Rt-1984-749
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-04-05 |
| Publisert: | Rt-1984-749 (249-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 5. april 1984 i l.nr. 128 K/1984 |
| Parter: | Tertitt & Co. ved Else Ramberg (advokatfullmektig Olemic Thommessen) mot Eiser Sport & Fritid AB (advokat Aksel Haugsnes). |
| Forfatter: | Michelsen, Skåre, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §181, §172, §180, §305, Tvistemålsloven (1915), Mortifikasjonsloven (1959)1-§34, Mortifikasjonsloven (1959)1, Rettsgebyrloven (1982) |
Ved stevning 10. juni 1983 til Lillehammer byrett reiste advokat Aksel Haugsnes på vegne av firmaet Eiser Sport & Fritid AB, Borås sak mot Tertitt & Co. ved Else Ramberg, med krav om betaling av gjeld på svenske kroner 99828,20. I stevningen var det også lagt ned påstand om renter, samt saksomkostninger, herunder tariffmessig inkassosalær. I brev 4. juli 1983 til Lillehammer byrett erkjente Else Ramberg gjelden. Lillehammer byrett avsa så 8. september 1983 dom med slik slutning:
«1. Tertitt & Co., v/Else Ramberg dømmes til å betale Eiser Sport & Fritid AB SEK. 99828,20 med tillegg av 15% rente p.a. av SEK 51713,99 fra 31. oktober 1982, av SEK 12911,43 fra 1. desember 1982 begge til 20. mai 1983, av SEK 54743,67 fra 21. mai 1983 - alle til betaling skjer, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
2. Tertitt & Co. v/Else Ramberg betaler i saksomkostninger til saksøkeren v/adv. Aksel Haugsnes kr. 1300,- innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
Advokat Haugsnes påkjærte byrettens saksomkostningsavgjørelse til Eidsivating lagmannsrett fordi retten ikke hadde tilkjent tariffmessig inkassosalær. Ved kjennelse 24. oktober 1983 opphevet lagmannsretten saksomkostningsavgjørelsen og hjemviste den til ny behandling ved byretten, og tilkjente Eiser Sport & Fritid AB 1250 kroner i saksomkostninger for lagmannsretten. Etter at Lillehammer byrett hadde skrevet til advokat Haugsnes og blant annet bedt om å få en oppgave over hvor mange timer han hadde brukt på de forskjellige skritt i saken, og advokat Haugsnes i svarbrev hadde gitt sitt syn på salærspørsmålet og gitt en omkostningsoppgave på i alt 4550 kroner, avsa byretten 7. desember 1983 kjennelse med slik slutning:
«Tertitt & Co. v/Else Ramberg betaler i saksomkostninger til saksøkeren v/adv. Haugsnes i forbindelse med behandlingen av sak 38/83 A kr. 1300,- innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av kjennelsen. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.»
Advokat Haugsnes påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 4. februar 1984 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Lillehammer byretts kjennelse av 7. desember 1983 oppheves og hjemvises til ny behandling ved byretten.
2. Saksomkostninger i forbindelse med dette kjæremål til lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Saksforholdet går frem av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Tertitt & Co. ved innehaver Else Ramberg har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §176 uriktig, og at det som er anført i byrettens kjennelse av 7. desember 1983 er det riktige.
Kjernen i lagmannsrettens begrunnelse synes å være at når en fordring utenfor forbrukerforhold er misligholdt, forfaller også uten videre et krav på tariffmessige inkassoomkostninger. Det kreves med andre ord ikke at det også skjer et faktisk inkassoarbeid. Når stevning deretter tas ut, påløper eventuelt ytterligere omkostninger.
Etter den kjærende parts mening fører dette til at debitorer som misligholder som følge av manglende evne til å betale, kommer i en omkostningsmessig særstilling. Formålet med de såkalte inkassotariffer har vært å gi veiledende oppgjørssatser der saken avgjøres uten å bringes inn for retten. I slike saker vil man ikke få rettens vurdering av omkostningsspørsmålet, og man har derfor behov for en utenrettslig norm for omkostningsberegningen. Den praksis lagmannsretten aksepterer, representerer etter den kjærende parts mening en utglidning i forhold til inkassotariffens opprinnelige funksjon. Når først saken anlegges direkte for domstolene uten forutgående reelt inkassoarbeid, må det være riktig å benytte tvistemålsloven beregning av saksomkostningene, ikke en såkalt tariff, som i realiteten er etablert av den ene part i saken. Det synes meget urimelig om denne tariff skal gå foran rettens samlede frie skjønn over omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven bestemmelser. Det er særskilt hjemmel for at mislighold utløser et krav på en betydelig morarente. Lagmannsrettens syn innebærer reelt sett at inkassoomkostninger står i samme stilling som de lovfestede krav på morarenter. Dette er det etter den kjærende parts mening ikke hjemmel for i loven.
Når lagmannsretten opphever byrettens omkostningsavgjørelse må byretten foreta et nytt samlet skjønn. Dette har byretten etter den kjærende parts mening allerede gjort. Forutsetningen for at byretten nå skal komme til et annet resultat, er at lagmannsrettens avgjørelse skal forstås slik at det skal betales et salær som svarer til mer enn det faktisk utførte arbeid. Dette kan det ikke være grunnlag for i en sak der det overhodet ikke er utført noe inkassoarbeid.
For øvrig vil den kjærende part for ordens skyld opplyse at Prisdirektoratet 11. juli 1983 vedtok å oppheve den dispensasjon Advokatforeningen hittil har hatt til å utarbeide veiledende inkassotariff. Forbruker- og administrasjonsdepartementet har ikke tatt til følge Advokatforeningens klage over vedtaket. Den kjærende part anfører at det vel er grunn til å tro at myndighetenes initiativ er et resultat nettopp av de urimeligheter inkassotariffen kan føre til, noe denne saken illustrerer. Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
«1. Lillehammer byretts kjennelse av 7. desember 1983 stadfestes.
2. Eiser Sport & Fritid AB tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Advokat Aksel Haugsnes har på vegne av kjæremålsmotparten gjort gjeldende at han er enig med lagmannsretten i at byrettens avgjørelse må oppheves og hjemvises til fortsatt behandling. Derimot kan det ikke være riktig når lagmannsretten anfører at omkostningene, det vil si det tariffmessige inkassosalær, må reduseres fordi det er tatt ut stevning direkte. Etter kjæremålsmotpartens syn er tariffmessig inkassosalær en omkostning som er påløpt direkte i og med motpartens mislighold. Det forutsetter ikke noe videre arbeid hverken fra advokat eller inkassobyrå. Det er tvert om slik at hvis det er tvil om fordringen, vil man som regel ikke være berettiget til inkassosalær, men må få dekket alt arbeid gjennom saksomkostningsoppgaven. En normal inkassosak forutsetter ingen konferanse med parten, og det er sikker rett at inkassobyrå/advokat har krav på å få det. Byretten setter her til side over 30 års rettspraksis. Det vises til Rt-1952-1274, og til håndboken «Advokaters salærberegning» side 67 følgende. Rettsreglene på dette området har alltid vært forstått slik at tariffmessig inkassosalær kan kreves inn på et hvilket som helst trinn av saken, men bare en gang. Hvis byretten ikke vil tilkjenne det, kan det kreves f.eks. under begjæring om utlegg eller ved tvangsauksjon. Hjemmelen for dette var tidligere sportelloven §34 tredje ledd, jfr. Ot. prp. nr. 27 for 1959 5. Det kan neppe oppfattes som noen lovendring at sportelloven nå er opphevet uten at bestemmelsen er tatt med i ny lov om rettsgebyr. Arbeidet i inkassosaker faller i flere ledd, og om tariffmessig inkassosalær kan synes høyt i første omgang, må dette ses på bakgrunn av at det utlikner arbeid i andre saker som ikke betaler så godt, samt at det å skaffe dom i den enkelte sak bare er et skritt på veien. I denne saken er det blitt fulgt opp med en avtale om nedbetaling, begjæring om avsetning o.s.v., arbeid som i svært liten grad er gjenstand for godtgjøring, jfr. advokattariffen.
Det er ellers vanskelig å forstå hvordan byretten kan hevde at stevning var unødvendig i dette tilfellet. Det er senere tatt utlegg, og Tertitt & Co. har misligholdt en ordning med avdrag. Utskrift fra løsøreregistret viser en rekke utlegg på firmaet, og det måtte åpenbart være riktig å ta ut stevning så raskt som mulig for å få dom. Det vises også til de korte frister som gjelder mellom handlende.
Kjæremålsmotparten har lagt ned slik påstand:
«1. Lillehammer byretts kjennelse av 7. desember 1983 oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved byretten.
2. Tertitt & Co. v/innehaver Else Ramberg tilpliktes å erstatte sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med kr. 1500.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det går frem av den avgjørelse byretten har truffet om omkostningsspørsmålet, at kreditors prosessfullmektig umiddelbart gikk til søksmål ved byretten mot debitor da advokaten fra sin klient hadde mottatt oppdraget om å innfordre det svenske selskapets tilgodehavende. Advokaten har således i denne sak ikke foretatt de skritt som vanligvis er forbundet med et inkassooppdrag. Han har uttatt stevning straks han hadde gjennomgått de dokumenter han hadde fått tilsendt.
Debitor erkjente gjelden, og det ble avsagt dom i henhold til tvistemålsloven §305. Saksøkerens advokat krevet dekket saksomkostninger med tilsammen kr. 4050,-. Dette beløp var sammensatt av tre poster - tariffmessig inkassosalær kr. 2750,-, gebyr kr. 500,- og kr. 800,- for kopiering og arbeid med stevningen.
Ved byrettens dom ble saksøkeren tilkjent saksomkostninger med kr. 1300,-. Det går frem av avgjørelsen at herredsretten har ansatt advokatens salær til kr. 800,-.
Kjæremålsutvalget legger til grunn at det er tvistemålsloven §176 som her kommer til anvendelse. Etter første ledd i denne bestemmelse skal erstatningen for saksomkostninger fastsettes slik at den dekker alle de omkostninger vedkommende part har hatt med saken «for så vidt de etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført». Retten må altså her utøve et skjønn. Den må vurdere om det forlangende om saksomkostninger som den vinnende part setter frem, står i rimelig forhold til det arbeid som fremstiller seg som nødvendig for at saken skal bli betryggende utført.
I sin avgjørelse har byretten ikke nevnt tvistemålsloven §176 som var trukket frem av partene under skriftvekselen i tilknytning til den siste kjennelsen fra herredsretten. Det er etter kjæremålsutvalgets oppfatning ikke tvilsomt at det er denne bestemmelsen i tvistemålsloven byretten har bygget sin avgjørelse på.
Under henvisning til tvistemålsloven §181 annet ledd er byrettens omkostningsavgjørelse påkjært til lagmannsretten. Etter denne bestemmelsen kan lagmannsretten bare prøve om byretten for omkostningsspørsmålets vedkommende har truffet en avgjørelse som er i strid med loven. I dette ligger at lagmannsretten kan prøve rettsanvendelsen, herunder den skjønnsmessige subsumpsjon. Byrettens øvrige skjønnsmessige avgjørelser kan ikke angripes ved kjæremål.
Lagmannsretten har ikke påvist hvilke feil byretten har begått når den har anvendt tvistemålsloven §176. Slik utvalget må forstå lagmannsrettens kjennelse, har den foretatt en overprøvelse av de rent skjønnsmessige sider ved byrettens avgjørelse. Lagmannsretten har således gått utenfor sin kompetanse etter loven, og dens kjennelse må bli å oppheve.
Etter det resultat kjæremålsutvalget er kommet frem til, må motparten erstatte den kjærende part sakens omkostninger for utvalget, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Beløpet finnes passende å kunne settes til kr. 900,-.
Kjennelsen er enstemmig. Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Eiser Sport & Fritid AB, Borås, Sverige, til Tertitt & Co. ved Else Ramberg 900 - nihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.