert: | Rt-1977-678 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 89B/1977 |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Mellbye, Tønseth, Røstad, Lorentzen, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §291, §53, Straffeprosessloven (1887) §449, §257, §258, §62 |
Dommer Mellbye: Gjøvik forhørsrett avsa 2. mars 1977 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1958, dømmes for overtredelse av straffelovens §258,jfr. §257, og §291, alt sammenholdt med straffelovens §62, til en fellesstraff av fengsel i 6- seks - måneder, jfr. straffelovens §53 nr. 2 a, jfr. Gjøvik forhørsretts dom av 11. mars 1975.
Saksomkostninger idømmes ikke.
Namsdom:
A betaler innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom til Gjøvik kommune kr. 11.500, - kronerellevetusenfemhundre 00/100.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over straffutmålingen og over saksbehandlingen vedrørende namsdommen. Anken over straffutmålingen er begrunnet med at domfelte siden han i 9. skoleår i oktober 1974 ble utplassert i arbeid, har vist seg som en stabil og dyktig arbeider. Han fikk etter skoleårets slutt fast ansettelse hos den arbeidsgiver han var blitt plassert hos. Han har fremdeles ansettelse på dette sted, trives godt og får et meget godt skussmål av sine foresatte. Domfelte frykter at han vil miste dette arbeid om han må sone straff av noen lengde. Videre peker han på at tyveriet han er dømt for, gjaldt små verdier, og at hans tidligere straffbare forhold ligger så langt tilbake som i 1974 da han bare var noe
Side:679
over 16 år. Endelig peker han på at han 6. juli 1977 skal påbegynne sin militære førstegangstjeneste, slik at en soning vil måtte skje langt frem i tiden. Han mener at disse forhold bør tilsi anvendelse av betinget fengselsstraff.
Jeg finner ikke at noen av disse anførsler kan føre til et slikt resultat. Avgjørende vekt legger jeg da på domfeltes aktive deltakelse i hærverket på parken i Gjøvik. Uten noen fornuftig grunn eller mening rev domfelte opp et blomsterbed og veltet en granittskulptur med betydelig skade til følge. Dette er så ondartet at det etter mitt syn er nødvendig å reagere med en ubetinget fengselsstraff. Det har bestyrket meg i min vurdering at domfelte ved sin foregående dom av 11. mars 1975 ble dømt blant annet for i november 1974 å ha gjort innbrudd i et gravkapell og derved ifølge dommen «forstyrret gravfreden». Hensynet til domfeltes arbeid kan jeg ikke la gå foran hensynet til den alminnelige lovlydighet. Hva innkallelsen til militærtjenesten angår, mener jeg at det får bedømmes når soningsspørsmålet blir aktuelt om det tidsforløp tjenesten måtte ha medført endrer forutsetningene for en straffullbyrdelse.
Selv om straffen etter dette forblir ubetinget, finner jeg at straffen bør kunne settes ned. Jeg legger da vekt på at den tidligere dom gjaldt forhold langt tilbake i tiden, og at tyveriet i den siste sak synes leilighetspreget. Noe vekt legger jeg også på domfeltes erstatningsansvar som jeg kommer tilbake til. Jeg er blitt stående ved at en fengelsstraff på 75 dager er passende.
Saksbehandlingen over avgjørelsen av det sivile krav er begrunnet med at verken domfelte selv, hans foreldre som fødte verger eller den hjelpeverge som møtte med ham i forhørsretten har vært klar over at domfelte alene ville bli gjort ansvarlig for hele skaden på skulpturen, og at det heller ikke var klart da samtykket til pådømmelsen ble gitt hvor stor den hele skade var. De anfører derfor at det ikke foreligger et bindende samtykke til pådømmelse av erstatningskravet. Det anføres også at da foreldrene bare har samtykket muntlig i forhørsrettspådømmelse, er det ikke klart om de overhodet har samtykket i at det sivile krav pådømmes.
For ordens skyld nevner jeg innledningsvis at når anken som her retter seg mot forutsetningene for forhørsrettens kompetanse til å pådømme erstatningskravet, skal anken avgjøres etter straffeprosesslovens regler, uansett straffeprosesslovens §449 annet ledd. Jeg viser til Rt-1918-244, en avgjørelse som senere er fulgt, jfr. senest Rt-1970-605.
Jeg er kommet til at heller ikke disse ankegrunner kan føre frem.
Om foreldrene er det i forhørsrettens rettsbok anført at vergene har samtykket i dom i forhørsrett. Foreldrene har i et brev til forsvareren i Høyesterett bekreftet at de muntlig samtykket i sakens pådømmelse i forhørsrett. Jeg må da gå ut fra at foreldrenes samtykke er gitt på grunnlag av siktelsen i saken, og av denne fremgår direkte at påstanden om erstatning vil lyde på kr. 11.500. Jeg kan da ikke se at det er grunn til å anta at foreldrenes samtykke ikke har omfattet pådømmelsen av erstatningskravet, eller at det har vært knyttet til forutsetninger som har sviktet.
Side:680
Om domfeltes samtykke oppgir rettsboken at han er blitt foreholdt siktelsen. Senere opplyses det at han er gjort kjent med straffepåstanden hvoretter det er protokollert: «Han mente at straffepåstanden var for streng. Siktede erkjente riktigheten av det borgerlige rettskravet og samtykket i pådømmelse av det.» Jeg kan ikke se at det da hefter noen mangel ved domfeltes samtykke til forhørsrettspådømmelse. Han kan ikke ha vært i tvil om at han var ansvarlig for det hele tap, selv om også andre måtte ha del i det samme ansvar slik at en fordeling kunne bli aktuell. Han var også klar over at nærværende sak bare gjaldt hans eget ansvar.
Hjelpevergens samtykke anser jeg etter det foreliggende for betydningsløst som vilkår for adgangen til forhørsrettspådømmelse. Hennes uttalelse om hvorledes hun oppfattet det som foregikk, endrer ikke forståelsen av det som er protokollert om domfeltes samtykke.
Størrelsen av det tap kommunen har lidt ved skaden på skulpturen er ikke bestridt. Heller ikke er det i og for seg bestridt at domfelte er ansvarlig for det hele, selv om han og hans verger mener at også andre ha må ansvar og bære sin del av oppgjøret.
Jeg stemmer for denne
dom:
I forhørsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 75 - syttifem - dager. For øvrig forkastes anken.
Dommer Tønseth: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Lorentzen og justitiarius Ryssdal: Likeså.