Rt-1985-239
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-02-21 |
| Publisert: | Rt-1985-239 (61-85) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 21. februar 1985 i l.nr. 62 K/1985 |
| Parter: | Åse I. Røv (advokat Dag Brathole) mot Reidar E. Solvik (advokat Gunnar Skjønsberg). |
| Forfatter: | Blom, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §452 |
I ekteskapssak for Nordmøre herredsrett inngikk partene Åse I. Solvik, som senere har skiftet familienavn til Røv, og Reidar E. Solvik under rettsmøte 14. juni 1984 rettsforlik hvor det blant annet heter:
«6. Hustruen overtar den felles bolig etter takst. Taksten avholdes av to takstmenn hvorav partene oppnevner hver sin.
7. Taksten skal avholdes snarest og senest 1. juli 1984.
8. Taksten er endelig og bindende for begge parter.
9. Så snart hustruen har utløst mannen overtar hun bruks- og eiendomsretten til eiendommen gnr. 71 bnr. 7 og 26 i Tingvoll.»
Etter at takst var holdt reiste Reidar E. Solvik sak mot Åse I. Røv med krav om at takstforretningen skulle kjennes ugyldig. Det ble gjort gjeldende at rettsforlikets bestemmelser om takst innebærer en voldgiftsavtale og at taksten kunne angripes i medhold av tvistemålsloven §469 første ledd jfr. §468 første ledd nr. 3. Saksøkte bestred at taksten kunne anses som en voldgiftsavgjørelse.
Nordmøre herredsrett avsa 6. september 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. Saken avvises. - - -»
Reidar E. Solvik påkjærte herredsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som 18. desember 1984 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Nordmøre herredsretts kjennelse av 6. september 1984 oppheves.
2. Saken henvises til fortsatt behandling for Nordmøre herredsrett. - - -»
Lagmannsretten la til grunn at det forelå en avtale om voldgift og at det forhold som var avtalt avgjort på denne måte kunne anses som en rettstvist jfr. tvistemålsloven §452 første ledd. - - -
Åse I. Røv har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovforståelse. I kjennelse inntatt i Rt-1970-1101 har kjæremålsutvalget uttalt at tvistemålsloven §452 inneholder loven krav til gyldig voldgiftsavtale, og at det ikke er adgang til i spesielle tilfelle å fravike disse krav. Voldgiftsavtale må i henhold til annet ledd i denne bestemmelse inngås skriftlig, hvilket etter den kjærende parts mening innebærer at det skriftlig må avtales av tvisten skal løses ved voldgift. Lagmannsretten synes å bygge på det syn at enhver avtale om å henvise et tvistespørsmål til «privat» avgjørelse som skal være endelig og bindende for partene er å oppfatte som en voldgiftsavtale. Denne lovforståelse er etter den kjærende parts oppfatning ikke korrekt. Såvel «voldgift» som «takst» er presise begreper med forskjellig meningsinnhold. En «takst» er en skjønnsmessig angivelse av en eiendoms verdi. En avtale om å foreta en verdsetting ved takst kan derfor ikke sies å være en voldgiftsavtale.
Den kjærende part anfører videre at rettsforlikets bestemmelse om verdsetting av boets faste eiendom ved takst ikke er en rettstvist som kan avgjøres ved voldgift. Det vises til Altens kommentarutgave til tvistemålsloven. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det er tale om kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og utvalgets kompetanse er da begrenset, jfr. tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking, og denne kan utvalget prøve.
Lagmannsretten har tolket det inngåtte rettsforlik - på de punkter som her har interesse - som en avtale om voldgift, og har begrunnet dette slik:
«Rettsforliket inneholder ikke ordet voldgift. Formuleringene i rettsforliket pkt. 6 til 9 viser imidlertid klart at partene skriftlig er blitt enige om å henskyte tvistespørsmålet til «privat» avgjørelse som skulle være endelig og bindende for de respektive. Etter lagmannsrettens syn må dette oppfattes som en avtale om voldgift.»
Utvalget kan ikke se at det her foreligger en uriktig tolking av uttrykket «voldgift» i tvistemålsloven §452. Den konkrete anvendelse av loven på det foreliggende faktum, kan utvalget ikke overprøve.
Lagmannsretten har videre funnet at det etter avtalen var på det rene at de oppnevnte takstmenn skulle vurdere eiendommen basert på de materiellrettslige regler for skiftetakst. Ut fra denne forståelse av avtalen, som utvalget ikke kan overprøve, finner utvalget det klart at lagmannsretten med rette har lagt til grunn at det her foreligger en rettstvist.
Det foreligger således ikke feil lovtolking og kjæremålet må etter dette forkastes.
Etter utfallet finner utvalget at den kjærende part må svare saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Disse settes til 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -