Rt-1984-762
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-05-18 |
| Publisert: | Rt-1984-762 (255-84) |
| Stikkord: | Familierett, Foreldreansvar |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 18. mai 1984 i l.nr. 154 K/1984 |
| Parter: | A (advokat Øyvind Abrahamsen) mot B (advokat Torstein Leipsland). |
| Forfatter: | Blom, Christiansen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §41, Tvistemålsloven (1915) §179, §34 |
- - -
I prosesskrift til lagmannsretten 15. februar 1984 begjærte A oppnevnt en sakkyndig, jfr. barneloven §41.
B overlot i prosesskrift 14. mars 1984 det til retten å vurdere om det var påkrevd med sakkyndige.
Om dette uttalte lagmannsretten i brev av 2. april 1984 - undertegnet av tre lagdommere - til A's prosessfullmektig:
«Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det ikke er nødvendig med sakkyndig i nærværende sak, jfr. barneloven §41. Deres begjæring om oppnevnelse av sakkyndig tas derfor ikke til følge.» - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Barneloven §41 første punktum lyder slik: «I saker der det trengst, bør sakkunnige eller barnevernsnemnda uttale seg før det vert teke avgjerd.» Lovens ordning er altså ikke at det som hovedregel skal oppnevnes sakkyndig(e) i barnefordelingssaker. Det må foreligge et særskilt behov for sakkyndig uttalelse. Om et slikt særlig behov er til stede, blir en konkret avgjørelse som må tas i den enkelte sak. Ved avgjørelsen må det bl.a. tas i betraktning den forsinkelse som en oppnevnelse kan medføre for avgjørelsen av saken.
Den avgjørelse som lagmannsretten skal treffe om den daglige omsorg, skal først og fremst rette seg etter det som er best for de to barna, jfr. barneloven §34 tredje ledd i.f.
Det var ikke oppnevnt noen sakkyndige for byretten. Siden pikene bare er henholdsvis 6 og 3 år gamle, har retten ikke sett barna. Det må derfor alene være på grunnlag av parts- og vitneforklaringer når retten begrunner sin avgjørelse med at barna føler seg hjemme på gården hos faren, at de føler seg trygge der og har et sterkt tilknytningsforhold til sin far, og at de nærmest opplevde det som et oppbrudd fra tilvante omgivelser når de etter besøk hos faren skulle tilbake til moren. Det kan til det siste opplyses at etter partenes udaterte separasjonssøknad fra begynnelsen av 1983, var det enighet om at moren skulle ha den daglige omsorg.
Det er enighet mellom partene om at begge i og for seg er godt skikket til å ha omsorgen for barna. Av interesse er for øvrig også at de 3 vitner som ble ført for byretten, alle var slektninger av faren.
Barna bor nå hos sin far. Oppnevnelse av sakkyndig synes derfor ikke å ville forhale en faktisk etablering i overensstemmelse med byrettens dom.
Kjæremålsutvalget er i motsetning til lagmannsretten kommet til at de beste grunner taler for at det i nærværende sak oppnevnes en sakkyndig i samsvar med den ankende parts begjæring. Hvorvidt dette lar seg forene med ønskelig fremdrift i saken, hører det imidlertid under lagmannsretten å avgjøre. Lagmannsrettens beslutning om nektelse blir etter dette å oppheve.
Når det gjelder saksomkostningene for utvalget, bør avgjørelsen av disse utstå, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.