Rt-1980-469

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1980-03-27
Publisert:	Rt-1980-469
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 44B/1980.
Parter:	Birger Åvendal (advokat Bjørn Haukland - til prøve) mot Staten v/Landbruksdepartementet (Regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Hans Bendiksby).
Forfatter:	Holmøy, Michelsen, Syvertsen, Stabel. Mindretall: Skåre
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §1, §20, §23, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §185, §375, Jordloven (1928) §23, §55, Oreigningsloven (1959) §2, Forvaltningsloven (1967) §41

Dommer Holmøy: Ved kgl. resolusjon av 24. september 1976 ble det vedtatt å ekspropriere den ankende part Birger Åvendals eiendom Lien, gnr. 32 bnr. 1 og 2 i Eigersund. for å legge den til Tollef Hellerens eiendom, gnr. 33 bnr. 1 samme sted. I foredraget til den kgl. resolusjon er ekspropriasjonen blant annet begrunnet med at Helleren har behov for tillegg av jordbruksarealer. Som lovhjemmel er det i resolusjonen vist til jordlovens §20, jfr. §1 annet ledd bokstav b, foruten til den alminnelige bestemmelse i oreigningslovens §2 siste ledd.

Under skjønnet, som ble holdt ved Dalane herredsrett, ble det av Åvendal og den annen saksøkte som leide deler av Lien, nedlagt prinsipal påstand om at skjønnet måtte «avvises». Begrunnelse for denne påstand var at ekspropriasjonsvedtaket var ugyldig. Ved skjønnsrettens kjennelse av 28. oktober 1977 ble påstanden tatt til følge. Staten anket skjønnsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som kom til at ekspropriasjonsvedtaket var gyldig. Lagmannsrettens kjennelse av 28. juli 1978 har denne slutning:

«1. Dalane skjønnsretts kjennelse oppheves, og saken hjemvises til nytt skjønn.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke.»

Kjennelsen ble avsagt under dissens, idet én lagdommer fant at ekspropriasjonsvedtaket var ugyldig, og at skjønnet derfor måtte nektes fremmet.

Birger Åvendal har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett på grunn av feil ved bevisbedømmelsen og rettsavendelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for skjønnsretten og lagmannsretten vises til grunnene for de to kjennelser.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak hvor Birger Åvendal er avhørt som part, og Tollef Helleren, hans sønn Magne Helleren samt en ekspedisjonssjef og en saksbehandler i Landbruksdepartementet som vitner. Disse vitner er nye for Høyesterett. Den

Side:471

ekspedisjonssjef i Landbruksdepartementet som behandlet ekspropriasjonssaken, døde før saken kom til behandling i Høyesterett. Det er for Høyesterett dessuten fremlagt en del nye dokumenter. Partenes anførsler for Høyesterett er også til dels endret i forhold til hva som ble gjort gjeldende for de tidligere retter.

Den ankende part, Birger Åvendal, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Vilkårene for ekspropriasjon etter jordlovens §20 er overhodet ikke til stede. Ekspropriasjon er etter denne bestemmelse en subsidiær utvei som bare kan nyttes når eiendommen ikke kan erverves ved kjøp eller forkjøp. I dette tilfelle må det legges til grunn at eiendommen vil kunne erverves ved kjøp eller forkjøp innen rimelig tid. Åvendal er nå snart 60 år. Han er ugift og har ikke nærmere slektninger enn søskenbam. Disse kan ikke erverve eiendommen uten konsesjon, og statens forkjøpsrett kan derfor bli aktuell. Hvis man under disse forhold skal gå til ekspropriasjon, må det iallfall påvises et påtrengende behov. Det erkjennes at Helleren har behov for mer jordbruksareal til grovforproduksjon og beite, men det er ikke noe påtrengende behov. Det vises blant annet til at inntektsforholdene både for ham og de to sønnene som arbeider på eiendommen, må anses som gode. I tvilstilfelle må jordlovens §20 tolkes innskrenkende.

Selv om vilkårene for ekspropriasjon etter jordlovens §20 er til stede, gjøres det gjeldende at det ikke er hjemmel for å ekspropriere hele Lien. I denne forbindelse nevnes at den ankende part ikke opprettholder sin tidligere anførsel om at Lien ikke er en selvstendig driftsenhet. Den ankende part aksepterer at dersom det skal skje en del-ekspropriasjon, bør denne med visse modifikasjoner følge den delelinje som fylkeslandbruksstyret gikk inn for.

Under henvisning til at staten nå anfører at ekspropriasjon av hele eiendommen kan skje etter jordlovens §20, jfr. §1 annet ledd bokstav b, som er angitt som hjemmel i ekspropriasjonsvedtaket, hevdes at dette er en ny anførsel for Høyesterett. Det har tidligere vært erkjent fra statens side at ekspropriasjon av hele eiendommen gikk utover rammen for § I annet ledd bokstav b, idet en så omfattende ekspropriasjon ikke var nødvendig for å gi Helleren «trygge økonomiske kår». Denne forutsetning må fortsatt legges til grunn.

Under denne forutsetning er det ikke hjemmel for å ekspropriere hele eiendommen. Den ankende part slutter seg til lagmannsrettens syn for så vidt den er kommet til at jordlovens §1 første ledd ikke er ekspropriasjonsgrunnlag etter jordlovens §20.

Det eneste grunnlag for en utvidet ekspropriasjon måtte være jordlovens §23 første ledd. Denne bestemmelse kan etter den ankende parts syn bare anvendes innen en snever ramme, i det vesentlige ut fra artonderingsmessige hensyn. Et så omfattende areal som det her er spørsmål om, kan ikke eksproprieres etter denne bestemmelse. Det kan ikke - slik lagmannsrettens flertall synes å ha forutsatt - gi grunnlag for å anvende §23 at deling ved et eventuelt frivillig salg ikke ville blitt tillatt etter lovens §55. De hensyn som ligger til grunn for §55, kan heller ikke ha vesentlig betydning for

Side:472

utstrekningen av den ekspropriasjon som kan skje etter §23.

Lagmannsrettens flertall har dessuten etter den ankende parts mening bygd på en feil bevisvurdering når det er kommet til at departementet har vurdert ekspropriasjonen i forhold til §23. At det ikke er vist til denne bestemmelse i ekspropriasjonsvedtaket, er i seg selv en formodning mot at den har vært ansett som hjemmel. Det må dessuten etter en bevisvurdering være klart at det har skjedd en vurdering i forhold til §23. Et slikt krav tilsies også av at en anvendelse av bestemmelsen i dette tilfelle ville gå ut over rammen for tidligere praksis, og dessuten må anses å være i strid med fylkeslandbruksstyrets innstilling. Det krav til beviset som her må stilles, er ikke oppfylt. I betraktning av at ekspropriasjonen er et inngripende vedtak, må en saksbehandlingsfeil føre til ugyldighet, selv om det må anses lite sannsynlig at den har hatt betydning for vedtakets innhold; en mulighet for at den kan ha hatt betydning er nok.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnet nektes fremmet.

2. Birger Åvendal tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Fra statens side er fremhevet at ekspropriasjonstillatelsen bygger på en lang og grundig saksbehandling, og at det ikke er grunnlag for å anse vedtaket ugyldig.

Etter statens syn er vilkårene for ekspropriasjon etter jordlovens §20 til stede. Mulighetene for kjøp eller forkjøp er for ubestemte til at de kan tas i betraktning. Dertil kommer at Helleren har et akutt behov for tilleggsjord. I relasjon til spørsmålet om §20 overhodet kan anvendes, er det avgjørende om Helleren trenger tilleggsjord, ikke hvor mye tilleggsjord han trenger.

Staten hevder videre at ekspropriasjon av hele eiendommen vil ha hjemmel i jordlovens §20, jfr. §1, og at en eventuell utvidelse i forhold til disse bestemmelser iallfall har hjemmel i §23.

Staten gjør for Høyesterett gjeldende at verken foredraget til den kgl. resolusjon eller det departementsnotat som lå til grunn for departementets innstilling, gir holdepunkter for at ekspropriasjonen ble ansett for å gå utover rammen for §1 annet ledd bokstav b, som er angitt som hjemmel i vedtaket. I prinsippet skal det etter denne bestemmelse skje en konkret vurdering. Ved denne må det tas hensyn både til objektive og subjektive momenter, herunder hvor mange som livnærer seg på bruket. I praksis vil man imidlertid gjerne ta utgangspunkt i en standardnorm. Det nevnte departementsnotat viser at departementets utgangspunkt var kravene for et familiebruk, men det er ved vurderingen trukket inn at for å opprettholde et så spesielt og ensomt beliggende bruk som Helleren, er det nødvendig å gå noe utover den vanlige ramme. I notatet er det riktignok også nevnt at det gjelder arealer uten særlig verdi, men dette er et subsidiært moment. Avgjørende må være at departementet har funnet at også utmarksarealene vest for den delelinje som fylkeslandbruksstyret foreslo, er nødvendige etter den vurdering som skal skje etter §1

Side:473

annet ledd. Forvaltningens skjønn over hvor mye som er nødvendig, kan ikke prøves av domstolene.

Subsidiært gjør staten gjeldende at selv om det er ekspropriert mer enn det er hjemmel for etter §20, jfr. §1 annet ledd, vil ekspropriasjonen ha hjemmel i §20, jfr. § l første ledd. Ekspropriasjonshjemmelen etter jordloven kan ikke være begrenset til de formål som er angitt i § I annet ledd. Departementets vurderinger hvoretter Lien ikke bør deles, ligger innenfor rammen av §1 første ledd. Selv om jordlovens §55 ikke kan anvendes direkte ved ekspropriasjon, må det av hensyn til sammenhengen mellom lovens regler legges vekt på de hensyn som har motivert denne bestemmelse.

Iallfall må det være hjemmel i §23 for å ekspropriere hele eiendommen. Staten er ikke enig i at denne bestemmelse bare gir hjemmel for en utvidet ekspropriasjon ut fra snevre artonderingsmessige hensyn. Den må også gi hjemmel for en utvidet ekspropriasjon når man som her finner at deling ikke bør skje.

At det i ekspropriasjonsvedtaket ikke er vist til §23, og at departementet kanskje heller ikke har tenkt på denne bestemmelse, kan ikke føre til ugyldighet dersom vedtaket kunne vært begrunnet i denne bestemmelse, og et riktig faktum er lagt til grunn. Disse krav er oppfylt i dette tilfelle.

Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 28. juli 1978 stadfestes for så vidt gjelder slutningens punkt 1.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken må føre fram.

Som en bakgrunn for de rettslige vurderinger vil jeg først gi noen summariske opplysninger om de aktuelle eiendommer og forvaltningens behandling av ekspropriasjonssaken.

Eiendommene Lien og Helleren er tilstøtende naboeiendommer og ligger ca. én mil fra Eigersund sentrum, regnet langs veg. De må likevel begge anses som utkanteiendommer, med et relativt beskjedent dyrket areal og en ganske omfattende utmark.

Eiendommen Lien har et samlet areal på ca. 2.300 dekar. Bare ca. 18 dekar er fulldyrket, og av dette er vel halvparten noe brattlendt. En del tidligere dyrket jord blir til visse tider oversvømmet av vann på grunn av regulering. Det er opplyst at 83 dekar av utmarken er dyrkbart areal, og at 30 dekar kan kultiveres til beite. Gården har tilhørt Åvendals morsslekt. Åvendal har dessuten en gård som ligger ca. 27 km. fra Lien, i nabokommunen Sokndal, hvor han bor. Denne eiendom har ca. 30 dekar dyrket mark, 12 dekar kulturbeite og ca. 1500 dekar annen utmark. Åvendal bruker nå Lien som beite for sine sauer.

Eiendommen Helleren har ca. 68 dékar fulldyrket mark, 20 dekar kulturbeite og 3.310 dekar annen utmark. Eiendommen har vært drevet meget intensivt av eieren og hans familie. Etter det opplyste hadde de i 1979 en besetning på 42 storfe, herav 27 melkekuer og 140

Side:474

sauer, og det ble arbeidet med utbedringer av fjøset for å gi plass for noen flere dyr. Dyrkingsmulighetene på Helleren anses utnyttet fullt ut, og det høstes stråfor på leide arealer andre steder i kommunen.

Landbruksmyndighetene har samstemmig lagt til grunn at Helleren trenger tilleggsjord for å øke forgrunnlaget, og at tilleggsjord ikke kan skaffes uten ved å ekspropriere fra Lien. Herredsagronomen anbefalte ekspropriasjon av hele Lien. Jordstyret tiltrådte under dissens herredsagronomens innstilling, mens fylkeslandbruksstyret gav en enstemmig innstilling om ekspropriasjon av en del av eiendommen. Den del som fylkeslandbruksstyret tilrådet ekspropriert, utgjorde et sammenhengende areal på ca. 1300 dekar, hvorav ca. 83 dekar ble ansett som dyrkingsareal. Den del som etter dette ikke ville blitt ekspropriert, utgjorde ca. 960 dekar som omfattet blant annet det dyrkede areal på 18 dekar og de ca. 30 dekar som kan kultiveres til beite. Ved den foreslåtte avgrensning var det blant annet tatt hensyn til Åvendals beiteinteresser.

Under Landbruksdepartementets behandling av saken ble det foretatt befaring der blant annet en daværende ekspedisjonssjef og en saksbehandler i departementet deltok. Departementet fant at hele Lien burde eksproprieres til fordel for Helleren, og ekspropriasjonsvedtaket er i samsvar med departementets tilrådning.

Jeg kan for mitt vedkommende slutte meg til uttalelser fra statens prosessfullmektig om at ekspropriasjonssaken har vært gjenstand for en lang og grundig saksbehandling. Denne saksbehandling innebærer omfattende landbruksfaglige vurderinger og en avveining av de berørte eieres interesser. Men for at ekspropriasjonstillatelsen rettslig sett skal være gyldig, kreves at en ekspropriasjon av hele eiendommen har hjemmel i loven, og at det er. foretatt en vurdering som er dekkende i relasjon til de aktuelle bestemmelser. Om disse rettslige spørsmål skal jeg bemerke:

I likhet med skjønnsretten og lagmannsretten finner jeg at det var adgang til ekspropriasjon etter jordlovens §20, jfr. §1. Dette spørsmål er etter min mening lite tvilsomt. Muligheten for å erverve Lien eller deler av den ved kjøp eller forkjøp er for ubestemt til at den kan få noen betydning som en begrensning av ekspropriasjonsadgangen.

Det som etter dette må vurderes, er om det er hjemmel for å ekspropriere hele Lien.

Staten har under prosedyren for Høyesterett gjort gjeldende at en ekspropriasjon av hele Lien ikke går utover rammen for jordlovens §20, Jr. §1 annet ledd bokstav b, som er den hjemmel det er vist til i ekspropriasjonsvedtaket. Det påberopes således at ekspropriasjon av hele eiendommen er nødvendig for å skaffe «eigaren og huslyden hans trygge økonomiske kår». Skjønnsretten og lagmannsretten synes å ha forutsatt at ekspropriasjon av hele eiendommen går utover ekspropriasjonsformålet etter §1 annet ledd bokstav b, en forutsetning som synes å ha vært i samsvar med statens prosedyre. Den ankende part for Høyesterett har også ubestridt opplyst at vedkommende ekspedisjonssjef i Landbruksdepartementet i sin vitneforklaring for lagmannsretten uttalte at det var ekspropriert mer enn det som kunne sies å være nødvendig for Hellerens behov. Jeg finner

Side:475

etter dette at statens anførsel for Høyesterett på dette punkt må ses som en tilbakekallelse av en tidligere innrømmelse. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om det her er spørsmål om en innrømmelse som ikke kan tilbakekalles, og som må ha virkning også for senere instans. Jeg tar heller ikke standpunkt til om statens nye anførsel må settes ut av betraktning etter tvistemålslovens §375 annet ledd. Jeg finner nemlig at det også etter en fri bevisvurdering, i samsvar med tvistemålslovens §185 annet ledd, må bygges på at Landbruksdepartementet ved behandlingen av ekspropriasjonssaken forutsatte at ekspropriasjon av hele eiendommen gikk utover rammen for §1 annet ledd bokstav b. Staten har som støtte for sin nye anførsel påberopt enkelte uttalelser i det departementsnotat som er fremlagt for Høyesterett. På grunnlag av de øvrige bevis finner jeg imidlertid ikke å kunne legge avgjørende vekt på de uttalelser som staten i denne forbindelse har påberopt seg.

Staten har videre anført at en ekspropriasjon av hele eiendommen kanskje med hjemmel i jordlovens §20, jfr. §1 første ledd. Det hevdes således at også den sistnevnte bestemmelse, som har et videre innhold enn §1 annet ledd, angir et ekspropriasjonsformål. I likhet med lagmannsretten finner jeg at så ikke er tilfellet. Jeg legger da vekt på at §1 første ledd har et så generelt og upresist innhold at det er lite naturlig å se bestemmelsen som uttrykk for et ekspropriasjonsformål, og dessuten at loven i §1 annet ledd og enkelte andre spesielle bestemmelser angir ekspropriasjonsformål som etter min oppfatning må anses som uttømmende. At det i §20 er vist til § li sin helhet, og at staten til støtte for sitt syn har kunnet vise til enkelte uttalelser i lovforarbeidene, kan jeg etter forholdene ikke finne avgjørende. Hva spesielt angår lovforarbeidene - se Tilråding I fra Jordlovkomitéen side 43 spalte 1, Ot.prp. nr. 55 - 1954 54 spalte 2 og Innst. O.XV - 1954 22 spalte 2 - er det her spørsmål om uttalelser av en så generell karakter at det ikke kan tillegges nevneverdig vekt i forhold til de begrensninger som mest naturlig følger av lovens ordlyd og system.

Det lovanvendelsesspørsmål som etter dette står igjen, er om ekspropriasjon av hele Lien har hjemmel i jordlovens §23 første ledd, slik lagmannsrettens flertall har forutsatt.

I hvilken utstrekning en ekspropriasjon med hjemmel i jordlovens §23 første ledd kan utvides utover ekspropriasonsformålet i §1 annet ledd, er etter min mening tvilsomt.

Lovens ordlyd og forarbeider gir forholdsvis liten veiledning med hensyn til hvilke prinsipper det skal bygges på ved anvendelsen av §23. I Tilråding I fra Jordlovkomitéen side 59 spalte 2 er det vist til at regelen svarer til den tidligere jordlovs §21 første ledd, og dessuten uttalt at «Det må være høve til å ta med areal som etter ei streng vurdering ikkje trengs for å nå føremålet, dersom ein ellers ikkje vil få høveleg arrondering». Et mindretall i Stortingets landbrukskomité foreslo en formulering som ville gi uttrykk for at det «For å få ei så god arrondering og høveleg eigedomsgrense som råd er kan tas med ved oreigning jordvidder som naturleg høyrer saman med det som blir tatt, jamvel om føremålet ikkje gjer det turvande». Komiteens

Side:476

flertall sluttet seg imidlertid til utkastet i proposisjonen som ble vedtatt (Innst. O.xv - - 1954 23 spalte 2 og side 48 spalte 2). Det ble imidlertid ikke uttalt noe om i hvilken utstrekning det var reell forskjell mellom de to fraksjoner.

Etter det som er opplyst for Høyesterett, har jordlovens §23 første ledd i forholdsvis liten utstrekning vært brukt som ekspropriasjonshjemmel i praksis. Når departementet i enkelte tilfelle har funnet at en hel eiendom, og ikke bare deler av den, bør eksproprieres, har man ment å ha hjemmel for dette i jordlovens §1. Sammenlignet med de tidligere saker som har vært dokumentert for Høyesterett hvor §23 første ledd har vært angitt som hjemmel, vil det innebære en klar utvidelse å anvende bestemmelsen i dette tilfelle. Etter forholdene legger jeg imidlertid ikke vesentlig vekt på den tidligere praksis som her er dokumentert.

Jeg finner for mitt vedkommende at man ved anvendelsen av §23 første ledd neppe er bundet av helt snevre arronderings- eller grensejusteringshensyn. I dette tilfelle er det imidlertid spørsmål om relativt oinfattende arealer. Jeg finner det i denne forbindelse hensiktsmessig i gi en kort redegjørelse for hvilke arealer det er spørsmffl om og begrunnelsen for å anvende §23 første ledd i dette tilfelle.

På grunnlag av partenes anførsler legger jeg til grunn at det areal som er omtvistet i forbindelse med spørsmålet om det er adgang til å ekspropriere hele eiendommen, er det areal som Åvendal ville fått beholde etter fylkeslandbruksstyrets innstilling, eventuelt med noe tillegg. Det er således et areal som utgjør ca. 960 dekar, eventuelt noe mer.

På grunnlag av Landbruksdepartementets notat og de øvrige opplysninger i saken legger jeg videre til grunn at det har vært forutsatt - også fra departementets side - at en ekspropriasjon av de 960 dekar som Åvendal ville få beholde etter fylkeslandbruksstyrets innstilling, eller iallfall en vesentlig del av dette areal, gikk utover ekspropriasjonsformålet i jordlovens § I annet ledd. Dette gjelder også de begrenede deler av dette areal som har verdi fra et jordbrukssynspunkt. Som jeg tidligere har redegjort for, har jeg ikke funnet å kunne bygge på at det fra departementets side ble lagt til grunn at en ekspropriasjon av hele eiendommen kunne skje etter § l annet ledd. Når departementet tilrådet ekspropriasjon også av de 960 dekar, synes begrunnelsen i det vesentlige å ha vært at dette areal fra et landbrukssynspunkt ville bli en svært lite hensiktsmessig eiendom. Det ble dessuten lagt vekt på at eiendommen har liten bruksverdi for eieren.

Etter min mening vil hensyn av den art som departementet her har lagt vekt på, kunne begrunne en utvidet ekspropriasjon etter jordlovens §23 første ledd. Disse hensyn imdlertid etter min mening ikke alene begrunne en utvidet ekspropriasjon etter denne bestemmelse av så vidt omfattende arealer som det her er sporsmål om. Dette må etter min mening gjelde selv om det forutsettes at en deling av eiendommen ved frivillig salg ikke ville blitt tillatt etter jordlovens §55. Jeg legger i denne forbindelse vekt på at jordlovens hovedbestemmelser om ekspropriasjon er å finne i §20, jfr. § l annet

Side:477

ledd. Lovens §23 første ledd har karakter av en tilleggsbestemmelse. Etter de krav som må stilles til lovhjemmelen for ekspropriasjon, finner jeg at en slik bestemmelse ikke kan gi hjemmel for en ekspropriasjon av omfattende arealer på det grunnlag som Landbruksdepartementet må forutsettes å ha bygd på. Jeg vil ikke utelukke at andre hensyn - også i denne sak - kan gi grunnlag for en ekspropriasjon etter §23 første ledd også av så omfattende arealer som det her er spørsmål om, men slik saken er opplyst, kan jeg ikke vurdere dette.

Min konklusjon blir etter dette at ekspropriasjonstillatelsen må anses ugyldig, idet den ikke har lovhjemmel med begrunnelse som den må forutsettes å bygge på.

Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til hvilken betydning det har at det i ekspropriasjonsvedtaket ikke er vist til jordlovens §23 som hjemmel. Dette spørsmål kan bare ha selvstendig betydning dersom denne paragraf kunne vært påberopt med den begrunnelse som Landbruksdepartementet har lagt til grunn.

Jeg finner imidlertid grunn til i noen grad å gå inn på det mer generelle spørsmål om det ved vurdenngen av gyldigheten av den foreliggende kgl. resolusjon er adgang til å supplere med momenter fra den forberedende behandling av saken i forvaltningen. Som det vil ha fremgått, har jeg i mine vurderinger i stor utstrekning bygd på de synspunkter som her må forutsettes å være lagt til grunn, først og fremst i Landbruksdepartementet. Den begrunnelse som er gitt i foredraget, er også så kort at den ikke gir et tilnærmelsesvis dekkende bilde av den omfattende saksbehandling som har funnet sted. Som utgangspunkt antar jeg også at det må aksepteres at begrunnelsen i foredraget til en kgl. resolusjon i en ekspropriasjonssak gjøres relativt kort og summarisk, og at det ved vurderingen av spørsmålet om resolusjonen er gyldig som forvaltningsvedtak, må være adgang til også å bygge på de synspunkter som har vært lagt til grunn under saksforberedelsen, først og fremst i departementet. I dette tilfelle er det imidlertid etter min mening ikke bare spørsmål om å supplere foredraget for å utdype den begrunnelse som der er gitt. Jeg vurderer innholdet av foredraget slik at det lett kan gi et misvisende inntrykk av de rettslige problemstllinger i saken, først og fremst av spørsmålet om det er adgang til å ekspropriere hele eiendommen etter jordlovens §23 første ledd. Foruten at lovbestemmelsen ikke er nevnt verken i foredraget eller resolusjonen, peker jeg på at foredraget ikke gir opplysninger om størtelsen av utmarksarealene, bortsett fra de relativt ubetydelige dyrkningsarealer. Den eneste begrunnelse som er gitt for å ekspropriere hele eiendommen, er så vidt skjønnes den korte uttalelse om at «deling av eiendommen anser departementet som uaktuelt». Men på bakgrunn av de opplysninger som foredraget ellers inneholder, gir denne uttalelse ingen antydning om hvilke arealer det er spørsmål om å dele. Det er lett å få det inntrykk at det iallfall først og fremst er spørsmål om å dele de relativt beskjedne jordbruks- og dyrkingsarealer. Den rettslige betydning av de innvendinger som her er reist, må ses på bakgrunn av at det fflelder en omtvistet ekspropriasjonssak, og at også en anvendelse av

Side:478

§23 første ledd byr på tvil.

Etter min mening er disse innvendinger mot begrunnelsen i foredraget neppe et selvstendig grunnlag for å anse ekspropriasjonstillatelsen ugyldig. Innvendingene støtter imidlertid den konklusjon om ugyldighet som jeg er kommet til på annet grunnlag.

At ekspropriasjonstillatelsen er ugyldig, må få som konsekvens at skjønnet nektes fremmet.

Anken har ført frem, og den ankende part må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett etter tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Den ankende part har fremlagt oppgave over saksomkostningene for lagmannsretten og Høyesterett. De samlede omkostninger for disse retter settes til 27.800 kroner, hvorav 8.754 kroner er dekning for utlegg. Beløpet omfatter ikke saksomkostninger for skjønnsretten, idet jeg forutsetter at de omkostninger som der ble tilkjent, er oppgjort.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

1. Skjønnet nektes fremmet.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler staten ved Landbruksdepartementet til Birger Avendal 27.800 - tjuesju tusen åtte hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Den begrunnelse for ekspropriasjonsvedtaket som er gitt i den kongelige resolusjon, er meget snau. Et mer fullstendig inntrykk av problemstillingen i saken får man ved å trekke inn de dokumenter som ble utarbeidet under den meget grundige saksforberedelse.

Etter fylkeslandbruksstyrets forslag skulle Lien deles, og 1340 mål skulle legges til Helleren. I disse 1340 mål inngår 83 mål dyrkingsjord. Resten av området - ca. 1260 mål - består så vidt skjønnes meget av stein og snaufjell. Så vidt jeg forstår er det imidlertid etter fylkeslandbruksstyrets oppfatning beitemuligheter i området som det er lagt vekt på ved forslaget om hvor meget som skulle tilføres Helleren. At ekspropriasjon etter §20 jfr. § I første ledd b) også kan omfatte slike områder, synes klart og er heller ikke bestridt i saken.

På den del av Lien som etter fylkeslandbruksstyrets forslag ikke skulle legges til Helleren, er det 18 mål dyrket mark og et område på ca. 30 mål som kunne kultiveres til kulturbeite. Resten av arealet er så vidt skjønnes utmark av stort sett samme bonitet som den utmark som etter fylkeslandbruksstyrets forslag skulle legges til Helleren. Når landbruksdepartementet foreslo ekspropriasjon av hele Lien, må det etter mitt skjønn ha tatt hensyn til de jordbruksmessige fordeler Helleren ville få ved at muligheten for stråforproduksjon ble ytterligere utvidet og beiteområdet ble størte.

I det interne departementsnotat finnes også uttrykk for de interesseavveiningssynspunkter som departementet la vekt på når det

Side:479

foreslo ekspropriasjon av hele Lien. Det heter i dette notat at når Lien legges til Helleren, kan Helleren «utvikles noe ut over minstemålet for et familiebruk, men dette tør være en forutsetning for varig opprettholdelse av et så spesielt og ensomt beliggende bruk». Dette er etter mitt syn en argumentasjon som er relevant ved anvendelse av §20, jfr. §1 annet ledd b). Spørsmålet om hvor meget det skal eksproprieres når et ekspropriasjonsgrunnlag først foreligger, hører i utgangspunktet under Kongen, dvs. at en domstol ikke på rent skjønnsmessig grunnlag kan avgjøre at enkelte arealer burde ha vært holdt utenfor.

Det heter til slutt i det interne departementsnotat at selv om ikke hele Lien «trenges som tillegg til søkers eiendom, så er det store arealer uten særlig verdi». Det sies videre at deling av Lien bør unngås - bruket er lite å satse på som det er.

Det er noe uklart hvordan dette skal forstås. Det er mulig at uttalelsen må ses i sammenheng med den forutgående uttalelse om at Helleren ved ekspropriasjonen kan bli større enn et vanlig familiebruk, og at det er denne differansebetraktning det siktes til når det deretter sies at Helleren får mer enn det som trenges i tillegg. I så fall inngår den siste bemerkning - og også bemerkningen om at deling bør unngås - i en interesseavveining som kan finne sted innen rammen av §20 jfr. §1 annet ledd b). En annen forklaring er at ekspropriasjonen delvis støtter seg på synspunkter som ikke er relevante etter de nevnte bestemmelser alene, men som evnetuelt kan være relevante etter §1 første ledd eller §23 første ledd. Denne forståelse bør legges til grunn på bakgrunn av det staten har anført under saksforhandlingen ved lagmannsretten. Jeg viser om dette til førstvoterendes votum.

Når det gjelder §1 første ledd og den generelle forståelse av §23 første ledd, er jeg enig i det som er anført av førstvoterende. Når det gjelder anvendelsen av §23 første ledd i det foreliggende tilfelle, vil jeg bemerke:

Som jeg allerede har framholdt, synes ekspropriasjonen av Lien i utgangspunktet å bygge på jordbruksmessige vurderinger som er relevante i forhold til §20, jfr. §1b) og oreigningslovens §2 annet ledd. Dette gjelder også ved vurderingen av om ekspropriasjonen skulle omfatte mer enn foreslått av fylkeslandbruksstyret. Samtidig er det klart at ekspropriasjonen derved kom til å omfatte atskillig snaufjell, eller områder med så lite jord at de hadde liten verdi som beite. I forhold til slike områder kan det naturlig reises spørsmål om de kan tas med i ekspropriasjonen etter §20, eller om §23 første ledd må komme inn som supplerende ekspropriasjonshjemmel. Departementsnotatet inneholder en antydning om at §23-synspunkter kan ha kommet inn i forhold til disse deler av Lien, jfr. det jeg har gjengitt foran: Selv om ikke hele Lien trengs som tillegg til søkerens eiendom, «så er det store arealer uten særlig verdi».

Slik jeg ser det, kan §23-synspunkter etter dette bare være kommet inn i vurderingen for områder av Lien med marginal verdi. Sett i forhold til slike områder kan det etter mitt skjønn ikke stilles særlig store krav til begrunnelsen. Jeg er kommet til at det som her forelig-

Side:480

ger, bør anses tilstrekkelig for så vidt.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Holmøy.

Kst. dommer Syvertsen og dommer Stabel: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av skjønnsrettens kjennelse (kst. sorenskriver Reidar O. Henning med skjønnsmenn):- - -

Rettens bemerkninger:

Skjønnsretten er enstemmig kommet til at skjønnet må avvises. Retten legger til grunn at Tollef Helleren i dag har et bruk - «Helleren» på ca. 3300 da. utmark og ca. 90 da. jordbrvksareal. Han driver intensivt med kjøtt, - melkeproduksjon og sauehold, og er i dag avhengig av et leiet areal på ca. 55 da. på Eigerøy. Dette arealet nyttes i dag til forproduksjon. Videre bygger retten på at Helleren av gårdsdriften i 1976 hadde en netto inntekt på kr. 135.635. 11974 og 1975 var denne inntekten h.h.v. kr. 54.249 og ca. kr. 45.300.

Videre anses det på det rene at han ved ekspropriasjon av «Lien» vil kunne overta en eiendom på ca. 2300 da. totalareal, hvorav 18 da. i dag er fulldyrket, mens ytterligere 113 da. kan oppdyrkes til jordbruksareal. Ved vurderingen av avvisningspåstanden tar retten utgangspunkt i anførselen om at formålet med jordloven allerede er nådd for så vidt gjelder bruket «Helleren», gnr. 33 bnr. 1 i Eigersund. Formålet med jordloven er angitt i lovens §1. Bestemmelsens første ledd må etter rettens oppfatning nærmest karakteriseres som en programerklæring, og gir således få holdepunkter for avgjørelsen av om lovens formål er oppfyllt i forhold til Tollef Hellerens bruk.

Jordlovens §1 annet ledd bokstav a) og b) gir imidlertid mer konkret veiledning, for så vidt som bokstav a) uttrykkelig nevner målet - «Bruk som er store nok til å gi eigeren og huslyden hans trygge økonomiske kår». Etter rettens oppfatning peker loven således på kriterien «størrelsen» og «trygge økonomiske kår» som avgjørende kriterier for den målsetting som skal fremmes. Det er uten videre klart at det er nær sammenheng mellom de to kriterier og en kan således ikke se på bare det ene kriteriet. - Ved avgjørelsen av om ekspropriasjon skal fremmes må det også tas hensyn till størrelsen. Når landbruksmyndighetene har funnet at Hellerens bruk er for liten og trenger tilleggsjord, er dette etter rettens oppfatning i utgangspunktet en faglig vurdering som retten ikke kan overprøve. Arealet av en eiendom antas dessuten å være avgjørende for driftsresultatet. På denne bakgrunn er retten uenig i saksøktes anførsel om at driftsresultatet for 1976 alene viser et overskudd av en slik størrelsesorden at lovens formål må anses oppnådd. Retten peker i den forbindelse også på at Tollef Helierens nettoinntekt i 1974 og 1975 viste et langt dårligere resultat. Hertil kommer at Tollef Helleren delvis baserer sin drift på leiet jord.

Retten er enig i saksøktes anførsel om at ekspropriasjon bare kan komme på tale dersom staten ikke kan nå frem med forkjøp. Dette følger direkte av jordlovens §20. Imidlertid anser retten det godtgjort at det for tiden ikke vil være aktuelt å benytte forkjøpsretten etter jordloven eller konsesjonsloven til ervervelse av «Lien». Riktignok kan det ikke utelukkes at denne ad-

Side:481

gangen vil kunne benyttes en gang i fremtiden. Imidlertid fremstår denne mulighet etter rettens oppfatning som så fjern og uviss, at ekspropriasjonsadgangen ikke kan anses avskåret, slik saksøktes prosessfullmektig har anført.

Retten går så over til å vurdere de saksøktes anførsel om at den kgl.res. av 24.9.1976 må anses vilkårlig, slik at den er ugyldig. Retten peker her på at hjemmelen for å gå utover lovens formål eventuellt må søkes i jordlovens §23. Arten av det inngrep saken dreier seg om - ekspropriasjon - taler i mot en utvidende fortolkning av denne bestemmelsen. Etter rettens mening må det ut fra dette synspunkt kreves at forvaltningen foretar en grundig prøvelse av i hvilken grad oreigning skal foretas etter jordlovens §23 - altså ekspropriasjon utover det som trengs for å realisere lovens formål.

1 det foreliggende tilfelle har fylkeslandbruksstyret gått inn for deling av «Lien», og retten legger til grunn at denne innstilling er fattet etter en grundig landbruksfaglig vurdering. Retten legger således til grunn at fylkeslandbruksstyret ut fra en faglig vurdering anså delvis ekspropriasjon tilstrekkelig til å realisere lovens formål og skaffe «Helleren» nødvendig tilleggsjord. Ved pasussen «deling av eiendommen anser departementet uaktuelt» i kgl.res. av 24.9.1976 fremgår at departementet har overveid deling. Imidlertid er det ikke grunngitt hvorfor departementet inntok dette standpunkt. Det er således ikke mulig å se om landbruksdepartementet var av den oppfatning at «Helleren» trengte hele Lien, eller om avgjørelsen eventuelt er fattet ut fra en feilaktig forståelse av jordlovens §23. På denne bakgrunn er retten kommet til at den kgl.res. av 24.9.1976 lider av en saksbehandlingsfeil, og retten antar det er dette saksøktes prosessfullmektig har gitt uttrykk for, når avgjørelsen ble hevdet å være vilkårlig. Retten antar videre at feilen kan ha virket bestemmende for innholdet av vedtaket om å ekspropriere eiendommen «Lien», gnr. 32 bnr. 1 og 2 i Eigersund. På dette grunnlag er skjønnsretten kommet til at den kgl.res. av 24.9.1976 må anses ugyldig. Kravet om skjønn avvises derfor. - - -

Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommer Lars Sollesnes, Arnt Haarberg og Alf Bruland):- - -

Lagmannsretten - flertallet lagdommerne Sollesnes og Bruland - er kommet til et annet resultat enn skjønnsretten.

Lagmannsretten er enig med skjønnsretten i at mulighetene for at staten kan erverve eiendommen ved forkjøp er så vidt fjerntliggende at man må se bort fra denne mulighet når man skal ta standpunkt til om ekspropriasjonsbestemmelsen i jordloven §20 skal anvendes. Lagmannsretten viser for så vidt til skjønnsrettens begrunnelse, som tiltres. Birger Åvendal er som foran nevnt 58 år, og det er ikke mulig å ha begrunnet oppfatning om når det kan bli aktuelt at eiendommen Lien kommer på salg.

Det har vært innvendt fra motpartens side at Landbruksdepartementet under sin forberedelse av den kongelige resolusjon ikke har bygget på riktige faktiske forutsetninger, særlig har de fremhevet at departementet ikke har hatt forståelse av det behov Åvendal har for Liens utmark som sauebeite. - Etter lagmannsrettens oppfatning fremgår det av det foreliggende skriftlige materiale at departementet har hatt inngående opplysninger om innmarksareal og utmarksareal samt bonitet på de aktuelle gårder, Åvendal, Lien og Helleren. Det har også foreligget opplysninger om dyrehold og inntektsforhold

Side:482

på Åvendal og Helleren. Åvendal har under forberedelsen av saken fremholdt at han har benyttet Lien som sauebeite, og at han har ansett Lien som et nødvendig ledd i den gårdsdrift han driver på Åvendal. Hans oppfatning for så vidt har vært kjent for departementet.

Etter lagmannsrettens oppfatning har fylkeslandbruksstyret innhentet et meget detaljert og relevant materiale for å vurdere spørsmålet om å kreve ekspropriasjon, og det samme materiale har departementet hatt for hånden. Partene har hatt anledning til å komme fram med de faktiske opplysninger som de har ment var av interesse, og til å gjøre inngående rede for sine synspunkt, både skriftlig og muntlig. Således var en del av fylkeslandbruksstyrets medlemmer sammen med bl.a. fylkeslandbrukssjefen på befaring på Lien, og under befaringen hadde partene anledning til å uttale seg. Fra landbruksdepartementets side har ekspedisjonssjef Christensen og konsulent Saltnes i departementet foretatt befaring, bl.a. fordi Åvendals advokat hadde bedt om slik befaring. Også under denne befaring hadde partene anledning til å uttale seg.

Lagmannsretten finner at saken har vært så grundig utredet at departementet på forsvarlig måte kunne utarbeide foredrag til kgl.res og ta standpunkt til om det burde gjøres vedtak om ekspropriasjon. Lagmannsretten kan ikke se at departementet har lagt ut uriktig faktisk forhold til grunn for sitt foredrag.

Det synes etter lagmannsrettens oppfatning lite tvilsomt at jordloven §20 jfr. §1 gir hjemmel for ekspropriasjon av det areal som fylkeslandbruksstyret foreslo å kreve avstått. På det område som fylkeslandbrvksstyret foreslo ekspropriert, ligger den vesentligste del av det areal som kan dyrkes, og som følgelig har en særlig interesse for Helleren.

Det saken i realiteten dreier seg om er gyldigheten av vedtaket om å ekspropriere Lien i sin helhet, til tross for at det fra statens side er erkjent at Helleren ikke trenger Lien i sin helhet som tilleggsjord for å kunne karakteriseres som et bruk som gir eieren og hans familie trygge økonomiske kår.

Lagmannsrettens flertall er enig med staten i at det ikke bare skal legges vekt på driftsøkonomiske hensyn når det skal tas standpunkt til om det skal gjøres vedtak om ekspropriasjon, men at det må foretas en bredere vurdering, og at en ved denne vurdering må ha for øye at en ved ekspropriasjon skal ta sikte på å nå de mål som er stilt opp i jordloven §1, herunder også bestemmelsens første ledd om at jorden skal nyttes på den måte som er mest «gagnleg for samfunnet». Lagmannsretten finner imidlertid at jordloven §20, jfr. § l, ikke gir hjemmel for å ekspropriere areal som ikke er nødvendig for å gi eieren og hans familie trygge økonomiske kår, slik forholdet er i denne saken. Det må antas at ekspropriasjon etter §20, jfr. §1, må begrenses til det som er nødvendig for å nå formålet, og i den kgl.res. er det også uttrykkelig vist til jordloven §1b.

Fra statens side er særlig innvendt at dersom departementet hadde fulgt fylkeslandbruksstyrets forslag, så ville den del av Lien som ikke ble omfattet av ekspropriasjonen, vært av så beskjedent omfang at den ikke ville ha nevneverdig jordbruksmessig verdi. Ut fra dette synspunkt foreslo konsulent Saltnes at enten burde Lien eksproprieres i sin helhet, eller så burde man avstå fra å ekspropriere. I denne sammenheng har partene vært uenige om Lien skal oppfattes som en selvstendig driftsenhet, eller som en del av Åvendals driftsenhet. Departementet har oppfattet Lien som en selvstendig

Side:483

driftsenhet. Lagmannsretten kan ikke se at departementet har bygget på uriktig grunnlag når den har vurdert Lien og Åvendal som selvstendige driftsenheter. Bl.a. har departementet bygget på at avstanden mellom de to eiendommene er 27 km., og at gårdene fra gammelt av har vært drevet som selvstendige bruk. Avgjørelsen av spørsmålet vil bero på en skjønnsmessig vurdering, og lagmannsretten kan ikke se at det er påvist grunnlag for å sette departementets vurdering for så vidt til side.

Staten har vist til at det ville vært nødvendig med samtykke dersom Lien skulle kunne deles hvis det hadde vært tale om frivillig salg, jfr. jordloven §55. Bl.a. under hensyn til de prinsipper som ligger til grunn for nevnte bestemmelse, har departementet subsidiært påberopt jordloven §23 som hjemmel for ekspropriasjon. Etter det som er kommet fram under ankeforhandlingen har departementet lagt til grunn at en deling av Lien ville medføre at den gjenværende del ville bli for liten og ha for dårlig bonitet til å kunne tilfredsstille de krav som i dag må stilles til en selvstendig jordbruksenhet.

Lagmannsretten finner at de hensyn som departementet har lagt vekt på, slik som nevnt ovenfor, gir grunnlag for ekspropriasjon som går lenger enn formålet i jordloven §1b, slik det er hjemmel for i jordloven §23. Det er i den kgl.res. ikke vist til nevnte bestemmelse, og departementets begrunnelse, slik den er fremkommet under ankeforhandlingen, er heller ikke kommet klart fram i foredraget, hvilket burde vært gjort når også §23 hevdes å gi grunnlag for ekspropriasjonsvedtaket. Det foreligger for så vidt saksbehandlingsfeil. I betraktning av at departementet, slik saken foreligger opplyst for lagmannsretten, i realiteten har vurdert de forhold som det skal legges vekt på når det er spørsmål om å anvende §23 som grunnlag for ekspropriasjon, finner lagmannsrettens flertall under noen tvil at det ikke er tilstrekkelig grunn til å regne med at feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jfr. forvaltningsloven §41.

Staten har begrenset seg til å påstå kjennelsen opphevet og saken hjemvist. Påstanden herom blir å ta til følge. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å bestemme at det nye skjønn skal settes med ny bestyrer og nye skjønnsmenn.

Mindretallet, lagdommer Haarberg. er kommet til samme resultat som skjønnsretten, og bemerker:

Mindretallet er på vesentlige punkt enig med flertallet, men finner i motsetning til flertallet at manglende ved saksbehandlingen må lede til opphevelse av ekspropriasjonsvedtaket. Når det er tale om et så vidtgående vedtak som et ekspropriasjonsvedtak, bør det fremgå av vedtaket hvilken lovhjemmel som ligger til grunn for vedtaket, og hvilket grunnlag vedtaket bygger på.

Videre peker mindretallet på at det etter de foreliggende opplysninger ikke finnes grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Det fremgår intet av departementets foredrag om at det er foretatt en vurdering etter rettningslinjene i §23. Tvert imot er det uttalt: «Deling av eiendommen anser departementet som uaktuell». Det synes å tyde på at departementet har hatt jordlovens §55 i tankene. Mindretallet finner imidlertid at §55 ikke har anvendelse ved ekspropriasjon - i motsatt fall ville bestemmelsen i §23 vært overflødig. At de hensyn som ligger til grunn for §23 var drøftet i fylkeslandbruksstyrets premisser kan - etter mindretallets syn - ikke avhjelpe saksbehandlingsfeilen ved ekspropria- sjonsvedtaket,

Side:484

særlig ikke når fylkeslandbruksstyret kom til det motsatte resultat av departementet. Under disse forhold burde det klart ha fremgått av ekspropriasjonsvedtaket hvorfor departementets vurdering av forholdet i relasjon til §23 falt annerledes ut enn i fylkeslandbruksstyret. - - - - - -