Rt-1973-61

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-01-20
Publisert:	Rt-1973-61
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 10B/1973
Parter:	Firma Kjell Vermelid (høyesterettsadvokat Karl Styren) mot Einar Isaksen (advokat Steinar Tellmann - til prøve). Hjelpeintervenient: Stål & Alum. Sveis A/S (høyesterettsadvokat Josef Haraldsen).
Forfatter:	Tønseth, Michelsen, Schweigaard Selmer, Endresen, Leivestad
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §42, §52, §4, §54, §57, §58, Kjøpsloven (1907), Tvistemålsloven (1915) §69

Dommer Tønseth: Einar Isaksen kjøpte ved sluttseddel datert 10. august 1966 og avbetalingskontrakt av 21. november 1966 en M-A-N diesel tankbil av Vermelid Auto, Tønsberg, som er et personlig firma med Kjell Vermelid som eneinnehaver. Ved stevning av 4. november 1968 til Tønsberg byrett reiste Isaksen sak mot Vermelid, idet han under påberopelse av feil og mangler ved vognen og den tank som var montert på den, krevde kjøpet hevet, subsidiært krevde han prisavslag og i begge tilfelle erstatning for reparasjonsutgifter og for tapt arbeidsfortjeneste.

Ved stevninger av henholdsvis 6. januar og 7. januar 1970 hadde Vermelid i medhold av tvistemålslovens §69 trukket inn i saken

Side:62

henholdsvis HøSveis og Bofa A/S som hadde importert og levert vognchassiset til Vermelid, og Stål & Alum. Sveis A/S som hadde produsert og montert tanken. Mot begge disse selskaper gjorde Vermelid gjeldende regresskrav for det tilfelle han ble gjort ansvarlig overfor Isaksen. Pådømmelsen av Vermelids regresskrav mot Stål & Alum. Sveis A/S ble utsatt av byretten, som 8. september 1970 avsa dom med denne domsslutning:

« 1. I hovedsøksmålet:

Saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos saksøkeren med kr. 3.500 - tretusenfemhundrekroner.

2. I regresspørsmålet:

Saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos Vermelids Auto med kr. 2.000,- - totusenkroner.»

Byrettens dom ble av Einar Isaksen påanket til Agder lagmannsrett. For lagmannsretten krevde han også dom for at Vermelid pliktet å betale ham kr. 31.743,84, som han angivelig var ansvarlig for overfor forsikringsselskapet Dovre i anledning rest På avbetalingskontrakten som forsikringsselskapet hadde innløst. Agder lagmannsrett avsa 17. september 1971 dom med denne domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1. Elnar Isaksens kjøp av M.A.N. Diesel tankbil, type 650, av Kjell Vermelid (Vermelids Auto) heves.

2. Kjell Vermelid betaler til Einar Isaksen kr. 50.000,- - femti tusen kroner - med 4 - fire - prosent årlig rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I regressøksmålet:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kjell Vermelid til HøSveis A/S kr. 2.000,- - to tusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdet fremgår for øvrig av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Kjell Vermelid (Vermelids Auto) har anket til Høyesterett, idet Tønsberg byretts dom påstås stadfestet i forhold til Einar Isaksen. I regressøksmålet mot HøSveis og Bofa A/S, som har endret navn til HøSveis A/S, har Vermelid akkviescert ved lagmannsrettens dom. For Høyesterett opptrer Stål & Alum. Sveis A/S etter oppfordring fra Vermelid som hjelpeintervenient. Einar Isaksen har motanket for så vidt lagmannsretten ikke har tilkjent ham erstatning.

Spørsmålet om det var feil ved vognens bremser og betydningen av de eventuelle feil ved bremsene er ikke tatt opp for Høyesterett slik som for de tidligere retter. For Høyesterett foreligger derfor bare de spørsmål som knytter seg til den tank som var montert På vognen.

Vermelid gjør her i det vesentlig gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter. Han hevder således at hans firma

Side:63

ikke var selger av tanken, men alene mellommann (formidler) mellom produsenten og leverandøren av tanken Stål & Alum. Sveis A/S. Han er derfor uten ansvar for tankens egenskaper og har i forhold til Isaksen intet ansvar etter kjøpsloven.

Subsidiært anføres at det ikke var noen feil av betydning ved tankens konstruksjon, det materiale som var benyttet eller ved kvaliteten av det arbeid som var utført, spesielt ikke ved sveisingen som det har vært rettet innvendinger mot. Med hensyn til den kritikk som har vært reist mot sveisearbeidet på grunnlag av en røntgenundersøkelse, så anføres det at forutsetningen var vanlig sveising, ikke det som er kalt «sveis til røntgen», som var upåkrevd for en tank av den type som var bestilt.

Det bestrides nå ikke at det var lekkasjer i tanken allerede ved første påfylling. Hvis dette skyldes feil av betydning, så er de imidlertid oppstått etter at Isaksen overtok tanken, ved hans behandling og bruk av den. Tanken var ikke bestilt som trykktank, og den holdt ved prøvene forut for leveringen det trykk som er foreskrevet for vanlige tanker for transport av mineraloljer, herunder bensin, nemlig 0,2 kg pr. cmå. Under påfylling, og dette gjelder allerede den første, har imidlertid tanken åpenbart vært utsatt for et langt høyere og ikke forutsatt trykk. Dette - sannsynligvis i sammenheng med påkjenningen på skottene i tanken ved de uhell, kollisjoner og utforkjøring med velt som vognen var utsatt for mens Isaksen kjørte den - må være årsaken til de sprekkdannelser som har foranlediget lekkasjene.

Under henvisning hertil hevder Vermelid at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det var slike vesentlige mangler ved tanken at Isaksen i medhold av kjøpslovens §42 har hatt adgang til å heve kjøpet. I hvert fall har lagmannsretten- sett hen til at han benyttet vognen i to år - satt det beløp han skal ha tilbakebetalt, alt for høyt.

Vermelid opprettholder også den innsigelse at Isaksen under enhver omstendighet har reklamert for sent.

Derimot frafalles for Høyesterett den innsigelse, som også har vært gjort til ankegrunn, at vognen som er solgt videre etter at Vermelid hadde tatt den tilbake, tidligere kunne vært solgt for et høyere beløp, nemlig kr. 100.000.

Til motanken anfører Vermelid at det ikke av ham eller hans firma har vært gitt noen garanti som nevnt i kjøpslovens §42 annet ledd mot lekkasje i tanken, og som kan gi Isaksen krav på erstatning. Vermelid henholder seg for så vidt til lagmannsrettens dom, som hevdes å være riktig på dette punkt. For øvrig er det - anføres det - ikke legitimert noe tap som er foranlediget ved feil ved tanken, og i hvert fall ikke noe tap av tilnærmelsesvis det omfang som kreves erstattet.

Ut over dette finnes det tilstrekkelig å vise til gjengivelsen av Vermelids anførsler i de tidligere retters domsgrunner.

Vermelid har for Høyesterett nedlagt sådan påstand:

« 1. I hovedanken:

Tønsberg byretts dom stadfestes.

Side:64

2. I motanken:

Kjell Vermelid frifinnes.

3. I begge tilfelle:

Kjell Vermelid tilkjennes saksomkostninger i alle retter.»

Stål & Alum. Sveis A/S, der som nevnt har erklært hjelpeintervensjon til støtte for Vermelid, erklærer seg enig med Vermeild i at det ikke ved leveringen av tanken var feil eller mangler som Isaksen kan påberope seg med hjemmel i kjøpsloven. Også selskapet understreker at tanken ikke var forutsatt å skulle være en trykktank, men en ordinær transporttank, og at røntgen ikke er et adekvat bevismiddel når det gjelder kvaliteten av sveisearbeidet På denne tank. Lekkasjene må skyldes Isaksens bruk og behandling av tanken, forutsetningsvis alt for høyt trykk under oppfylling, antakelig kombinert med påkjenningen ved kollisjon og velt. Isaksen må i hvert fall ha bevisbyrden for at selve sveisearbeidet var kontraktsstridig. Selskapet slutter seg også til Vermelids anførsel om at det ikke er reklamert i tide. Det erkjennes at selskapet hadde gitt garanti på tanken, først for ett år og siden - ved påsketider 1968 - ytterligere for 6 måneder hva er kalt en reparasjonsgaranti direkte til Isaksen og som en velvillighet overfor ham. Garantitiden utløp da midt i oktober 1968. Først ved brev av 10. desember 1968 fra advokat E. Nordahl-Larsen fikk Stål & Alum. Sveis A/S meddelelse om at Isaksen ville påberope seg mangler ved tanken. Også i forhold til selskapet er dette for sent.

I spørsmålet om Isaksen kan kreve skadeserstatning hos Vermelid, henholder Stål & Alum. Sveis A/S seg til det Vermelid har anført herom.

For øvrig har - anfører hjelpeintervenienten - Isaksen ved å bruke bilen så lenge som han har gjort, eliminert alle sine mulige krav etter kjøpsloven.

Stål & Alum. Sveis A/S har nedlagt sådan påstand:

« Einar Isaksen tilpliktes å betale Stål og Alum. Sveis A/S saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten, Einar Isaksen, har tatt til motmæle.

Når det gjelder Vermelids anførsel om at han ikke var part i salgsavtalen med Isaksen for så vidt tanken angår, henholder Isaksen seg til det lagmannsretten uttaler herom. Han har påpekt at også Stål & Alum. Sveis A/S's ordrebekreftelse på tanken er stilet til Vermelids Auto.

Også når det gjelder Vermelids annen ankegrunn - anførselen om at tanken ikke var kontraktstridig ved leveringen, nærmere bestemt at den ikke led av noen mangel og i hvert fall ikke av noen vesentlig mangel som kan gi ham rett til å heve kjøpet, jfr. kjøpslovens §42 - hevder Isaksen at lagmannsrettens vurdering og resultat er riktig. Det er således også riktig når lagmannsretten fant at den vesentlige feil som tanken hadde, at den lekket, var tilstede allerede ved leveringen, og skyldtes dårlig kvalitet ved sveisearbeidet. Også byretten kom for øvrig til dette resultat. Det benektes således at årsaken til lekkasjen var for høyt trykk under påfylling, eventuelt kombinert med påkjenningen ved

Side:65

kollisjon og velt. Lekkasjen var - hevdes det - en så vesentlig mangel at hevning var berettiget.

Isaksen henholder seg også til lagmannsrettens dom når retten fant at han hadde reklamert i tide. Det må som lagmannsretten fant, anses godtgjort at han øyeblikkelig underrettet Vermelid telefonisk om den første lekkasje som ble konstatert allerede ved første oppfylling av tanken. I henvendelsen ligger også et stilltiende, men for Vermelid synbart forbehold om at handelen måtte gå om igjen - kjøpet heves - dersom det ikke lykkedes å få feilen utbedret. Dette må anses som en nøytral reklamasjon som tilfredsstiller kravene i kjøpslovens §52 første ledd.

Også ved det neste spørsmål, om Isaksen kunne vente med å heve kjøpet helt til 4. september 1968 da advokat Askvig På hans vegne sendte det av lagmannsretten nevnte brev til Vermelid og om betydningen av dette brev, viser Isaksen til det lagmannsretten uttaler herom. Det var - anføres det - ikke bare i Isaksens, men også i Vermelids interesse at man så tiden an og forsøkte å få eliminert årsaken til at tanken lekket og at hevning av kjøpet utstod til det viste seg at dette ikke lot seg gjøre. En gang måtte man imidlertid resignere, og det skjedde 4. september 1968 ved det nevnte brev fra advokat Askvig. Alle omstendigheter tatt i betraktning, må dette - hevder Isaksen - være tidsnok i forhold til kjøpslovens §52 annet ledd.

Når det gjelder den endelige ett års preskripsjonsfrist for å påberope en mangel som er satt i kjøpslovens §54, anfører Isaksen at denne frist ikke gjelder når det er fremsatt en nøytral reklamasjon som nevnt i kjøpslovens §52 første ledd. Skulle det imidlertid være så at ett års fristen gjelder også i forhold til det spesielle krav om hevning, jfr. §52 annet ledd, så hevdes det at Vermelid gjennom sitt samarbeid med Isaksen for å få tanken i orden, må anses for å ha gitt avkall på å påberope seg denne frist. - For øvrig hevdes det i denne forbindelse at ett års fristen ble satt ut av kraft ved den 6 måneders forlengelse av garantitiden som Stål & Alum. Sveis A/S innrømmet Isaksen i midten av april 1968, og som først utløp midt i oktober samme år. Fristen for å heve kjøpet ble da utløpet av garantitiden. Advokat Askvigs reklamasjon i brevet av 4. september 1968 er også for så vidt fremsatt i tide.

Under henvisning hertil hevder Isaksen at tanken ved leveringen led av en vesentlig mangel som gav ham rett til å heve kjøpet, og at han har reklamert i tide.

Når det gjelder det subsidiære krav på prisavslag, anføres det at det er tilstrekkelig at det er gitt nøytral reklamasjon i tide, og det kreves ikke at en mangel ved den kjøpte gjenstand er vesentlig.

Ved erstatningskravet hevder Isaksen at lagmannsretten har tatt feil når den ikke fant det «tilsikret», jfr. kjøpslovens §42 annet ledd, at tanken skulle være tett ved leveringen. Det vises i denne forbindelse til en uttalelse fra vitnet, overingeniør i Justerdirektoratet, Knut Birkeland, om at justervesenet setter det krav til en tankvogn som skal brukes som denne, at skillevegger i tanken skal

Side:66

være tette. Dette krav stilles uten hensyn til hva slags væske bilen transporterer, og uten toleranse. Tilfredsstilles ikke kravet, er bilen ulovlig i bruk. Under henvisning blant annet hertil hevder Isaksen at det må anses «tilsikret» at tanken ikke var lekk mellom de enkelte rom. Dermed har han imidlertid krav på erstatning for det tap han har lidt ved lekkasjene i tanken.

Som grunnlag for beregningen av det tap han mener å ha lidt og som han krever erstattet, har Isaksen tatt utgangspunkt i det antall dager da hans bil var ute av drift under reparasjoner av tanken, forventet brutto inntekt i disse dager med fradrag av beregnede driftsutgifter.

Einar Isaksen - som har fri sakførsel for Høyesterett - har nedlagt sådan påstand:

« 1. I hovedanken:

Agder Lagmannsretts dom av 17. september 1971 stadfestes.

Subsidiært:

Kjell Vermelid dømmes til å betale Einar Isaksen prisavslag efter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 50.000,- -femtitusenkroner

2. I motanken:

Kjell Vermelid dømmes til å betale Einar Isaksen erstatning efter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 50.000,- - femtitusenkroner

3. I begge tilfelle:

Kjell Vermelid dømmes til å betale Einar Isaksen saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, og det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.

Overfor hjelpeintervenienten nedlegges sådan påstand:

Stål & Alum. Sveis A/S dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak ved Oslo byrett og Tønsberg byrett. Herunder har den ankende part Kjell Vermelid samt ankemotparten Einar Isaksen avgitt forklaring. Videre er avhørt 16 vitner, hvorav 7 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en rekke dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere, en del er nye for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse, dog slik at jeg på ett punkt - avgjørelsen av Isaksens erstatningskrav - bygger på et annet grunnlag enn lagmannsretten.

Jeg er således for det første enig i at Vermelid må anses som selger av tanken i forhold til Isaksen, og ikke som mellommann - formidler - mellom denne og produsenten av tanken, Stål & Alum. Sveis A/S. Jeg nevner at også dette selskaps ordrebekreftelse på tanken er stilet til Vermelids Auto. Jeg kan heller ikke se påvist at forholdet etter avslutningen av kjøpet utviklet seg slik at Vermelid må anses for å ha trådt ut med den virkning at selgerens ansvar etter kjøpsloven er gått over på Stål & Alum. Sveis A/S.

Når det gjelder spørsmålet om tanken var kontraktstridig,

Side:67

så er partene nå enige om at det var en form for lekkasje i den allerede ved den første oppfylling ved anlegget På Sjursøya samme dag Isaksen overtok vognen, antakelig 15. november 1966. Og det må anses riktig - som Isaksen sier - at den straks ble brakt til Stål & Alum. Sveis A/S's verksted og reparert. Det samme gjentok seg mellom jul og nyttår samme år og midt i april 1967. Jeg anser det også - likesom lagmannsretten - godtgjort at tanken i tiden deretter ble reparert en lang rekke ganger like frem til kravet om hevning ble fremsatt høsten 1968, alle reparasjoner utført hos Stål & Alum. Sveis A/S.

Spørsmålet blir så om feilen ved tanken var til stede allerede ved leveringen til Isaksen. Jeg bemerker her at teorien om at lekkasjen skyldes sprekkdannelser forårsaket av overtrykk i tanken under oppfylling, er lansert først for Høyesterett. Ingen av dem som har forklart seg i saken om spørsmålet, har imidlertid kunnet gi noen tilfredsstillende forklaring på hvordan et slikt overtrykk skulle være oppstått. Jeg peker også på at reparasjonene for lekkasjer har vært utført av Stål & Alum. Sveis A/S som reklamasjonsarbeider. Hadde man dengang ment at at årsaken var uforutsett overtrykk har det formodningen mot seg man ville ha gjort dette. Man burde også sagt fra til Isaksen. Jeg kan i det hele tatt i mangel av sikrere opplysninger ikke se teorien om overtrykk som årsak til lekkasjen som annet enn en løs hypotese. Dette gjelder også tiden etter 1. juni 1967 da trykket under oppfylling ble økt fra tidligere 1 kg/cmå til 2,8 kg/cmå, mens fyllingssystemet samtidig ble omlagt og skottene mellom de fire rom i tanken ble forsterket.

De av Vermelid nevnte to kollisjoner som vognen var utsatt for, kan etter det som er opplyst neppe ha vært av en slik styrke at de kan ha bevirket lekkasje. Velten over på siden kunne nok tenkes å ha gjort det. Lekkasjene var imidlertid påvist før velten. Og også her er det symptomatisk at Stål og Alum. Sveis A/S utførte alle reparasjoner av tanken vederlagsfritt som reklamasjonsarbeider. Det synes derfor som om verkstedet har regnet med at det var dets arbeid på tanken som var årsaken til lekkasjene.

Og avgjørende må det være - hva også lagmannsretten fant - at avdelingsingeniør Strøm ved Oslo Materialprøveanstalt ved røntgenundersøkelse konstaterte sprekkdannelser med lekkasjer i skottene som hadde sin årsak i dårlig utført sveisearbeid. Avdelingsingeniør Strøm anså det som sikkert at feilene var til stede helt fra først av. Hans konklusjoner støttes godt av opplysninger i den dom som Tønsberg byrett den 7. januar 1970 avsa i sak mellom lastebileier Johan Fadum og Stål & Alum. Sveis A/S. Fadum hadde kjøpt en tank hos selskapet helt lik Isaksens tank og bygd og levert på samme tid. Også Fadums tank lekket og var undersøkt med røntgen hos Materialprøveanstalten, som fant de samme feil som årsak til sprekkdannelsen og lekkasjer. Derimot har man ingen opplysninger om lekkasjer på andre tankvogner som er fylt opp ved samme bensinanlegg. Man må derfor legge til grunn at lekkasjene skyldes dårlig kvalitet ved sveisearbeidet

Side:68

på tanken. - Jeg føyer til at jeg ikke kan se noen holdepunkter for Vermelids og verkstedets anførsel om at røntgen ikke er et adekvat bevismiddel i denne forbindelse fordi tanken «ikke var sveiset til røntgen» som det er benevnt.

Med lagmannsretten finner jeg det utvilsomt at lekkasjene var en sådan vesentlig mangel ved tanken som nevnt i kjøpslovens §42 første ledd, og som kan være grunnlag for hevning av et kjøp.

Det neste spørsmål er så om Isaksen har reklamert i tide. Det bemerkes her at partene er enige om at kjøpet av bilen med tank må anses som et sivilt kjøp, jfr. kjøpslovens §4.

Jeg legger som lagmannsretten til grunn at Isaksen underrettet Vermelid straks den første lekkasje ble konstatert, og jeg er enig med lagmannsretten i at henvendelsen til Vermelid må anses som en fyllestgjørende nøytral reklamasjon etter kjøpslovens §52 første ledd. Denne reklamasjon må anses for å være holdt ved like ved at Vermelid har vært kjent med at Isaksen hele tiden hadde vanskeligheter med tanken og med at den stadig var til reparasjon. Vel ble han neppe underrettet direkte om hver reparasjon, men det er ikke sannsynlig at han ville forholdt seg annerledes enn å la situasjonen utvikle seg som den gjorde, om han det hadde vært.

Det må også være riktig, som omtalt av lagmannsretten, at så lenge reparasjonene pågikk, løp det ingen frist for å heve kjøpet. Det samarbeid som må anses for å ha pågått mellom partene for å få løst vanskelighetene - et samarbeid som også måtte være i Vermelids interesse - utskjøt reklamasjonsfristens begynnelse til det sluttelig viste seg at forsøkene ikke førte frem. Og det må være tilstrekkelig at kravet om hevning da ble fremsatt uten ugrunnet opphold, hvilket må anses gjort i dette tilfelle. - Jeg understreker også her at Vermelid hele tiden var kjent med de løpende reparasjoner uten at han selv På noe tidspunkt gjorde gjeldende at han nå måtte være fri for ansvar, noe han hadde grunn til å gjøre om han ønsket seg fri.

Jeg ser det derfor slik at Isaksen må anses for å ha reklamert i tide, og at hans rett til å heve kjøpet var i behold da han fremsatte kravet herom.

Vermelid har fått utlevert bilen med tank. Av kjøpssummen har Isaksen betalt ca. kr. 75.000. Lagmannsretten fastsatte det beløp han skal ha tilbakebetalt, til kr. 50.000. Jeg finner ikke grunnlag for å endre beløpet som er skjønnsmessig ansatt.

Jeg er kommet til at erstatningskravet ikke kan føre frem i dette tilfellet. Det synes ikke naturlig at Isaksen skal kunne kreve skadeserstatning etter hevningen når han ikke tidligere har fremsatt et sådant krav, men har brukt den og latt tanken reparere fortløpende i samarbeid med selgeren. Var det lykkedes å få tanken tett, anser jeg det klart at han ikke kunne krevd erstatning knyttet til den forutgående tid. Det samme må imidlertid gjelde når situasjonen utviklet seg som den gjorde. For tiden etter hevningen har Isaksen ikke krevd erstatning.

Side:69

Etter resultatet antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, verken i hovedanken, motanken eller i anledning hjelpeintervensjonen.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Endresen og Leivestad: Likeså.

Av byrettens dom (kst. sorenskriver Ole Chr. Høie med domsmenn): - - -

Retten skal bemerke:

Det er naturlig først å konstatere at i forholdet mellom partene skal kjøpslovens vanlige regler anvendes ved avgjørelsen av denne sak. Saksøkte hadde ingen innvending mot saksøkerens påstand på dette punkt.

Videre har saksøkte påberopt seg at saksøkeren ikke kan få medhold i noe punkt fordi han ikke har overholdt kjøpslovens regler om rettidig reklamasjon.

Retten legger for det første til grunn at det ikke foreligger en eneste skriftlig reklamasjon fra saksøkeren til saksøkte. Heller ikke har saksøkeren på noe tidspunkt skriftlig reklamert overfor noen av underleverandørene.

Retten må så ta standpunkt til hvorvidt det fra saksøkeren er reklamert muntlig overfor saksøkte. Det kan straks konstateres at saksøkeren ikke har påberopt seg at selgeren ga en garanti utover kjøpslovens 1-årsfrist, og heller ikke har han påberopt seg noen form for svik fra selgerens side.

Spørsmålet blir videre om saksøkeren da kan sies å ha reklamert i kjøpslovens forstand, og i så fall om reklamasjonen er rettidig.

Når det gjelder tanken, må det anses for godtgjort at denne var lekk like etter at saksøkeren mottok den og begynte sin kjøring. Han hevdet selv å ha ringt til saksøkte fra Sjursøya om dette. Ifølge Isaksen uttalte han at «tanken lakk», og saksøkte ga ham beskjed om å kjøre til Tenvik for å få den reparert ved Stål & Alum, som jo hadde laget tanken. Selv om Vermelid ikke kunne huske å ha mottatt en slik telefonsamtale kunne han ikke si at han ikke hadde fått en slik henvendelse fra Isaksen. Retten bygger på at Isaksen ringte slik han selv sa. Imidlertid innebar ikke denne henvendelsen noen reklamasjon i kjøpslovens forstand. Han presiserte hverken at han ville påberope seg mangelen eller sa noe om på hvilken måte han ville påberope seg den. Retten legger til grunn at han rett og slett ringte for å få vite hvordan han skulle forholde seg slik som situasjonen var. Han sa også selv at han fant det naturlig at han ble henvist til det firmaet som hadde laget tanken, da Vermelid jo ikke selv kunne ha reparert den.

Side:70

Det var stadige lekkasjer i tanken. Saksøkeren reiste hver gang til Tenvik og fikk reparert. Det var aldri snakk om at han skulle betale noe for reparasjonene, selv ikke på slutten, da tanken hadde vært i bruk i ca. 2 år. Imidlertid tok ikke Isaksen flere direkte kontakter med Vermelid for å klage over tanken. Han traff ham på Vermelids verksted et par ganger og nevnte problemene for ham da, men heller ikke disse gangene fremkom det noe som etter rettens oppfatning kan betraktes som noen reklamasjon over tanken. At Vermelid var klar over at Isaksen var misfornøyd er temmelig sikkert. Han hadde også via andre hørt om Isaksens vanskeligheter.

Retten finner det ganske karakteristisk for hele forløpet vedrørende tanken at Isaksen etter Vermelids utsagn, den første gangen Isaksen hadde besværet seg over tanken bare fortalte det nærmest som en opplysning.

Ifølge opplysninger fra Stål & Alum. Sveis var tanken inne til reparasjon den 3.4, 4.4, 5.4 og 17.4 1967. Videre den 29.3.1968, 1.4., 8.4-9.4. og 10.4. Dette er forsåvidt erkjent av saksøkte i regresspørsmålet.

Isaksen selv uttalte at han ikke hadde tall på hvor mange ganger han hadde vært og fått reparert tanken, men at det måtte være i nærheten av 20 ganger.

Det vesentlige i denne sammenheng må være at Isaksen etter det materiale retten har å bygge på, ikke har reklamert overfor Vermelid slik kjøpsloven krever. Han har for det første aldri forlangt kjøpet hevet, men han har heller ikke på noe tidspunkt gjort gjeldende at tanken led av en mangel og at han ville påberope seg denne, ei heller har han da sagt på hvilken måte han ville påberope seg den.

Selv om det i et forhold som dette, hvor selgeren nærmest formidlet salget av en tank og et bilchassis, lett vil bli slik at selgeren henviser den misfornøyde kjøper til produsenten av tanken, må det forlanges en langt mer aktiv opptreden fra kjøperens side enn den Isaksen her har utvist for at han skal kunne sies å ha reklamert. Det er her kravet om klar tale innen en viss frist kommer inn med full styrke.

For Isaksen, som neppe er særlig vel bevandret uti jusen, har det vært om å gjøre å ha kjøring til enhver tid, slik at han kunne klare sine økonomiske forpliktelser. Når det gjelder kravene til en rettidig reklamasjon kan dette ikke gi ham noen lengre frist enn andre. Når en mann inngår i et yrke, slik Isaksen har gjort, med nyinnkjøpt verdifull redskap, må han søke sakkyndig hjelp når problemene melder seg, dersom han ønsker å gjøre disse gjeldende rettslig.

Vedrørende tanken må det konstateres at de spredte kontaktene Isaksen har hatt med Vermelid ikke kan betraktes som reklamasjon i kjøpslovens forstand, hverken isolert eller sett i sammenheng.

Retten ønsker i tilknytning til det foran anførte å presisere at det ikke etter rettens oppfatning var nødvendig for Isaksen å ha reklamert første gangen han oppdaget lekkasje i tanken for at han skulle ha sine mangelsbeføyeÅser i behold. Det som måtte forlanges var at han innen et rimelig tidsrom klart presiserte sine krav, og dette har han ikke gjort.

Når det gjelder bilen blir stort sett de samme reklamasjonsbetraktninger å legge til grunn for rettens avgjørelse. - - -

Side:71

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, kst. lagdommer Rolf Schreiner og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Gabriel Lund): - - -

Lagmannsretten er i hovedsøksmålet kommet til et annet resultat enn byretten, i regressøksmålet til samme resultat som denne.

Retten behandler først spørsmålet om bilens bremser led av noen mangel ved leveringen. - - -

Retten går over til å behandle den aluminiumstank som ble montert på bilen av Stål og Alum. Sveis.

Vermelid har reist den innsigelse at Isaksens krav når det gjelder tanken, ikke skulle vært rettet mot Vermelid, idet han bare står som mellommann mellom Isaksen og Stål og Alum. Sveis. Retten kan ikke være enig i det. Den viser til at såvel i sluttseddelen som i avbetalingskontrakten er tanken nevnt som en del av bilens utstyr. Det er heller ikke oppført noen egen pris for tanken, men en enhetspris for bilen med tank. Man må derfor gå ut fra at Vermelid har regnet seg vanlig avanse også på tanken. Endelig bemerkes det at tanken er fakturert fra Stål og Alum. Sveis til Vermelids Auto, eksklusiv avgift.

Tanken er undersøkt av avdelingsingeniør Tor Tancred Strøm ved Oslo Materialprøveanstalt. Han var sakkyndig for byretten, og har møtt som vitne for lagmannsretten. Ingeniør Strøm har foretatt kontroll med røntgenstråler, og har påvist at sveiseforbindelsene inneholder feil av forskjellig art. Han mener at de sprekker som er påvist ved gjennomlysningen med røntgenstråler, sannsynligvis har vært til stede ved leveringen. Det er forøvrig dårlig håndverksmessig arbeid på tanken, selv om man ser bort fra sprekkene. Tanken er ikke brukbar til den kjøring Isaksen hadde, og det er vanskelig å reparere den. I tillegg til dette skal retten nevne at den finner det bevist at tanken lekket allerede under den første tur etter leveringen, og at det siden har vært utført en hel rekke reparasjoner på den ved Stål og Alum. Sveis, men at det ikke har vært mulig å få den tett. Retten er etter dette kommet til at tanken i det hele tatt ikke var brukbar til sitt formål. Da tanken er en nødvendig del av bilen og utgjør en stor del av bilens kostende, finner retten at bilen led av en vesentlig mangel ved leveringen.

Spørsmålet blir så om Isaksen har reklamert i tide. Da tanken lekket under den første turen, henvendte Isaksen seg til Vermelid, som henviste ham til Stål og Alum. Sveis for reparasjon. Isaksen gjorde på denne måte Vermelid kjent med lekkasjen. I Isaksens henvendelse til Vermelid må ligge at han ga uttrykk for at det var en bestemt mangel ved bilen som selgeren hadde ansvaret for. Vermelid har ved å henvise Isaksen til Stål og Alum. Sveis for reparasjon, akseptert dette. Isaksen har derfor foretatt en reklamasjon som tilfredsstiller kravene for en nøytral reklamasjon i kjøpslovens §52 første ledd.

I den tiden Isaksen brukte bilen, er det som nevnt blitt foretatt en hel rekke reparasjoner av tanken hos Stål og Alum. Sveis. Alle disse reparasjoner har vært utført som reklamasjonsarbeider. Isaksen har ikke gått gjennom Vermelid hver gang det var nødvendig med reparasjon av tanken, men dette var i forståelse med Vermelid, som hadde gitt uttrykk for at han kunne henvende seg direkte til Stål og Alum. Sveis.

Side:72

Retten legger til grunn at Vermelid hele tiden var kjent med Isaksens vanskeligheter med tanken og med de mange reparasjoner som ble utført hos Stål og Alum. Sveis. Situasjonen var altså den at såvel Isaksen som Vermelid var klar over at bilen led av en mangel, at de mente åt mangelen kunne utbedres, og at det stadig ble arbeidet med dette. Så lenge dette var tilfelle, var det ikke aktuelt med noen hevning av kjøpet.

Stillingen ble imidlertid en annen da det viste seg at til tross for de mange reparasjoner, fortsatte tanken å lekke, den var i virkeligheten ubrukbar til sitt formål. Det må være tidsnok å foreta den spesielle reklamasjon etter kjøpslovens §52 annet ledd for hevning av kjøpet, når det er på det rene at utbedringen ikke kan lykkes. Retten finner at Isaksen har gjort dette i og med advokat Askvigs brev til Vermelid av 4. september 1968.

Bilen ble den 19.12.1968 stilt til rådighet for Vermelid, og etter senere overenskomst mellom partene solgt til tredjemann. Etter dette finner retten det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de særlige betingelser for hevning i kjøpslovens §57 og §58 .

Isaksen har betalt kr. 75.617,- i forbindelse med avbetalingskontrakten. Han har videre et ansvar overfor forsikringsselskapet Dovre på kr. 31.743,84. Disse beløp er det for så vidt ingen tvist om. Det sistnevnte beløp fremkommer etter at bilen ble solgt for kr. 65.000,-. Etter at provisjoner, registreringsavgift, kilometeravgift og reparasjoner var trukket fra, ble tilbake kr. 37.708,95, som er utbetalt forsikringsselskapet Dovre.

Det har vært nevnt at det kunne vært mulig å få en høyere pris for bilen enn den som ble oppnådd. Således skulle det være en kjøper som skulle vært villig til å betale kr. 100.000,-, men at dette salget strandet på advokat Askvig. Retten finner at dette forhold er så lite opplyst at det ikke kan tillegges noen betydning.

Isaksen har brukt bilen i vel 2 år og kjørt vel 95.000 km. Ved fastsettelsen av hva han skal ha tilbake ved hevningen av kjøpet, må det tas hensyn til verdiforringelsen av bilen som følge av bruken i denne tid. Under henvisning til dette fastsettes det beløp Isaksen skal ha tilbake, til kr. 50.000,-.

Isaksen har videre krevet erstatning for det tap han har lidt på grunn av lekkasjene i tanken. Han har ikke hevdet at mangelen skyldes forsømmelse fra Vermelids side etter kjøpets avslutning, eller at Vermelid har handlet svikaktig. Spørsmålet blir om dette at tanken skulle være tett, var en egenskap som må ansees tilsikret, jfr. kjøpslovens §42 annet ledd.

Det er selvfølgelig så at en kjøper av en ny tank montert på en tankbil, må ha rett til å vente at tanken skal være tett. Men dette er ikke tilstrekkelig til at denne egenskap skal ansees tilsikret. Det må kreves at det enten av selve kjøpekontrakten, eller av selgerens opptreden forøvrig, kan utledes en eller annen form for garanti, slik at kjøperen med rette kan ha en forventning som kan føres tilbake til selgerens uttalelser eller handlinger. Det vises til Gaarder: Forelesninger om kjøp, 4. utg. 90-91. - Retten kan ikke se at sluttseddelen eller avbetalingskontrakten inneholder noen slik form for garanti, og heller ikke at Vermelid forøvrig i ord eller handling har forholdt seg slik at det kan sies at han har «tilsikret» den egenskap at tanken skulle være tett. Isaksens krav på erstatning kan derfor ikke føre frem. - - -

Side:73