Hopp til innhold

Rt-1975-1171

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 07:36 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1975-10-30
Publisert: Rt-1975-1171
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 292 K/1975
Parter: Eidis Huseby Kvaalen, Noratom-Norcontrol A/S og Huseby Dagligvare A/S (høyesterettsadvokat Erling M Torkildsen) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Øystein Grotmol).
Forfatter: Stabel, Gundersen, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger: Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Tvistemålsloven (1915) §404


Dommerne Stabel, Gundersen og Schweigaard Selmer.

Eidis Huseby Kvaalen leide ut til Huseby Dagligvare A/S butikklokaler m.v. i Søndre Huseby senter, Sondreveien 1. Etter noen år måtte forretningen innstille på grunn av tapsbringende drift, og det ble forgjeves søkt å skaffe ny leieboer som fylte kravene til de gjeldende reguleringsbestemmelser der Sondreveien I lå. I disse bestemmelser er det fastsatt at gulvflate beregnet til forretningsbruk bare tillates utleiet til «butikker, kontorer og lokaler for dagligvarer, helsestell, hygiene, post, bank, bilservice, restaurant, ungdoms- og møtevirksomhet og lignende som direkte betjener den omkringliggende beboelse».

I brev av 4. desember 1974 ble det søkt om dispensasjon til å

Side:1172

leie lokalene ut til Noratom-Norcontrol A/S. Søknaden ble avslått 9. april 1975. Avslaget ble påklaget. For hver måned som går oppstår et betydelig leietap.

Eidis Huseby Kvaalen, Noratom-Norcontrol A/S og Huseby Dagligvarer A/S begjærte midlertidig forføyning med påbud til Oslo kommune om a tillate utleie av nevnte lokaler til NoratomNorcontrol A/S inntil sak om endring av reguleringsbestemmelsene, eventuelt dispensasjon, var endelig avgjort.

Oslo namsrett tok i kjennelse av 3. juni 1975 ikke begjæringen tilfølge, og Eidsivating lagmannsrett stadfestet ved kjennelse av 26. september 1975 denne avgjørelse. Lagmannsretten uttalte bl.a.:

«Lagmannsretten er enig med namsretten i at vilkårene for midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §262 ikke foreligger.

Det er på det rene og er heller ikke bestridt at de gjeldende reguleringsbestemmelser for gnr. 29 bnr. 121 i Husebyskogen, hvor de kjærende parters eiendom, Sondrevn. 1, ligger, ikke tillater utleie av de lokaler, som nå står tomme, til den slags bruk de kjærende parter ønsker. Det er videre på det rene at det 4. desember 1974 ble søkt Oslo kommune, bygningskontrollen, om dispensasjon til å leie ut lokalene til Noratom-Norcontrol A/S. Søknaden ble avslått 9. april 1975. Denne avgjørelse ble på eiernes vegne påklaget av h.r.advokat Erling Torkildsen ved brev av 25. april s.å. til kommunen. Klagen, som ennå ikke er avgjort, ble supplert ved brev av 19. juni.

Som nevnt av namsretten kan dispensasjon fra gjeldende regulering bare gis av vedkommende kommunale eller statlige forvaltningsorgan etterat klagen har vært behandlet etter de regler som gjelder for behandling av slike saker.

Vilkåret for anvendelse av tvangsfullbyrdelseslovens §262 er etter bestemmelsens første ledd, innledningen, at det foreligger et krav som går ut På annet enn penger. For å sikre et slikt krav kan midlertidig forføyning foretas.

Spørsmålet blir da cm det i nærværende sak foreligger et «krav» i relasjon til nevnte bestemmelse. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfelle. Hva de kjærende parter har krav på er at klagesaken undergis forsvarlig behandling av bygmngsmyndighetene og at den blir behandlet med tilbørlig hurtighet. Det må etter lagmannsrettens syn være åpenbart at tvangsfullbyrdelseslovens §262 ikke kan tolkes slik at krav av denne karakter faller inn under bestemmelsen. Dette må gjelde uansett om en part påstår å ha rettskrav på at en klagesak får et bestemt utfall. Det er derfor for avgjørelsen av det foreliggende kjæremål irrelevant at det under den pågående administrative behandling av de kjærende parters klage oppstår en uheldig sidevirkning i form av tapte leieinntekter. Dette har utelukkende sammenheng med det rent faktiske forhold at det ikke har lyktes å leie bort lokalene til formål som oppfyller kriteriene i de gjeldende reguleringsbestemmelser og at det nødvendigvis vil ta noen tid å få en endelig avgjørelse av spørsmålet om

Side:1173

dispensasjon. Det bemerket forøvrig i den forbindelse at de kjærende parter - såvidt skjønnes - ikke hevder at Klagesakens behandling har strukket seg ut over det som må anses for normalt.»

Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og det ble gjort gjeldende at lagmannsretten hadde tatt feil når den var kommet til at det ikke forelå noe «krav» i relasjon til tvangsfullbyrdelseslovens §262.

Utvalget uttalte:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker innledningsvis at det her dreier seg om et videre kjæremål der Utvalgets kompetanse er begrenset, jfr. tvistemålslovens §404.

Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelseslovens §262 uriktig når den legger til grunn at det i saken ikke gjøres gjeldende noe krav som er relevant i forhold til bestemmelsen. Kjæremålet må derfor forkastes.»