Rt-1979-1699
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1979-12-14 |
| Publisert: | Rt-1979-1699 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 389K/1979 |
| Parter: | Emil Vassøy (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland) mot 1. Arne R. Vassøy og Børge A. Vassøy (advokat Kåre Vierdal). |
| Forfatter: | Blom, Elstad, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Servituttlova (1968) §18, §5, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262 |
Dommerne Blom, Elstad og Skåre.
Stavanger skjønnsrett avsa den 3. april 1979 skjønn i medhold av servituttlovens §18, jfr. §5 og samtykket i at Emil Vassøy skulle få flytte en veirett som Arne og Børge Vassøy hadde over Emil Vassøy,5 eiendom. Arne og Børge Vassøy anket til Gulating lagmannsrett som ennå ikke har avgjort saken. Grunnen til at Emil Vassøy ville flytte veien var at han skulle oppføre et nybygg på eiendommen. Arbeidet ble satt igang, og Emil Vassøy sprengte bort endel av den gamle veien.
Arne og Børge Vassøy krevet da midlertidig forføyning, og ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 19. oktober 1979 ble Emil Vassøy forbudt å foreta ytterligere arbeid som ville ødelegge Arne og Børge Vassøy's veirett. Det ble fastsatt at Emil Vassøy kunne avverge iverksettelsen ved at det ble stilt sikkerhet for et beløp stort kr. 50.000,-.
Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt under dissens, idet en av dommerne mente betingelsene i tvangslovens §262 ikke var til stede. Den sprengning som allerede var foretatt, hadde ødelagt den gamle veien så mye at et påbud om stans av anleggsarbeidet ikke kunne rette opp den skade som var skjedd og som skulle forhindres.
Emil Vassøy påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts
Side:1700
kjæremålsutvalg som forkastet kjæremålet.
Kjæremålsutvalget bemerket:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker innledningsvis at i denne sak har utvalget full kompetanse til å prøve både den rettslige og faktiske side ved lagmannsrettens avgjørelse. Men lagmannsretten er kommet frem til sitt standpunkt etter åstedsbefaring og utvalget kan ikke i fremlagte dokumentbevis eller partenes anførsler finne grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse.
Utvalget er etter dette enig med lagmannsretten - flertallet - i at Arne og Børge Vassøy i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at deres veirett omfatter mer enn en gangvei med rett til håndkjerre.
Utvalget er også enig i at når Emil Vassøy har satt i gang arbeider som helt eller delvis ødelegger den gamle vei, er det grunn til å frykte for at kravets forfølgning vil bli i vesentlig grad vanskeliggjort.
Den omstendighet at Emil Vassøy så sent som fem dager før rettsmøtet i lagmannsrett sprengte og delvis ødela den gamle vei, kan ikke stille ham sterkere enn om han hadde avventet lagmannsrettens avgjørelse. Dertil kommer at etter det opplyste fortsetter Emil Vassøy byggearbeidene og har stillet den bestemte sikkerhet på 50.000 kroner. Utvalget antar under disse omstendigheter at forbudet fortsatt bør stå ved makt inntil tvisten mellom partene om sakens realitet er rettskraftig avgjort.
Kjæremålet har ikke ført fram og Emil Vassøy må erstatte motpartene sakens omkostninger for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.»