Hopp til innhold

Rt-1974-1268

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 07:35 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1974-10-25
Publisert: Rt-1974-1268
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 266 K/1974
Parter: Eigil Kvitvik (advokat Skjoldulf Malm) mot Trondhjems Forsikringsselskab A/S (advokat Øyvind Hoel).
Forfatter: Endresen, Blom, Elstad
Lovhenvisninger: Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §373, §404


Dommerne Endresen, Blom og Elstad.

I sak ved Narvik herredsrett hvor Eigil Kvitvik krevet erstatning begrenset oppad til 140.000 kroner av Trondhjems Forsikringsselskab for tap han hadde lidt og kom til å lide på grunn av skader påført ham da han 23. desember 1961 var innblandet i en kollisjon, avsa Narvik herredsrett dom hvoretter Trondhjems Forsikringsselskab ble frifunnet.

Eigil Kvitvik påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett som stadfestet herredsrettens dom.

Kvitviks prosessfullmektig vedtok forkynnelse av lagmannsrettens

Side:1269

dom den 10. april 1974 og påanket dommen ved ankeerklæring av 17. juni 1974. I ankeerklæringen begjærte han oppreisning for oversittelse av ankefristen. Denne begjæring ble 5. august 1974 avslått av Hålogaland lagmannsrett.

Eigil Kvitvik påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjorde bl.a. gjeldende at det var særlig grunn for å gi oppreisning, at hovedsaken dreide seg om det prinsipielle spørsmål om erstatningskvitteringens betydning, og at prosessfullmektigen ikke ble oppmerksom på at Kvitvik ville anke før ved hjemkomst fra reise 17. juni 1974.

Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet lagmannsrettens kjennelse og uttalte bl.a.:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det må bero på en misforståelse når forsikringsselskapet hevder at utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålslovens §404. Begjæringen om oppreisning gjelder ankefristen over lagmannsrettens dom, den er stilet til lagmannsretten og det er lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningskravet som nå er påkjært. Det foreligger således ikke noe kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak, og utvalget må da foreta en full realitetsprøvelse av saken.

Utvalget finner det klart at oversittelsen av ankefristen enten må legges Kvitvik eller hans prosessfullmektig til last. Etter domstolslovens §153 er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om forsømmelsen skyldes den ene eller den andre eller begge.

Utvalget har ikke holdepunkter for å anta at fristoversittelsen er forsettlig. Avgjørende for oppreisningskravet blir da om særlige omstendigheter taler for oppreisning. Utvalget er enig med lagmannsretten i at så ikke er tilfelle, og legger særlig vekt på at om anken skulle realitetsbehandles i utvalget, ville dette måtte reise spørsmål om å nekte anken fremmet i medhold av tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1, idet det synes klart at anken ikke ville kunne føre frem.»