Rt-1981-119
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-01-24 |
| Publisert: | Rt-1981-119 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 14B/1981 |
| Parter: | Kst.statsadvokat Stein Husby, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Løchen, Aasland, Sinding-Larsen, Bølviken, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §51, §12 |
Dommer Løchen: Heggen og Frøland herredsrett avsa 23. september 1980 dom med denne domsslutning:
«A. født xx.xx.1943. dømmes for overtredelse av lov nr. 2 av 21.11.1952 om betaling og innkreving av skatt §51 til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
Han frifinnes for så vidt angår tiltalebeslutningens poster 1 og 11.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har påanket dommen på grunn av uriktig rettsanvendelse. Subsidiært ankes det over saksbehandlingen - utilstrekkelige domsgrunner og igjen subsidiært over straffutmålingen, idet det hevdes at straffen burde vært gjort betinget.
Anken over rettsanvendelsen er begrunnet med at herredsretten har tatt feil angående betydningen av de beløp som i 1977 har vært innbetalt til kommunekassen eller motregnet av denne. Beløpene har for en vesentlig del vært benyttet til dekning av forfalt arbeidsgiveravgift - et forhold som ikke er straffbart - i stedet for til dekning av skattetrekk. I 1977 innbetalte domfelte á konto beløp på i alt kr. 400.000, hvor det ble angitt ved innbetalingen av disse gjaldt skattetrekk á konto.
Anken er videre begrunnet med:
«Herredsretten har bygget på at jeg ved ikke å protestere ytterligere mot den fordeling av beløpet som fremgikk av kvitteringene fra kommunekassereren har godtatt hans prioritering, og at denne prioritering må legges til grunn ved avgjørelsen av spørsmålet om straffeskyld. Dette kan ikke være riktig. Det er sikker rett at jeg som debitor ved en innbetaling kan angi hvilke fordringer jeg ønsker innbetalingen avskrevet på, og at kommunekassereren derfor har gjort en feil når i alt kr. 302.646.- er avskrevet på arbeidsgiveravgift i stedet for skattetrekk. Denne feil kan ikke repareres med konsekvenser for det strafferettslige ansvar ved at kommunekassereren sender kvittering og at jeg ikke protesterer ytterligere mot denne.»
Jeg er kommet til at dommen må oppheves.
Etter det saksforhold herredsretten har lagt til grunn, er det i utgangspunktet klart at domfelte har overtrådt skattebetalingslovens §51 nr. 1 ved å ha unnlatt å foreta forskuddstrekk ved utbetaling av lønn til bedriftens ansatte. Spørsmålet er om straff ikke kommer til anvendelse fordi de beløp som skulle vært trukket, likevel er innbetalt i rett tid, jfr. §51, nr. 3.
Jeg kan ikke se at herredsretten har tatt positivt standpunkt til domfeltes anførsel om at han uttrykkelig har angitt at innbetalinger på i alt kr. 400.000 skulle gjelde skattetrekk. Herredsretten synes imidlertid å ha bygd på at domfelte har gitt en slik instruks.
Det er sikker rett også i skatteforhold at debitor kan bestemme hvilken fordring han vil at en innbetaling skal avskrives på, jfr. Rt.
Side:121
1976 1290. Spørsmålet er om domfelte i dette tilfelle har akseptert at innbetalingene av kommunen ble avskrevet i skyldig arbeidsgiveravgift.
Herredsretten uttaler herom:
«Retten anser det i og for seg uheldig at en kommunes skjønnsmessige postering av en innbetaling kan bli avgjørende for hvorvidt betaleren har begått en straffbar handling. En lovbestemt prioriteringsanvisning kunne synes ønskelig. Slik forholdende ligger an i denne sak der kommunen har valgt å prioritere den gjeld som er eldst og gjort tiltalte kjent med sin prioritering, og der tiltalte etter omstendighetene har godtatt denne prioritering, mener retten at den må bli å legge til grunn ved bedømmelsen av hvorvidt tiltalte er straffskyldig. Den omstendighet at tiltaltes aksept kan ha berodd på at kommunen ellers ville ha gått til realisasjon av tvangspant og dermed tvunget selskapet til å innstille sin virksomhet, kan ikke sees å bringe spørsmålet i en annen stilling.»
Jeg finner denne begrunnelse utilstrekkelig til å vise om herredsretten her har bygd på en riktig rettsanvendelse når den er kommet til at domfelte «etter omstendighetene har godtatt» kommunens prioritering. Det måtte iallfall kreves at domfelte klart hadde gitt uttrykk for at han godtok at innbetalingene ble avskrevet på arbeidsgiveravgiften. På den annen side er det ikke tilstrekkelig at domfelte har avfunnet seg med at beløpene ble anvendt på denne måte. Det er ikke tilstrekkelig klart etter dommen hva som har foregått mellom domfelte og kommunen på dette punkt.
Jeg nevner for øvrig at det i dommen heller ikke er gitt tilstrekkelige opplysninger til å vise om innbetalingene har skjedd i rett tid, slik at straff ikke kommer til anvendelse, jfr. skattebetalingsloven §51 nr. 3.
Jeg nevner videre at tiltalen gjaldt domfeltes unnlatelse av å foreta forskuddstrekk overfor flere kommuner hvor de ansatte bodde. Retten har ikke vurdert betydningen av at innbetalingene av de påberopte à kontobeløp bare skjedde til kommunekassereren i Askim, jfr. i denne forbindelse bestemmelsen i skattebetalingslovens §12 nr. 1.
Jeg finner etter dette at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Sinding-Larsen, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver J. E. Aarsland Olsson med domsmenn):- - -
Side:122
Forsvareren har foretatt en detaljert gjennomgåelse av selskapets innbetalinger til Askim kommune i 1977 og påvist at dersom innbetalingene utelukkende var blitt brukt til dekning av skattetrekkansvar, ville dette i alt vesentlig vært dekket inn rettidig. Han har påpekt at en debitor har rett til å bestemme hva en innbetaling skal gjelde og vist til at tiltalte ved flere av innbetalingene hadde angitt at de vedrorte skattetrekk. mens kommunen hadde avskrevet midlene i skyldig arbeidsgiveravgift. motregnet i kommunale krav på selskapet m.v. Han har videre gjort gjeldende at kommunen hadde plikt til å avregne i restanser som kunne medfore straffeansvar. selv ved de innbetalinger der tiltalte ikke uttrykkelig hadde bedt om det. I denne forbindelse er vist til Rt-1976-1290.
Aktor har vist til dokumentasjon og vitneforklaring fra kommunekassereren, hvorav fremgikk at á konto innbetalingene var avskrevet i den eldste gjeld og at selskapet ved kvitteringer var gjort kjent med hvordan innbetalingene var disponert. Han har videre vist til forklaring fra tiltalte som vedgikk at han hadde mottatt kvitteringene, hadde merket seg kommunens disponering som for øvrig også i et hvert fall delvis var fulgt i selskapets regnskaper. Av tiltaltes forklaring gikk frem at han ikke hadde protestert overfor kommunen, men han gjorde gjeldende at dette skyldtes at kommunekassereren hadde stillet ham «kniven på strupen» ved å gjøre det klart at kommunen kom til å realisere tvangspant i driftsmidler dersom selskapet ikke godtok at á konto innbetalingene gikk til avdrag på den eldste gjeld. Dette ble erkjent av kommunekassereren i hans vitneprov. Aktor har påpekt at tiltalte ved sin passivitet har godtatt kommunens disponering av midlene. Han var seg bevisst at han hadde valgmulighet. At kommunen i tilfelle ville gå til tvangsrealisasjon av driftsmidler dersom tiltalte ikke godtok prioritering av den eldste gjeld, kan ikke betegnes som rettstridig tvang.
Retten anser det i og for seg uheldig at en kommunes skjønnsmessige postering (se sitat i Høyesteretts kjennelse). - - -