Hopp til innhold

Rt-1981-908

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 07:48 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1981-05-22
Publisert: Rt-1981-908
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 176 K/1981
Parter: Henning Døscher (advokat Jørgen Bull) mot Nelly Wanggaard (advokat Magne Halmrast).
Forfatter: Stabel, Michelsen, Røstad
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §452, §467


Dommerne Stabel, Michelsen og Røstad.

Partene hadde inngått følgende rettsforlik:

«1. Partene er enige om å oppløse sameiet til tomtearealet.

2. Arealet deles fysisk.

3. I tomtens nordre hjørne avsettes et areal til felles innkjørsel. Dette arealet tillegges Wangaards del, men ved kvadratmeterberegningen belastes hver av partene for en halvdel.

4. Resten av tomtearealet fordeles slik at hver av partene får like stor glede av det til hagebruk.

5. Grensedragningen avgjøres ved voldgift av en voldgiftsmann som retten utpeker etter at partene har fått anledning til å gi forslag. Voldgiftsmannen forutsettes å samarbeide med reguleringsvesenet slik at delingen kan godkjennes av bygningsmyndighetene.

6. Omkostningene ved voldgiften deles likt mellom partene.

7. Hver av partene bærer sine egne omkostninger ved rettssaken.»

Etterat voldgiftsmannen hadde utført sitt oppdrag reiste Henning Døscher sak mot Nelly Wangaard med påstand om at voldgiftsavgjørelsen skulle oppheves, jfr. tvistemålslovens §467. Herredsretten avviste søksmålet, og lagmannsretten stadfestet dette.

I det videre kjæremål bemerket kjæremålsutvalget:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må tas til følge.

Den kjærende part har på grunnlag av bestemmelsen i tvistemålslovens §467 gått til søksmål for å få opphevet en avgjørelse som han mener er en voldgiftsdom. Betingelsen for at den nevnte bestemmelse kan komme til anvendelse, er at avgjørelsen som angripes er en voldgiftsdom i henhold til bestemmelsen i tvistemålslovens §452. Spørsmålet blir om det er truffet en avgjørelse i en rettstvist. Det avgjørende kriterium blir om det er tale om en rettsanvendelse, et

Side:909

begrep som også kan omfatte skjønnsmessige spørsmål. «Rettstvist» foreligger ikke hvor det bare dreier seg om å fastlegge et faktisk forhold.

Dersom således den som skal trekke opp grensen for eiendommene i denne sak må gjøre dette ut fra en tolking av rettsforliket, synes det å være tale om en rettsanvendelse og således foreligge en rettstvist.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning har lagmannsretten således bygd på en uriktig forståelse av tvistemålslovens §452 når det har antatt at det avgjørende er om «voldgiftsmannen» skal løse et skjønnsspørsmål.

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve og hjemvise til ny behandling i lagmannsretten.

Kjæremålet har ført frem. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning bør dog partene bære hver sine omkostninger for utvalget, da det har dreiet seg om vanskelige og tvilsomme rettslige spørsmål.

Kjæremålet er enstemmig.»