Rt-1979-1686

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1979-12-21
Publisert:	Rt-1979-1686
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 167B/1979
Parter:	Førstestatsadvokat Elg Elgesem aktor mot A, m.fl. (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae).
Forfatter:	Røstad, Tønseth, Sinding-Larsen, Aasland, Bølviken
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §350, Straffeprosessloven (1887) §377

Dommer Røstad: Politimesteren i Oslo utferdiget 4. juni 1978 forelegg mot 21 personer, som ble bøtelagt for forseelse mot straffelovens §350. Grunnlaget for foreleggene var at de siktede samme dag skulle ha forstyrret den alminnelige fred og orden ved utilbørlig atferd - demonstrasjon - i Ullern kirke. Bøtene ble satt til henholdsvis kr 800 og kr 1.000, tilpasset de siktedes økonomiske forhold. En

Side:1687

av de botlagte vedtok forelegget. De øvrige nektet å vedta.

Foreleggene mot disse 20 personer ble oversendt Oslo byrett til påminnelse, jfr. straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

To av de tiltalte - nr. 12 og nr. 20 møtte ikke, og sakene mot dem ble utsatt. For de øvrige 18 ble saken fremmet.

Oslo byrett avsa 21. september 1979 dom med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1957,

2. B, født xx.xx.1950,

3. C, født xx.xx.1952,

4. D, født xx.xx.1952,

5. E, født xx.xx.1948

6. F, født xx.xx.1955,

7. G, født xx.xx.1959,

8. H, født xx.xx.1942,

9. J, født xx.xx.1954,

10. K, født xx.xx.1952,

11. L, født xx.xx.1947,

13. M, født xx.xx.1945,

14. N, født xx.xx.1940,

15. O, født xx.xx.1952,

16. P, født xx.xx.1952,

17. Q, født xx.xx.1953,

18. R, født xx.xx.1956, og

19. S, født xx.xx.1952, dømmes hver for overtredelse av lov av 22. mai 1902 nr. 10, §350 første ledd, til en bot til statskassen stor kr 200,- - tohundrekroner, eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 3 - tre - dager.»

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom. I dommen er også gjengitt den uttalelse fra biskopene som demonstrasjonen var rettet mot.

Samtlige domfelte har påanket dommen. Anken gjelder saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - lovanvendelsen og straffutmålingen. I ankeerklæringen har forsvareren gitt følgende utførlige begrunnelse for de enkelte ankepunkter:

«Domsgrunnene.

Det vil bli hevdet at byrettens domsgrunner ikke er tilstrekkelige til at Høyesterett på en tilfredsstillende måte kan prøve lovanvendelsen. De tiltaltes argumentasjon i byretten besto av 2 hovedkomponenter: For det første at biskopene ved opplesningen av det utpreget politiske dokument som Hyrdebrevet var, selv satte en parantes mot den kirkefred som ellers kan anses beskyttet, for det annet at Hyrdebrevet innebar en kvinneforakt i form av en grov nedvurdering av kvinnens evne til å treffe selvstendige beslutninger.

Byretten har til det første hovedpunkt bare konstatert at biskopene hadde «anledning» til å lese Hyrdebrevet fra prekestolen. Dette er i alle fall lite treffende i forhold til de tiltaltes argumentasjon, som aldri gikk ut på å

Side:1688

bestride at biskopene hadde rettslig anledning til å lese et slikt dokument, men derimot at om de så gjorde var det å gå klart utenfor en gudstjenestes ramme og dermed utenfor det som kirkefreden verner om.

Den vesentligste innvending mot domsgrunnene er imidlertid at det annet av de ovenfor nevnte hovedpunkter overhodet ikke er berørt i domsgrunnene. Høyesterett får dermed ikke tilført de opplysninger som er nødvendige for å vurdere omfanget og karakteren av den provokasjon biskopenes hyrdebrev på mange hold ble oppfattet som. Over hele landet ble det reagert sterkt, særlig fra kvinnehold, mot Hyrdebrevet og den kombinasjon av nedvurdering av kvinnen og misbruk av prekestolen som lå i dette utspillet fra biskopene i abortsaken. Til underbygging herav fremla jeg dels for byretten en «opinionsdokumentasjon». Dette var også det sentrale tema for alle forsvarets 8 vitner, som fra forskjellige synsvinkler kastet lys over Hyrdebrevet og en demonstrasjon som den aktuelle. Alle de opplysninger og synspunkter som fremkom gjennom denne omfattende vitneførsel er forbigått i total taushet i dommen.

Lovanvendelsen.

Hvis Høyesterett skulle finne at domsgrunnene er tilstrekkelige vil det bli hevdet at lovanvendelsen er feilaktig, idet byretten har tolket det avgjørende begrep «utilbørlig adferd» for strengt. I denne forbindelse er det nødvendig i langt større grad enn byretten har gjort å se hen til foranledningen til demonstrasjonen - men dermed føres man altså over i de mangelfulle domsgrunner, som ikke har noen redegjørelse for bevisførselen på dette punkt. Forøvrig vil det, som under hovedforhandlingen fra byretten bli anført at kirkens fred og stillhet nok er beskyttelsesverdig, men i dette tilfelle var det biskopene selv som ved opplesningen av Hyrdebrevet satte en parantes rundt kirkefreden.

Straffeutmålingen.

Rent subsidiært vil bli hevdet at omstendighetene her er så særegne at straffen burde settes til lovens minimum.»

Under ankeforhandlingen har forsvareren på enkelte punkter utdypet anken. Om lovanvendelsen har han anført at byretten i alt for sterk grad har konsentrert seg om at demonstrasjonen skjedde under gudstjeneste, og at endel kirkegjengere ble oppskaket. Byrettens argumentasjon kan gi inntrykk av at den betrakter kirkefreden som absolutt. Det må imidlertid i endel tilfelle - som forsvareren har tydeliggjort ved noen eksempler - være berettiget å demonstrere også i kirke, slik at demonstrasjonen ikke anses som utilbørlig. Vurderingen av forholdets utilbørlighet må skje konkret - ut fra omstendighetene i det enkelte tilfelle. I dette tilfelle skjedde demonstrasjonen etter et utspill fra biskopenes side, som innebar en politisk aksjon med misbruk av prekestolen. Selve hyrdebrevet representerte - hevder forsvareren - en sterk krenkelse av kvinnene. - I vurderingen av spørsmålet om forholdet var utilbørlig, må det også tas hensyn til den måte demonstrasjonen her foregikk på og på dens meget korte varighet.

Ankene kan etter min mening ikke føre frem.

Jeg kan ikke se at det hefter slike mangler ved domsgrunnene at Høyesterett ikke skulle kunne prøve lovanvendelsen.

Side:1689

På grunnlag av umiddelbar bevisføring - hvori inngikk en lydfilm av de tiltaltes demonstrasjon, innspilt av NRK under tildragelsen - har retten funnet det bevist at de tiltalte ved anledningen forstyrret den alminnelige fred og orden. Om ordensforstyrrelsen heter det i domspremissene at da biskopen fra prekestolen hadde innledet lesingen av biskopenes uttalelse, startet de tiltalte fra galleriet en demonstrasjon, «med piping og roping av slagord samtidig som demonstrantene foldet ut to transparenter, en på hver side av galleriet». De slagord som demonstrantene ropte fra galleriet, hadde innhold som lignet transparentenes påskrifter: «Nei til kirkens kvinneforakt. Verner kirken det fødte liv?» - «Se på kirkens dobbeltmoral! Hvor ble det av Hyrdebrevet om: Privatbilismen som dreper! Nøytronbomben! Tortur! Barnemishandling.» I premissene heter det at det var ingen meningsforskjell mellom aktor og forsvarer om selve hendelsesforløpet.

Ut fra det saksforhold som byretten således har lagt til grunn, synes det klart at de 21 demonstranter ved sin piping og roping av slagord som nevnt har forstyrret gudstjenesten.

Etter vitneutsagn fra flere av de tilstedeværende under gudstjenesten har retten funnet det godtgjort at de tiltaltes demonstrasjon virket oppskakende på den tilstedeværende menighet, og at mange av de tilstedeværende følte seg ille berørt. På dette grunnlag har byretten - etter min mening med rette - funnet at de tiltalte har forstyrret den alminnelige fred og orden. Jeg er enig med byretten i at menigheten må ha krav på ro og fred under gudstjeneste.

Det står da tilbake å ta standpunkt til om de tiltaltes atferd var «utilbørlig» i lovens forstand.

Jeg er enig i det prinsipielle synspunkt byretten har anlagt, at avgjørelsen må bero på et skjønn, og at det må foretas en helhetsvurdering. Som byretten finner jeg at de tiltaltes demonstrasjon under gudstjenesten var en hensynsløshet overfor den tilstedeværende menighet. Byretten har i en annen sammenheng uttalt at de tiltalte måtte ha anledning til å demonstrere mot biskopenes uttalelse - dog ikke som her, i kirken under gudstjeneste. Dette er jeg enig i. I den helhetsvurdering som må foretas for å prøve utilbørligheten, må også inngå demonstrasjonens bakgrunn og den forløp. Jeg nevner at byretten har trukket nettopp disse momenter frem i betraktningene om straffutmålingen, hvor retten tok hensyn til disse forhold i formildende retning.

Forsvareren har særlig fremholdt at biskopenes erklæring innebar en provokasjon, og at byretten ikke har vurdert dette moment. Det fremgår av det jeg allerede har sagt at byretten også har tatt denne side av saken i betraktning. For øvrig representerte denne demonstrasjon ingen spontan reaksjon på opplesingen av erklæringen. De tiltalte kjente til at erklæringen ville bli opplest, og de møtte opp på galleriet med sine transparenter fast bestemt på å gi klare uttrykk for sin protest.

Jeg kan etter dette ikke se at det er noen feil i rettsanvendelsen når byretten er kommet til at de tiltaltes atferd var utilbørlig.

Side:1690

De tiltalte er da dømt med rette for forseelse mot straffelovens §350.

Heller ikke ankene over straffutmålingen kan føre frem. Bøtene ble av byretten satt vesentlig ned under henvisning til de formildende omstendigheter den anså forelå. Jeg kan ikke se at det kan være grunn til ytterligere nedsettelse.

Jeg stemmer for denne

kjennelse

Ankene forkastes.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Aasland og Bølviken: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Fredrik Dahl med domsmenn): - - -

I 1978 vedtok Stortinget en lovbestemmelse om selvbestemt abort. I den anledning forfattet og underskrev landets ti biskoper en uttalelse som de bestemte skulle leses fra prekestolen i landets kirker under gudstjenesten den 4. juni 1978. Biskopenes uttalelse er sålydende:

«Det er nå vedtatt en lov om adgang til selvbestemt abort i vårt land. Det har i en årrekke stått strid om dette spørsmål, en strid hvor også kirken har vært sterkt engasjert og gang på gang kommet med uttalelser mot den praksis en slik lov åpner for, uten å bli hørt.

Det er maktpåliggende for kirken å slå fast at den situasjon som nå er oppstått, intet endrer ved det syn kirken har kjempet for. Ifølge Den hellige skrift er mennesket skapt i Guds bilde. Dette gjelder også det ufødte liv fra dets begynnelse. Den kristne samvittighet er fortsatt bundet av Guds ord. En statlig lov rokker ikke ved dette forhold.

Kirken vil i sin undervisning og i sin forkynnelse bare ennu klarere fremholde Bibelens menneskesyn og det ansvar det innebærer for det spirende liv. Dette livs krav på ukrenkelighet og dets rett til vern vil måtte trenges sterkere enn før. I sin sjelesorg vil kirken søke å veilede dem som gjennom den nye lov måtte komme i samvittighetsnød, det være seg enkeltmennesker, familier, helsepersonell og andre som kjenner seg anfektet.

Endelig vil kirken øke sine anstrengelser forat hver enkelt mor uten bekymring kan bære sitt barn frem. Den vil oppfordre alle som deler dens syn til i holdning og handling å vise sann kristen omsorg. Og den vil aldri opphøre med å peke på samfunnets elementære plikt til å sørge for betryggende sosiale forhold for alle mødre.

Vern om det ufødte liv er ikke bare et kirkelig anliggende. Det gjelder respekt for menneskeliv og menneskeverd i hele vårt folk.» Denne uttalelse ble lest fra prekestolen i de fleste kirker i vårt land under gudstjenesten den 4. juni 1978, herunder i Ullern kirke hvor det denne dag ble holdt en festgudstjeneste i anledning denne kirkes 75-års jubileum. Hans Majestet Kongen var til stede ved denne gudstjeneste. Det var biskop Andreas Aarflot som holdt prekenen. Kirken var fullsatt.

Side:1691

Denne festgudstjenesten i Ullern kirke startet kl. 1100 og ble innledet som vanlig med inngangssalme, syndbekjennelse, trosbekjennelsen m.v. hvoretter biskop Aarflot ca. kl. 1125 besteg prekestolen. Hans hensikt var først å lese biskopenes uttalelse for deretter å gå over til den ordinære preken. I det han innledet lesingen av biskopenes uttalelse - han fikk bare lest en setning eller to - startet de tiltalte i nærværende sak fra galleriet en demonstrasjon med piping og roping av slagord samtidig som demonstrantene foldet ut to transparenter, en på hver side av galleriet. På den ene transparenten sto: «Nei, til kirkens kvinneforakt. Verner kirken det fødte liv?». På den andre transparenten sto: «Se på kirkens dobbeltmoral! Hvor ble det av Hyrdebrevet om: Privatbilismen som dreper! Nøytronbomben! Tortur! Barnemishandling.» De slagord som demonstrantene ropte fra galleriet, hadde lignende innhold som det som sto på transparentene.

Biskop Aarflot måtte avbryte lesingen av biskopenes uttalelse. Noen av menighetens personer gikk opp til galleriet og anmodet demonstrantene om å fjerne seg. Det ble fortsatt ropt noen slagord fra demonstrantenes side, men de fulgte anmodningen om å fjerne seg. De gikk ut av kirken og ble stående utenfor kirken. Her ble det en diskusjon mellom demonstrantene og noen av menighetens personer som hadde fulgt dem ut. Biskop Aartlot kunne fortsette opplesningen av biskopenes uttalelse 4 à 5 minutter etter at han var blitt avbrudt. Da demonstrasjonen startet, hadde to politibetjenter som var til stede i kirken og som tilhørte Den kgl. politieskorte løpt ut av kirken og varslet politisentralen. Etter kort tid kom politiet til stede og de tiltalte ble transportert til Grønland politistasjon hvor det samme dag ble utferdiget forelegg mot hver enkelt av dem. Foreleggene var likelydende med det ovenfor inntatte forelegg. Botens størrelse ble for endel av dem satt til kr 800,-, for andre til kr 1.000,-, alt etter deres økonomiske evne. En av demonstrantene vedtok forelegget og er derfor ikke med blandt de tiltalte i denne sak.

Biskop Aartlot har vært forhindret fra å møte som vitne da han f.t. er på utenlandsreise og er derfor ikke blitt stevnet i denne sak. Istedenfor har biskop Gunnar Lislerud, Borg bispedømme, opptrådt som vitne i denne sak. Han har forklart at det var biskopenes mening at deres uttalelse skulle leses fra prekestolen i kirkene etter at Stortinget hadde vedtatt lovbestemmelsen om selvbestemt abort. Imidlertid ble behandlingen av lovbestemmelsen forsinket i Stortinget og da det dessuten lekket ut at biskopene ville komme med en uttalelse om abortsaken, besluttet biskopene at uttalelsen skulle leses opp fra prekestolen i kirkene søndag den 4. juni 1978. På dette tidspunkt var lovbestemmelsen om selvbestemt abort vedtatt i Odelstinget og var på vei til behandling i Lagtinget. Det var ikke biskopenes hensikt å påvirke beslutningsprosessen i Stortinget. Dette fremgår forøvrig av biskopenes uttalelse som innledes med at det «nå er vedtatt en lov om adgang til selvbestemt abort i vårt land.» Biskop Lislerud har videre forklart at biskopenes uttalelse ikke er ment som noen demonstrasjon eller sabotasje av den nevnte lov. Uttalelsens adressat er kirkenes menigheter. Den er ikke noen politisk aksjon, men en uttalelse som gjelder et sosialetisk spørsmål. Biskopene ville gjøre kjent for menighetene hvor kirken står og uttalelsen er ment å være en hjelp for dem som måtte komme i samvittighetsnød i anledning av den nye lov. Det er biskopenes syn at ifølge bibelen og bekjennelsesskriftene skal intet liv tas, heller ikke det ufødte liv. Prekestolen er det sted hvor Guds

Side:1692

ord tolkes og legges frem. Biskopene uttalte seg på vegne av kirken ut fra den myndighet biskopene har i henhold til Alterboken. Biskopenes uttalelse er en kunngjøring i et sosialetisk spørsmål. En slik kunngjøring er en del av gudstjenesten og har plass i Alterboken.

De tiltalte og deres forsvarer hveder på sin side at biskopenes uttalelse var en klar demonstrasjon mot den nye lovbestemmelsen om selvbestemt abort. De tiltalte har forklart at de på forhånd hadde fått kjennskap til at biskopene ville komme med sin uttalelse i kirkene den 4.6.1978. De planla på forhånd å foreta den demonstrasjon i Ullern kirke som er beskrevet ovenfor. Det bemerkes at alle de 18 tiltalte som har fremmøtt under hovedforhandlingen, har erkjent at de var med på å planlegge og utføre demonstrasjonen og at de alle således har medvirket til denne. De har forklart at de på forhånd var enig om at de skulle forlate kirken så snart de ble oppfordret til det av menighetens folk. De tiltalte hevder at biskopenes uttalelse var en politisk aksjon som kunne påvirke beslutningsprosessen i Stortinget da den nye lov ennå ikke var vedtatt i Lagtinget. De tiltalte hevder videre at biskopenes uttalelse ikke var et ledd i gudstjenesten og at den gikk utenfor rammen av hva en gudstjeneste skal inneholde. De tiltalte kan være enige i at kirkefolk skal ha fred og ro i kirken, men da biskopene i dette tilfelle ved sin uttalelse kom med et politisk utspill som innebar en demonstrasjon og en sabotasje mot den nye lov og som lå utenfor rammen av en gudstjeneste, måtte det være berettiget for de tiltalte å foreta sin motdemonstrasjon.

Retten er enig med biskopene i at det måtte være anledning for dem til å avgi sin uttalelse om det sosialetiske spørsmål som den nye lov om selvbestemt abort berører, og la denne uttalelse bli lest opp fra prekestolene under gudstjenesten i kirkene søndag den 4.6.1978 i kraft av den myndighet biskopene har i henhold til Alterboken. Retten finner at de tiltalte også måtte ha anledning til å demonstrere mot biskopenes uttalelse. I dette tilfelle har imidlertid de tiltalte foretatt sin demonstrasjon inne i kirken under gudstjenesten. Retten har under hovedforhandlingen fått se en lydfilm av de tiltaltes demonstrasjon i Ullern kirke. Norsk Rikskringkasting var nemlig til stede under festgudstjenesten og tok et opptak av hendelsen. Retten fikk ved filmen bekreftet at demonstrasjonen foregikk slik som ovenfor beskrevet. Det er forøvrig ingen meningsforskjell mellom aktor og forsvarer over selve hendelsesforløpet.

Retten finner at de tiltalte ved denne demonstrasjon har forstyrret den alminnelige fred og orden ved utilbørlig adferd. Etter vitneutsagn fra flere av de tilstedeværende under gudstjenesten finner retten godtgjort at de tiltaltes demonstrasjon virket oppskakende på den tilstedeværende menighet og at mange av de tilstedeværende følte seg ille berørt. Retten finner at denne demonstrasjon under gudstjenesten var en hensynsløshet overfor den tilstedeværende menighet og at de tiltalte var klar over at demonstrasjonen ville virke oppskakende og opprørende på menigheten. Det bemerkes at «den alminnelige fred» som er omtalt i straffelovens §350 første ledd, ikke er alene fred i objektiv, men også i subjektiv forstand, dvs. følelsen av å kunne være i fred, jfr. Kjerschow kom, til straffeloven side 832. Retten finner det klart at de tiltalte ved sin demonstrasjon har forstyrret den alminnelige fred og orden. Om de tiltalte har forstyrret den alminnelige fred og orden ved utilbørlig adferd må bero på rettens skjønn, jfr. Kjerschows kom, samme sted. Etter en samlet helhetsvurdering finner retten at de tiltalte ved sin

Side:1693

demonstrasjon har utvist slik utilbørlig adferd. Menigheten må ha krav på ro og fred under gudstjeneste. Dette er noe de tiltalte burde ha tatt hensyn til og derfor ikke foretatt demonstrasjonen inne i kirken under gudstjenesten.

Etter dette finner retten bevist at de tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i foreleggene, dog slik at tidspunktet for demonstrasjonen var ca. kl. 1125 den omhandlede dag istedenfor kl. 1115.

Retten finner bevist at alle de 18 tiltalte handlet forsettlig og også var med på planleggingen av demonstrasjonen.

De tiltalte dømmes skyldige i forseelse mot straffelovens §350 første ledd.

Retten fastsetter straffen for hver enkelt av de 18 tiltalte til en bot stor kr 200,-, subsidiært fengsel i 3 dager.

I straffskjerpende retning vites intet særskilt å bemerke.

I formildende retning er tatt hensyn til at de tiltalte nok har følt seg provosert av biskopenes uttalelse som fremkom mens den nye lovbestemmelse om selvbestemt abort var under behandling i Stortinget. Det er også tatt hensyn til at de tiltalte forlot kirken med en gang de ble oppfordret til dette av personer fra menigheten og at således biskop Aarflot kunne fortsette sin opplesning av biskopenes uttalelse etter bare 4 à 5 minutters avbrudd.

Da rettens fastsettelse av bøtene ligger vesentlig under de bøter som ble fastsatt av Politimesteren i foreleggene, finner retten ikke å ville ilegge de tiltalte saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.